Provosert av nabounge (r)

[Snikkersen]

Spesielt en unge er helt "uspiselig". Han er 6 år og er veldig gira, dessuten opptatt av å være gatas konge og verdensmester. Når han er ute, vil sønnen min ikke gå ut, hvis han skal til en annen venn ber han om følge på veien pga av denne gutten. Han og broren plager også en barna til en somalisk familie i området.

De er rett og slett ikke greie. Det rare er at foreldrene er helt greie og hyggelige.

Jeg er nesten redd for å en dag sprekke overfor disse ungene, fr de er virkelig mindre snille barn. Jeg har alltid villet gi alle barn en sjanse, men etter at denne gutten gang på gang viser manglende empati og slenger ut av seg mindre hyggelige ting så har jeg mistet troen på han. Jeg vil faktisk ikke at barnet mitt skal leke med han.

Vet ikke om jeg vil noe med innlegget annet enn å få ut litt frustrasjon.....

[Lillemus]

Med mindre ungen har en eller annen diagnnose så tror jeg ikke han har det minste vondt av om du sprekker en dag. Jo før jo heller egentlig. At de plager andre unger er helt uakseptabelt!

[filiokus81]

Sprekk med god samvittighet. Enkelte unger trenger å få det inn med jordskjelvstyrke i blant!

[Persille1365381127]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det gjør noe å sprekke jeg da?

Om jeg hører et barn oppføre seg ugreit, så "tar" jeg det barnet der og da. Det har ikke den samme effekten å samle opp det de gjør galt, eller "sladre" til foreldre som tar det senere.

Det er selvfølgelig ikke alt jeg legger meg borti, men det du beskriver her høres jo ut som noe allmenheten ville slitt med - og da er det helt greit å si fra når det skjer.

[Gjest Näckrosa]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det gjør noe å sprekke jeg da?

Om jeg hører et barn oppføre seg ugreit, så "tar" jeg det barnet der og da. Det har ikke den samme effekten å samle opp det de gjør galt, eller "sladre" til foreldre som tar det senere.

Det er selvfølgelig ikke alt jeg legger meg borti, men det du beskriver her høres jo ut som noe allmenheten ville slitt med - og da er det helt greit å si fra når det skjer.

Det er ingen, verken voksne eller barn, som har lov til å oppføre seg dårlig mot andre.

Sprekk i vei, og eksploder om du vil, og fortell disse ungene hva som er greit og ikke. Det du imidlertid bør gjøre er å fortelle foreldrene det etterpå, slik at de vet hva som er sagt, uten å virke anklagende på de og ungene.

Good Luck )

[Skogstrollet]

Foreldrene kan være hyggelige og greie, men alikevel oppdra ungene uten å sette grenser. Det kan også være at en av de er psykopat uten at de viser det utad.

[Gjest adhd-mammaen]

Med mindre ungen har en eller annen diagnnose så tror jeg ikke han har det minste vondt av om du sprekker en dag. Jo før jo heller egentlig. At de plager andre unger er helt uakseptabelt!

Jeg håper da inderlig at mine barn med diagnose ikke slipper unna fordi de har diagnosen. De trenger - mer enn noen andre - å bli fortalt foskjellen på riktig og galt. Man lener seg ikke tilbake og gir diagnosen skylda for alt!!

[frosken]

Jeg håper da inderlig at mine barn med diagnose ikke slipper unna fordi de har diagnosen. De trenger - mer enn noen andre - å bli fortalt foskjellen på riktig og galt. Man lener seg ikke tilbake og gir diagnosen skylda for alt!!

Jeg er bare delvis enig i det du sier der. Unger med spesielle vansker som påvirker deres evne til samspill med andre barn, trenger ikke at _alle_ korrigerer dem hele tiden. De trenger derimot at _noen_ systematisk jobber med å forbedre deres sosiale ferdigheter.

Men jeg ville uansett aldri latt det være upåtalt at en unge plaget en annen, derimot ville jeg kanskje sett mer gjennom fingrene med bagateller :-)

[frosken]

Hvorfor sier du ikke fra til ungen om ting du reagerer på? Er vel mye bedre det enn å gjøre ham til et "monster" i din egen bevissthet mens du irriterer deg :-)

[Lillemus]

Jeg håper da inderlig at mine barn med diagnose ikke slipper unna fordi de har diagnosen. De trenger - mer enn noen andre - å bli fortalt foskjellen på riktig og galt. Man lener seg ikke tilbake og gir diagnosen skylda for alt!!

Det der er kjempevanskelig, noen gjør jo akkurat som du sier - de lener seg på diagnosen sin / barnets diagnose og lar alt flyte. Andre - som du - setter heldigvis normale grenser også for disse barna. )

[Gjest asperger-mammaen]

Jeg er bare delvis enig i det du sier der. Unger med spesielle vansker som påvirker deres evne til samspill med andre barn, trenger ikke at _alle_ korrigerer dem hele tiden. De trenger derimot at _noen_ systematisk jobber med å forbedre deres sosiale ferdigheter.

