Videre om holding av baby... (Langt)

[Anonym 82]

Jeg synes heller du skal snakke med samboeren din - sønnen hennes. Dette har ikke noe å gjøre med forholdet til din svigermor i utgangspunktet, men dersom hun ikke tar hensyn til dine ønsker, kan det bli det.

Forklar rolig for samboeren din, og be ham snakke med henne, evt bryte inn og kidnappe småtten når du gir ham et hint om at du synes det er nok. :-)

Samboeren min veit at jeg synes dette er vanskelig, men han stiller dessverre ikke mye sterkere enn meg overfor svigermor...! Hun er vane med å være "overhodet" i familien, og som gutter flest, har samboeren alltid føyet seg! Han er vanligvis en sterk person, som veit å si ifra, men er tydelig underlegen sin mor! Ikke sånn at han kryper for henne, men har synes selv at det er naturlig at hun "bestemmer" litt, siden hun tross alt har gitt ham mye oppgjennom... Og hvordan argumenterer man mot det?

[Linnea78]

Her har vi et klassisk tilfelle av verdens stolteste bestemor- syndrom tror jeg :-)

Hun må få beskjed - du har helt rett. Si fra til henne (ikke midt i situasjonen, men neste gang dere prater sammen), at du blir superstressa av det og spør om det er greit at du får organisere baby-utdelingen neste gang. Si fra at det er deilig med en stolt bestemor, det er bare det at du blir så stressa at du helst ikke vil ta med ungen ut, og si at det blir bedre hvis du kan få ha kontrollen på soving og å si fra at nok er nok osv.

Hun er nok helt gal etter å vise frem vidunderet deres :-)

Må bare skrive at jeg støtter innlegget ditt! Akkurat dette tenkte jeg også! :-)

[Anonym 82]

Så lenge ungen sover, så har ingen andre enn foreldrene rett på å vekke henne. (Noen ganger må vi jo nesten det så de ikke snur døgnet.)

Ellers bør du sette henne på et annet rom/i en krok eller lignenede og si klart i fra at ho trenger å sove nå.

Dersom flere vil dulle med henne så tror jeg ikke egentlig at det er noe stort problem. Ho blir litt sliten, men tar nok ingen skade av det. Ho blir jo også større etter hvert, og da er det fint at ho har lært å akseptere/bli kjent med andre mennesker.

Jo, hun tåler det sikkert, men så vil jeg jo liksom gi henne så lite ubehag som mulig da... Ser ikke helt poenget i å plage en baby bare for at voksne "vettige" mennesker skal få det som de vil!

Og det å sette henne i en krok nytter ikke nei! De veit at hun er der, og snuser henne frem!

Eneste legale unnskyldning for å få ha henne for meg selv og gi henne litt ro, er å si at hun er sulten... Og det bruker jeg for det det er verdt! Hun er aldri så sulten som når vi er i selskaper:-) Finner et mørkt, lite rom for oss selv, og ammer leeeeeeeeeeeeeeenge! Helt til noen jaggu snuser henne frem der også...

[Anonym 82]

Her har vi et klassisk tilfelle av verdens stolteste bestemor- syndrom tror jeg :-)

Hun må få beskjed - du har helt rett. Si fra til henne (ikke midt i situasjonen, men neste gang dere prater sammen), at du blir superstressa av det og spør om det er greit at du får organisere baby-utdelingen neste gang. Si fra at det er deilig med en stolt bestemor, det er bare det at du blir så stressa at du helst ikke vil ta med ungen ut, og si at det blir bedre hvis du kan få ha kontrollen på soving og å si fra at nok er nok osv.

Hun er nok helt gal etter å vise frem vidunderet deres :-)

Det er jo akkurat det jeg tenker at jeg burde si også, men så er det det der med "lettere sagt enn gjort" igjen da...! Jaggu ikke lett å finne den riktige måten å si ting på, som gjør at svigermor ikke blir fornærmet, sint eller ender med å kjøre fullstendig over meg. I tillegg skal ikke samboeren føle på det i alt for stor grad, da han har et litt "underdanig" forhold til henne! (Høres ufyselig ut, men det er ikke så utpreget altså) Og sist men ikke minst skal frøet mitt komme godt ut av dette! Det er jo det aller viktigste for meg...!

