3 vs. 4 barn...

[jiipp]

Har vært så heldig å ha fått tre barn.

To gutter på syv og fem og en jente på 1,5 år.

Jeg har alltid "drømt" om å ha 4 barn.

Er det veldig stor utfordring å gå fra 3 til fire?

Nå er de små og det går liksom så greit.

Er det mer å gjøre når de blir større i forhold til hvilken alder som krever mest?

Har så lyst å ha lyst å være forsnøyd, men det blir man kanskje sjelden?

[AneM1365380603]

Vi fikk nr 4 da barna var 7 år, 5,5 år og 2,5 år. Jeg synes det gikk utrolig greit . Den siste sov veldig mye de første 2 månedene, så hun skapte ikke kaos i familien her. Den yngste var litt sjalu, men det gikk over etter et års tid.

Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen. Det er da de begynner med aktiviteter, bursdager og kjøringer hit og dit. Det verste er egentlig bekymringer om hvor de er, har de venner, har de det bra på skolen, klarer de seg både faglig og sosialt. Så kommer presset om å være lik, men også ulik de andre. Det skal være riktig merke, men ikke lik farve som klassekameratene. Det er et evig mas om penger, klær og utstyr.

Jeg var så babysjuk at jeg bare måtte ha et barn til. Jeg følte meg ikke ferdig enda. Mannen min var også åpen for et barn til, selv om han ikke kjente så sterk lengsel som jeg gjorde. Vi har stor bil med plass til enda flere enn våre barn, og vi har eget soverom til alle. Jeg er så glad for at vi fikk den siste. Dessuten er hun og datteren på 5 år utrolig gode venner.

Med ett barn til blir det enda en å dele oppmerksomheten med, mindre penger til klær og utstyr, kø for å snakke, og de må oftere arve av hverandre. Jeg synes ikke barna har vondt av å lære å dele og å ta hensyn, selv om de kanskje ikke alltid er enige i den biten.

Noen ganger føler jeg at ungeflokken skaper fullstendig kaos her med rot, bråk, mas, sko, klær og krangel, men stort sett er det flott å ha 4 barn Vi har definitivt satt punktum nå.

[filiokus81]

Vi fikk nr 4 da barna var 7 år, 5,5 år og 2,5 år. Jeg synes det gikk utrolig greit . Den siste sov veldig mye de første 2 månedene, så hun skapte ikke kaos i familien her. Den yngste var litt sjalu, men det gikk over etter et års tid.

Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen. Det er da de begynner med aktiviteter, bursdager og kjøringer hit og dit. Det verste er egentlig bekymringer om hvor de er, har de venner, har de det bra på skolen, klarer de seg både faglig og sosialt. Så kommer presset om å være lik, men også ulik de andre. Det skal være riktig merke, men ikke lik farve som klassekameratene. Det er et evig mas om penger, klær og utstyr.

Jeg var så babysjuk at jeg bare måtte ha et barn til. Jeg følte meg ikke ferdig enda. Mannen min var også åpen for et barn til, selv om han ikke kjente så sterk lengsel som jeg gjorde. Vi har stor bil med plass til enda flere enn våre barn, og vi har eget soverom til alle. Jeg er så glad for at vi fikk den siste. Dessuten er hun og datteren på 5 år utrolig gode venner.

Med ett barn til blir det enda en å dele oppmerksomheten med, mindre penger til klær og utstyr, kø for å snakke, og de må oftere arve av hverandre. Jeg synes ikke barna har vondt av å lære å dele og å ta hensyn, selv om de kanskje ikke alltid er enige i den biten.

Noen ganger føler jeg at ungeflokken skaper fullstendig kaos her med rot, bråk, mas, sko, klær og krangel, men stort sett er det flott å ha 4 barn Vi har definitivt satt punktum nå.

''Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen''

*putter fingrene i ørene og synger LALALALALA så høyt jeg kan*

Dette vil jeg ikke vite noe om merker jeg, mine to er henholdsvis 1 og snart 3, og jeg syns vi har mer enn nok å henge fingrene i )

[jiipp]

Vi fikk nr 4 da barna var 7 år, 5,5 år og 2,5 år. Jeg synes det gikk utrolig greit . Den siste sov veldig mye de første 2 månedene, så hun skapte ikke kaos i familien her. Den yngste var litt sjalu, men det gikk over etter et års tid.

Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen. Det er da de begynner med aktiviteter, bursdager og kjøringer hit og dit. Det verste er egentlig bekymringer om hvor de er, har de venner, har de det bra på skolen, klarer de seg både faglig og sosialt. Så kommer presset om å være lik, men også ulik de andre. Det skal være riktig merke, men ikke lik farve som klassekameratene. Det er et evig mas om penger, klær og utstyr.

Jeg var så babysjuk at jeg bare måtte ha et barn til. Jeg følte meg ikke ferdig enda. Mannen min var også åpen for et barn til, selv om han ikke kjente så sterk lengsel som jeg gjorde. Vi har stor bil med plass til enda flere enn våre barn, og vi har eget soverom til alle. Jeg er så glad for at vi fikk den siste. Dessuten er hun og datteren på 5 år utrolig gode venner.

