Den vanskelige samtalen...

[Gjest ....med overvektig søster]

Jeg trenger råd, gode råd!

Saken er den at min søster, som har en spiseforstyrrelse og er overvektig, nå er ved å etablere noen etter mitt skjønn ødeleggende matvaner hos sitt 5-år gamle barn. Hun løper etter barnet med mat hele tiden. Ja i en hver sammenheng skal det spises, og da ofte svært søt og fet mat.

Søsteren min spiser selv enormt mye, og har et nærmest krampaktig forhold til mat.

Barnet befinner seg i risikosonen vektmessig, og er begynt å bli rimelig godt polstret.

Jeg er engstelig for at min søsters vansker med mat nå skal "gå i arv", og jeg er bekymret for barnets utvikling.

Hvordan går jeg best frem når jeg ønsker å ta opp et slikt sensitivt tema? Jeg vil nødig at det skal oppfattes som kritikk, og er veldig redd for å såre min søster. Det er heller ikke bra hvis hun går i vranglås. Jeg ønsker selvsagt å fremme dialog med henne om disse tingene, og trenger derfor gode råd om hvordan samtalen kan ta form.

[pekkaline]

Jeg ville snakket med dem på helsestasjonen, de kan sikkert komme med gode råd og tips. Tenker de møter på slike problemer oftere og oftere nå for tiden. Men som tante så synes jeg at du har du lov til å si hva du mener om barnets kosthold.

[Gjest Valnøtt]

Jeg fikk en slik samtale da jeg var på mitt største. Med min venninne på noenogførti kilo...

Jeg hadde fått sånne forsøk på samtaler før også, mange ganger men alltid endt opp sår og lei i skikkelig vranglås. Denne siste samtalen fikk meg imidlertid til å tenke, og deretter til å endre og å finne det som til slutt ble løsningen på mitt vektproblem.

Jeg har snakket mye med henne etterpå om den praten, og jeg tror det som gjorde at jeg den ene gangen hørte etter var at hun faktisk skjønte at jeg ikke hadde noe valg annet enn å spise når jeg måtte og det jeg måtte ha. For kanskje første gang skjønte noen at jeg satt fast i et matmisbruk som jeg var like viljeløst avhengig av som andre er av stoff eller alkohol.

Hun pratet ikke til meg om utseende eller noe sånt, men sa rett ut at "Du, jeg har skiftet jobb nå. Til en som driver og behandler overvektige. Du burde se på det vi driver med."

Jeg avviste selvsagt dette tvert med mitt vanlige svar om at rompa mi er ikke så stor fordi jeg er dum i hodet. Jeg vet at jeg må spise mindre og trene mer uten at noen sier det. Jeg bare vet at det ikke går an for meg.

Hun sa at hun hadde en løsnin som hun kunne garantere at ville virke for meg. Jeg skulle ikke trene hvis jeg ikke ville. Jeg skulle aldri noen gang være sulten. Jeg skulle få god mat og kake også. Langt om lenge begynte jeg å høre etter. Og etter det begynte ting å endre seg.

For første gang lærte jeg om insulin og blodsukker og forbrenning av fett fra kroppen. Etter det har jeg tatt av snaut femti kilo og ser ikke ut som et monster mer.

Det viktigste med måten hun formidlet det på var at hun viste full respekt for meg. At hun tok min avhengighet på alvor og ikke forlangte at jeg skulle ignorere den, men heller forklarte meg hvordan den fungerte - og ikke minste hvordan den kan helbredes. Hun prekte ikke om svære mennesker nedsettende men minnet meg på at jeg lå godt an til diabetes og at det faktisk er en alvorlig sykdom som man forkorter livet med. Og at den kan unngås. Jeg satt bare og ventet på å vippe over kanten til en diagnosen på det tidspunktet...

Vet ikke hva du skal si til søsteren din - men respekt, kjærlighet og omtanke og forståelse for at hun er avhengig av mat er viktig. Aksepter at hun er det og vis at det ikke spiller noen som helst rolle for ditt forhold til henne. Men at du sier fra fordi dette smitter til datteren - og denne smitten kan faktisk unngås.