[PieLill]

Er enig i det, men det er vondt å se hvor såret samboeren blir når han tror at jeg ikke liker familien hans! Han blir lei seg, og lukker seg inne...

Jeg har tatt opp dette med ham mange ganger, og spurt om vi ikke kan avtale et klokkeslett da vi kan dra hjem. På den måten har jeg noe fast å forholde meg til, og slipper å stresse sånn. Likevel blir det gjerne ikke sånn, da svigermor selvfølgelig har babyen i andre enden av verden innen den tid! Jeg blir fullstendig ignorert, og det gjør faktisk samboeren min også! Han kan prøve å si noe, men svigermor er som sagt "overhodet" i familien, og ikke vane med at noen sier henne imot. Samboeren min er vanligvis flink til å snakke for seg, men blir litt spak overfor henne. Jeg veit ikke om jeg har lyst til å ta opp dette med ham, da jeg tror det vil gi stoltheten han en liten knekk, og det er egentlig unødvendig... Det er jo tross alt ikke som i "Alle elker Raymond", der de bor tvers over gata og er sammen hele dagen!

Vil det hjelpe og si til ham at det er fordi du liker dem og ønsker et godt forhold til dem at du synes det er viktig å kunne sette noen grenser og ta opp enkelte ting. Kan man aldri ta opp ting, er det jo en stor risiko for at ting går seg surt.

Det er jo forskjell på å ikke klare å kjøpe hele familiekulturen og å misslike en familie.

Er din svigermor av typen som de fleste er veldig glade i, men som de også på enkelte områder bærer intenst over med?

Hvordan man forholder seg til slikt blir jo en kost-nyttevurdering. Men det vet du vel det meste om.

mvh

[Anonym 82]

Enkelte bestemødre bare _må_ vise seg i selskaper. Det er jo stoltheten som overkjører dine meninger her. Så det er jo både og. Jeg forstår deg. Ta med vognen neste gang og legg nurket rett oppi slik at det ikke skjer igjen. (om det hjelper) Ellers ville jeg nok snakket med henne, men det er jo ikke noe lett å ta opp noe som på en måte sårer henne. Likevel er jeg sikker på at hun vil forstå. Vær veldig klar på tlf før dere drar bort, at hun ikke må komme å våkne baby. Dersom hun da gjør det, da hadde jeg satt beina i bakken og sagt nei hør nå her!

Det er bra med ivrige og gode besteforeldre, men de må vite hvor landet ligger. Du er mammaen. Ditt eget stress smitter over på barnet, så ikke spar samtalen til et selskap.....

Å ta med vognen er kanskje lurt ja! Da kan jeg jo faktisk snike oss ut og trille en liten tur hvis maset blir for intenst også:-) Hvis ikke svigermor får tak i vognen først da... He he!

Er jo egentlig klar over at jeg må ta den samtalen uansett, det er bare vanskelig å finne en måte å ta det opp på som ikke gjør mer vondt enn godt! Aller viktigst er det at jenta mi kommer heldig ut av det, og også at samboerens forhold til svigermor ikke tar skade! Mitt forhold til henne er jeg vel egentlig villig til å risikere, da jeg likevel ikke er veldig familiær av meg... Men det hadde jo vært greit å beholde en vennlig tone da:-)

[Gjest Valnøtt]

Det er jo akkurat det jeg tenker at jeg burde si også, men så er det det der med "lettere sagt enn gjort" igjen da...! Jaggu ikke lett å finne den riktige måten å si ting på, som gjør at svigermor ikke blir fornærmet, sint eller ender med å kjøre fullstendig over meg. I tillegg skal ikke samboeren føle på det i alt for stor grad, da han har et litt "underdanig" forhold til henne! (Høres ufyselig ut, men det er ikke så utpreget altså) Og sist men ikke minst skal frøet mitt komme godt ut av dette! Det er jo det aller viktigste for meg...!

