mobbing i gata

[Gjest mobbing er en uting]

Sønnen min er en glad gutt som har mange venner i bhg. I gata bor det et par gutter på hans alder som går i en annen bhg. De leker ofte sammen, men sønnen min får ikke være med. Han er adoptert , så han er litt mørkere i huden. En av tingene de sier når han kommer er "brunbæsj!" Og nærmer han seg huset til den ene, roper han så det ljomer; "ikke kom nær meg, ha deg vekk!"

Hvordan kan jeg gripe an dette? Hva sier man til foreldrene? Jeg er redd jeg vil si ting som gjør at de går helt i forsvar, og at det ikke blir noen konstruktiv samtale. Vi ønsker jo at sønnen vår skal ha venner i gata også.

[Gjest togli]

Hadde mine barn sagt noe slikt til et annet barn, så ville jeg satt stor pris på å bli det fortalt! Det er sikkert viktig at du sier det på en slik måte at foreldrene ikke føler seg angrepet for da kan det kanskje gjøre vondt verre :-(

Jeg ville sagt noe sånt som at "sønnen min vil så gjerne leke litt med sønnen din, men han synes det er litt vanskelig å klare dette selv. Han ble litt lei seg en dag fordi han hørte at sønnen din sa ......................... Jeg tenkte kanskje du kunne tatt en liten prat med sønnen din og forklart ham at sønnen min er brun i ansiktet fordi han er født i et annet land. Kanskje dere vil komme på besøk en dag, så kan barna våre bli kjent med hverandre?" et-eller-annet sånt... Da vil forhåpentligvis den andre mammaen gi deg en slags tilbakemelding på hva hun synes om sin sønns oppførsel og dere kan få en konstruktiv dialog?

[Åsemor]

Hva med å invitere hele familien over på kaffe og kaker eller noe? Hvis guttungen ikke oppfører seg så ser foreldrene det selv og tar tak i det, hvis guttungen oppfører seg så kanskje han kan bli litt kamerat med sønnen din og skjønner at han er en ålreit fyr?

Nei, vet ikke jeg altså...

[brilleslangen]

Uff, slikt er vanskelig og får et morshjerte til å blø...

Og nettopp derfor er det nok smart å trå litt forsiktig fram i forhold til den familien for at ikke alt skal gå i vranglås.

Det virker nesten som om gutten er redd din gutt.Forslaget til åsemor var faktisk ganske bra, og hvis det skjærer seg og gutten avviser din gutt da også eller kommer med slemme kommentarer om brunfargen kunne du sagt til foreldrene at slike kommentarer og avvisning sårer gutten din veldig, men at du tror det skjer fordi din gutt ser annerledes ut og deres gutt kanskje er litt redd ham fordi han ser annerledes ut. (men tenk nøye over hvordan d sier det slik at de ikke tror at du mener at de eller gutten er rasister. Hvis de andre foreldrene oppfatter at du feks tror det er gryende rasisme ute og går møter du veggen tror jeg, og jeg tror heller ikke det det er noe slikt. Gutten er nok mest usikker og avvisende fordi han har lite erfaring med folk med brun hud tror jeg... Og så kan du si at du ønsker at alle i gata skal kunne fungere sammen. Greit nok at ikke alle trenger å være bestekompiser, men at det hadde vært fint om de kan greie å fungere sammen og at de er greie mot hverandre, og spørre om de har noen ide om hvordan dere sammen kan prøve å spleise guttene litt... Så kanskje dere kan samarbeide om det...

PS. var det du som skrev et innlegg for noen dager siden ang avvisning fra gutter i gata og bekymring rundt snart skolestart? I såfall har jeg nok mistolket det innlegget litt....

[jubalong70]

Jeg er helt enig med Åsemor. Inviter hele familien over på besøk.

[Åsemor]

Jeg er helt enig med Åsemor. Inviter hele familien over på besøk.