Les masse selv først om insulinets påvirkning på fettlagringen og sammenhengen med sukker og stivelse førdt så du har noen svar.

Også er min erfaring at de fleste blir veldig nysgjerrige på hva jeg driver med når de ser hva jeg spiser, for jeg har alltid lekre matpakker med grønnaker, rømmedressing med hvitløk, hjemmelagede karbonader, kyllingfilet med ost osv osv :-) Kanskje du kan presentere henne for noen lavkarbomåltider og se om hun lar seg inspirere?

Lykke til!

[Gjest også en mamma]

Jeg ville snakket med dem på helsestasjonen, de kan sikkert komme med gode råd og tips. Tenker de møter på slike problemer oftere og oftere nå for tiden. Men som tante så synes jeg at du har du lov til å si hva du mener om barnets kosthold.

Jeg er uenig. Jeg syns ikke at hun som tante har rett til å si hva hun mener om barnets kosthold. Jeg må også si at hovedinnlegget i seg selv har en tone av noe nedlatende - og det er et dårlig utgangspunkt for å ta opp noe som helst.

Hovedinnlegger er subjektiv i sine vurderinger - og det er sikkert søsteren også, i sine vurderinger. Hvis det er som hovedinnlegger beskriver så er dette sikkert svært vanskelig for søsteren. Hun har nok, som Valnøtt beskriver, en avhengighet av mat. Da er det ikke enkelt å bli "konfrontert" av noen som mener at man ødelegger barnet sitt, er krampaktig, osv.

I bunn og grunn kan det hende at HI heller bør ta det opp med noen andre i familien, eller en venninne av søsteren, eller mannen hennes, slik at noen andre kan ta det opp med søsteren. Noen som kan vise respekt og forståelse, som kan lytte og prøve å sette seg inn i hennes tankegang også, ikke bare kritisere.

Det er ikke noe fasitsvar på barn og kosthold. Det er heller ikke noe fasitsvar på overvekt hos voksne. Om hun løper etter barnet med mat - gjør hun virkelig det? Eller er det bare noe en engasjert søster har fått en ide om, fordi hun har sett det to ganger?

Jeg har som mor selv blitt kritisert for mine barns kosthold. Det opplevdes som svært urettferdig all den tid vi hadde situasjonen under kontroll i samråd med helsevesenet.

[frosken]

Jeg er uenig. Jeg syns ikke at hun som tante har rett til å si hva hun mener om barnets kosthold. Jeg må også si at hovedinnlegget i seg selv har en tone av noe nedlatende - og det er et dårlig utgangspunkt for å ta opp noe som helst.

Hovedinnlegger er subjektiv i sine vurderinger - og det er sikkert søsteren også, i sine vurderinger. Hvis det er som hovedinnlegger beskriver så er dette sikkert svært vanskelig for søsteren. Hun har nok, som Valnøtt beskriver, en avhengighet av mat. Da er det ikke enkelt å bli "konfrontert" av noen som mener at man ødelegger barnet sitt, er krampaktig, osv.

I bunn og grunn kan det hende at HI heller bør ta det opp med noen andre i familien, eller en venninne av søsteren, eller mannen hennes, slik at noen andre kan ta det opp med søsteren. Noen som kan vise respekt og forståelse, som kan lytte og prøve å sette seg inn i hennes tankegang også, ikke bare kritisere.

Det er ikke noe fasitsvar på barn og kosthold. Det er heller ikke noe fasitsvar på overvekt hos voksne. Om hun løper etter barnet med mat - gjør hun virkelig det? Eller er det bare noe en engasjert søster har fått en ide om, fordi hun har sett det to ganger?

Jeg har som mor selv blitt kritisert for mine barns kosthold. Det opplevdes som svært urettferdig all den tid vi hadde situasjonen under kontroll i samråd med helsevesenet.

