Hjelp - hun stjeler - hva gjør vi?

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Har ei jente som skal begynne på skolen og er snart 6 år. Hun har alltid (fra hun ble født) vært det man vel kan kalle "krevende". Jeg har mistenkt både den ene og andre diagnosen - men barnehagen og helsesøster har alltid ment at det ikke er noe galt.

Hun føler nok at hun kommer til kort på mange områder i forhold til storesøsteren som er en helt annen type - så det er nok snakk om litt sjalusi.

Lillesøster blir aldri fornøyd. Uansett. Får hun en ting så vil hun ha en ny. Skal vi spise så klarer hun som regel å ødelegge en eventuell god stemning. Sur og vanskelig - liker ikke maten, ville hatt noe annet - uansett finner hun noe galt. Det ender som regel opp med at hun spiser alt opp til slutt - når alle andre er ferdige å spise. Dramaqueen.

Hun er også veldig opptatt av materielle ting, ting som er fine, rosa, klær osv. Det er ikke lett å ha henne med å handle - går litt bedre nå men tidligere så måtte vi ofte bære henne skrikende ut av butikken fordi hun ikke fikk noe hun hadde sett seg ut. Spesielt leker - men også snop. Dersom vi feks er i en park der det er vanlig at ungene får ting så skjer følgende: Masinga begynner som regel ved inngangen og da sier jeg at om hun maser så får hun ingenting. Det nytter litt men hun er sur og furten. Så kjøper vi kanskje etter hvert en ting som hun har lyst på. Da skulle en kanskje tro at hun ble fornøyd, sant? Men nei - nesten allerede før hun har valgt denne tingen så er hun i gang med neste ting. Hadde hun fått en ting til så hadde det vært neste ting igjen. Hun blir ALDRI fornøyd uansett.

Når vi er på besøk hos besteforeldre så maser hun alltid på dem om hun kan få med noe hjem. Jeg har etter hvert sagt at de må si nei - men de syns visst det er vanskelig....

Tidligere så har det hendt at jeg finner ting i hylla hennes i barnehagen som ikke er hennes. Da har hun sagt til de ansatte i barnehagen at de ER hennes. Hun lyver altså. Jeg har da tatt det opp der og da og snakket med de ansatte.

For et par uker siden fant jeg en liten ting hjemme som jeg ikke hadde sett før og spurte hvem denne var sin. Da så jeg med en gang på reaksjonen hennes at her var det noe. Det kom så fram at det var ei jente i barnehagen sin. Der hadde hun akkurat vært i selskap. I dag fant jeg enda en ting, der stod tom navnet til den hun hadde vært i selskap til. Hun tar altså ting når hun er i selskap/på besøk!! Gjemmer dem vel i lommen eller i handa. Det er snakk om små ting - en leppepomade, en Pet shop figur el.

Vi hadde en veldig alvorlig samtale hvor hun gråt og angret (tilsynelatende ihvertfall). Jeg fortalte om at selv om hun tror ingen ser det s¨ser ihvertfall Gud, Jesus og englene det og de ble veldig leie seg. Jeg prøvde også å få henne til å sette seg inn i en situasjon der noen hadde stjålet noe av henne - hvor lei seg hun ville bli osv.

Vet ikke om det går inn - det virker sånn - men samtidig så har jeg en følelse av at det hun er mest redd for er å få kjeft. At hun sier det vi vil høre - at hun skal prøve alt hun kan og slutte - men at det er noe hun sier for å komme ut av situasjonen. Men hun virket som sagt som om hun tok det veldig alvorlig. Forferdelig å ikke kunne stole på sitt eget barn! Vi må vel kroppsvisitere henne på vei hjem fra barnehagen, besøk og selskaper en stund framover nå. Jeg spurte også om det var noe mer hun hadde tatt - og det var det tydeligvis. Hun kom med en ting til - men jeg tror det er flere ting bare hun ikke husket det der og da. Hun lovte å tenke etter og si fra hvis det var mer.

