Videre om holding av baby... (Langt)

[Anonym 82]

Inspirert av tidligere tråd...

Det finnes heldigvis ikke barn under 11 i vår familie, utenom frøet mitt på 2,5 mnd, så det problemet har jeg ikke hatt!

Men... Jeg er nå skikkelig førstegangsmamma, og hvis frøet blir LITT stresset, blir jeg VELDIG stresset!

I det siste har det vært endel selskaper på samboerens side av familien, både konfirmasjoner, bursdager og selvfølgelig 17. mai. Det er viktig for samboeren min å delta i disse selskapene, og selvfølgelig vil han at jeg og frøet skal være med. Derfor blir jeg med, selv om jeg er så stresset at svetten står oppover før vi kommer oss ut av døra!

Frøet sovner stort sett i bilen, og når vi kommer frem synes jeg det er fint om hun kan få sove litt i setet sitt, så hun slipper å bli overtrett og stresset hvis vi skal være der mange timer! Men nei da, for da står svigermor klar! Sist sa jeg tydelig ifra, at jeg ville hun skulle få sove litt til, men da var svigermor allerede nede i setet og dro i ungen før jeg fikk kneppet opp beltet!

Hun er veldig flink med barn, og dikker og prater, og frøet liker henne godt! Men hun gir seg liksom ikke! Når jenta snur seg bort, vrir hun hodet hennes tilbake og fortsetter "samtalen". Jeg ber om å få henne tilbake, for hun er sliten, men blir bare ignorert eller avfeid!

De gangene hun har spurt om jeg trenger litt "hjelp", og hun skal ta babyen, har jeg sagt at "neida, det går fint". Dette ser hun ikke ut til å høre, og drar ungen ut av armene mine! Grrr...!

Og når svigermor endelig ser seg fornøyd, sender hun bare frøet videre til neste familiemedlem som står i kø. Jenta mi blir utslitt og grinete selvfølgelig! Og jeg blir enda mer GRINETE! Og så blir jeg bare sittende og vente på at klokka skal bli så og så mye, så jeg synes det er greit å dra hjem!

Jeg liker ikke å bli overkjørt, men usikkerheten jeg har fordi jeg er førstegangsmamma, gjør at jeg der og da ikke gjør noe med det! Veit jo at jeg må lære meg å stresse ned også, og prøver å lære av disse situasjonene...

Men jeg er sikker på at hvis jeg følte at jeg selv bestemte over min egen unge - altså at folk SPURTE før de dro ungen ut av armene mine - så hadde det vært annerledes!

Må legge til at hvis folk - inkludert min svigermor (som jeg i utgangspunktet ikke har noe imot) - kommer på besøk, får de dikke og holde alt de vil, for da blir ikke frøet så stresset, og jeg kan legge henne hvis hun blir trett! Må også si at jeg virkelig tror svigermor kommer til å bli en viktig ressurs i frøets liv, hvilket jeg setter stor pris på:-)

Blei langt dette, men det er et "problem" som opptar meg endel! Så, kan jeg få noen ærlige svar fra dere der ute? Synes dere jeg er helt på jordet? Eller er jeg bare en vanlig førstegangsmamma? Bør jeg ta meg sammen, eller har jeg rett til å reagere?

[Gjest mora2]

Kjenner meg igjen her også...

Mine svigerforeldre var akkurat samme, vekket og dro ungene ut av armene våre...Ungene var redd for svigermor en periode!

Ikke at det var så rart, for hun var et troll....Blitt litt bedre nå.Litt..

Du må bare si klart i fra, VELDIG klart ;0)

Og evt begrense besøks tiden, så dere ikke blir så slitne.

Det er deres unge, deres grenser, men dere må si tydelig fra.

Men det er ikke lett...

Lykke til! :0)

[frosken]

Siden du i utgangspunktet har en ok relasjon til din svigermor, så synes jeg du skal prate ut med henne om dette. Snakk om at du som fersk mamma lett blir stresset og kanskje litt overfølsom på ungens vegne. Prøv å få frem både at du er glad for at ungen har en så flott bestemor, men at du akkurat nå trenger å få lov til å være hønemor som får gjøre ting på din måte.

Jeg har mye større tro på å snakke ut om situasjonen, enn å skulle begynne å sette grenser i hytt og pine for bestemors noe intense engasjement. Det er viktig å slippe til besteforeldre, så dersom dere får snakket ut om dette, så kan kanskje svigermor være litt mer var for dine signaler, og du litt mer villig til ikke å la "alt være perfekt hele tiden" for barnet.

[Gjest Psyk av alt]

Skjønner på en måte hva du mener.

Samtidig reagerer jeg, ikke nå spesielt ute etter deg, på at dolere her inne først bærer og klager seg over familiemedlemmer og besteforeldre som ikke bryr seg nok.

