besøk etter fødsel

[tzatziki1365380058]

''Det er tross alt ikke bare vi som har fått barn, men også andre som har fått et nytt familiemedlem.'' Ja, gjett om jeg følte det var hele familiens barn da det kom!

''Også synes jeg det var helt ok å ha besøk på sykehuset i visittiden.''

Visittiden!? Hadde det vært så vel - folk (les: fjernere familie, barnets grandtanter og sånt) kom og gikk hele dagen. Var for det meste på pasienthotell, og der var det få begrensninger. Fikk til og med telefoner i "stilletiden" av folk som var blitt avvist, og de ba meg komme ut med babyen, for det var visst "lov".

Jeg ba min mor om å gi beskjed til annen familie og "fjerne" venner at jeg ikke ønsket besøk på sykehuset, men det ønsket ville ikke min mor overbringe - det fikk da være grenser.

Selvfølgelig er det hyggelig med besøk av de nærmeste, men det er de litt fjernere som ikke skjønner at du ikke er kjempetakknemlig for at de kommer på besøk. Virker som de tror du ligger der og kjeder deg, og at du endelig får et avbrekk når de kommer. Nå er det fem år siden jeg fikk sistemann, men kjenner fortsatt dette provoserer meg! *SUKK* :-)

''Visittiden!? Hadde det vært så vel - folk (les: fjernere familie, barnets grandtanter og sånt) kom og gikk hele dagen. Var for det meste på pasienthotell, og der var det få begrensninger. Fikk til og med telefoner i "stilletiden" av folk som var blitt avvist, og de ba meg komme ut med babyen, for det var visst "lov".''

Har aldri ligget på pasienthotell, og har opplevd at sykehuset var ganske strenge med at folk ikke oppholdt seg der utenfor visittid, heldigvis. Og derfor syntes jeg også det var veldig ålreit å få besøk på sykehuset.

Også satte jeg klare grenser for venner og fjernere familie, som du kaller det. Men jeg hadde virkelig ikke lyst til å nekte besteforeldre og mine og manns søsken med familier å se barna før etter 14 dager. Nå har vi mange søsken, og dermed mindre kontakt med fjernere slekt enn mange andre, tenker jeg. Grenser for hvor mange vi orker å involvere oss nært med, og jeg opplevde lite av det enorme "besøk - kjøret" som andre beskriver.

Nå er jeg nok ganske god på grensesetting også, sånn at mange tok tegninga før fødsel om at vi ønsket en del ro. Og jeg er enig i at man har lov å sette de grensene man ønsker. Men man kan ikke forvente forståelse på enhver kant, og man må tåle at folk blir sure. Jeg kan bestemme hva slags grenser jeg vil sette, men jeg kan ikke bestemme over folks reaksjoner på dem.

Og som sagt - besteforeldre og tanter og onkler til babyen, ville ikke jeg holde unna barna i flere uker etter fødsel. Da skulle jeg i alle fall ha vært betraktelig mer sliten enn etter en vanlig fødsel.

[Åsemor]

Alle rundt meg har akseptert mine "regler" ang besøk i barseltiden, men å bli besteforelder uten å få lov til å se babyen før det har gått 2 uker skjønner jeg at er fryktelig sårt. Men kanskje mannen din kan ta med babyen dit i stedet, så får du en time eller to alene hjemme?

Evt kan du si "nei, nå skal jeg gå og amme og sove litt, ha en fin dag og vi snakkes kanskje om noen uker!" etter en halvtimes besøk så går du inn på soverommet. Da BØR folk ta et hint og dra sin vei.

Jeg har alltid spurt meget ydmykt om nybakt mor er i form til å få besøk og at heller hun/de kan si fra når ting er så på stell at de har lyst til å ha besøk av oss, og nå går jeg og verker etter å få besøke ei som fødte for 1,5 uke siden, men hva annet kan jeg gjøre enn å si "hadde vært hyggelig å hilse på, kan du ikke si fra når det passer at vi kommer" og bare vente? Dure innom og ringe på til hun åpner? Gå rundt og inn verandaveien? Hehe..

[Anonym 82]

Ja, jeg synes det er helt greit å avvise folk i et par uker! Jeg selv gjorde det ikke, men skulle ønske jeg hadde turt!

De to første ukene er unntakstilstand! Da er døgnet vrengt fullstendig, man har vondt, er sliten og trøtt, strever med amming og såre brystvorter, og man prøver å bli kjent med babyen og dens behov, samt prøver å lære seg å kle av og på og bytte bleier o.l. Slik var det i hvert fall for meg, og jeg var nok ikke bare blid mot alle som kom rekende for å titte, holde, dikke og dille!