Hun sier at hun får så lyst på ting som er så fine - og spesielt i selskap for da får de så mange fine presanger. (Hun er veldig opptatt av når hun skal ha selskap og får ofte raserianfall fordi det er så lenge til hun fyller år....)

Jeg mener selv at jeg merker når hun lyver eller har noe å skjule for hun begynner å smile og se bort selv om hun ikke vil. Samtidig så kan jeg jo ikke stole HELT på dette - hun har nok overtalt meg noen ganger da jeg har ment at hun skjuler noe - nå lurer jeg på om jeg hadde rett allikevel..

Jeg har prøvd hele livet hennes å få et så nært forhold som jeg har til storesøster - men akkurat som om jeg aldri har fått slippe helt inn i det innerste hos henne.

Nå som dette ble så alvorlig så sa jeg at jeg måtte ta bort 3 av lekene hennes. Tok Ds'en, sminkebordet og den nye Pet Shop boka som hun fikk i ferien. Det var helt greit - hun mente tydeligvis at hun fortjente dette. Jeg sa hun skulle få tilbake tingene når hun hadde bevist at vi kunne stole på henne. Jeg har aldri gjort slikt før - vi har ikke praktisert straff tidligere (kun belønningsskjemaer). Hun har blitt sendt på rommet en del ganger - spesielt hvis hun ikke oppfører seg fint når vi skal spise (som jeg nevnte innledningsvis).

Må også nevne en ting til. I ferien så var hun veldig sur og misfornøyd og skapte seg en dag. Vi skulle treffe en familie som vi ikke hadde truffet på lenge i en park. Da vil man jo at ungene skal oppføre seg pent så vi sa at det måtte hun gjøre - at hun måtte skjerpe seg.

Da vi kom inn i parken (før vi traff den andre familien) så virket hun så stille og rolig. Jeg spurte hva det var og da sa hun: "Jeg er ikke et menneske" og "jeg hører ikke til i denne familien". Stakkars! Jeg tok henne på fange og ga henne mange lange klemmer og forsikret henne om at hun hørte til i familien - at vi var kjempeglade i henne og at hun ihvertfall var et menneske.

Vi gir mange klemmer - mye oppmerksomhet og ros når hun er snill og grei (hun kan være det også).

Noen som har noen gode råd? Bør jeg gå til psykolog med henne?

Tingene skal selvfølgelig leveres tilbake med unnskyldning...

Noen som har noen gode råd?

[den ensomme rytter]

Det finnes terapiformer for foreldre og barn med adferdsproblemer.DEG...som ikke skjønner noe og det lille barnet, som får det som det vil! Dere trenger visst hjelp begge to! ,sånn som jeg oppfatter det!

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Det finnes terapiformer for foreldre og barn med adferdsproblemer.DEG...som ikke skjønner noe og det lille barnet, som får det som det vil! Dere trenger visst hjelp begge to! ,sånn som jeg oppfatter det!

Hva er det jeg ikke skjønner - og hva mener du med at hun får det som hun vil??? Dette må du forklare nærmere....

[AneM1365380603]

Når hun har stjålet noe synes jeg at hun selv kan levere det tilbake. Kanskje det kan få henne til å teke seg om neste gang.

Sånn utenom det kan dere snu litt på alle beskjedene hun får. Ikke fortell henne om alt hun ikke skal gjøre, men spør henne om hun kan gjøre det positive. F eks kan dere si når dere skal handle på butikken at dere tror hun kan oppføre seg fint. Vis at dere har tro på henne som en positiv og kjekk jente framfor å gi henne et negativt stempel. Et annet eksempel er å be henne henge jakka pent på knaggen framfor å si at hun ikke må kaste den på gulvet.

Positivt ladede ord gjør godt for både foreldre og barn, for det er lett å havne i en sånn negativ sirkel med kritikk og korrigeringer.