Det er ikke så lett å sette grenser for andre :-)

Men - øvelse gjør mester...

Såvidt jeg skjønte har du jo et godt forhold til henne? Kan du ikke ta en prat med henne da - spørre litt om råd om noen andre ting, hvordan mannen din var da han var liten osv... Og så kan du ta opp dette samtidig - si at du håper hun ikke blir lei seg, for hun er en flott bestemor og du er glad i henne, og det er absolutt ikke noe galt i det hun gjør, men det er nytt for deg med en liten tass enda, så du blir så stressa for at ungen skal begynne å gråte eller for at det skal bli for mye inntrykk, så om hun ikke blir lei seg for det så kunne kanskje du få ta opp barnet selv når det er klart og gi det til henne for visning?

Presiser at det varmer deg stort at hun er så stolt av ungen og at hun selvsagt skal få vise frem barnebarnet så mye hun vil - bare du får organisere soving osv. Si gjerne at du gleder deg til å se ungen vokse opp og bli kjent med henne - at det er fint å ha en bestemor som er engasjert og som kan delta i livet til barnebarnet og ikke en sånn en som ikke er så interessert.

Også kan du jo spørre henne om hun kunne tenke seg å passe babyen for deg mens du er ute en tur på butikken - det vil jeg tro er innertier for en bestemor som renner over av barnabarnfølelser :-)

Så får du handle i fred og ro en halvtime også.... ;-)

[PieLill]

Her har vi et klassisk tilfelle av verdens stolteste bestemor- syndrom tror jeg :-)

Hun må få beskjed - du har helt rett. Si fra til henne (ikke midt i situasjonen, men neste gang dere prater sammen), at du blir superstressa av det og spør om det er greit at du får organisere baby-utdelingen neste gang. Si fra at det er deilig med en stolt bestemor, det er bare det at du blir så stressa at du helst ikke vil ta med ungen ut, og si at det blir bedre hvis du kan få ha kontrollen på soving og å si fra at nok er nok osv.

Hun er nok helt gal etter å vise frem vidunderet deres :-)

Tiltredes.

mvh

[PieLill]

Jo, hun tåler det sikkert, men så vil jeg jo liksom gi henne så lite ubehag som mulig da... Ser ikke helt poenget i å plage en baby bare for at voksne "vettige" mennesker skal få det som de vil!

Og det å sette henne i en krok nytter ikke nei! De veit at hun er der, og snuser henne frem!

Eneste legale unnskyldning for å få ha henne for meg selv og gi henne litt ro, er å si at hun er sulten... Og det bruker jeg for det det er verdt! Hun er aldri så sulten som når vi er i selskaper:-) Finner et mørkt, lite rom for oss selv, og ammer leeeeeeeeeeeeeeenge! Helt til noen jaggu snuser henne frem der også...

Det er jo litt herlig at hun er så populær.

Men jeg kunne gått fra vettet av det opplegget du beskriver.

mvh

[PieLill]

Samboeren min veit at jeg synes dette er vanskelig, men han stiller dessverre ikke mye sterkere enn meg overfor svigermor...! Hun er vane med å være "overhodet" i familien, og som gutter flest, har samboeren alltid føyet seg! Han er vanligvis en sterk person, som veit å si ifra, men er tydelig underlegen sin mor! Ikke sånn at han kryper for henne, men har synes selv at det er naturlig at hun "bestemmer" litt, siden hun tross alt har gitt ham mye oppgjennom... Og hvordan argumenterer man mot det?

''Ikke sånn at han kryper for henne, men har synes selv at det er naturlig at hun "bestemmer" litt, siden hun tross alt har gitt ham mye oppgjennom... Og hvordan argumenterer man mot det?''

"Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru..."