Jøss, hvem skulle tro jeg kunne komme med et så godt forslag, til og med før klokken åtte på en søndag? På disse tidene pleier det bare å være svada, alt som kommer ut av meg. )

[jubalong70]

Jøss, hvem skulle tro jeg kunne komme med et så godt forslag, til og med før klokken åtte på en søndag? På disse tidene pleier det bare å være svada, alt som kommer ut av meg. )

He, he - veldig fornuftig svada i dag i alle fall

[Gjest mobbing er en uting.]

Uff, slikt er vanskelig og får et morshjerte til å blø...

Og nettopp derfor er det nok smart å trå litt forsiktig fram i forhold til den familien for at ikke alt skal gå i vranglås.

Det virker nesten som om gutten er redd din gutt.Forslaget til åsemor var faktisk ganske bra, og hvis det skjærer seg og gutten avviser din gutt da også eller kommer med slemme kommentarer om brunfargen kunne du sagt til foreldrene at slike kommentarer og avvisning sårer gutten din veldig, men at du tror det skjer fordi din gutt ser annerledes ut og deres gutt kanskje er litt redd ham fordi han ser annerledes ut. (men tenk nøye over hvordan d sier det slik at de ikke tror at du mener at de eller gutten er rasister. Hvis de andre foreldrene oppfatter at du feks tror det er gryende rasisme ute og går møter du veggen tror jeg, og jeg tror heller ikke det det er noe slikt. Gutten er nok mest usikker og avvisende fordi han har lite erfaring med folk med brun hud tror jeg... Og så kan du si at du ønsker at alle i gata skal kunne fungere sammen. Greit nok at ikke alle trenger å være bestekompiser, men at det hadde vært fint om de kan greie å fungere sammen og at de er greie mot hverandre, og spørre om de har noen ide om hvordan dere sammen kan prøve å spleise guttene litt... Så kanskje dere kan samarbeide om det...

PS. var det du som skrev et innlegg for noen dager siden ang avvisning fra gutter i gata og bekymring rundt snart skolestart? I såfall har jeg nok mistolket det innlegget litt....

Tusen takk for svar. Ja, det var nok meg, kom hjem fra ferie og så at innlegget jeg skrev egentlig ikke favnet det jeg ville ha frem. Han har jo venner, men ikke her. Jeg savner at han kan gå ut i gata og leke med vennene sine. Men de avviser ham jo direkte, og det er vondt å være vitne til.

Han har like brun hud som moren til den ene gutten har når hun er solbrun, så jeg tror nok ikke det går på fremmedfrykt. Men jeg tror han er en trussel mot det allerede etablerte vennskapet mellom to gutter. Det kan virke som det ikek bare er jenter som ikke kan leke tre.

[Gjest mobbing er en uting]

Hva med å invitere hele familien over på kaffe og kaker eller noe? Hvis guttungen ikke oppfører seg så ser foreldrene det selv og tar tak i det, hvis guttungen oppfører seg så kanskje han kan bli litt kamerat med sønnen din og skjønner at han er en ålreit fyr?

Nei, vet ikke jeg altså...

Vi har forsøkt dette, og gutten oppførte seg selvsagt fint da. De fant ikke helt kjemien, og ble liksom aldri helt enige om hva de skulle leke. Ble bare sosende rundt. Kanskje ikke meningen at alle skal like alle og leke sammen, men jeg vil ha ertingen til livs okke som. Han må kunne gå forbi huset uten å få ukvemsord slengt etter seg. Selvsagt hadde det vært fint om han kunne hatt venner i gata, men det ser mørkt ut for øyeblikket. "Mamma, jeg har venner, *** er ikke vennen min, han er ikke snill mot meg!"

Ellers tusen takk for tips!

[brilleslangen]

Tusen takk for svar. Ja, det var nok meg, kom hjem fra ferie og så at innlegget jeg skrev egentlig ikke favnet det jeg ville ha frem. Han har jo venner, men ikke her. Jeg savner at han kan gå ut i gata og leke med vennene sine. Men de avviser ham jo direkte, og det er vondt å være vitne til.

