Sliten av all "skriking" til barna 2 og snart 5

[minamamma]

Uff, jeg føler meg som en elendig mamma for tiden. Forstår bare ikke hva som skjer her i huset. Jeg har en sønn som er ca. 2 år og 8 mnd eldre enn lillebror som er nøyaktig 2 år akkurat nå. De er tilsynelatende veldig glade i hverandre, men minstemann er så brutal! ( Det er slåing, kloring og biting dagen lang, selv om de innimellom kan klare å gjøre noe hyggelig sammen også.

Av og til føler jeg at det nesten grenser til uforsvarlig å la dem være alene.

Alle Lekene eldstemann har er mer interessante enn de som han leker med selv. Slå biler i hodet på storebror er helt vanlig kost i denne familien her.

Slå mamma i ansiktet eller pappa eller klore osv når man ikke får det helt som man vil er også vanlig.

Jeg har forsøkt det meste. Ikke belønne oppførselen ved å ignorere, forsøke å la dem løse flokene selv, snakke lavt til ham, vise ham at han skal kose med storebror og ikke slå, vise at jeg blir lei meg når han gjør dette, og nå til slutt er "kjefting" det eneste som ser ut som trenger inn! Og da blir han jo redd. Men hjelper det da? Noen ganger tenker jeg at; "vel, ja ja så har han lært det og - at når man blir sint, da kjefter man høyt..."

Dæven, det er ikke lett.

Han er ellers en veldig kosete og god gutt. Elsker kos, mat, og omsorg. Vi har mange flotte øyeblikk også, for all del.

Det skal være sagt at han har vært hjemme i 2 år, og først nå er han hos dagmamma som trening før barnehagehverdagen til høsten. Jeg er høygravid med nummer 3 og trenger litt tid pga. bekkenløsning.

Er det noen som kan gi meg noen gode råd? Hvordan reagerer jeg? Hva gjør jeg? Er han "vanlig" eller er dette "uvanlig" oppførsel?

[Gjest ViViola]

Huff, høres ut som hverdagen er slitsom - og har kommet inn i en veldig dårlig sirkel...

Jeg er en ultrastreng mamma (ifølge ungene), og jeg har tro på klar og entydig konsekvens ved uønsket oppførsel: Fjerne barnet fra det som skjer, inn på et annet rom og med klar beskjed om hva som er årsaken til fjerningen. Ingen dikkedarier, ikke noe ignorering, ikke noe spørsmål. Bare ut, bort fra situasjonen, og så måtte være borte fra situasjonen noen minutter.

Lykke til!

[AneM1365380603]

Vi har sett samme fakter hos den yngste her som snart er 3 år, men nå tror jeg hun har roet seg litt med volden sin. Både språk og språkforståelse er bedre, så hun kan fortelle hvorfor hun er sint framfor å angripe. Jeg tror det har smelt i frustrasjonens øyeblikk i og med at hun ikke har hatt ordets makt slik som søsteren på 5 år har.

De to har hele tiden hatt et godt forhold til hverandre, men maktfordelingen blir gjerne litt skjev når det er 2,5 år i aldersforskjell.

Vi har reagert med å gi masse trøst til den som fikk slaget/bitinga. De gangene hun biter blir det veldig streng reaksjon, for det synes vi er alvorlig. Hun biter ikke nå mer Det er i allefall lenge siden sist.

Jeg tror det vil roe seg når han får noen måneder på seg Det med lekene er nok en maktkamp som søsken ofte har, men slag og biting skal ikke tolereres.

[Lillemus]

Jeg har mine tvil om at han blir redd, jeg tror han utnytter det at han kan skrike og dermed få trøst istedetfor kjeft.

Jeg sendte Snuppa her på rommet gjentatte ganger en periode da hun var på sitt verste. Låste ikke døra eller noe, sa bare at "Når du oppfører deg slik så vil vi ikke være sammen med deg, da får du gå på rommet". Det funka kjapt.

[linko]

Jeg tror mye ligger i det du skriver på slutten - du er høygravid og terskelen er lavere. Jeg er selv gravid (9 uker igjen) og merker at terskelen er lavere med å tåle unge-bråk og annet "tull" (det kan være noe så enkelt som at det er for varmt på en butikk... he-he). Våre to barn er 6 og 8 år, og min erfaring er at disse "tunge" periodene vi har hatt innimellom ofte henger sammen med tunge perioder hos foreldrene, enten fordi man har mye stress etc på jobb, er i dårlig form etc. Jeg tror ungene merker dette utrolig godt...

[Gjest Lara P]

Huff, høres ut som hverdagen er slitsom - og har kommet inn i en veldig dårlig sirkel...