Eldgammel visdom. Står faktisk i et av de aller første kapitlene i Bibelen. Blir sitert under de fleste kirkelige vielser.

Jo mer jeg ser av par- og slektsproblemer, jo smartere synes jeg det rådet er...

;-)

mvh

[Anonym 82]

Vil det hjelpe og si til ham at det er fordi du liker dem og ønsker et godt forhold til dem at du synes det er viktig å kunne sette noen grenser og ta opp enkelte ting. Kan man aldri ta opp ting, er det jo en stor risiko for at ting går seg surt.

Det er jo forskjell på å ikke klare å kjøpe hele familiekulturen og å misslike en familie.

Er din svigermor av typen som de fleste er veldig glade i, men som de også på enkelte områder bærer intenst over med?

Hvordan man forholder seg til slikt blir jo en kost-nyttevurdering. Men det vet du vel det meste om.

mvh

Han er dessverre allerede fra før jenta vår blei født, av den oppfatning at jeg ikke liker familien hans. Jeg er ikke glad i verken selskaper eller familie, og derfor har dette vært oppe til diskusjon før også! Type "er vi nødt til å være i bursdagen til din fjerne slektning i hele 5 timer?". Og flere ganger har jeg dratt derfra før ham, gjerne til fots og gått i halvannen time for å komme hjem... Det har vel også vært nettopp fordi han ikke vil møtes på halvveien, men resultatet er jo det samme! Så nei, jeg tror ikke jeg klarer å overbevise ham om at jeg setter pris på familien hans og alt de har å gi jenta vår! Og det er litt trist...

Svigermor er en "Alle elsker Raymod"-mammalight:-) Det var derfor jeg dro frem den serien i sta! Hun er litt oppi alt alle driver med, og vil nok aldri synes at jeg egentlig er god nok for sønnen hennes, selv om hun vokter seg vel for å si det! Hun er veldig hyggelig, og legger seg faktisk i selen for å ha et godt forhold til meg! (Utenom akkurat denne saken selvfølgelig)

Ellers er det ikke så mange jenter i slekta, og guttene har nok lett for å bukke og nikke litt for henne ja... De få kvinnene, gjør enten det samme, eller de er sterke, og har nok på noe tidspunkt satt foten kraftig ned! Så får vi håpe jeg finner en middelvei...

[PieLill]

Jeg kommer fra en familie der ALT blir tatt opp, og det er jaggu ikke bare bra det heller! Noen ting kan få lov til å passere liksom...

Samboerens familie derimot er av de som smiler, håndhilser og prater høflig om vær og vind hver gang noen har bursdag, og snakkes aldri ellers! (Vi har jevnere kontakt med akkurat svigermor altså) Jeg ser ikke helt poenget, men har forstått at det betyr mye for ham! Og jeg ønsker også at jenta mi skal få oppleve storfamilie på julaften osv:-) Tror det er fint å være barn i sånne familier... Dessuten er det mange flotte mennesker der, de bare kjenner hverandre egentlig ikke!

Så er utfordringen å være den nye som innfører åpenhet og ærlighet i en sånn slekt da...! Jeg er jo nødt til å prøve, men redd jeg tar meg vann over hodet gett! Spesiellt når det kommer til svigermor, som på en måte er "overhodet" i slekta...

For mye og for lite skjemmer det meste...

Om dere nå kommer fra hver deres ytterlighet familiemessig, må det jo være et supert utgangspunkt for å finne noe godt og balansert og midt på veien for deres lille kjernefamilie.

;-)

Jeg forstår godt om du river deg i håret. Men jeg tror du ser så nyansert og reflektert på dette at du helt sikkert klarer å finne en løsning som er levelig for alle parter.

mvh

[Anonym 82]

Det er ikke så lett å sette grenser for andre :-)

Men - øvelse gjør mester...

