Har vi en sjanse?

[melkehvit]

Meg og min mann ønsker oss så inderlig et barn,men etter 8 spontanaborter og tap av vår lille sønn som ble født for tidlig og døde,orker jeg ikke tanken på å bli gravid igjen.

Adopsjon er noe vi har sett på som et veldig bra alternativ.

Men...for 6 år siden hadde jeg en kraftig depresjon,med påfølgende angst.Det tok meg 8 mnd å komme tilbake i jobb,og jeg gikk jevnlig i terapi i ca et halvt år.

Etter at lillegutt døde gikk det 3 mnd før jeg var gravid igjen.Mistet i 8.uke,men gikk på videre.Etter en tid merket jeg symptoner på angst og depresjon igjen,kom meg til legen og fikk medisiner og ble satt på venteliste til terapi.

Jeg er igang med terapien nå,har ikke sykemeldt meg.

Føler at jeg klarer dette.Men det som plager meg,er tanken på at vi ikke vil kunne få lov å adoptere pga min historie med depresjon og angst.

Finnes det noen som har erfaring med dette?Noen råd?

Dette føles veldig bittert,da vi ellers er svært ressurssterke mennesker.Jeg tok en uke fri da lillegutt døde,ellers har jeg ikke vært sykemeldt i forbindelse med spontanabortene.

Huset er rent og pent,dyrene vi har får godt med stell,jeg stiller på jobb og er kjent for godt humør og pågangsmot.Ingen har noengang merket på meg at jeg er deprimert,eller at jeg har angst innimellom og likevel....

[Gjest dessverre at det skal være slik for mange]

Det er flere som ikke er blitt godkjent pga. medisinbruk og depresjon og angst. Kriteriene for adopsjon blir bare strengere og strengere.

[Gjest godkjentmamma]

Den eneste måten å finne ut av dette på er å prøve. Ut fra det du skriver er det ikke noe rart at du har hatt depresjon og angst. At du var sykemeldt bare en uke etter at dere mistet lillegutt vitner om at du tross alt er sterk. Depresjon er helt vanlig i forbindelse med sorg og tap. Og angst følger ofte med depresjon. Ofte er angst et uttrykk for redsel og usikkerhet. Gjerne usikkerhet om hvordan man skal takle situasjonen man er i.

Det viktigste er at du har oppsøkt hjelp for å takle problemene.

Legen din kan skrive en erklæring om at du har vært i terapi og at du nå er frisk (hvis det er tilfelle), og at du ev bruker medisiner som hjelper og er uten bivirkninger.

At du har hatt disse problemene vil tas i betraktning, men

de som godkjenner ser på den totale omsorgsevne hos paret.

Jeg vet om flere som har hatt depresjoner i forbindelse med å miste barn, og de er blitt godkjent for adopsjon.

Det er da noen år mellom depresjon og adopsjonen, og noe personene klart er ferdig med og frisk fra.

Jeg skulle gjerne sett den person som har hatt så mange spontanabortet og misten en liten en UTEN å bli deprimert!

Jeg synes du skal ta en telefon til en av adopsjonsforeningen og snakke med de. Som sagt er den eneste sikre måten å få svar på er å søke. Uansett hva du bestemmer deg for: Lykke til videre.

[Gjest etter min mening]

Du gjør nok lurest i å vente til terapien er avsluttet og tilbakelagt (feks et år bak deg).Dessverre har mange av saksbehandlerne både i barnevernet og i BUFetat (etter min mening) en god del fordommer mot det å gå i terapi og å ha hatt menneskelige reaksjoner som angst og depresjon.

De kommer til å spørre og grave mye om dette, og jeg tviler på at de vil godkjenne deg hvis du fortsatt går i terapi.

[melkehvit]

Du gjør nok lurest i å vente til terapien er avsluttet og tilbakelagt (feks et år bak deg).Dessverre har mange av saksbehandlerne både i barnevernet og i BUFetat (etter min mening) en god del fordommer mot det å gå i terapi og å ha hatt menneskelige reaksjoner som angst og depresjon.

De kommer til å spørre og grave mye om dette, og jeg tviler på at de vil godkjenne deg hvis du fortsatt går i terapi.

Vi har ingen hast,tenkte helst å drøye mot 2 år.

En liten ferie,kan en si,også etter all hormonbehandling jeg har vært gjennom.Har pcos,og har kjørt masse rare hormoner inn i kroppen for å få eggløsning.Har også fått ekstra hormoner i graviditetene,så både kroppen og psyken vil ha ferie en tid.

[Gjest tippitopp]

Jeg tror ikke det vil bli et problem. Det som er viktig er hvordan det står til med deg når dere er klare for adopsjon. Poenget når man skal bli adoptivforeldre er ikke at dere ikke skal ha noen historie med psykiske utfordringer - men at disse skal være et tilbakelagt stadium når du får barn. Det er selvfølgelig helt menneskelig å reagere slik du har gjort på alt dere har vært igjennom. Bruk tiden i terapi til å jobbe deg gjennom alt du har opplevd. Be terapisten din om å skrive en erklæring om hvordan han ser din tilstand når du er klar for adopsjon og ta den med når du skal søke. Levd liv og menneskelige følelser er ikke negativt når man skal adoptere. Hvis du er stabil når du søker, ser jeg ingen grunn til at du ikke skulle bli godkjent. Gode ønsker til deg.

