Trenger noen råd

[Gjest adoptivmamma nokså fersk]

For ordens skyld: dette er et seriøst innlegg og ikke skrevet av en viss kverulerende MJ og hans støttespillere. Jeg ønsker heller ikke svar fra ham/dem.

Har for litt tid tilbake adoptert et barn (har et barn fra før), og jeg sliter veldig. Har så vanskelig for å like barnet, og merker at jeg blir veldig irritabel mot barnet. Jeg får da dårlig samvittighet. Føler enkelte dager at barnet egentlig burde blitt adoptert til andre, for å få det bedre, for det er ikke noe bra for barnet at jeg viser så mye sinne og avvisning. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg ønsker at adopsjonen ikke hadde skjedd.

Er klar over at mye kan gå seg til, og at noe kan være PAD-relatert. Jeg har noen å snakke med om det, men nå er det jo snart sommerferie.... Problemet er blitt en tanke bedre, men fortsatt sliter jeg daglig med de negative følelsene.

Ønsker meg rett og slett noen helt konkrete råd for hverdagen, av andre som har hatt det på samme måten (trenger jo ikke å være adopterte barn, jeg vet jo at det like gjerne kan gjelde egenfødte).

[Gjest mitt tips]

Familierådgivning. Det er ikke bare for ektepar i krise.

[Gjest prust]

Jeg har tre barn, og gjenkjenner noe av de du beskriver i mine følelser mot det ene barnet mitt.

Jeg skjemmes, men irriterer meg en del over hvordan hun er - men jeg prøver alt jeg kan å rose henne, være god mot henne, og vise at jeg er glad i henne - for det er jeg jo. Noe skyldes nok at jeg ser så lite av meg selv i henne, mens jeg kjenner meg mye mer igjen i de to andre.

Dette er det ikke lett å snakke om, og både du og jeg vil trolig ha utbytte av å snakke med en utenforsåtende fagperson....

[ariadne]

Du har kanskje allerede googlet PAD og advice eller tips? Det står ganske mye "der ute". Jeg fant disse rådene:

In Support of Post Adoption Depression Transition

· Don't become isolated in your community. Enlist friends, family and neighbors to help with errands or domestic chores so that you can focus on bonding with your child.

· Try to get out with your child every day. Especially in the winter, cabin fever can exacerbate feelings of depression.

· If you have a predisposition to depression, you are at greater risk. Contact your mental health provider, counselor, and other support network to be on "standby."

· If the loss of career (whether temporary or permanent) triggers an identity crisis, find new areas of competence and seek out opportunities for adult contact.

· Don't expect perfection from yourself. Just do your best and don't feel guilty.

· Establish time with your spouse/partner to nurture your relationship.

Recommended Readings

Post Adoption Depressions Syndrome by Judy Bond; Roots and Wings, Spring 1995, www.adopting.org/pads.html

Baby Shock by Jean MacLeod; Adoptive Families, Sept/October 2001

Post Adoption Depression: The Unacknowledged Hazard, http://www.eeadopt.org/home/services/research/pad_survey/index. html

Hvis du kun var ute etter personlige erfaringer, så beklager jeg.

[avidi]

Jeg slet også litt med å like sønnen min starten. Han var bare baby da han kom til oss men var alikevel en viljesterk liten kar.

Skal ikke å gå for mye i deltaljer, men var det perioder da jeg lurte på hva hvorfor vi adpterte i det hele tatt. Vi hadde ei fin egenfødt jente som da var 7 år og hun ble i grunnen redningen for lillebror. Hun var den eneste han aksepterte i starten, vi foreldre ble avvist.

Jeg hadde heldigvis et par andre adpotivfamilier å snakke med og søke råd hos. Det hjalp meg mye, men ikke nok.

Det endte med at jeg gikk inn i en PAD når junior endelig var trygg på oss og begynte å fungere godt. Har gått til psykolog for å bearbedie noen av de fortrengte følelsene.

Dersom du har andre adoptivforeldre i nettverket ditt, bruk dem. Evt. kan du ta kontakt emd adopsjonsforeningen og høre om de har noen råd å gi deg.

Lykke til.

[Lillyanne]

Jeg er helt ny på dette forumet og skal gi en kort presentassjon.

Jeg er også nokså fersk adoptivmamma til et søskenpar,tror dette forumet kan være veldig nyttig og til hjelp for mange.

Jeg synes det er trist at du sliter som nybakt mor, det var nok ikke slik du hadde sett det for deg.