Hva om hun reelt sett har tilbragt så mye tid sammen med sin søster og dennes barn, at det ikke er i tvil om at spisemønsteret er påfallende? Skal barn bli påført overvekt som følge av foreldres vanskeligheter uten at nærmeste familie skal forsøke å ta det opp? Er det viktigere å ikke såre foreldre enn å forsøke å påvirke barnets situasjon?

[Gjest også en mamma]

Hva om hun reelt sett har tilbragt så mye tid sammen med sin søster og dennes barn, at det ikke er i tvil om at spisemønsteret er påfallende? Skal barn bli påført overvekt som følge av foreldres vanskeligheter uten at nærmeste familie skal forsøke å ta det opp? Er det viktigere å ikke såre foreldre enn å forsøke å påvirke barnets situasjon?

Jeg sier ikke at man ikke skal blande seg. Men at man skal gjøre det med varsomhet. Og hovedinnlegget ga meg en guffen følelse. Langt i fra objektivt, og med tydelig negativ innstilling til den "overvektige søster".

Utsagn som : "Hun løper etter barnet med mat hele tiden. Ja i en hver sammenheng skal det spises, og da ofte svært søt og fet mat."

Hvordan kan man vite dette? Bor hun sammen med dem? Gjør virkelig ikke moren annet (ref: hele tiden) enn å løpe etter ungen med mat? Går ikke barnet i barnehage? Har ikke moren andre gjøremål?

Jeg tenker at hovedinnlegger syns denne søsteren er litt ekkel. Ikke bare fordi hun er feit, men fordi hun vet at hun overspiser også. Så ser hun at niesen begynner å bli "godt polstret" - og setter seg fore å finne feil. Og det finner hun selvsagt! Men DET betyr ikke at dette er den reelle, objektive virkelighet hos mor og barn.

En som er såvidt negativt innstilt til både søsteren sin, hennes spiseproblemer, og til måten hun håndterer barnet på - er under INGEN OMSTENDIGHET rett person til å ta opp dette med søsteren. Det kan godt hende det er grunn for å ta det opp, men da bør noen andre gjøre det. Enkelt og greit.

[frosken]

Jeg sier ikke at man ikke skal blande seg. Men at man skal gjøre det med varsomhet. Og hovedinnlegget ga meg en guffen følelse. Langt i fra objektivt, og med tydelig negativ innstilling til den "overvektige søster".

Utsagn som : "Hun løper etter barnet med mat hele tiden. Ja i en hver sammenheng skal det spises, og da ofte svært søt og fet mat."

Hvordan kan man vite dette? Bor hun sammen med dem? Gjør virkelig ikke moren annet (ref: hele tiden) enn å løpe etter ungen med mat? Går ikke barnet i barnehage? Har ikke moren andre gjøremål?

Jeg tenker at hovedinnlegger syns denne søsteren er litt ekkel. Ikke bare fordi hun er feit, men fordi hun vet at hun overspiser også. Så ser hun at niesen begynner å bli "godt polstret" - og setter seg fore å finne feil. Og det finner hun selvsagt! Men DET betyr ikke at dette er den reelle, objektive virkelighet hos mor og barn.

En som er såvidt negativt innstilt til både søsteren sin, hennes spiseproblemer, og til måten hun håndterer barnet på - er under INGEN OMSTENDIGHET rett person til å ta opp dette med søsteren. Det kan godt hende det er grunn for å ta det opp, men da bør noen andre gjøre det. Enkelt og greit.

Du leser andre holdninger og intensjoner inn i dette enn jeg gjør.

Det kan jo godt hende at disse søstrene faktisk lever svært nær hverandre, at de f.eks. tilbringer ferier sammen og ellers gjør mye sammen. I såfall vil hun ha hatt god anledning til å legge merke til det spisemønster som kan ha utviklet seg.

Jeg oppfatter dette mest som hun som skriver her helst ville ha sluppet å ta opp dette temaet, men kanskje tenker at hun har en etisk plikt i forhold til sitt tantebarn å bringe temaet på banen.