Mange her inne skriver om vanskelige 6-åringer, så det kan hende det går over snart. Kjærlighet og grenser er bra mens dere venter, da får dere ei mer moden og kjekk jente tilbake

[fillolin]

Jeg har ikke noe greie på temaet stjeling som sådan, men det du beskriver handler jo om mye mer enn det. Innlegget handler om et problem, så slik sett er det forståelig at du skriver som du gjør, men jeg synes likevel det er mye fokus på det negative og kanskje en litt negativ tone... Men det er kanskje forståelig, totalsituasjonen tatt i betraktning. Jeg synes likevel det er naturlig å fokusere på hele familien og ikke bare henne - det gjelder igrunnen uansett hvilken familie og hvilket barn det er snakk om. Inget menneske er en øy, er det et ordtak som sier, og det gjelder i aller høyeste grad i familien. Vi påvirker og påvirkes av hverandre hele tiden, trekker fram hverandres verste og beste sider og ingen barn er like... Hvis du opplever situasjonen som virkelig vanskelig synes jeg ikke du skal være redd for å søke hjelp, men jeg vil anbefale at dere har en litt "bredere" bestilling enn bare henne. Det virker jo også som et barnet strever med noe. Uansett, familievernkontoret kan være et sted å starte, Barne- og ungdomsspsykiatrisk poliklinikk et annet. Kanskje helsesøster også kan hjelpe - vet at helsestasjonen noen steder tilbyr en metode som heter Marte Meo. Famlab.no (Jesper Juul) har vel også noe informasjon/tilbud, men vet ikke hvordan det organiseres og så koster det vel noe.

Mot slutten av innlegget skriver du at dere gir mye oppmerksomhet og ros når hun er snill og grei - men det er kanskje ikke da hun trenger det mest? Det er naturlig å bli lei seg, sint og sur, det blir vi alle. Det viktige er hvordan vi gir uttrykk for det og hvordan vi håndterer det. Det må hun lære av dere, og det kan ikke læres ved å fortrenge alt som er vanskelig. Det skal vel være rom i familien til alle på minus-dagene også Kanskje kan det være et sted å starte?

[cathlin]

Gjør mer hyggelige ting sammen og mindre alvor og kritikk. Jeg syns ikke det høres ut som hun har det noe godt.

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Jeg har ikke noe greie på temaet stjeling som sådan, men det du beskriver handler jo om mye mer enn det. Innlegget handler om et problem, så slik sett er det forståelig at du skriver som du gjør, men jeg synes likevel det er mye fokus på det negative og kanskje en litt negativ tone... Men det er kanskje forståelig, totalsituasjonen tatt i betraktning. Jeg synes likevel det er naturlig å fokusere på hele familien og ikke bare henne - det gjelder igrunnen uansett hvilken familie og hvilket barn det er snakk om. Inget menneske er en øy, er det et ordtak som sier, og det gjelder i aller høyeste grad i familien. Vi påvirker og påvirkes av hverandre hele tiden, trekker fram hverandres verste og beste sider og ingen barn er like... Hvis du opplever situasjonen som virkelig vanskelig synes jeg ikke du skal være redd for å søke hjelp, men jeg vil anbefale at dere har en litt "bredere" bestilling enn bare henne. Det virker jo også som et barnet strever med noe. Uansett, familievernkontoret kan være et sted å starte, Barne- og ungdomsspsykiatrisk poliklinikk et annet. Kanskje helsesøster også kan hjelpe - vet at helsestasjonen noen steder tilbyr en metode som heter Marte Meo. Famlab.no (Jesper Juul) har vel også noe informasjon/tilbud, men vet ikke hvordan det organiseres og så koster det vel noe.

Mot slutten av innlegget skriver du at dere gir mye oppmerksomhet og ros når hun er snill og grei - men det er kanskje ikke da hun trenger det mest? Det er naturlig å bli lei seg, sint og sur, det blir vi alle. Det viktige er hvordan vi gir uttrykk for det og hvordan vi håndterer det. Det må hun lære av dere, og det kan ikke læres ved å fortrenge alt som er vanskelig. Det skal vel være rom i familien til alle på minus-dagene også Kanskje kan det være et sted å starte?