Såvidt jeg skjønte har du jo et godt forhold til henne? Kan du ikke ta en prat med henne da - spørre litt om råd om noen andre ting, hvordan mannen din var da han var liten osv... Og så kan du ta opp dette samtidig - si at du håper hun ikke blir lei seg, for hun er en flott bestemor og du er glad i henne, og det er absolutt ikke noe galt i det hun gjør, men det er nytt for deg med en liten tass enda, så du blir så stressa for at ungen skal begynne å gråte eller for at det skal bli for mye inntrykk, så om hun ikke blir lei seg for det så kunne kanskje du få ta opp barnet selv når det er klart og gi det til henne for visning?

Presiser at det varmer deg stort at hun er så stolt av ungen og at hun selvsagt skal få vise frem barnebarnet så mye hun vil - bare du får organisere soving osv. Si gjerne at du gleder deg til å se ungen vokse opp og bli kjent med henne - at det er fint å ha en bestemor som er engasjert og som kan delta i livet til barnebarnet og ikke en sånn en som ikke er så interessert.

Også kan du jo spørre henne om hun kunne tenke seg å passe babyen for deg mens du er ute en tur på butikken - det vil jeg tro er innertier for en bestemor som renner over av barnabarnfølelser :-)

Så får du handle i fred og ro en halvtime også.... ;-)

Hun har allerede tilbudt seg å passe henne et par timer her og der hvis jeg trenger å ha litt barnefri enten til å dra til frisøren etc., eller at jeg trenger litt søvn! Dette er et supert tilbud, som jeg helt sikkert kommer til å benytte meg av seinere, men foreløpig hadde jeg ikke fått med meg melk og brød engang dersom jeg dro i butikken uten frøet mitt! Jada jada, førstegangsmamma jo:-) Må nok trene litt på den biten!

Det med å sammenligne litt med hvordan hun opplevde ting da samboeren min var liten, er nok kanskje lurt ja! Alle liker å prate om da barna deres var små, og det kan kanskje få henne til å huske de følelsene jeg har rundt denne saken også! For hun har nok følt dem en gang... I tillegg synes jeg det er moro å høre om, og sikkert også lærerikt!

Kanskje det kan være åpningen til denne samtalen! Takk for tipset:-)

[PieLill]

Da ender det med at vi kjører to biler, og at han synes det er skikkelig vanskelig å forklare for familien hvorfor jeg og babyen drar...!

Er det slik at det ikke er kultur for å dra tidlig? Da er det automatisk et eller annet galt.

De fleste skjønner vel at småbarnsfamilier kan han dagligdagse hensyn som må tas også på en hyggelig familiefest.

mvh

[Anonym 82]

''Ikke sånn at han kryper for henne, men har synes selv at det er naturlig at hun "bestemmer" litt, siden hun tross alt har gitt ham mye oppgjennom... Og hvordan argumenterer man mot det?''

"Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru..."

Eldgammel visdom. Står faktisk i et av de aller første kapitlene i Bibelen. Blir sitert under de fleste kirkelige vielser.

Jo mer jeg ser av par- og slektsproblemer, jo smartere synes jeg det rådet er...

;-)

mvh

Kloke ord:-)

Men siterer jeg bibelen for ham, garanterer jeg i hvert fall at jeg ikke blir hørt! :-)

[Anonym 82]

Er det slik at det ikke er kultur for å dra tidlig? Da er det automatisk et eller annet galt.

De fleste skjønner vel at småbarnsfamilier kan han dagligdagse hensyn som må tas også på en hyggelig familiefest.

mvh

Mange av dem ville nok forstå, men ikke samboeren min... Ingenting skal liksom forandres på, for da kunne jo familien se litt rart på ham! (Jeg får ham til å høres ut som en fjott her, men han er faktisk en sterk mann, som jeg respekterer stort!)

[Speak]

Jo, hun tåler det sikkert, men så vil jeg jo liksom gi henne så lite ubehag som mulig da... Ser ikke helt poenget i å plage en baby bare for at voksne "vettige" mennesker skal få det som de vil!