Jeg tror ikke det er så unaturlig det du føler, dette vil bli bedre med tiden. Det å få barn gjennom adopsjon er helt annerledes enn ved egenfødte( det vet nok du), men poenget er at kropp og psyke blir forberedt på en helt annen måte enn ved adopsjon.

Klart du trenger noen å snakke med, prøv å få litt tid for deg selv en gang iblant så du ikke blir "oppspist".

Prøv å ikke ha for store krav til deg selv, det er modig å sette ord på dette for det er mange som opplever dette uten å tørre å si noe.Lykke til.

[Gjest annonym nå]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vet ikke hvor lenge det er siden dere kom hjem - men gi dere selv tid.

Å knytte følelser til et nytt barn tar tid! Noen månder er ikke nok tid.

Da vi hentet vårt første barn tok det 6 mnd før jeg virkelig kjente at jeg var glad i dette barnet. Da vi hentet vårt andre barn tok alt mye lenger tid og jeg strevde med de samme tingene aom du nevner. Det tok over et år før jeg kjente at jeg var glad i barnet - og likeledes at barnet viste glede ved å se meg. det minste barnet har vært mest knyttet til det eldre søskenet så h*n har fått masse fysisk kontakt der.

Vi har prøvd å være veldig bevisste på at mine "negative" følelser og tanker ikke skal være synlige for barna eller omverden. Men til slutt måtte jeg søke en profesjonell samtalepartner som kunne mye om adopsjon. Der fikk jeg bekreftet at alle mine tanker og følelser var helt ok - at det var greit å snakke om de og kjenne på de. Den bekreftelsen trengte jeg for å kunne gå videre.

Av helt konkrete råd til deg så vil jeg komme med følgende:

*bestem deg hver dag for å ha en koselig stund med barnet. Trenger ikke vare så lenge, men noe som er en positiv opplevelse for dere begge; lese bok, bygge med klosser o.l. Gjerne noe som innbyr til fysisk kontakt også.

*Finn noe du liker ved barnet. Kan være utseende, en ting barnet klarer osv. forkuser på denne positive tinger fremfor alt som er negativt (kan nevne at for meg var fokuset de pene hendene til barnet)

*Få litt tid for deg selv. Avtal med far en fast dag i uka som du skal ha litt tid for deg selv. Gjør noe som gir deg energi - hobby, trening, tid med venner. Tving deg til å gjøre dette hver uke, på sikt hjelper det så utrolig mye.

Ønsker deg masse lykke til!

[Mrs. Wallace]

Det er godt du har noen å snakke med, og det er godt at du faktisk anerkjenner situasjonen. Se på denne tråden fra et svensk forum, der tror jeg du kan finne mye nyttig og til en viss grad beroligende:

http://www.adoptera.nu/discus/messages/3776/14774.html?1198008877

[Gjest -lush]

Det å få barn betyr ikke at man automatisk overveldes av morsfølelse og lykke. Jeg har både biologisk og adopterte barn selv, og har opplevd det med morsfølelse veldig forskjellig. Jeg var overlykkelig da jeg endelig ble gravid og gledet meg veldig til barnet skulle komme. Det ble langt fra så rosenrødt som jeg hadde trodd. Det var travelt og slitsomt og det tok faktisk veldig lang tid før morsfølelsen var på plass. Jeg følte for å verne og beskytte barnet, men å elske det betingelsesløst over alt på jord ble vanskelig. Følelsen var ikke der. Heldigvis hadde jeg en helsesøster som forstod og trøstet, og alt falt på plass med tiden.

Senere valgte vi å adoptere. I det øyeblikket jeg fikk se bildet av barnet kjente jeg en ubetinget grensesprengende kjærlighet for dette barnet som skulle bli mitt.

Så morsfølelse, eller mangel på sådan, trenger ikke absolutt å være fordi barnet er adoptert. Eller for å si det på en annen måte: Uansett måte å få barn på et dette helt normalt. Det viktigste er å erkjenne det og prate med noen. For eksempel helsesøster. Jeg husker helsesøster sa at det nok var veldig mange flere enn man tror som har det slik, men at de fleste later som om alt er ok, fordi de tror at det er forventet at alt er greit og den nybakte mor er i lukkkerus.

Du skal nok se at det ordner seg for deg. Gi deg selv tid til å finne følelsene og instinktene. De er nok der inne et sted, men trenger et ekstra puff for å komme frem.