Hei og takk for svar!

Du har helt rett i mye av det du skriver - men det er jo vanskelig å gi et inntrykk av hele familien i et lite innlegg (som ble langt nok fra før). Jeg skrev dette med ros i slutten for å balansere litt da jeg så at det ble mye negativt. Er jo litt paff av dette som jeg oppdagde i går ang. stjelingen. Har tenkt etterpå om hun kanskje har båret på dette med stjelingen en stund og det var derfor hun sa dette da vi var i den parken? (Men jeg er faktisk litt usikker på om hun tenker så langt...)

Jeg har jo lest mye om barneoppdragelse, Jesper Juul m. fl. Men jeg lurer på hva Jesper Juul ville sagt om lillesøster - det nytter ikke bare å si nei en gang om hun spør om noe - slik det virker i bøkene hans. (Men det nytter på storesøster altså).

Hun maser ofte om is feks, og da sier jeg "nei-vi skal ikke ha is i dag" i en vanlig tone - og mange unger ville ha gitt seg da. Kanskje de ville ha spurt et par ganger til? Men lillesøster kan mase om den isen hele dagen. Vi gir ikke etter for maset - men det har jeg inntrykk av at mange tror - slik som hun maser så får hun sikkert viljen sin - ikke sant? Og mange tror sikkert at vi ikke har grenser for henne - men det har vi jo - er veldig konsekvente. Mannen min er nok litt mindre konsekvent enn meg - men i følge Jesper Juul så er jo det ok?

Er det en dag vi faktisk skal HA is så kan jeg feks si "I dag er det så varmt og fint vær at jeg tror vi skal ta en is". Da blir storesøster kjempefornøyd - smiler og er glad. Men lillesøster ser bare sånn passe fornøyd ut "Jeg vil ha to" kommer det da.

Ang butikker så bruker jeg dette med å si positive ting - "Jeg er sikker på at du oppfører deg fint i butikken i dag" osv. Og det er vel derfor at dette har kommet seg. Men det er mye masing enda.

Skulle ønske det ikke var så mye reklame på Disney Channel... Hun blir nok påvirket. Nå ser ikke hun så enormt mye på tv - men litt er det jo... Er nok et barn av vår tid ang. det materielle.

Som sagt så har jeg mistenkt at noe er galt siden hun ble født - hun har hatt et veldig vanskelig temperament siden hun var helt nyfødt. Veldig skiftende humør fra eitrende sint til strålende blid. Men når jeg har tatt det opp på helsestasjonen så har de bare feid det vekk. Barnehagen også - men de er enig i at hun nok er et såkalt "krevende" barn.

Kan legge til at hun nok er ganske skarp for alderen, leste da hun var 4 år (ikke flytende altså) og lurer på mye "vist". Er derfor litt bekymret for hvordan det vil gå på skolen - hun gleder seg voldsomt - men jeg er redd for at hun vil kjede seg. (Har skrevet innlegg om dette tidligere)

Ja - jeg kunne godt tenke meg familieterapi for jeg har ikke lyst til å ha det slik i familien. Selv om det jo er blitt mye bedre så er det for mye negativitet. Spesielt måltidene blir ødelagt av dette. Hun finner ALLTID noe - og ødelegger stemningen. Det siste halvåret har jeg da sendt henne på rommet og sagt at "vi andre vil ihvertfall ha det hyggelig". Jeg prøver å forberede henne på forhånd ang. det som vi har blitt enige om og sier at jeg vet at hun kan/vil oppføre seg pent ved bordet. Men senest i dag skulle vi spise grøt på terassen - hadde dekket fint på et nytt lekebord/stoler som vi har kjøpt. Så for meg en koselig stund. Men da begynner hun når vi har satt oss med at hun heller ville spist grøt på butikken - går fra bordet. Vi ignorerer dette og ser at hun står og kikker i døren. Til slutt kommer hun og spiser som ingenting har hendt. Spiser opp alt.