Med ett barn til blir det enda en å dele oppmerksomheten med, mindre penger til klær og utstyr, kø for å snakke, og de må oftere arve av hverandre. Jeg synes ikke barna har vondt av å lære å dele og å ta hensyn, selv om de kanskje ikke alltid er enige i den biten.

Noen ganger føler jeg at ungeflokken skaper fullstendig kaos her med rot, bråk, mas, sko, klær og krangel, men stort sett er det flott å ha 4 barn Vi har definitivt satt punktum nå.

så fint å høre du fortelle..

[AneM1365380603]

''Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen''

*putter fingrene i ørene og synger LALALALALA så høyt jeg kan*

Dette vil jeg ikke vite noe om merker jeg, mine to er henholdsvis 1 og snart 3, og jeg syns vi har mer enn nok å henge fingrene i )

Jeg skjønner hva du mener altså Den på 1 år er vel ganske bevegelig nå, så det neste året går til å se til at minsten ikke skader seg eller ødelegger noe.

Så begynner de å klatre på stoler, i veggseksjonen, stoler blir flyttet for å komme høyt opp, de stjeler fra kjøleskapet, kniver og sakser må gjemmes, pyntegjenstander kastes i gulvet, blomster røskes opp av jorda, de klemmer ut tuber og flasker med shampo og kremer, de pudrer med pudderboksen, de tester tusjene på veggen, kaster utover klærne som akkurat er lagt sammen, fyller vaskemaskinen med vaskepulver, klasker egg på gulvet, tømmer torkydispenseren for papir, spyler mamma sin truse i do mens de tenker "Livet er herlig dere"

[Pus123]

Jeg skjønner hva du mener altså Den på 1 år er vel ganske bevegelig nå, så det neste året går til å se til at minsten ikke skader seg eller ødelegger noe.

Så begynner de å klatre på stoler, i veggseksjonen, stoler blir flyttet for å komme høyt opp, de stjeler fra kjøleskapet, kniver og sakser må gjemmes, pyntegjenstander kastes i gulvet, blomster røskes opp av jorda, de klemmer ut tuber og flasker med shampo og kremer, de pudrer med pudderboksen, de tester tusjene på veggen, kaster utover klærne som akkurat er lagt sammen, fyller vaskemaskinen med vaskepulver, klasker egg på gulvet, tømmer torkydispenseren for papir, spyler mamma sin truse i do mens de tenker "Livet er herlig dere"

kjenner meg sånn igjen. haha! har og en sønn på 1 år, og en på snart 3 år.. det er HEKTISK!

[laban]

''Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen''

*putter fingrene i ørene og synger LALALALALA så høyt jeg kan*

Dette vil jeg ikke vite noe om merker jeg, mine to er henholdsvis 1 og snart 3, og jeg syns vi har mer enn nok å henge fingrene i )

Det er en annen type arbeid. Du slipper å være på vakt hele tiden i tilfelle de får tak i eller prøver på noe farlig, de putter ikke ting i munnen og de ordner seg selv på do.

Men de får større aksjonsradius slik at du mister mye av kontrollen, de får lekser, fritidsaktiviteter som krever at du engasjerer deg, lapper med forpliktelser som dukker opp av skolesekken sent kvelden før, og de slutter å legge seg tidlig.

Dessuten er det menneskelig å huske dagens utfordringer bedre enn de som allerede har fått et glemselens slør over seg. Jeg har avsluttet mange innlegg til frustrerte småbarnsmødre her med at "...og en gang kommer du til å huske disse årene som den koselige perioden da barna var små".

[Gjest Elextra]

''Jeg synes ikke det er så mye arbeid med småunger, men mer når de begynner på skolen''

*putter fingrene i ørene og synger LALALALALA så høyt jeg kan*

Dette vil jeg ikke vite noe om merker jeg, mine to er henholdsvis 1 og snart 3, og jeg syns vi har mer enn nok å henge fingrene i )

Hehe, sånn tenkte jeg og!

Nå er mine fem og syv, og jeg kan love deg at perioden mellom fire og seks er veldig fin og forholdsvis lett for de aller fleste

[Katt-ja]

Jeg har to tenåringer - og jeg er ofte lykkelig over at jeg bare har to...

Beklager

[AneM1365380603]

Hehe, sånn tenkte jeg og!

Nå er mine fem og syv, og jeg kan love deg at perioden mellom fire og seks er veldig fin og forholdsvis lett for de aller fleste

''Nå er mine fem og syv, og jeg kan love deg at perioden mellom fire og seks er veldig fin og forholdsvis lett for de aller fleste :D''

Denne skriver jeg under på! Nå som den minste er nesten 3 merker jeg også at det er mindre slitsomt. Hun er ikke spesielt trassig da. *Bank i bordet* 5-åringen er blitt så rolig og veslevoksen. Det er en fin alder.