I neste omgang er det klaging over at de bryr seg for mye.

[morsan]

Skjønner på en måte hva du mener.

Samtidig reagerer jeg, ikke nå spesielt ute etter deg, på at dolere her inne først bærer og klager seg over familiemedlemmer og besteforeldre som ikke bryr seg nok.

I neste omgang er det klaging over at de bryr seg for mye.

''Samtidig reagerer jeg, ikke nå spesielt ute etter deg, på at dolere her inne først bærer og klager seg over familiemedlemmer og besteforeldre som ikke bryr seg nok. I neste omgang er det klaging over at de bryr seg for mye.''

Jeg har tenkt det samme selv.

[jubalong70]

Jeg synes du skal snakke litt med svigermoren din en gang det er rolig.

Forklar henne hvordan du føler det, og hvordan du opplever at barnet blir i slike situasjoner.

Små barn trenger mye ro.

Selvsagt kan de være med på selskapeligheter, men alt med måte.

[Anonym 82]

Skjønner på en måte hva du mener.

Samtidig reagerer jeg, ikke nå spesielt ute etter deg, på at dolere her inne først bærer og klager seg over familiemedlemmer og besteforeldre som ikke bryr seg nok.

I neste omgang er det klaging over at de bryr seg for mye.

Som du skjønner er jeg ikke videre familiær... Likevel er jeg veldig glad frøet har ei bestefor som bryr seg om henne, og jeg veit som sagt at hun kommer til å være en flott ressurs for henne seinere!

Men man kan da ha et problem med et menneske uten å ønske dem ut av livet ens likevel? Jeg mener faktisk ikke å klage... Jeg opplever dette vanskelig, men ser at det nok er vel så mye meg som henne! At jeg er veldig typisk førstegangsmamma! Derfor ville jeg høre noen andres mening om dette, slik at jeg kan jobbe med meg selv hvis det viser seg at dette er noe jeg bare bør plukke av meg!

Jeg prøver faktisk å lære meg å sette pris på det nær familie kan by på av positivt, men jeg har ikke vokst opp slik, og sliter litt med det ja...

[Anonym 82]

Siden du i utgangspunktet har en ok relasjon til din svigermor, så synes jeg du skal prate ut med henne om dette. Snakk om at du som fersk mamma lett blir stresset og kanskje litt overfølsom på ungens vegne. Prøv å få frem både at du er glad for at ungen har en så flott bestemor, men at du akkurat nå trenger å få lov til å være hønemor som får gjøre ting på din måte.

Jeg har mye større tro på å snakke ut om situasjonen, enn å skulle begynne å sette grenser i hytt og pine for bestemors noe intense engasjement. Det er viktig å slippe til besteforeldre, så dersom dere får snakket ut om dette, så kan kanskje svigermor være litt mer var for dine signaler, og du litt mer villig til ikke å la "alt være perfekt hele tiden" for barnet.

Veit jo at det du sier stemmer... At det er lite annet som kan forandre situasjonen enn å snakke med henne om det. Men så er det så vanskelig da, å ta opp noe med et menneske som fullstendig ignorerer det du sier! Men det må vel likevel gjøres tenker jeg, ellers må jeg "vente det ut", og det kan ta tid, og vil bare skape splid mellom svigermor og meg!

Urgh...! Må sette meg ned og tenke litt nå ja!

[Anonym 82]

Kjenner meg igjen her også...

Mine svigerforeldre var akkurat samme, vekket og dro ungene ut av armene våre...Ungene var redd for svigermor en periode!

Ikke at det var så rart, for hun var et troll....Blitt litt bedre nå.Litt..

Du må bare si klart i fra, VELDIG klart ;0)

Og evt begrense besøks tiden, så dere ikke blir så slitne.

Det er deres unge, deres grenser, men dere må si tydelig fra.

Men det er ikke lett...

Lykke til! :0)

Hadde det vært "vi", så hadde saken sikkert vært annerledes! Men hun er jo så lita, og samboeren klarer ikke å se at hun ikke har det ok hvis hun ikke illskriker! Ikke så rart det altså, det er jo jeg som har privilegiet av å gå hjemme med henne hele dagen:-)

Dessuten så er samboeren i motsetning til meg veldig familiær, og vil helst bli i disse selskapene så lenge som mulig... Så dermed er det liksom bare meg mot svigermor!

Og svigermoren min er absolutt ikke noe troll! Jeg er ikke så glad i familie, men jeg veit som sagt at frøet mitt vil komme til å sette stor pris på henne etterhvert! Og det vil jeg virkelig ikke ødelegge...!

Må derfor prøve å gjøre dette på en mer vennlig måte... Hmm...!

[Anonym 82]

Jeg synes du skal snakke litt med svigermoren din en gang det er rolig.