Hun har lov til å bli sint - det sier jeg - og det kan jo jeg også bli. Men hun trenger ikke å skrike så hele nabolaget hører det og hive ting i gulvet. Enten familieterapi eller at vi snakker med en barnepsykolog - hvor finner man sånt? En god en? Har studert gule sider - men det er jo en hel haug med psykologer. Vanskelig å vite hvem vi skal ringe til...

Vi kan alltid snakke etter et slikt "anfall" og hun forstår alltid hva som var galt - og vi blir alltid venner igjen. Pleier å ta henne opp på rommet og si at hun kan være sint der så ikke alle får vondt i ørene. Er det ekstra ille så er jeg der inne med henne og sitter helt rolig med "et åpent kroppsspråk". Og da går det som regel ikke så lang tid før hun kommer i fanget og sier "unnskyld".

Ja jeg tenkte at hun skulle få levere tilbake tingene selv.

Ang det sosiale så skulle jeg ønske at hun var flinkere til å ta vare på vennene sine. Hun er litt for egoistisk i leken. Hun har jo en del venner - men har litt lett for å komme på kant med de. Jeg hører at hun vil styre leken og at hun ikke benytter anledninger til å bli "bedre venn" - vanskelig å forklare.

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Gjør mer hyggelige ting sammen og mindre alvor og kritikk. Jeg syns ikke det høres ut som hun har det noe godt.

Vel - vi gjør masse ting som skulle være hyggelige sammen - men det blir som regel ødelagt av en eller annen reaksjon av henne???

Går vi på tur så kan hun få et anfall fordi hun ikke orker å gå - sykkeltur - det samme. Vi sykler av og til bort til mormor og morfar (ca 1,5 km). Det har hendt at hun har hylt halve turen. For ikke å snakke om ski - har ikke blitt så utskjelt som da - men så er hun plutselig blid og traller avgårde.

Poenget er jo at hun alltid skal finne noe negativt i enhver situasjon?

På lekeland så gir hun som regel opp lenge før alle andre - det blir for mye bråk for henne. I badeland koser hun seg imidlertid.

[cathlin]

Vel - vi gjør masse ting som skulle være hyggelige sammen - men det blir som regel ødelagt av en eller annen reaksjon av henne???

Går vi på tur så kan hun få et anfall fordi hun ikke orker å gå - sykkeltur - det samme. Vi sykler av og til bort til mormor og morfar (ca 1,5 km). Det har hendt at hun har hylt halve turen. For ikke å snakke om ski - har ikke blitt så utskjelt som da - men så er hun plutselig blid og traller avgårde.

Poenget er jo at hun alltid skal finne noe negativt i enhver situasjon?

På lekeland så gir hun som regel opp lenge før alle andre - det blir for mye bråk for henne. I badeland koser hun seg imidlertid.

Ok. Da kan du bare se bort i fra det jeg skrev.

[Gjest bellissimoo]

Du virker som en klok og ressurssterk mor. Du er belest og du har virkelig forsøkt å sette kunnskapen ut i live. Nå synes jeg du fortjener støtte fra noen som kan veilede dere. Jeg synes rådet om familievernskontoret eller PPT er bra. Alt dere trener er en klok 3. person som kan se situasjonen utenfra. Denne personen kan finnes på de to overnevnte kontorene. Det kan også være noen på helsestasjonen som kan hjelpe. Spør om deres helsestasjon driver med PMTO - det kan være en metode som kan hjelpe dere videre. Du kan også ta kontakt med fastlegen - de vet ofte hvilke psykologoer som driver med hva og kan evt. gi en henvisning. Jeg tror ikke det er så viktig om personen dere møter er psykolog, helsesøster eller noe annet - det viktige er at han/hun på en klok måte hjelper dere til å analysere familiemønstre som ikke er heldige. Du kan ha rett i at det har vært noe "galt" hele tiden - eller det kan være noe annet som slett ikke er vanskelig å endre på - eller det trenger ikke være så mye "galt" i det hele tatt. Uansett: Jeg vil anbefale at du begynner på en ringerunde for å få hentet inn en kompetent 3. part. Husk at å søke hjelp ikke er tegn på svakhet - tvert i mot - det betyr at du er klok som er "føre var" og at du er sterk nok til å ta ansvar. Dere fortjener en klok person som kan hjelpe dere over denne kneika. Lykke til til!

