Tisser på seg

[Gjest Mamma til 4-åring]

Hei Vi har et adoptivbarn på 4 år. H*n sluttet med bleie som 2,5 åring og det har gått veldig fint frem til for ca 2-3 måneder siden. Nå er det å tisse på seg, opp til flere ganger hver dag..

Vi kan spørre om h*n må på do, får nei til svar, og et halvt sekund etterpå tisser h*n i buksa.

Vi kan se at h*n må på do, setter h*n på do og det kommer ingen ting. Etter et par minutter tisser h*n på seg.

Eller barnet kan også rekke do, men da har det gått så lenge at det er heeeeelt krise..

Om natten er det ikke noe problem!

Vi er helt fortvilet her. Vi aner ikke hva dette skyldes.. Er det traumer fra tidligere liv som kommer frem? (var over året da vi kom hjem fra hentereise), er det trass, sjalusi til eldre søsken...

Vi vet ikke hva vi skal gjøre.. Prøvde med klistremerker ved hvert vellykkede do-besøk, og dette hjalp til en viss grad..

Jeg har ikke tålmodighet lenger heller, og kjenner jeg blir forbannet når h*n kan gå forbi do, og så rope og si at "mamma, jeg tisser på meg.."

Gir vi barnet for lite oppmerksomhet?

Trenger råd og tips. Vurderer å sette på bleie igjen, men det er jo dumt det også..

[Gjest dror]

Hei.

Har dere sjekket at han ikke har urinveisinfeksjon ? Ellers ville jeg kanskje si at dere gir han for mye oppmerksomhet på det. Når han tisser på seg, bare skift på han uten å lage noe nummer ut av det. Ikke mas på han om at han skal tisse. Forhåpentligvis så går dette over.

Lykke til !

[Meg - Elisabeth]

Jeg syns ikke dere skal være redd for å ta på bleie igjen. Syns faktisk det er mye hysteri rundt dette med at barna skal ta så skade av det. Tror det like gjerne kan være positivt som negativt faktisk, for det skaper ro over situasjonen den korte perioden dette problemet pågår. Når man som foreldrer blir fortvilet og ikke lenger klarer å skjule dette for barnet vil bleie være lurt. Det er jo overhodet ikke slik at barnet kommer til å bli avhengig av bleier igjen, det mister ikke den kontrollen over blæren som er opplært.

[pusi]

Vår beste løsning er å alltid gå på do i faste rutiner.

Alltid når han våkner, alltid før man spiser, alltid før man går ut osv.

Sender vi en på do, sender vi alle. Dette gjelder også gjeste-barn.

Sjekk for urinveisinfeksjon. Ta med urinprøve til legekontoret. Barnet trenger ikke å være med.

Ellers er det vel bare å leve med det. For vår del har det tatt nesten 9 år:-\

[løvinne71]

Hvis det kan utelukkes at det er en medisinsk grunn til dette, som infeksjon eller blærekatarr, så ville jeg definitivt satt på bleier igjen!

Hvis h*n har vært renslig lang tid allerede, så er barnet antagelig istand til å kontrollere blæren. Men denne tissingen kan skyldes dårlig konsentrasjon og fokus. Kanskje fordi h*n er i kommet i en veldig aktiv alder, og ikke har "tid" til å kjenne etter om h*n må på do?

At dere til stadighet spør, gjør også at barnet blir litt fratatt ansvaret for å oppdage dette selv, og konsentrasjonen blir kanskje enda dårligere?

Barnet er kanskje ikke bevisst nok på hvordan det kjennes å måtte på do. Så hvis det blir spurt mens det er opptatt av noe annet, vil det kanskje svare benektende for å slippe å ta seg tid til å kjenne etter.

Mulig at barnet også ser dette som en måte å få oppmerksomhet, siden det å tisse på seg fører til skift, vask og stell fra foreldrene..?

En 4 åring er ganske bevisst, og forstår mye. Så som sagt ville jeg satt på bleier, og forklart at dette var fordi mamma nå var lei av å stadig måtte minne om do-besøk til ingen nytte, og av å vaske ut-tissede klær.

Si også at du vet at barnet kan bedre enn dette, men at h*n nå må gå med bleier en stund til h*n greier å være "flink" igjen.

Hvis 4-åringen synes dette er pinlig, vil det forhåpentligvis gjøre at h*n skjerper seg, og begynner å kjenner bedre etter selv.

Og det sparer i det minste deg for masse klesvask!

[Gjest en annen mor]

Har opplevd det samme selv(også med et adoptert barn)

Mitt barn sluttet også med bleie 2,5 år gammel og har hatt gjentatte tilbakefall etter måneder hvor ting gikk strålende. Så at ungen hadde kontroll var det ingen tvil om. Tilbakefallene hos oss kom gjerne hvis det ble forandringer i hverdagen. Det kunne være små ting som at vi dro på besøk til noen som utløste det. Helsesøster sa det ikke var uvanlig. Noen reagerte på denne måten og andre med "magepine" om de feks var litt utrygg i situasjonen. Hos oss var reaksjonen skvetting i trusa. Det var sjelden mye, men nok til at det så vidt syntes gjennom buksa. Altså skvetting. Og en sta unge i tillegg gjorde at hvis jeg syntes det så ut til at ungen var tissetrengt og kommanderte barnet på toalettet, kunne barnet sitte der i 15 min å rope at det ikke var tissetrengt, så begynte jeg å lure på om jeg kunne sett feil og lot barnet gå av do.Og under to minutter senere var klærne våte... Dette var altså noe ungen min ville styre selv. Og jo mer jeg "maste" jo verre ble det. Jeg syntes det største problemet var at mitt barn ikke brydde seg noe om at det hadde våte klær, (eller lot være å fortelle det fordi barnet visste at jeg ikke syntes noe om det)( så det gikk med tisseklærne til jeg oppdaget det og fikk skiftet. Og ofte endte det med sår stump...

