Jeg får ikke hjelp etter at jeg fikk aspeger....

[kathrina1365381129]

Før jeg fikk asperger syndrom diagnosen så fikk jeg masse hjelp. Jeg er nå 28 år gammel. Og fikk diagnosen for fem år siden da jeg var 23 år gammel. Fra jeg gikk i barneskolen og ungdomskolen fikk jeg masse hjelp. Jeg gikk til Bup. Barne og ungdomspsykiatrien, snakket med helsesøster gjevnlig og gikk til ppt. Også fikk jeg diagnosen angst og depresjon allerede da jeg gikk på barneskolen. På vidregående så fikk jeg også mye hjelp både fra helesøstra og psykologen på Bup. Og da jeg ble 18 år fortsette jeg på DPS voksen psykiatrisk. Og da jeg var 20 år gammel til jeg var 23 år gammel var jeg innlagt tre ganger. Det ene oppholdet varte i et halvt år og de to andre i tre og fire måneder. Jeg fikk masse hjelp. Og sommeren før det så fikk jeg tilbud om å gå på psykehuset til psykologen der to ganger hver eneste uke i tre måneder for å få en slags tilvenning før jeg skulle bli innlagt. Og på den siste innleggelsen da jeg var 23 år så fikk jeg diagnosen asperger syndrom. Og psykologen på psykehuset sa da at nå skulle jeg få masse hjelp fordi de endelig fikk vite hva som feilte meg. Også da stoppet all hjelp. Jeg fikk ikke lov til å bli innlagt på psykehuset mere fordi de sa det ikke var noen hjelp fordi jeg hadde aspegerger syndrom. Jeg ville jo være innlagt fordi jeg trang hjelp men jeg fikk ikke. Også på Dps sa at samtaleterapi ikke hjalp meg noenting så jeg fikk ikke lov til å gå på Dps heller. Og medisner ble også prøvd, men jeg fikk bare masse bivirkninger. Også fikk jeg bare time hos fastlegen og etter 10 forskjellige medisiner så ble dps poliklinikken tilkalt fordi jeg ville ha hjelp. Men gjett hva de sa på DPs poiliklinikken. Jo jeg var bare opptok plass til andre og var bare i veien. Også var jeg ikke ressurrsterk og sa at jeg ikke fikk lov til å gå til samtaleterapi. Jeg gikk til psykiateren der bare annen hver uke i to måneder. Også spurte jeg om jeg kunne fortsette på Dps fordi jeg hadde lyst til å snakke med noen. Men jeg opptok bare plass. Også gikk det to måneder til før fastlegen endelig ga meg en henvisning til en psykiater. Og gjett hva som står på den henvisningen? Jo, at samtaleterapi ikke hjelper på meg og at jeg ble frustrert fordi jeg ikke fikk lov til å gå i samtaleterapi. Men det står samtidig at jeg henvises for samtaleterapi. Og i morra er første dagen hos den nye psykiateren og jeg krysser fingre og tær på at hun ikke også sier at samtale terapi ikke hjelper på meg og at jeg opptar plass til andre. Så jeg vil bare advare dere andre om hvis dere skal bli utredet for asperger syndrom diagnosen så si nei, fordi dere får da bare enda mindre hjelp. Jeg fikk ivertafall mye mindre hjelp etter asperger syndrom diagnosen, Og jeg angrer sånn på at jeg sa ja til å bli utredet for asperger diagnosen. Jeg vil ikke ha asperger syndrom diagnosen i papirene mine fordi den sykdommen bare ødelegger for å få hjelp fra psykiatrien. Dumme aspeger syndrom diagnose. Jeg vil så gjerne bli frisk jeg. Jeg vil så gjerne gå i samtaleterapi. Men hvorfor skal asperger syndrom diagnosen ødelegge for angsten og depresjonen min? Jeg har jo også fåttt diagnosene generalisert angst og sosial angst pluss depresjon. Men jeg får ikke hjelp fordi jeg har aspeger? Dårlig gjort? Så jeg vil advare andre mot å bli utredet for asperger syndrom diagnosen jeg.

[Gjest Villniss]

Huff, dette var trist, og skremmende å lese. Håper det går bedre med deg nå!

*Klem*

[Gjest påsanna]

Det står nok så dårlig til med psykiatrien i dag at de må prioritere.

Jeg forstår din fortvilelse, men det er mange om beinet og flere vil det bli.

Du har fått hjelp i mange år frem til denne diagnosen ble stillt, føler du at denne hjelpen har gjort deg bedre på noen måte? Kanskje det er andre tiltak som bør vurderes for at du skal fungere best mulig med denne sykdommen. Det er en sykdom du ikke blir kvitt - men må lære deg å leve med.

Håper du får en positiv opplevelse i møte med terapeuten i morgen. Lykke til!