[Gjest movenpink]

Hei!

Det er ikke noe rart i at du ble deprimert etter alt du har gjennomgått! Alle ville følt usikkerhet (angst) og stor sorg over at barnet ens dør! Det er utrolig godt at du var så sterk at du hentet inn hjelp til å takle situasjonen med terapi og medisiner. Problemet er bare det at systemet slik det er, veldig ofte vil se dette som en "stygg plett" i forhold til dere som adoptivforeldre. Det burde absolutt ikke vært slik. Nå er det mange som har gjennomgått tøffe tider ift barnløshet, IVF, aborter etc som rett og slett ikke har tørt å oppsøke hjelp fordi de vet dette vil bli (kunne bli) et stort samtaleemne med barnevernet og kan lage store problemer for dem i forhold til å bli godkjente. I hvert fall er det en god del der ute i barnevernet/sosialtjenesten som gir anbefaling til forhåndsamtykke eller avslag, som utreder en del "ekstra"/går mer etter i sømmene når slikt har vært inne i bildet. Det er veldig trist, fordi det eksisterer en del fordommer ("merkelappen. har vært i terapi). Å oppsøke hjelp viser en modenhet. Du tar følelsene ift din barnløshet, aborter, sønns død m.m. på alvor og føler du må gjennomarbeide dette. Du får bedre kommet til bunns i alle disse vanskelige følelsene og mer hel av terapi. Det heter seg så fint at et nødvendig krav/forutsetning for å kunne adoptere er at man har bearbeidet sin egen barnløshet og er "ferdig med" sorgen, de mislykkede forsøkene osv, osv. Men dessverre så ses det som negativt at en har gjort nettopp det - bearbeidet profesjonelt. For mange baler med det alene, eller overkommer det i for liten grad når de får sitt adoptivbarn. Det er mye verre. Kan dessverre ikke gi deg noen råd, men si at det er veldig gode grep du har tatt i forhold til din egen livssituasjon. Det er i hvert fall sikkert at et barn som kunne blitt adoptert av dere, ville vært enormt etterlengtet!

Håper du kan få møte noen når dere utredes som forstår situasjonen og gir dere en anbefaling. Ut fra det du skriver, virker alt det andre å ligge til rette for å kunne tilby et barn gode livsbetingelser!

Lykke til!

[Gjest Marike]

Jeg leste ditt spørsmål og snaket med min mann som jobber i dette fagfeltet. Du kan ta kontakt anonymt med det lokale Bufetat kontor og forhøre deg der, det er de som godkjenner/avslår barnevernets innstilling.

Det eneste han kunne se som et evt. problem var hvis søker fortsatt gikk på medisiner mot depresjoner på søkertidspunktet.

Min erfaring er at det er viktig å være ærlig. Jeg tror det har blitt slik i dag at barnevernet ser det som en god evne til egenomsorg og selvinnsikt å oppsøke hjelpeapparatet i forbindelse med kriser eller andre vanskelige forhold.

De er ute etter å finne gode omsorgspersoner til barna. At du som kommende adoptivmor har opplevet sorg og tapsfølelse er da helt forståelig og normalt. At du også har søkt hjelp og fått det bearbeidet er positivt. Jeg tror at det kun er et problem dersom det ikke er bearbeidet.

Jeg har oppfattet det slik at når man f.eks. blir vurdert som fosterforeldre så er det ikke noe minus å ha opplevet både tap og andre vansker bare man har fått det bearbeidet og har lært seg å leve med det. Jeg skriver, ikke lagt det bak seg, for jeg tror at man kan både bearbeide og lære seg å leve med mange vonde opplevelser, men er det en opplevelse som ikke kan bli snudd til noe positivt så vil den selvfølgelig alltid ligge der, for noen som en smerte, for noen som en sorg og for andre i det minste som en del av erfaringsbakgrunnen.

Jeg forstår den store smerten du har opplevet, men tror at dette kommer til å gå bra og at du også får gleden av å bli mor.

[fillolin]