Jeg er en ultrastreng mamma (ifølge ungene), og jeg har tro på klar og entydig konsekvens ved uønsket oppførsel: Fjerne barnet fra det som skjer, inn på et annet rom og med klar beskjed om hva som er årsaken til fjerningen. Ingen dikkedarier, ikke noe ignorering, ikke noe spørsmål. Bare ut, bort fra situasjonen, og så måtte være borte fra situasjonen noen minutter.

Lykke til!

Har en 7-åring som kan oppføre seg helt ufyselig til tider. Ikke fysisk, men verbalt. Hun svarer oss foreldre på en sånn måte at man nermest kan få bakoversveis!! Vi hadde en slik episode i går, og det tar på både hun og oss. Vi snakker om det ettrpå, og hun er helt enig i at slik skal man ikke snakke til hverandre.

Jeg har sagt at det er helt i orden at hun ikke er enig med oss i det vi bestemmer,at hun har lov å si at ting er urettferdig(slik hun opplever det),men at vi overhode ikke tillater at hun svarer oss på den måten.

Hva er passe konsekvens når hun holder på slik? Forvises til rommet sitt? Bli fratatt goder(som har hjulpet før,men vil ikke bruke det mot henne til stadighet)

Hva gjør vi når hun svarer oss(frekt) når det er andre barn til stede,eller voksne? har forklart henne at når jeg setter "blikket" i henne, da SKAL hun holde opp,på den måten slipper hun en "offentlig oppvask"

Gode råd og innspill mpttas med takk:-)

[Gjest minnah]

Jeg tror du må fjerne minstemann fra situasjonen hver gang han begynner med uakseptabel oppførsel. Inn på rommet elle ropp i lekegrinda (om du har), for å virkelig gi beskjed om at han ikke får være sammen med broren når han holder på sånn.

Time out, heter det kanskje. Slåing og biting er aldri greit.

[Gjest minnah]

Har en 7-åring som kan oppføre seg helt ufyselig til tider. Ikke fysisk, men verbalt. Hun svarer oss foreldre på en sånn måte at man nermest kan få bakoversveis!! Vi hadde en slik episode i går, og det tar på både hun og oss. Vi snakker om det ettrpå, og hun er helt enig i at slik skal man ikke snakke til hverandre.

Jeg har sagt at det er helt i orden at hun ikke er enig med oss i det vi bestemmer,at hun har lov å si at ting er urettferdig(slik hun opplever det),men at vi overhode ikke tillater at hun svarer oss på den måten.

Hva er passe konsekvens når hun holder på slik? Forvises til rommet sitt? Bli fratatt goder(som har hjulpet før,men vil ikke bruke det mot henne til stadighet)

Hva gjør vi når hun svarer oss(frekt) når det er andre barn til stede,eller voksne? har forklart henne at når jeg setter "blikket" i henne, da SKAL hun holde opp,på den måten slipper hun en "offentlig oppvask"

Gode råd og innspill mpttas med takk:-)

"Vi snakker om det ettrpå, og hun er helt enig i at slik skal man ikke snakke til hverandre."

høres ut som du har god dialog med henne, tross alt? Kanskje dere i en slik samtale også kan komme fram til hva dere skal gjøre neste gang det skjer - hvilken konsekvens det evt vil få?

[Gjest Elextra]

Får ikke mange gode råd her, vil bare si jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev. Vi har knappe to år mellom våre, og det har vært mye krangel og sjalusi, til tross for at vi har vært veldig oppmerksomme for å unngå nettopp dét. Minstemann er en røffere type enn storebror, og kan fort bli litt voldelig, og storebror går lett inn i rollen som offer.

Vi har stort sett brukt metoden med fjerning og ignorering, dvs. storebror har fått masse oppmerksomhet når lillebror har vært slem med ham. Har ikke bestandig føles riktig overfor storebror, som på denne måten "skjemmes bort" med oppmerksomhet og at mor og far ordner opp. Men tror det har hatt en viss effekt på lillebror.

Nå er de noe større og er gode venner, selv om enkelte tendenser dukker opp når de er slitne.

[AneM1365380603]

Får ikke mange gode råd her, vil bare si jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev. Vi har knappe to år mellom våre, og det har vært mye krangel og sjalusi, til tross for at vi har vært veldig oppmerksomme for å unngå nettopp dét. Minstemann er en røffere type enn storebror, og kan fort bli litt voldelig, og storebror går lett inn i rollen som offer.

Vi har stort sett brukt metoden med fjerning og ignorering, dvs. storebror har fått masse oppmerksomhet når lillebror har vært slem med ham. Har ikke bestandig føles riktig overfor storebror, som på denne måten "skjemmes bort" med oppmerksomhet og at mor og far ordner opp. Men tror det har hatt en viss effekt på lillebror.

Nå er de noe større og er gode venner, selv om enkelte tendenser dukker opp når de er slitne.