[Gjest En annen mor]

Synes du skal kreve skikkelig hjelp. Min erfaring er at helsestasjonen ikke er god nok Bup som har psykologer var fantastisk. Ring dem og hør hva som må til, hvilken henvisning. Kanskje fastlegen din kan henvise. Fortell hvor frustrert du er, og at du er redd for at det blir helt feil for barnet slik det er nå.

Poden vår hadde også en periode hvor han stjal, når vi oppdaget det etter tips fra en annen forelder, ryddet vi rommet slik at vi fant alt og fikk levert det tilbake. Jeg føler meg sikker på at den perioden er over nå.

Poden min kan også være litt krevende som din, dette med å mase om is hele dagen og sånt. Dette tror jeg er sukkeravhengighet, og ville nok hjulpet om vi ikke hadde is i huset.

Det er et leit spor for din datter og alltid være den uregjerlige i familien. Det merker hun nok godt. Derfor håper jeg at dere får god hjelp. Tror det er litt farlig at du sammeligner henne så mye med storesøster. Det er mulig at hun alltid vil komme til kort der.

[Shadow 650]

Det finnes terapiformer for foreldre og barn med adferdsproblemer.DEG...som ikke skjønner noe og det lille barnet, som får det som det vil! Dere trenger visst hjelp begge to! ,sånn som jeg oppfatter det!

???

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Synes du skal kreve skikkelig hjelp. Min erfaring er at helsestasjonen ikke er god nok Bup som har psykologer var fantastisk. Ring dem og hør hva som må til, hvilken henvisning. Kanskje fastlegen din kan henvise. Fortell hvor frustrert du er, og at du er redd for at det blir helt feil for barnet slik det er nå.

Poden vår hadde også en periode hvor han stjal, når vi oppdaget det etter tips fra en annen forelder, ryddet vi rommet slik at vi fant alt og fikk levert det tilbake. Jeg føler meg sikker på at den perioden er over nå.

Poden min kan også være litt krevende som din, dette med å mase om is hele dagen og sånt. Dette tror jeg er sukkeravhengighet, og ville nok hjulpet om vi ikke hadde is i huset.

Det er et leit spor for din datter og alltid være den uregjerlige i familien. Det merker hun nok godt. Derfor håper jeg at dere får god hjelp. Tror det er litt farlig at du sammeligner henne så mye med storesøster. Det er mulig at hun alltid vil komme til kort der.

Takk for svar - jeg er veldig bevisst på å ikke sammenligne henne med storesøster så hun hører det. Lillesøster kan mye som ikke storesøster kan og har andre talenter. Hun er utrolig elegant og flink til å danse - bare dumt at vi ikke kommer inn på noe dans eller ballett. Storesøster er mer "guttete", fotballjente.

Skal prøve å ringe til noen og be om hjelp ja. Det gjør jo ingen skade om vi feks går i familieterapi. Jeg har som sagt ikke gått videre så lenge helsesøster og barnehage mener at det er ok. Man VIL jo ikke at det skal være noe galt heller...

[nhda]

Følg rådet du har fått om BUP. Helsestasjonene er ikke kompetente på dette. De er kompetente på måling av høyde og vekt.

Dette høres ut som en borderlinejente.

Jeg ville dreid oppdragelsen mer i retning av adfedsterapi og mindre vektlegging på prat. Her er det nesten utelukkende konsekvente handlinger som virker.

[Gjest En annen mor]

Takk for svar - jeg er veldig bevisst på å ikke sammenligne henne med storesøster så hun hører det. Lillesøster kan mye som ikke storesøster kan og har andre talenter. Hun er utrolig elegant og flink til å danse - bare dumt at vi ikke kommer inn på noe dans eller ballett. Storesøster er mer "guttete", fotballjente.

