Barnet vårt breler meg ut av forholdet!

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

Hei, dere!

Jeg søker råd i en fortvilet og håpløs situasjon!

I fjor vinter ble vår lille (da) ett år gamle datter lagt inn med et alvorlig tilfelle av Masteoditt. Legene klarte heldigvis å stoppe det før det resulterte i spredning til hjernen.

Men etter det har mor forandret seg veldig ovenfor henne. Hun er blit svært overbeskyttende, og fokuserer tydelig mye på hennes ve og vel, og dette resulterer til tider i at våre to eldre barn gjerne ikke får den samme oppmerksomheten.

Dette er noe en liten toåring lett klarer å oppfatte og utnytte, noe som har resultert i at hun er blitt svært grinete hver gang mor er i nærheten. Hun klenger , griner, breler og sliter mor og oss andre helt ut. Når hun ikke får det som hun vil (men det gjør hun som oftest), setter hun i gang med gråt og utagerende oppførsel (som å kaste ting i gulvet, eller gjerne slå til sine to eldre søsken -dersom de er "dumme nok" til å prøve å trøste henne eller kose med henne).

Jeg forsøker å sette ned foten når hun er slik, og gi henne beskjed om å slutte med skrikingen, noe som ofte fungerer. De gangene det ikke fungerer, tar jeg henne inn på rommet sitt (5-30 minutter), og da gir det seg som regel til slutt.

Men ved enkelte (svært frustrerende) tilfeller, gjerne tidlig om morgenen blir det rett og slett for jævlig (unnskyld uttrykket). Jeg kan nevne dagens eksempel:

I morges stod hun på gulvet utenfor soverommet sitt. Hun hadde kastet smokken i gulvet og ville at mor skulle ta den opp, noe hun selvfølgelig ikke gjorde. Etter en stund (og flere beskjeder) fikk jeg nok, og stod resolutt opp av sengen for å ta henne inn på rommet. Da føk moren frem (slik hun oftest gjør ved slike anledninger), stilte seg skjermende i mellom oss og ville "ta seg av det", slik at jeg ikke fikk komme nær henne.

Denne overbeskyttende holdningen opplever vi ofte hjemme, og hun er lite villig til å diskutere problemet, selv om hun er klar over det og innrømmer det.

Jeg sitter igjen med følelsen av at hun skal "bekytte" barnet mot meg, ja nesten som om hun frykter at jeg vil være voldelig med barnet (noe jeg selvfølgelig aldri ville ha gjort). En forferdelig følelse. Hun går i mellom oss og setter opp en mur. Og samtidig kritiserer hun meg åpenlyst med smattelyder og andre små kommentarer og "stikk", mens det pågår.

Hun mener jeg går over streken og jeg mener hun ikke setter klare nok grenser. Men problemet er at hun aldri vil diskutere det, og tror at det går over av seg selv.

Dette har pågått siden hun var syk, og hvis det fortsetter vil det gjøre slutt på forholdet vårt, for jeg orker ikke dette mer nå....!

Hun har vert til psykolog, og han kommer med mange fornuftige råd. Problemet er at det blir med det. Rådene følges aldri. Aldri.

Hva skal jeg (vi) gjøre??

[pusi]

Hei.

Dette minner veldig om lillemor.

Det er jenta som vet hva hun vil, og som helt fra hun var bitteliten har kunnet forhandle og diskutere seg frem til ønsket løsning.

Hun kan også kreve at mor henter eller tar opp ting for henne, og blir illsint om noen andre gjør det i stedet for mor.

Når lillemor slår seg vrang har vi alle lært at det er best å la henne være i fred til det går over.

Vi har også slitt litt med det at mor og far har forskjellige grenser. Det gjelder å velge sine fighter mener mor, og lar mange ting passere fordi det er enklere enn å gå inn i kampen.

Far har kortere lunte, og kan gripe inn lenge før jeg synes det er nødvendig. Da går jeg også i mellom for dette er min fight og ikke hans.

Dere bør prøve å bli enige om hvor skapet skal stå. Når må mor være strengere og når må far bare se en annen vei. Jeg får selv stadig beskjed om å ikke gi meg ovenfor lillemor, men det er ikke enkelt når man er sliten, og bare vil ha ting gjort.

Jeg har selv sett at etter sykdom kan man bli overbeskyttende og det er ikke bra for noen. Det kan være det som påvirker dem, eller det kan være en ganske normal trassalder hos en unge som virkelig vet hva hun vil. Uansett må dere foreldre snakke om dette og gjerne bli enige om hvilke situasjoner det er viktig å ikke gi seg.

De fleste trassperioder går over etter en stund, for så å komme tilbake med full kraft. I de fine periodene ser man lett at dette lille sinte mennesket kan vokse opp til å bli en flott person likevel.

Lykke til :-)

[Gjest mener nå jeg da]

Hvis du bryter inn med voldsomme metoder når mor holder på med sine mykere metoder skjønner jeg at mor reagerer. Du undergraver hennes autoritet ved å bryte inn og overta det hele. Man lar den som er i dialog med barnet avslutte og handle på SIN måte, så får du handle på din måte når du er den første voksne i dialog.

[Gjest mener nå jeg da]

Hvis du bryter inn med voldsomme metoder når mor holder på med sine mykere metoder skjønner jeg at mor reagerer. Du undergraver hennes autoritet ved å bryte inn og overta det hele. Man lar den som er i dialog med barnet avslutte og handle på SIN måte, så får du handle på din måte når du er den første voksne i dialog.

[Gjest Geir]

Hvis du bryter inn med voldsomme metoder når mor holder på med sine mykere metoder skjønner jeg at mor reagerer. Du undergraver hennes autoritet ved å bryte inn og overta det hele. Man lar den som er i dialog med barnet avslutte og handle på SIN måte, så får du handle på din måte når du er den første voksne i dialog.

''Du undergraver hennes autoritet ved å bryte inn og overta det hele.''

Les innlegget en gang til du!

Det er jo MOR som bryter inn ved å stille seg imellom, og undergraver FARS autoritet jmf. "dagens episode".

[pusi]

''Du undergraver hennes autoritet ved å bryte inn og overta det hele.''

Les innlegget en gang til du!

Det er jo MOR som bryter inn ved å stille seg imellom, og undergraver FARS autoritet jmf. "dagens episode".

Far sto opp fra sengen fordi han hadde fått nok.

Da er det han som bryter inn!

Dette har jeg opplevd selv flere ganger.

Far er ikke helt med på døgnrytmen i resten av familien, og prøver å sove, mens de andre er i full gang med dagens gjøremål. Tilslutt får han nok av alt bråket fordi han ikke får sove, raser opp og griper inn i en situasjon han ikke har fått med seg begynnelsen av.

Far må skjerpe seg og stå opp samtidig som resten av familien!!!

Hvis han ikke gjør dette kan han bare holde kjeft!

[Gjest mener nå jeg da]

Far sto opp fra sengen fordi han hadde fått nok.

Da er det han som bryter inn!

Dette har jeg opplevd selv flere ganger.

Far er ikke helt med på døgnrytmen i resten av familien, og prøver å sove, mens de andre er i full gang med dagens gjøremål. Tilslutt får han nok av alt bråket fordi han ikke får sove, raser opp og griper inn i en situasjon han ikke har fått med seg begynnelsen av.

Far må skjerpe seg og stå opp samtidig som resten av familien!!!

Hvis han ikke gjør dette kan han bare holde kjeft!

Enig