Men jeg ville uansett aldri latt det være upåtalt at en unge plaget en annen, derimot ville jeg kanskje sett mer gjennom fingrene med bagateller :-)

Som mor til en unge som etter alt å dømme har asperger (ikke ferdig utredet) må jeg si meg helt enig med deg. Det siste både han og vi foreldre trenger er at naboer og "gud og hvermann" skal begynne å blande seg borti "oppdragelsen". For HANS del og for vår del så handler det ikke om oppdragelse, men rett og slett om at han ikke evner å forstå andre mennesker. Det er ikke vrang vilje, han kan kan ikke bare ikke.

Og jada, det fins sikkert mange som finner min unge uspiselig og alt det der. Han er stor i kjeften, skrytete, ser bare seg selv - og inni seg har han det kjempevondt, for han skjønner ikke hvorfor ingen vil leke med han. Og inni oss har vi det også vondt, for vi vil jo at gutten vår skal ha det bra. Og vi har jobbet masse med han, forsøkt å forklare sammenhenger, rettledet, pratet, instruert, lagd regler - og likevel har han det fryktelig vondt.

Og sett fra MITT ståsted - ja så er det i grunnen ingenting å vinne på om naboen går amok og brøler og skriker til ungen min. Tvert i mot. Han vil ikke endre atferden sin, han blir bare såret og lei seg og nedbrutt. Og ingen av de andre ungene vil vinne noe heller, siden atferden altså vil gå tilbake til "normalt" igjen rimelig kjapt. Den eneste som kanskje blir fornøyd er naboen som får brølt og skreket litt.

[pusi]

Som mor til en unge som etter alt å dømme har asperger (ikke ferdig utredet) må jeg si meg helt enig med deg. Det siste både han og vi foreldre trenger er at naboer og "gud og hvermann" skal begynne å blande seg borti "oppdragelsen". For HANS del og for vår del så handler det ikke om oppdragelse, men rett og slett om at han ikke evner å forstå andre mennesker. Det er ikke vrang vilje, han kan kan ikke bare ikke.

Og jada, det fins sikkert mange som finner min unge uspiselig og alt det der. Han er stor i kjeften, skrytete, ser bare seg selv - og inni seg har han det kjempevondt, for han skjønner ikke hvorfor ingen vil leke med han. Og inni oss har vi det også vondt, for vi vil jo at gutten vår skal ha det bra. Og vi har jobbet masse med han, forsøkt å forklare sammenhenger, rettledet, pratet, instruert, lagd regler - og likevel har han det fryktelig vondt.

Og sett fra MITT ståsted - ja så er det i grunnen ingenting å vinne på om naboen går amok og brøler og skriker til ungen min. Tvert i mot. Han vil ikke endre atferden sin, han blir bare såret og lei seg og nedbrutt. Og ingen av de andre ungene vil vinne noe heller, siden atferden altså vil gå tilbake til "normalt" igjen rimelig kjapt. Den eneste som kanskje blir fornøyd er naboen som får brølt og skreket litt.

Hadde du vært naboen min, og vi hadde hatt barn i tilnærmet samme alder, ville jeg satt pris på om du fortalte om det slitet dere har med dette barnet.

Jeg skjønner at dere blir slitne av å måtte forklare dette til alle, men det er også viktig at de som skal omgås dette barnet har litt ekstra forståelse.

Men om ditt barn har en helt uakseptabel adferd, syndrom eller ikke, ville jeg nok sagt i fra til barnet.

Og jeg ville nok sagt fra på en pen måte :-)

[Gjest mora2]

Jeg hadde nok sagt i fra til ungen....

Når snuppen har besøk, kjefter jeg like mye på besøket som han.

[Gjest Lilje30]

De er rett og slett ikke greie. Det rare er at foreldrene er helt greie og hyggelige.

Jeg hadde snakket med foreldrene, for det er ikke sikkert de er klar over hvordan ungene oppfører seg ute blandt folk.

[Gjest asperger-mammaen]

Hadde du vært naboen min, og vi hadde hatt barn i tilnærmet samme alder, ville jeg satt pris på om du fortalte om det slitet dere har med dette barnet.

Jeg skjønner at dere blir slitne av å måtte forklare dette til alle, men det er også viktig at de som skal omgås dette barnet har litt ekstra forståelse.

Men om ditt barn har en helt uakseptabel adferd, syndrom eller ikke, ville jeg nok sagt i fra til barnet.

Og jeg ville nok sagt fra på en pen måte :-)

Så lenge du hadde sagt i fra på en pen måte hadde alt vært i orden. Problemet for barnet vårt er når andre "tar av" og virkelig skal sette han på plass, og tror at de skal gjøre underverker i forhold til hans til tider spesielle atferd.

Når det blir klart om han har asperger eller ikke, eller rettere sagt hvis han får en diagnose, så vil vi nok informere mer enn vi gjør nå. Men til tross for at skolen (for eksempel) er informert, og til tross for at de som jobber der er pedagoger, og til tross for møter med skole og PPT, så møter de han fortsatt med en sånn uforstand at det er til å gråte av. Derfor er jeg sterkt i tvil om informasjon vil gjøre underverker i forhold til naboer, venner og familie - eller om de da henger seg enda mer opp i at han er "unormal" og at de skal vise oss hvordan "sånne unger" skal håndteres.

Men han tåler normal tilsnakk, altså, og vi har ingen motforestillinger i mot det. Men det er eksploderingen det oppfordres til her i tråden som jeg syns er unødvendig overfor andres barn.