Skal prøve å ringe til noen og be om hjelp ja. Det gjør jo ingen skade om vi feks går i familieterapi. Jeg har som sagt ikke gått videre så lenge helsesøster og barnehage mener at det er ok. Man VIL jo ikke at det skal være noe galt heller...

Dersom dere ikke kommer inn på dans eller ballett, kanskje hun kan komme inn på turn? Skulle tro det er noe i samme sjangeren.

Synes det er leit at terskelen er høy for hjelp av og til, i dette tilfellet at helsesøster mener at alt er ok. Alle familier burde sikkert søkt hjelp av og til, og kanskje er det ikke mange timene som skal til for at det hjelper.

Et annet gratis hjelpetilbud er bekymringstelefonen for foreldre. Men jeg ble litt lei av at de alltid kom med bruk litt mer humor. Det er selvfølgelig bra det, men man er ganske oppgitt når man ringer og da er det kanskje ikke det svarer som hjelper akkurat der og da.

[Gjest Mamma til snart 6 åring]

Følg rådet du har fått om BUP. Helsestasjonene er ikke kompetente på dette. De er kompetente på måling av høyde og vekt.

Dette høres ut som en borderlinejente.

Jeg ville dreid oppdragelsen mer i retning av adfedsterapi og mindre vektlegging på prat. Her er det nesten utelukkende konsekvente handlinger som virker.

Men er de født som "borderline"? Har tenkt tanken selv på om det kan være noe slikt - men det er jo ingen "grunn" til at hun skulle utvikle denne diagnosen? De får vel heller ikke denne diagnosen så tidlig?

Vi har flyttet et par ganger og byttet barnehager noen ganger men ellers har alt vært stabilt og greit. Mannen min og jeg har et godt og stabilt forhold. (Selv om jeg ikke akkurat si at vi aldri har kranglet).

[Gjest prust]

Må bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det su skriver, og det kunne nesten vært en beskrivelse av mi jente, som nå er 7 år - bortsett fra det med stjelingen. Men humøret og sjalusien likner veldig....

Vi kan snakke til henne, og hun blir lei seg og sier unnskyld, men gjør det samme om og om igjen....

Men det har heldigvis gradvis blitt bedre, særlig etter skolestart. Hun fungerer veldig fint på skolen og hjemme hos venninner - det er vi hjemme som får aggresjonen og det dårlige humøret hennes...

Hun er verdens beste når hun får full oppmerksomhet fra en av oss voksne, men har et veldig ustabilt humør. Jeg har også følt at noe "er galt", men har ike kunnet sette fingeren på noe helt konkret, bare at hun er et krevende barn.

Jeg har i flere år tenkt på om vi skulle gå til familieterapi eller noe liknende, for å komme ut av dårlige mønstre og dårlige reaksjoner, men det har ikke blitt noe av. Jeg kjenner også på den følelsen at jeg føler meg mye nærmere de to andre enn henne - og det er sårt....

Vi prøver på dette med positiv oppmerksomhet, og føler at det hjelper. Nå skal hun få eget rom (hun har delt rom med søstera på 4), og vi håper at det vil hjelpe på bla. leggingen og det å kunne leke på rommet - jentene krangler veldig mye....

Jeg burde sikkert kontakte BUP eller sosiallærer eller noe, men har altså ikke gjort det....

Vil gi deg en god klem, og håper virkelig at skolestarten blir fin for jenta di!!!!!

[Gjest Mamma til snart 6-åring]

Må bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det su skriver, og det kunne nesten vært en beskrivelse av mi jente, som nå er 7 år - bortsett fra det med stjelingen. Men humøret og sjalusien likner veldig....

Vi kan snakke til henne, og hun blir lei seg og sier unnskyld, men gjør det samme om og om igjen....