Prøvde premiering i form av klistremerker men det forverret bare det hele. Tror barnet fikk litt prestasjonsangst av det jeg...

Når jeg tilslutt innså selv at masing gjorde det verre så spurte jeg barnet om det syntes jeg maste om tissing og dogåing. Barnet syntes det. Var vel rundt fire år da vi tok den samtalen. Vi hadde en skikkelig samtale. Jeg forklarte at uhell var ok en gang i blandt, men at om det skjer mange ganger på samme dag så var det egentlig ikke uhell. Man måtte gå på do når man kjente man var tissetrengt. Og hvis man prøvde å komme seg på do men ble for sen så var det uhell. Hvis man lekte helt til det ble vått så var det det ikke... Jeg forklarte at grunnen til at jeg hadde vært masete var at jeg ville unngå sår rumpe. for det endte med sår rumpe om man ikke skiftet etter et uhell. Og det visste barnet også av erfaring at var vondt....

Vi inngikk en avtale vi: jeg skulle slutte å mase, og barnet skulle få styre dogåingen selv, under forutsetning av at barnet skiftet klær ved uhell. Jeg forklarte viktigheten av å skifte... Barnet syntes dette var en grei deal.

Jeg var bevisst det å ikke ase meg opp om det skjedde uhell de kommende dagene. Hver gang presiserte jeg at uhellet ikke var noe farlig, det var bare å skifte klær det.. etter noen dager etterpå med fortsatt uhell, så stoppet uhellene, og etterpå har det faktisk vært få uhell her i gården. Nå er mitt barn skolestarter til høsten og uhellene de siste par årene er ikke mange. De gangene uhell skjer sier enten barnet ifra til meg og får nye klær, eller jeg kan finne truse og strømpebukse i en haug på badet, og forstår hva som har skjedd. Barnet har skiftet på egenhånd...

Sår rumpe er ikke noe problem hos oss lenger. og alt er bra. Her i gården var altså den avtalen alt som skulle til. Den skapte ro over situasjonen. Og alt løste seg av seg selv.

Så mitt råd til deg er at du må prøve å ikke la deg stresse opp av at barnet tisser seg ut, og for all del, ikke mas. Min erfaring er at mas forverrer det hele.

[PieLill]

Det høres mest ut som et klassisk utsettelsessyndrom.

Send barnet på do på strategiske tidspunkt og ellers når dere ser det er et behov. La h*n være der til h*n har utrette noe. Dere skal se resultatet.

mvh

[PieLill]

Det kan være svært nyttig å la barnet ordne opp i griseriet selv. Altså ta av plagg for plagg, rette dem og legge det i en pose / vaskemasinen, tørke opp søl selv og ta mest mulig eget ansvar for å dusje / vaske seg.

Det er god konsekvenslæring og gir barnet noen flere grunner til å komme seg på do i tide. For en frustrert voksen er det også lettere å avstå fra fåfengt kjefting, når man ha tydelige og logiske konsekvenser å komme med.

Selv om dette ikke skulle være en vidundermedisin mot skvettingen, vil det lære barnet mye om å rydde opp i eget gris og egne tabber.

mvh

[dennismamma]

Hei, vi har vært i samme situasjon i flere år selv. Vi har en sønn på 7 1/2 år som er adoptert. Han var stoppet med beier ved samme alder, 2,5 år. Etter dette har det aldri vært noe om natta, men dagene har vært veldig frustrerende til tider. Han tisset hver dag og hver gang i buksa. Nå er dette 3.je mann og selv om de andre to ikke hadde det slik, hadde den eldste det slik på natta. Han fikk hjelp til dette og rundt 7 års alderen var dette borte. Nå er lillegutt endelig ferdig med å å skvette på dagtid, før skvettingen var det at han tisset på seg istedenfor å gå på do. Vi har prøvd det meste med avtaller, klistremerker og alle følelser som dukker opp når slikt holder på over tid.

Det eneste vi har gjort er at vi stoppet å mase, lot han få bruke sin tid og for meg da jeg egentlig ville mase satte jeg ting i perspektiv...det finnes værre ting etc for å holde meg oppe selv. For det var fryktelig og frustrerende for meg til tider. Men etter at vi sluttet å mase om dette har det gått såå bra. Han fikk roen til å ordne opp selv og ta tiden til hjelp.

Så mitt råd er å bare la han være for du har sikkert mast og forklart etc. Så vil dette gå over av seg selv. Tror dette er ganske vanlig for mange barn:-)

Lykke til og hold ut:-)