[fei1365380229]

Jeg har fire barn. Føler vel ikke at det er så stor forskjell fra 3 til 4 unger, men mye å gjøre er det, og det blir mer slitsomt når de begynner på skolen. Nå går alle på skolen og det er bedre enn når noen gikk i barnehagen og noen på skolen.

Det som er mest slitsomt er all kjøringen til og fra fritidsaktiviteter, alle dugnader, foreldremøter osv. En annen ting er at det krever en helt annen bil enn når man har 3 barn. Når vi er på ferie må vi leie stor bil, vi må ha to hotelrom osv.

[AAA]

Hehe, sånn tenkte jeg og!

Nå er mine fem og syv, og jeg kan love deg at perioden mellom fire og seks er veldig fin og forholdsvis lett for de aller fleste

Gulp.

Hilsen mor til en på 4 og en på 6.

[laban]

Tenk på desember og juni, og vurdér om du hadde noe tid til overs.

Jeg tror ikke jeg kunne jobbet fullt i de periodene hvis jeg hadde hatt to i småskolen og to i barnehagen. Men du har dem jo ikke sånn kjempetett, så gutta vil vel være nokså selvgående når de / den minste begynner å få mye på programmet.

Det kommer også litt an på hvordan dere bor - vil det være gang- eller sykkelavstand til mange av fritidsaktivitetene, eller vil det bli mye kjøring. Med to gutter som f.eks. trener én dag hver og spiller kamp én dag i uka, noe som slett ikke er unormalt, kan det fort bli en viss timeplan også for det mange kaller "fritiden".

[Gjest Elextra]

Gulp.

Hilsen mor til en på 4 og en på 6.

[mimmi69]

Har 4 barn og tror nok mye kommer an på aldersforskjell. Vi har 9 år mellom eldste og yngste, og den minste er snart 5, så det har vært rimelig hektisk.. ;-) Ser for meg at det er lettere når man får de puljevis, dvs to tette med noen års mellomrom.De største utfordringene er at samfunnet er lagt opp til en kjernefamilie med to voksne og to barn. Bil blir plutselig mye dyrere, sydenturer en formue (og vanskelig å finne hotell med store nok leiligheter), huset må være større, standardposjoner med "posemat" (gryteretter osv) blir plutselig for lite...osv...osv... Det er også litt vanskeligere å be besteforeldre om å passe ungene f.eks en weekend, synes det blir mye pes på dem.

Innimellom føles det som litt mange, hender jeg må telle for å sjekke at alle er med, men angrer ikke på valget om nr 4!! (Forøvrig en "arbeidsulykke" - som har blitt oss til stor glede). Og med fire blir det litt lettere å "dele de inn" når vi skal gjøre ett eller annet (de to eldste blir med hit og de to yngste dit). Og de har alltid en eller annen å leke sammen med!

[AneM1365380603]

Har 4 barn og tror nok mye kommer an på aldersforskjell. Vi har 9 år mellom eldste og yngste, og den minste er snart 5, så det har vært rimelig hektisk.. ;-) Ser for meg at det er lettere når man får de puljevis, dvs to tette med noen års mellomrom.De største utfordringene er at samfunnet er lagt opp til en kjernefamilie med to voksne og to barn. Bil blir plutselig mye dyrere, sydenturer en formue (og vanskelig å finne hotell med store nok leiligheter), huset må være større, standardposjoner med "posemat" (gryteretter osv) blir plutselig for lite...osv...osv... Det er også litt vanskeligere å be besteforeldre om å passe ungene f.eks en weekend, synes det blir mye pes på dem.

Innimellom føles det som litt mange, hender jeg må telle for å sjekke at alle er med, men angrer ikke på valget om nr 4!! (Forøvrig en "arbeidsulykke" - som har blitt oss til stor glede). Og med fire blir det litt lettere å "dele de inn" når vi skal gjøre ett eller annet (de to eldste blir med hit og de to yngste dit). Og de har alltid en eller annen å leke sammen med!

''Innimellom føles det som litt mange, hender jeg må telle for å sjekke at alle er med,''

Jeg bruker også tellingen, men også fordi vi ofte har venner av dem med oss.

[alwaysme]

Jeg skjønner hva du mener altså Den på 1 år er vel ganske bevegelig nå, så det neste året går til å se til at minsten ikke skader seg eller ødelegger noe.

Så begynner de å klatre på stoler, i veggseksjonen, stoler blir flyttet for å komme høyt opp, de stjeler fra kjøleskapet, kniver og sakser må gjemmes, pyntegjenstander kastes i gulvet, blomster røskes opp av jorda, de klemmer ut tuber og flasker med shampo og kremer, de pudrer med pudderboksen, de tester tusjene på veggen, kaster utover klærne som akkurat er lagt sammen, fyller vaskemaskinen med vaskepulver, klasker egg på gulvet, tømmer torkydispenseren for papir, spyler mamma sin truse i do mens de tenker "Livet er herlig dere"

Hmmm... jeg som syns VI har gærne unger... ble litt letta nå :-)