Han har like brun hud som moren til den ene gutten har når hun er solbrun, så jeg tror nok ikke det går på fremmedfrykt. Men jeg tror han er en trussel mot det allerede etablerte vennskapet mellom to gutter. Det kan virke som det ikek bare er jenter som ikke kan leke tre.

Du bør jo jobbe for å få slutt på at den gutten er "slem" mot din iallfall. Kan jo ikke forvente at de plutselig skal bli perlevenner heller, men at de skal være greie mot hverandre synes jeg man skal kunne forvente...

Hva med den andre gutten, er han like negativ? Hvis han ikke er det ville jeg i første omgang prøvd å bygge videre på å spleise de littegrann mer, for vil jo han gjerne leke med begge kan man jo håpe på at resten går av seg selv når den verste sjalusien fra den første har lagt seg.

Og jeg ville kontaktet skolen for å be dem følge med slik at gutten din ikke lider unødvendig når han begynner på skolen. Kan være greit at de er litt obs iallfall... Man skal jo ikke svartmale situasjonen heller, det kan jo gå kjempefint, men samtidig kan det være greit at skolen er klar over problemet slik at de kan være litt føre var...

Og når det gjelder hva du kan si til de foreldrene til den gutten som slenger kommentarer.... Litt vanskelig egentlig,... Men hva om du vinkler det dithen at du har merket at kjemien mellom barna ikke er helt god, men at du ønsker at de skal kunne være i nærheten av hverandre uten å såre hverandre med kommentarer og bemerkninger....Hvis dere snakker med deres gutt skal jeg snakke med min...(så sier du ikke dermed at "bare" er den andres feil, men siden du vet at din gutt ikke er den som slenger dritt trenger du jo kanskje ikke ta den samtalen med ham, men det trenger jo ikke naboene å vite...)

[Åsemor]

Vi har forsøkt dette, og gutten oppførte seg selvsagt fint da. De fant ikke helt kjemien, og ble liksom aldri helt enige om hva de skulle leke. Ble bare sosende rundt. Kanskje ikke meningen at alle skal like alle og leke sammen, men jeg vil ha ertingen til livs okke som. Han må kunne gå forbi huset uten å få ukvemsord slengt etter seg. Selvsagt hadde det vært fint om han kunne hatt venner i gata, men det ser mørkt ut for øyeblikket. "Mamma, jeg har venner, *** er ikke vennen min, han er ikke snill mot meg!"

Ellers tusen takk for tips!

Da tror jeg at jeg ville snakket med moren, uforstyrret, og begynt omtrent sånn: "Hei, du jeg lurte på om sønnen din har nevnt noe om at sønnen min ikke er grei mot han? Du skjønner at sønnen min sier at det hender sønnen din sier stygge ting til han, og da blir han lei seg.... og det er jo selvsagt ikke noe ålreit hvis de er sånn mot hverandre, hva kan vi gjøre mot det?" og så tatt det derfra.

Mine barn er foreløpig så store at de alltid har en av oss rundt seg, hvis de ikke er i barnehagen... så jeg har jo ikke erfaring, akkurat.

[bangkok]

Jeg har selv to adopterte barn, og de har begge oppleved negative kommentarer ang hudfarge fra andre barn.

Dessverre er dette noe vi som adoptivforeldre nesten bare må forvente at skjer. Men vi må aldri akseptere det. I de tilfellene vi har opplevd, så har jeg alltid gått til foreldrene og fortalt hva deres barn har sagt til mine, og sagt at dette ikke oppleves godt for mine barn å få høre, også har jeg bedt foreldrene snakke med sitt barn, og forklare å sånne ting sier man bare ikke. I noen tilfeller har jeg og fortalt foreldrene litt om barna våre, at de er adoptert fra det og det landet og at de kom til Norge når de var så og så gamle osv. Så kan foreldrene fortelle dette videre til sine barn, så vet de litt mer om hvorfor mine barn ser anderledes ut. Dette har fått positvt utfall i våre tilfeller.

Ønsker dere lykke til !