Og det å sette henne i en krok nytter ikke nei! De veit at hun er der, og snuser henne frem!

Eneste legale unnskyldning for å få ha henne for meg selv og gi henne litt ro, er å si at hun er sulten... Og det bruker jeg for det det er verdt! Hun er aldri så sulten som når vi er i selskaper:-) Finner et mørkt, lite rom for oss selv, og ammer leeeeeeeeeeeeeeenge! Helt til noen jaggu snuser henne frem der også...

Jeg tror ikke det er noe ubehag for henne om ho blir bært og dullet litt med. Det kan nok hende at du er litt overfølsom med dette. Men dersom noen klusser med sovingen kan veldig mye bli feil. Skikkelig irritert baby er ikke no å ha i hus.

Husker selv at jeg satt opp enkelte regler. Bl.a. at ingen fikk gi henne godterier FØR mat. En sjokoladebit ødela hele måltidet for henne = grinete unge som ikke har det noe bra.

Så rådet er nok "pick your fights":-)

[Gjest Valnøtt]

Hun har allerede tilbudt seg å passe henne et par timer her og der hvis jeg trenger å ha litt barnefri enten til å dra til frisøren etc., eller at jeg trenger litt søvn! Dette er et supert tilbud, som jeg helt sikkert kommer til å benytte meg av seinere, men foreløpig hadde jeg ikke fått med meg melk og brød engang dersom jeg dro i butikken uten frøet mitt! Jada jada, førstegangsmamma jo:-) Må nok trene litt på den biten!

Det med å sammenligne litt med hvordan hun opplevde ting da samboeren min var liten, er nok kanskje lurt ja! Alle liker å prate om da barna deres var små, og det kan kanskje få henne til å huske de følelsene jeg har rundt denne saken også! For hun har nok følt dem en gang... I tillegg synes jeg det er moro å høre om, og sikkert også lærerikt!

Kanskje det kan være åpningen til denne samtalen! Takk for tipset:-)

Ja - og hvis hun har flere barn så har du nøkkelen!

Da kan du si at du håper det er bedre neste gang det der med at andre tar opp ungen osv, for denen gangen blir du _tilogmed_ stressa noen ganger når hun gjør det, enda du vet hvor gld hun er i barnet... Så smiler du og sier at egentlig hadde du nesten tenkt å spørre henne om du kunne få ta over kontrollen når dere er ute blant folk..... Der har du inngangen veitu :-)

[PieLill]

Kloke ord:-)

Men siterer jeg bibelen for ham, garanterer jeg i hvert fall at jeg ikke blir hørt! :-)

;-)

Men det er litt fasinerende at folk for mange tusen år siden hadde oppfattet dette. Hvor vidt de levde etter det, aner jeg ikke. Helt sikkert noen som ikke gjorde det siden det ble påpekt...

Den moderne bibelfrie versjonen av dette er at ens _føste_lojalitet_ må være til den man deler livet med. Å vakle i sin lojalitet mot sin ektefelle/samboer til fordel for sin mamma/pappa er blant de mest effektive måtene å få partneren til å hate slekta.

Er det helt umulig å få din samboer til å se at det ikke betyr at man missliker noen om man går tidlig hjem, selv om kanskje halve slekta hans innbilder seg det? Og at han med sin steile holdning skaper misstrivsel og motvilje hos deg?

mvh

[PieLill]

Mange av dem ville nok forstå, men ikke samboeren min... Ingenting skal liksom forandres på, for da kunne jo familien se litt rart på ham! (Jeg får ham til å høres ut som en fjott her, men han er faktisk en sterk mann, som jeg respekterer stort!)

Hos selv den aller mest respektable mann finnes det en fjottete avkrok...

;-)

Jeg holder ut med slike ting en stund. Men så eksploderer jeg og forlanger at man oppdaterer seg til virkeligheten. Å få samboer innebærer forandringer på alle livets områder. Å få barn enda mer. Jeg er nok mye mindre diplomatisk enn deg.

mvh