''Minstemann er en røffere type enn storebror, og kan fort bli litt voldelig, og storebror går lett inn i rollen som offer.''

Dette kjenner jeg godt igjen!

[løvinne71]

Problemstillingen du beskriver, med voldelige og utagerende barn, er en gjenganger i programmer der familier søker hjelp med sine "umulige" unger, som i SOS Barnevakten og Nanny 911.

Jeg har sett x-antall av disse episodene. Og det som ofte går igjen, er at foreldrene har vært for slappe til å sette grenser - og gjennomføre dem, men heller har bruker energi på å prøve forklare og forhandle diplomatisk med sine små barn, som regel uten noen effekt.

Resultatet er at foreldrene enten resignerer, og lar barna herje som de vil, eller at de mister tålmodigheten og istedet begynner å skrike og kjefte og komme med trusler - som aldri blir gjennomført.

Dermed vet ikke barna hvilke grenser som egentlig gjelder, og den onde sirkelen er igang.

Du skriver:

"Jeg har forsøkt det meste. Ikke belønne oppførselen ved å ignorere, forsøke å la dem løse flokene selv, snakke lavt til ham, vise ham at han skal kose med storebror og ikke slå, vise at jeg blir lei meg når han gjør dette, og nå til slutt er "kjefting" det eneste som ser ut som trenger inn!"

Som du selv erfarer, så er det først når du viser tydelige grenser (kjefter) at budskapet når frem!

Problemet er at innen du kommer dit, har du allerede kastet bort mye tid på "dill og dall" som ikke har noen annen funksjon enn å tappe deg for krefter, og gjøre deg mer frustrert.

Og ovenfor barnet har det kanskje også hatt en helt motsatt effekt? Siden slåingen medførte "belønning" i form av mye oppmerksomhet fra deg!

En 2 åring er for liten til å forhandle eller forstå lange forklaringer, eller til å leve seg inn i andres følelser.

De tolker heller ikke ignorering som en anledning til å "ordne opp selv", men oppfatter det som manglende grense-setting.

Det de derimot forstår, er klar tale. Og forkjellen på JA og NEI.

Voldelig oppførsel som å slå, klore eller bite, er helt uakseptabelt. Og konsekvensene av dette må være ensidige og tydelige slik at barnet ikke er i tvil om hva du mener.

Når barnet gjør noe slikt, enten mot broren eller dere:

Grip barnets arm og si "NEI" med streng stemme. Fjern ham enkelt og greit fra stedet og situasjonen, uten å vie ham noe mere oppmerksomhet.

Budskapet blir da at voldsbruk fører til umiddelbart avbrudd av lek, eller kontakt med dere.

Han vet allerede at det er galt og slå, (det trenger du ikke forklare hver gang,) men han må erfare at slåingen har konsekvenser.

Jeg tror det er lurt å slå hardt ned på dette nå mens han er liten.

Han blir jo stadig større og sterkere. Og med tanke på at det snart kommer en baby i huset, så er jo dette et mere sårbart offer, enn dere og storebror....

[Gjest ViViola]

Har en 7-åring som kan oppføre seg helt ufyselig til tider. Ikke fysisk, men verbalt. Hun svarer oss foreldre på en sånn måte at man nermest kan få bakoversveis!! Vi hadde en slik episode i går, og det tar på både hun og oss. Vi snakker om det ettrpå, og hun er helt enig i at slik skal man ikke snakke til hverandre.

Jeg har sagt at det er helt i orden at hun ikke er enig med oss i det vi bestemmer,at hun har lov å si at ting er urettferdig(slik hun opplever det),men at vi overhode ikke tillater at hun svarer oss på den måten.

Hva er passe konsekvens når hun holder på slik? Forvises til rommet sitt? Bli fratatt goder(som har hjulpet før,men vil ikke bruke det mot henne til stadighet)

Hva gjør vi når hun svarer oss(frekt) når det er andre barn til stede,eller voksne? har forklart henne at når jeg setter "blikket" i henne, da SKAL hun holde opp,på den måten slipper hun en "offentlig oppvask"

Gode råd og innspill mpttas med takk:-)

Slike raptuser har vi med vår 7-åring også... Slitsomt!

Det virker som det går i bølger, det med språkbruken, og når en ny bølge slår inn, altså at det skjer som 1. gangsforseelse i en ny bølge, så blir hun sendt på rommet. Etter en stund går jeg etter, og da snakker vi om episoden.

Så gjør jeg det helt klart at gjentakelse vil føre til at et gode forsvinner. F.eks. barne-tv i 2 dager. Og det gjennomføres.

Jeg har også snakket med henne om dette med oppførsel ute og hjemme, hun sliter litt med de sosiale kodene enda, men når jeg forteller at jeg synes det er flaut osv., så forstår hun det. Og gjør sine bestrebelser for å følge opp, men det skjærer seg av og til...