Hvorvidt det vil være mulig for dere å bli godkjent eller ikke vet jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at dere vil måtte gå noen "runder" på dette, dvs. at barnevernet antagelig vil ønske å snakke ordentlig om det, at BUFetat muligens vil ønske utdypinger, legeattester, uttalelse fra psykolog el.l. og at det aktuelle landet muligens vil ha spørsmål. Såvidt jeg vet er det veldig sjelden at søkere godkjent i Norge ikke blir godkjent i utlandet, men det er jo også fordi organisasjonene hjelper oss å velge aktuelle land. Det vil nok være lurt å benytte muligheten til anonym konsultasjon med BUFetat + ta en samtale med adopsjonsorganisasjonen. Det vil sannsynligvis være av betydning hvor lenge det er siden, hvor mye/hva slags medisin og behandling o.l. På den annen siden ville kanskje behandleren din kunne gi deg en positiv uttalelse ift. omsorgsevne o.l. Ellers synes jeg ikke det er noe poeng hvorvidt omgivelsene har merket noe eller ikke. Eller kanskje tvert imot - hvis jeg hadde en venn eller kollega som gikk igjennom det du har gått igjennom ville jeg sannsynligvis forventet å merke det og kanskje blitt litt usikker hvis det ikke lot seg merke... Kanskje ville det være bra for deg å være mer åpen rundt dette, ikke med alle og enhver så klart, men med nære venner, noen kolleger du står nær el.l. Du trenger faktisk ikke være glad og full av pågangsmot ute hvis du har det tungt hjemme! Det er selvfølgelig flotte egenskaper som sikkert også har hjulpet deg igjennom, men mitt poeng er bare at det gjelder å finne den rette balansen. Jeg synes det er fullstendig naturlig og normalt å bli deprimert etter alt du har gått igjennom, inkl. hormonbehandlinger som kan være svært følelsesmessig krevende. Det viser også sunn evne til egenomsorg at du søker og tar imot hjelp. Gjennom slike erfaringer utvikler de aller fleste også større modenhet og raushet og det er ubetinget positivt ift. å ta omsorg for et barn. Kanskje er det mennesker rundt deg som ville ha glede av at du delte dine erfaringer med dem? Og som selv ville ha lettere for å åpne seg om tilsvarende erfaringer? En skal selvfølgelig balansere dette mot å bli for privat eller emosjonell i det offentlige rom, men noen ganger tror jeg vi er for strenge med oss selv og venter for lite av andre. Min erfaring er iallefall at det er mange som gjerne vil gi omsorg når de bare får lov

Og så var vel dette kanskje mer enn du ba om, og jeg håper du ikke tar det ille opp, men dette kan være noen av problemstillingene du bør ha tenkt igjennom og kanskje ha et svar på når dere skal ha samtaler med BV. Og til sist må jeg bare få si at jeg ønsker deg alt godt framover, og hvis det blir slik at dere går for adopsjon så har du riktignok mye venting foran deg, men også utrolig mye glede og fantastiske opplevelser!

Stor klem

[Gjest adoptivmamman]

Pga mitt engasjement i en adopsjonsforening har jeg blitt kjent med mange adoptivforeldre og søkere. Dessverre kjenner jeg til flere som har fått avslag fra Bufetat fordi de tidligere har hatt en depresjon, og gått i behandling for det. Det er bevisste og ressurssterke mennesker, som har fått anbefaling fra BV, men ikke hos bufetat. Dette til tross for at de har innhentet ekstra opplysninger fra lege og psykolog som har uttalt seg positivt, og som ikke ser noen risiko utover det vanlige. Dessverre har Bufetat sterke fordommer mot det å gå i terapi, tydeligvis. Mens BV og andre fagfolk syns det er positivt at man har tatt ansvar og gjort noe med sin situasjon.

Jeg ønsker dere LYKKE TIL!

[Gjest anonym i dag, tenker jeg]

Pga mitt engasjement i en adopsjonsforening har jeg blitt kjent med mange adoptivforeldre og søkere. Dessverre kjenner jeg til flere som har fått avslag fra Bufetat fordi de tidligere har hatt en depresjon, og gått i behandling for det. Det er bevisste og ressurssterke mennesker, som har fått anbefaling fra BV, men ikke hos bufetat. Dette til tross for at de har innhentet ekstra opplysninger fra lege og psykolog som har uttalt seg positivt, og som ikke ser noen risiko utover det vanlige. Dessverre har Bufetat sterke fordommer mot det å gå i terapi, tydeligvis. Mens BV og andre fagfolk syns det er positivt at man har tatt ansvar og gjort noe med sin situasjon.

Jeg ønsker dere LYKKE TIL!

Vi ble godkjent til tross for at jeg hadde gått i terapi. Det dreide seg om 5-6 år tilbake. Det ble faktisk lagt vekt på som positivt fra barnevernets side. Så det er ikke helt sort/hvitt heldigvis.

Ble vurdert av Oslo-kontoret.

[Littslitt]

Kjære "melkehvit"....Har et sjokoladebrunt barn selv om jeg er melkehvit.....adoptert selvfølgelig ettersom jeg ikke kan få barn med min mann siden han er infertil og med dårlig sædkvalitet.

Sliter med angst selv ettersom jeg ikke har fått det livet jeg trodde jeg skulle få da jeg inngikk ekteskap med min mann...ingen barn den naturlige veien; så adopsjon ble det eneste alternativet og jeg fikk et sjokladebrunt barn fra et kvinnemenneske som ikke ville være mamma!?

Jeg er så heldig å ha hennes barn med hud og hår og jeg føler meg normal igjen....om du forstår hva jeg mener.

Angsten har gitt seg ettersom jeg er en FULLSTENDIG kvinne i mitt ekteskap som skulle ha skaffet meg mange barn trodde jeg!