Hvor mye gjør steforeldre?

[Gjest En venninne]

Jeg har en venninne som har det omtrent som du beskriver: Hennes nye samboer er særdeles lite deltakende ifht barna. Jeg kommenterte det noen ganger i begynnelsen, når hun klaget over hvor slitsomt det var å være alenemor. "Men kan ikke NN kjøre på trening når du må kjøre den andre på...?"

Det ble ikke tatt nådig opp. Jeg har fått klar beskjed om at NN faktisk ikke har barn, og dermed har han ingen plikt til å hjelpe til med barna.

Det tok ikke lang tid før jeg sluttet å kommentere det, men jeg har jo undret meg litt, spesielt når hun klager i det vide og det brede hvor sliten hun er og hvor mye hun har å gjøre. Jeg kunne aldri ha vært samboer med en mann som til de grader meldte seg ut og lot meg ta alt ansvaret, og bli helt utkjørt, og ikke løftet en finger for å hjelpe til.

Eller kanskje det er hun som ikke vil slippe ham til? Jeg har ikke forstått hvorfor i så fall. Så sliten som hun blir av alt som må gjøres skulle man da tro hun ville blitt lykkelig for litt hjelp og avlasting?

En ting har jeg skjønt: Dette skjønner jeg slett ikke. De får leve som de vil. Selv blir jeg enda mer knyttet til mine barns far når jeg ser på disse to.

''Eller kanskje det er hun som ikke vil slippe ham til? Jeg har ikke forstått hvorfor i så fall.''

Når det gjelder min venninne, så vet jeg ikke om det er hun som ikke slipper ham til, eller om det er han som ikke vil. Men hun har nevnt at barn og samboer ikke går godt overens.

Jeg har ikke fått meg til å spørre, bare obeservert og undret meg.

Men det virker veldig feil at hun sliter seg ut, uten at han bidrar.

[Gjest Tatjana]

''Eller kanskje det er hun som ikke vil slippe ham til? Jeg har ikke forstått hvorfor i så fall.''

Når det gjelder min venninne, så vet jeg ikke om det er hun som ikke slipper ham til, eller om det er han som ikke vil. Men hun har nevnt at barn og samboer ikke går godt overens.

Jeg har ikke fått meg til å spørre, bare obeservert og undret meg.

Men det virker veldig feil at hun sliter seg ut, uten at han bidrar.

Ja, jeg syns det er rart jeg. Men som jeg sa: Jeg har skjønt at dette skjønner jeg ikke :-). Så får hun/ de leve som de vil.

*hvisker* Men jeg blir litt lei av å være klagemur noen ganger da...

[Gjest Ulvinnen]

Ja, jeg syns det er rart jeg. Men som jeg sa: Jeg har skjønt at dette skjønner jeg ikke :-). Så får hun/ de leve som de vil.

*hvisker* Men jeg blir litt lei av å være klagemur noen ganger da...

He he, den skjønner jeg

[Gjest Selvstendig mamma]

Synes ikke det finnes noen grunn til å ikke stå på som et voksen menneske som ønsker å få familielivet til å gå rundt, være seg det er dine barn, mine barn, en ikke har barn osv.

Jeg mener vi ikke skal undervurdere sterollen, den personen er gjerne oftere rundt barna enn den biologiske utflyttede, den er til stede når barna er lei seg, sinte, glade, trenger hjelp osv.

Og selvsakt skal de voksne som er i husholdet være tilgjengelige for hjelp og støtte for de barna som befinner seg der. Som sakt uavhengig om det er mine eller dine barn.

Eneste er kanskje å ikke møte på foreldremøter med mindre den ønsker, der holder det jo å møte en, men han eller hun bør selvsakt kunne møte hvis ingen andre kan.

Min samboer har ingen egne barn. Jeg har to. Han er svært flink til å hente og kjøre ungene. Og han tar dem på morgenen siden jeg begynner tidligerer på jobb. Mine barn er dog større og klarer seg selv.

Kranglene våre går på at han er dårlig på å se verdien av sosialt samvær mellom alle familimedlemmene. Jeg mener det er viktig å beholde kontakten mellom barn og voksen, tror det gir en god grunnmur til når de skal ut i verden og prøve og feile.

Han er av den gamle skolen som synes barna skal ordne seg selv og det irriterer meg litt. Han er da 45 og ikke 70 liksom

Utover det så er han som sakt snill og hjelpsom, svært dårlig til å ta eget initiativ til noe men sier aldri nei.

Hadde kastet ut enhver mann som trodde jeg var til kun for å bake brød til ham og varme sengen hans.

De mennene som skal ha tjangs hos meg bør vise vilje til å være skikkelig med i et familieliv og dele det det bringer med seg av positivt og negativt.

Finner jeg ikke slike menn så går det veldig så bra alene. Har vært alenemor i vel åtte år og det var egentlig helt topp