Når sa din baby MAMMA første gang?

[Gjest mammamamma]

Har en baby på snart 2 mnd, hun har begynt å pludre litt noen uker nå, jeg prøver bevisst å si mamma til henne så ofte som mulig i håp om at hun kanskje sier mamma snart.... men det er kanskje litt tidlig? når er det vanlig at babyer sier mamma og evnt. pappa første gang? Når sa din baby det første gang?

[Mirabell]

Jeg husker ikke helt når de sa mamma først gang, men de var i alle fall over 1 år... Tror nok du bør smøre deg med tålmodighet, ja!

[morsan]

Med fare for å være litt gøledesdreper....;-)

Noe av det første babyer "sier" er faktisk noe som ligner på "mamma", rett og slett fordi disse lydene er lette å si, og ikke fordi barnet skjønner at det er moren sin de snakker til/om.

Også min gutt sa mamamamama i "passende alder" (husker ikke helt når det var), enda vi ikke bruker mamma- og pappa-titlene.

[Gjest Mener nå jeg]

Unnskyld meg, men det er da voldsomt hvor opptatt du er av at babyen din skal "gjøre alt riktig" og til riktig tidspunkt. Barn er forskjellige. Noen sier sitt første ord tidlig, andre er godt over året før de sier noe.

La babyen din være nettopp det.

[Glimtipper]

Hun sier nok ikke mamma snart, med mindre det er et uhell.

Sønnen min sa sitt første ord rundt 8 måneders alderen. Han visste ikke hva det betydde. En måned senere sa han "dada" (daddy) og rundt tretten måneder sa han "mama".

Han bruker bare mamma når han er rimelig desperat og sutrete, og nå er han 2,5 år. Men han er litt spesiell på dette området

Jeg forteller deg dette fordi jeg synes du skal skru ned forventningene noen hakk og slappe av.

[pusi]

Ikke hør på dem du, noen er faktisk tidlig ute med ord.

Eldstemann sa mamma like før han var 5 måneder. Første gang jeg hørte det var på på baby-sitteren, da han nokså uventet våknet tidlig på kvelden mens vi satt ute. Detetter gikk det i mamma hele tiden frem til han fikk flere ord.

Det neste ordet han sa var "lys". Da var han 8 måneder.

Så fulgte det i rad og rekke.

Jeg var kjempeglad da han endelig sa pappa og kverna rundt på det i to dager.

De to andre husker jeg ikke når de begynte å si noe, men det tok ihvertfall lengre tid enn med førstemann.

[laban]

Sønnen min sa sitt første bevisste ord da han var 11 mnd. Det var BIL. Han kunne bable både ma ma og pa pa på den tiden, men forsøkte helt klart å si både bil, båt og traktor (* stønn *) før han gadd å prøve seg på mamma.

Men nå sa ikke jeg "mamma" så ofte, fordi jeg ikke liker den (relativt vanlige) skikken med å omtale seg selv i 3. person overfor småbarn. Jeg gjorde det bare når jeg syntes det var nødvendig for tydelighetens skyld, ellers sa jeg "jeg" om meg selv når jeg snakket med barna.

Det er nok en grunn til at mamma og pappa er relativt enkle betegnelser på mange språk...

Datteren min var tidligere ute enn lillebroren, men jeg husker ikke når hun sa "mamma". Generelt er det et godt tegn at de pludrer mye og f.eks. "peker og forklarer" når det er noe de vil ha. Men pratingen er en slags refleks når de er helt små. F.eks. pludrer døve babyer visstnok litt også, før de blir stillere igjen.

[Åsemor]

Babyen min er 9-10 mnd, og babler mamamama dagen lang, men noe bevisst Mamma har nok enda ikke kommet. Om det er mamama eller dadada som kommer ut av munnen er tilfeldig.

[miia]

Sønnen min sa sitt første bevisste ord da han var 11 mnd. Det var BIL. Han kunne bable både ma ma og pa pa på den tiden, men forsøkte helt klart å si både bil, båt og traktor (* stønn *) før han gadd å prøve seg på mamma.