Forklar henne hvordan du føler det, og hvordan du opplever at barnet blir i slike situasjoner.

Små barn trenger mye ro.

Selvsagt kan de være med på selskapeligheter, men alt med måte.

Jeg har nevnt det for henne flere ganger, men hun hører rett og slett ikke hva jeg sier til henne! Svarer meg ikke engang, bare snur seg til frøet og sier til henne at "Neida, klart du vil at farmor skal holde deg! Blir ikke stresset av det du se...!"

Og hva gjør man da?!

Burde kanskje velge et annet sted og en annen tid til å ta det opp...

[Mirabell]

Når jeg ikke har sett situasjonen, klarer jeg ikke helt å vurdere om du er overnervøs eller om svigermor virkelig maser og stresser opp babyen. Men, som jeg ser det, har du to valg (eller en kombinasjon av disse to):

Enten må du stort sett klare å se at babyen blir dullet med av slektninger i litt for stor grad, slik at hun blir litt sutrete og urolig etter familieselskap.

Eller du må være MYE mer bestemt. Jeg kan ikke se for meg at en svigermor skulle klare å dra min lille baby ut av armene mine hvis jeg ikke ville det (men jeg er nok sikkert en mer bestemt type enn deg)

[Anonym 82]

Når jeg ikke har sett situasjonen, klarer jeg ikke helt å vurdere om du er overnervøs eller om svigermor virkelig maser og stresser opp babyen. Men, som jeg ser det, har du to valg (eller en kombinasjon av disse to):

Enten må du stort sett klare å se at babyen blir dullet med av slektninger i litt for stor grad, slik at hun blir litt sutrete og urolig etter familieselskap.

Eller du må være MYE mer bestemt. Jeg kan ikke se for meg at en svigermor skulle klare å dra min lille baby ut av armene mine hvis jeg ikke ville det (men jeg er nok sikkert en mer bestemt type enn deg)

Det rare er jo at jeg ellers er ganske så bestemt av meg! Men når det gjelder dette, så fisler jeg liksom så veldig! Liker ikke dette trekket ved meg selv, og ønsker vel egentlig å si ifra. Likevel ønsker jeg ikke å ødelegge forholdet til henne fullstendig, da det betyr mye for min samboer, og seinere også for jenta vår!

[morsan]

Når jeg ikke har sett situasjonen, klarer jeg ikke helt å vurdere om du er overnervøs eller om svigermor virkelig maser og stresser opp babyen. Men, som jeg ser det, har du to valg (eller en kombinasjon av disse to):

Enten må du stort sett klare å se at babyen blir dullet med av slektninger i litt for stor grad, slik at hun blir litt sutrete og urolig etter familieselskap.

Eller du må være MYE mer bestemt. Jeg kan ikke se for meg at en svigermor skulle klare å dra min lille baby ut av armene mine hvis jeg ikke ville det (men jeg er nok sikkert en mer bestemt type enn deg)

''Jeg kan ikke se for meg at en svigermor skulle klare å dra min lille baby ut av armene mine hvis jeg ikke ville det (men jeg er nok sikkert en mer bestemt type enn deg)''

Jeg kan heller ikke se for meg svigermor dra en baby ut av armene på meg, men av helt andre årsaker.... Da gutten min var 3 mnd gammel forkynte hun høyt og tydelig at heretter kunne hun ikke bære han mer, så tung som han hadde blitt! (ikke at det ble så voldsom stor forandring fra slik situasjonen var før dette, men det hendte seg jo at hun kunne holde ham et par minutter...)

[frosken]

Veit jo at det du sier stemmer... At det er lite annet som kan forandre situasjonen enn å snakke med henne om det. Men så er det så vanskelig da, å ta opp noe med et menneske som fullstendig ignorerer det du sier! Men det må vel likevel gjøres tenker jeg, ellers må jeg "vente det ut", og det kan ta tid, og vil bare skape splid mellom svigermor og meg!

Urgh...! Må sette meg ned og tenke litt nå ja!

Men er du sikker på at hun vil ignorere det du sier hvis du snakker om det å være usikker? Hvis du tar utgangspunkt i din egen usikkerhet, så trenger du ikke å gi henne følelsen av å "ha gjort noe galt". Dere trenger ikke bruke tid på hvem av dere som vurderer situasjonen mest riktig (dvs. hvor mye barnet tåler eller ikke tåler før det blir for mye), dersom du appelerer til hennes gode side ved å be henne være litt overbærende med deg og ta hensyn til dine følelser.

Besteforeldre kan være en fantastisk ressurs for barnebarn, og de trenger også tid på å lære sin nye rolle :-)

[frosken]

''Samtidig reagerer jeg, ikke nå spesielt ute etter deg, på at dolere her inne først bærer og klager seg over familiemedlemmer og besteforeldre som ikke bryr seg nok. I neste omgang er det klaging over at de bryr seg for mye.''