Men det har heldigvis gradvis blitt bedre, særlig etter skolestart. Hun fungerer veldig fint på skolen og hjemme hos venninner - det er vi hjemme som får aggresjonen og det dårlige humøret hennes...

Hun er verdens beste når hun får full oppmerksomhet fra en av oss voksne, men har et veldig ustabilt humør. Jeg har også følt at noe "er galt", men har ike kunnet sette fingeren på noe helt konkret, bare at hun er et krevende barn.

Jeg har i flere år tenkt på om vi skulle gå til familieterapi eller noe liknende, for å komme ut av dårlige mønstre og dårlige reaksjoner, men det har ikke blitt noe av. Jeg kjenner også på den følelsen at jeg føler meg mye nærmere de to andre enn henne - og det er sårt....

Vi prøver på dette med positiv oppmerksomhet, og føler at det hjelper. Nå skal hun få eget rom (hun har delt rom med søstera på 4), og vi håper at det vil hjelpe på bla. leggingen og det å kunne leke på rommet - jentene krangler veldig mye....

Jeg burde sikkert kontakte BUP eller sosiallærer eller noe, men har altså ikke gjort det....

Vil gi deg en god klem, og håper virkelig at skolestarten blir fin for jenta di!!!!!

Hei Prust - takk for at du skrev dette. Det hjelper virkelig å høre om andre med lignende erfaringer!

Vi har snakket en del om dette de siste dagene med jenta vår. Tror at dette snakket om at hun ikke var et menneske henger sammen med en slags dårlig samvittighet for stjelingen. Det har nok pågått lenge - og mye i barnehagen. Gjett om vi skal følge med hva som ligger i hylle og jakkelommer når hun begynner igjen. (Bare et par uker til skolen begynner da).

Hun virker som om hun angrer men jeg kan ikke fri meg fra å tenke om hun bare spiller?

[Gjest prust]

Hei Prust - takk for at du skrev dette. Det hjelper virkelig å høre om andre med lignende erfaringer!

Vi har snakket en del om dette de siste dagene med jenta vår. Tror at dette snakket om at hun ikke var et menneske henger sammen med en slags dårlig samvittighet for stjelingen. Det har nok pågått lenge - og mye i barnehagen. Gjett om vi skal følge med hva som ligger i hylle og jakkelommer når hun begynner igjen. (Bare et par uker til skolen begynner da).

Hun virker som om hun angrer men jeg kan ikke fri meg fra å tenke om hun bare spiller?

Det med å tenke tanken på at hun spiller, slik tenker jeg også, men jeg tar meg selv i at jeg MÅ tro på henne når hun sier hun er lei seg.

I dag var det baluba med storebror (ikke ofte det skjer), og da var 7-åringen SÅ flink til å kle seg selv, ta medisiner, pusse tenner og leke med lillesøster, helt av seg selv, og jeg skrøt veldig av henne. Her i stad kom hun til meg og sa: "Mamma, jeg har ikke grint noen ting i dag, jeg!" Det var nok litt godt for henne å se at det var storebror som laget rabalder i dag, og ikke henne.....

Vi var veldig åpne i forhold til kontaktlærer og fortalte om en del av erfaringene hjemmefra og fra barnehagen da hun startet på skolen i fjor, og læreren er flink til å gi oss tilbakemelding om hvordan det går på skolen. Jenta vår hadde litt trøbbel med å forstå at hun var 1 av 20, og kunne ikke få oppmerksomhet hele tiden, men det gikk seg ganske fort til i løpet av høsten.

[Gjest Flaut_fremdeles]

Jeg var vel ikke noe bedre da jeg var lita.

Måtte levere tilbake og be om unnskyldning, det gjorde ganske sterkt inntrykk på meg.

Allikevel, ut over at det roet seg og skjedde sjeldnere, gav det seg ikke før sent i tenårene.

Ikke så mye å være stolt over, men det bedret seg iallefall på sikt. Min mor jobbet mye med det å levere tilbake selv osv. det gjorde mye mer inntrykk på meg enn ev. straff (husarrest og lignende).