Nei, tør du, så si ifra! Sure miner er vel din minste bekymring akkurat nå likevel??!

[Gjest Aimabel]

Neei, jeg ville ikke sett sånn på det, om jeg skulle på barselbesøk. Når mine nærmeste har fått barn har jeg tenkt at jeg må komme å se den lille så fort jeg kan for å vise dem at jeg er glad på deres vegne og at jeg bryr meg. Men det er jo helt opp til dem om de orker besøk eller ikke.

[PieLill]

Sett de grensene du trenger. Er besteforeldrene ikke så langt unna, kan kanskje faren ta knøttet med på en hurtigframvisning.

mvh

[PieLill]

''Det er tross alt ikke bare vi som har fått barn, men også andre som har fått et nytt familiemedlem.'' Ja, gjett om jeg følte det var hele familiens barn da det kom!

''Også synes jeg det var helt ok å ha besøk på sykehuset i visittiden.''

Visittiden!? Hadde det vært så vel - folk (les: fjernere familie, barnets grandtanter og sånt) kom og gikk hele dagen. Var for det meste på pasienthotell, og der var det få begrensninger. Fikk til og med telefoner i "stilletiden" av folk som var blitt avvist, og de ba meg komme ut med babyen, for det var visst "lov".

Jeg ba min mor om å gi beskjed til annen familie og "fjerne" venner at jeg ikke ønsket besøk på sykehuset, men det ønsket ville ikke min mor overbringe - det fikk da være grenser.

Selvfølgelig er det hyggelig med besøk av de nærmeste, men det er de litt fjernere som ikke skjønner at du ikke er kjempetakknemlig for at de kommer på besøk. Virker som de tror du ligger der og kjeder deg, og at du endelig får et avbrekk når de kommer. Nå er det fem år siden jeg fikk sistemann, men kjenner fortsatt dette provoserer meg! *SUKK* :-)

''Jeg ba min mor om å gi beskjed til annen familie og "fjerne" venner at jeg ikke ønsket besøk på sykehuset, men det ønsket ville ikke min mor overbringe - det fikk da være grenser.''

Det var vel nettopp det det ikke fikk være; grenser.

Dette er igrunn det klassiske eksempelet på hvor viktig det er å la nybakte mødre får lov å sette sine egne grenser. Du gremmer deg fortsatt 5 år etterpå.

mvh

[Gjest Elextra]

Neei, jeg ville ikke sett sånn på det, om jeg skulle på barselbesøk. Når mine nærmeste har fått barn har jeg tenkt at jeg må komme å se den lille så fort jeg kan for å vise dem at jeg er glad på deres vegne og at jeg bryr meg. Men det er jo helt opp til dem om de orker besøk eller ikke.

''Når mine nærmeste har fått barn har jeg tenkt at jeg må komme å se den lille så fort jeg kan for å vise dem at jeg er glad på deres vegne og at jeg bryr meg''

Motivene er kanskje edle nok, men de fleste nybakte mødre synes nok man viser aller best at man bryr seg om man forsøker å finne ut om de virkelig ønsker besøk, eller om de kanskje heller vil ha besøk noe senere.

[Gjest Aimabel]

''Når mine nærmeste har fått barn har jeg tenkt at jeg må komme å se den lille så fort jeg kan for å vise dem at jeg er glad på deres vegne og at jeg bryr meg''

Motivene er kanskje edle nok, men de fleste nybakte mødre synes nok man viser aller best at man bryr seg om man forsøker å finne ut om de virkelig ønsker besøk, eller om de kanskje heller vil ha besøk noe senere.

Ja, derfor har jeg alltid spurt hva foreldrene ønsker, og respekterer selvfølgelig om de er slitne og trenger tid for seg selv :-)

[Gjest Elextra]

Ja, derfor har jeg alltid spurt hva foreldrene ønsker, og respekterer selvfølgelig om de er slitne og trenger tid for seg selv :-)

Bra

[Speak]

Den første tiden var jeg veldig sliten, men å avvise besteforeldre hadde nok ikke vært noe særlig aktuelt. Kan du ikke gi beskjed om at de bør begrense seg da?

[Sofline]

Jeg nektet også annet enn korte besøk de første ukene etter fødselen. Det var som regel faren som sa fra, og folk godtok det, heldigvis. Du er i din fulle rett til å nekte besøk. Jeg forstår deg utmerket, især hvis folk kommer langveisfra og derfor ikke kan ta til takke med en kort visitt.