Men nå sa ikke jeg "mamma" så ofte, fordi jeg ikke liker den (relativt vanlige) skikken med å omtale seg selv i 3. person overfor småbarn. Jeg gjorde det bare når jeg syntes det var nødvendig for tydelighetens skyld, ellers sa jeg "jeg" om meg selv når jeg snakket med barna.

Det er nok en grunn til at mamma og pappa er relativt enkle betegnelser på mange språk...

Datteren min var tidligere ute enn lillebroren, men jeg husker ikke når hun sa "mamma". Generelt er det et godt tegn at de pludrer mye og f.eks. "peker og forklarer" når det er noe de vil ha. Men pratingen er en slags refleks når de er helt små. F.eks. pludrer døve babyer visstnok litt også, før de blir stillere igjen.

Men grunnen til at man omtaler seg selv i tredjeperson til små barn er jo fordi de forbinder "jeg" og "meg" med seg selv... De forstår ikke at det kan bety den andre personen, og skaper heller en del forvirring...

Det er ikke for å snakke "babyspråk" at man gjør det m.a.o.

[Gjest GA]

Men grunnen til at man omtaler seg selv i tredjeperson til små barn er jo fordi de forbinder "jeg" og "meg" med seg selv... De forstår ikke at det kan bety den andre personen, og skaper heller en del forvirring...

Det er ikke for å snakke "babyspråk" at man gjør det m.a.o.

Nei, men de fleste skjønner forskjellen utrolig tidlig! Begge mine har hatt det på plass lenge før toårsdagen.

Mye tidligere enn endel besteforeldre tror ihvertfall ;-)

[Lillemus]

Du må i alle fall vente en god stund ennå. )

Ofte er det nok sånn at når babyen sier mamma så ser den at den får en morsom reaksjon og etterhvert lærer den seg å koble lyden "mamma" til dette smilende, lykkelige vesenet. )

[Gjest GA]

Når jeg tenker meg om så sa niesa mi "Mamma" for første gang sommeren da hun var 6-8 mndr (husker ikke nøyaktig). Jeg passet henne utenfor mens søstra mi var inne i en butikk, og da sa hun mamma flere ganger. Husker jeg syntes det var kjempesnodig, men hun brukte det helt tydelig fordi mamma ble borte.

-nå er samme ungen 2,5 år og kaller både meg (som er tante) og mora si for mamma, så jeg vet ikke helt om hun er det vidunderbarnet allikevel ;-)

[laban]

Men grunnen til at man omtaler seg selv i tredjeperson til små barn er jo fordi de forbinder "jeg" og "meg" med seg selv... De forstår ikke at det kan bety den andre personen, og skaper heller en del forvirring...

Det er ikke for å snakke "babyspråk" at man gjør det m.a.o.

Jeg vet det. Derfor har jeg brukt barnets navn evt. "mamma" når jeg har forstått at noe har vært forvirrende. Men ikke ellers.

De må jo gjennom den jeg-prosessen før eller senere allikevel, og siden det faller unaturlig for meg og jeg ikke har lyst til å omtale meg selv på den måten, har jeg stort sett latt være å si "mamma" om meg selv. Jeg mener ikke at det er galt på noen måte, eller at man ikke bør gjøre det. Men ordet "mamma" blir jo dermed litt mindre brukt i "samtalene" man har med en baby.

[miia]

Jeg vet det. Derfor har jeg brukt barnets navn evt. "mamma" når jeg har forstått at noe har vært forvirrende. Men ikke ellers.

De må jo gjennom den jeg-prosessen før eller senere allikevel, og siden det faller unaturlig for meg og jeg ikke har lyst til å omtale meg selv på den måten, har jeg stort sett latt være å si "mamma" om meg selv. Jeg mener ikke at det er galt på noen måte, eller at man ikke bør gjøre det. Men ordet "mamma" blir jo dermed litt mindre brukt i "samtalene" man har med en baby.

Skjønner... Har nok ikke omtalt meg selv i tredjeperson så lenge her heller altså - som du sier, de lærer fort!

[miia]

Nei, men de fleste skjønner forskjellen utrolig tidlig! Begge mine har hatt det på plass lenge før toårsdagen.

Mye tidligere enn endel besteforeldre tror ihvertfall ;-)

Besteforeldre er jo et eget folkeslag vettu...