Kjenner mange voksne som i ettertid spør hvorfor ingen i omgivelsene brydde seg med hvordan de hadde det i oppveksten. Som regel er unnfallenhet det største problemet i forhold til slike situasjoner.

Dersom søsteren f.eks. allerede samarbeider med helsestasjonen om barnets vekt, så kan hun jo bare si det når temaet bringes på banen.

[Mary Poppins]

Jeg sier ikke at man ikke skal blande seg. Men at man skal gjøre det med varsomhet. Og hovedinnlegget ga meg en guffen følelse. Langt i fra objektivt, og med tydelig negativ innstilling til den "overvektige søster".

Utsagn som : "Hun løper etter barnet med mat hele tiden. Ja i en hver sammenheng skal det spises, og da ofte svært søt og fet mat."

Hvordan kan man vite dette? Bor hun sammen med dem? Gjør virkelig ikke moren annet (ref: hele tiden) enn å løpe etter ungen med mat? Går ikke barnet i barnehage? Har ikke moren andre gjøremål?

Jeg tenker at hovedinnlegger syns denne søsteren er litt ekkel. Ikke bare fordi hun er feit, men fordi hun vet at hun overspiser også. Så ser hun at niesen begynner å bli "godt polstret" - og setter seg fore å finne feil. Og det finner hun selvsagt! Men DET betyr ikke at dette er den reelle, objektive virkelighet hos mor og barn.

En som er såvidt negativt innstilt til både søsteren sin, hennes spiseproblemer, og til måten hun håndterer barnet på - er under INGEN OMSTENDIGHET rett person til å ta opp dette med søsteren. Det kan godt hende det er grunn for å ta det opp, men da bør noen andre gjøre det. Enkelt og greit.

Jeg tolker ikke hovedinnlegget som negativt. Jeg tror nok heller du føler deg truffet av den.

Jeg synes at man skal tenke på barnet sitt beste, og ikke at moren kan bli fornærmet.

[Glimtipper]

Jeg sier ikke at man ikke skal blande seg. Men at man skal gjøre det med varsomhet. Og hovedinnlegget ga meg en guffen følelse. Langt i fra objektivt, og med tydelig negativ innstilling til den "overvektige søster".

Utsagn som : "Hun løper etter barnet med mat hele tiden. Ja i en hver sammenheng skal det spises, og da ofte svært søt og fet mat."

Hvordan kan man vite dette? Bor hun sammen med dem? Gjør virkelig ikke moren annet (ref: hele tiden) enn å løpe etter ungen med mat? Går ikke barnet i barnehage? Har ikke moren andre gjøremål?

Jeg tenker at hovedinnlegger syns denne søsteren er litt ekkel. Ikke bare fordi hun er feit, men fordi hun vet at hun overspiser også. Så ser hun at niesen begynner å bli "godt polstret" - og setter seg fore å finne feil. Og det finner hun selvsagt! Men DET betyr ikke at dette er den reelle, objektive virkelighet hos mor og barn.

En som er såvidt negativt innstilt til både søsteren sin, hennes spiseproblemer, og til måten hun håndterer barnet på - er under INGEN OMSTENDIGHET rett person til å ta opp dette med søsteren. Det kan godt hende det er grunn for å ta det opp, men da bør noen andre gjøre det. Enkelt og greit.

Jeg oppfatter ikke det samme som deg fra hovedinnlegget. Jeg ser en tante som forstår at søsteren har en spiseforstyrrelse og tar dette så alvorlig at hun bekymrer seg for tantebarnet sitt.

Selv om hun bruker en noe overdrevent beskrivelse av situasjonen, så er det vel for å male et bilde for oss som leser.

[Gjest mora2]

Jeg har ingen gode råd, men ville bare si at jeg synes du skal ta denne samtalen. For ungen sin skyld.

Kanskje fokusere på helsen, og hvor lett det er å bli mobbe offer.

EVt foreslå at datteren kan begynne i idrett, bevege seg litt.

Vanskelig, men lykke til :0)