Jeg har tenkt det samme selv.

Det vidunderlige med dol er at dolere alltid har rett - mens andre tar feil...*s*

[frosken]

Hadde det vært "vi", så hadde saken sikkert vært annerledes! Men hun er jo så lita, og samboeren klarer ikke å se at hun ikke har det ok hvis hun ikke illskriker! Ikke så rart det altså, det er jo jeg som har privilegiet av å gå hjemme med henne hele dagen:-)

Dessuten så er samboeren i motsetning til meg veldig familiær, og vil helst bli i disse selskapene så lenge som mulig... Så dermed er det liksom bare meg mot svigermor!

Og svigermoren min er absolutt ikke noe troll! Jeg er ikke så glad i familie, men jeg veit som sagt at frøet mitt vil komme til å sette stor pris på henne etterhvert! Og det vil jeg virkelig ikke ødelegge...!

Må derfor prøve å gjøre dette på en mer vennlig måte... Hmm...!

Synes du skal holde fast ved tanken om at du ikke ønsker å ødelegge mellom samboeren din og familien hans, og at barnet på sikt vil ha glede av å tilhøre en "storfamilie".

Prøv å få litt tid alene med svigermor, evt. en dag hvor hun kommer til deg og barnet uten at andre er tilstede.

[Anonym 82]

Men er du sikker på at hun vil ignorere det du sier hvis du snakker om det å være usikker? Hvis du tar utgangspunkt i din egen usikkerhet, så trenger du ikke å gi henne følelsen av å "ha gjort noe galt". Dere trenger ikke bruke tid på hvem av dere som vurderer situasjonen mest riktig (dvs. hvor mye barnet tåler eller ikke tåler før det blir for mye), dersom du appelerer til hennes gode side ved å be henne være litt overbærende med deg og ta hensyn til dine følelser.

Besteforeldre kan være en fantastisk ressurs for barnebarn, og de trenger også tid på å lære sin nye rolle :-)

Nei, hvis jeg gjør det på den måten du sier der, så hører hun meg kanskje! Hvis jeg tar det opp utenom situasjonen...

Men så er jeg ikke så sikker på at jeg vil gjøre det sånn heller...! Klart det har veldig mye med at jeg er usikker å gjøre, men så synes jeg jo også at hun burde forstå dette selv også! Så spørsmålet er vel egentlig om jeg klarer å være "stor" nok til å legge det hele på min usikkerhet, og la henne føle seg snill som gjør som jeg ber om selv om det jo er jeg som er helt tullete! Hrmf, denne stoltheten altså! :-)

[Anonym 82]

Synes du skal holde fast ved tanken om at du ikke ønsker å ødelegge mellom samboeren din og familien hans, og at barnet på sikt vil ha glede av å tilhøre en "storfamilie".

Prøv å få litt tid alene med svigermor, evt. en dag hvor hun kommer til deg og barnet uten at andre er tilstede.

Ja jeg håper virkelig at jeg vil klare å holde mitt forhold til familie for meg selv! Jeg ser jo hvor flott det kan være for dem som har en stor familie og veit å sette pris på den, og det ønsker jeg også for datteren min!

[PieLill]

Jeg tror det mases og mares så mye om hvor overbeskyttende og hysteriske førstegangsmødre er at det til slutt nesten ikke er stuerent og gjøre annet enn å godta alt.

Stol på din egen dømmekraft og sett grenser. Både for nurket og egen del. Og også for å bevare et godt forhold til familien.

Å la være å vekke et barn som foreldrene sier skal få sove litt lengre, bør være et minstemål av lydhørhet og høflighet. Få pappa'n på banen for å støtte deg.

mvh

[PieLill]

Nei, hvis jeg gjør det på den måten du sier der, så hører hun meg kanskje! Hvis jeg tar det opp utenom situasjonen...

Men så er jeg ikke så sikker på at jeg vil gjøre det sånn heller...! Klart det har veldig mye med at jeg er usikker å gjøre, men så synes jeg jo også at hun burde forstå dette selv også! Så spørsmålet er vel egentlig om jeg klarer å være "stor" nok til å legge det hele på min usikkerhet, og la henne føle seg snill som gjør som jeg ber om selv om det jo er jeg som er helt tullete! Hrmf, denne stoltheten altså! :-)

Jeg ville hatt problemer med å legge hele dette på min "usikkerhet". Rett og slett fordi jeg ikke synes det er hovedproblemet.

Det kan også slå ut motsatt av det du ønsker å oppnå. For noen vil en tydelig uttrykt usikkerhet føre til at de ordnet opp og breiet seg enda mer...

Men det kan også være en lur vinkling.

mvh