Barn og sorg - når pus dør.

[Gjest Valnøtt]

Katten vår døde i går. Den var veldig gammel, og dyrlegen mente at den nok hadde dødd etter en hjerneblødning e.l. Han døde mens han sov, og så fredelig ut i overgangen til de evige jaktmarker.

Så langt tar ungene det ganske rolig. Og de skal få en ny katt etter en stund, men først må ihvertfall jeg få sørge litt over den vi har hatt. (Jeg er veldig sentimental og helt håpløs ift dyr).

Men - de tar det nesten for rolig - er det vanlig at de ikke reagerer stort når kjæledyret dør? De har vært veldig glade i ham begge to. De er forøvrig syv og ti år gamle.

[brilleslangen]

Jeg har en datter på nesten seks som for et par måneder siden opplevde at kaninen døde brått og uventet. Kaninen fikk helt plutselig kramper og da jeg snakket med veterinær like etter på tlf fikk vi dødsdommen basert på opplysninger om almenntilstanden. Kaninen døde av seg selv mens vi var på vei til veterinæren for å få den avlivet. Datteren på nesten seks var med under hele den prosessen, fra krampene begynte til kaninen var død. Jeg var ærlig helt fra starten av.. Ho fikk ikke egentlig noen reaksjon etterpå, men hadde endel spørmål den kvelden det skjedde, ho koste endel med det døde dyret, syntes kaninen var veldig fin og god. Dagen etter ordnet vi en fin begravelse i hagen, også da koste ho litt med den en siste gang før den ble begravd. Etterpå skrev jeg ut noen digitale bilder av kaninen som ho fikk ha på rommet(hennes eget ønske). Utover det har vi kun snakket om kaninen de gangene jeg har nevnt den. Ho virker som ho tok det hele veldig naturlig og jeg har ikke sett ho sørge over kaninen i form av gråt.. Har ikke merket noen form for reaksjon på datteren min egentlig, annet enn at ho hadde masse spørsmål den første kvelden. Jeg syntes også at ho reagerte lite... Men har slått meg til ro med at barn sørger på enn annen måte enn oss voksne...

[AAA]

Jeg fant eldste datteren min storhulkende i senga mange måneder etter at katen døde, fordi hun savnet den. Samme jenta brydde seg fint lite da vi måtte ta livet av den. (Mens jeg derimot, gråt i bøtter og spann i timevis...) Unger er sånn, de sørger og savner på en annen måte enn voksne gjør.

[Digital]

Åh, jeg var 6 år når jeg opplevde at pus døde.Det var fryktelig, jeg og mamma gråt i flere uker.Fælt å tenke på , jeg holdt hendene hardt rundt halsen min når jeg lå i senga og gråt husker jeg..

[Gjest Valnøtt]

Da høres det ut som det ikke er så uvanlig at de tar det ganske pent. Da stresser jeg meg ikke opp over det jeg heller. Takk for svar.