Angrende

[Gjest Vonde følelser]

Det har vært veldig vanskelig å gå til dette skrittet og åpne meg for Dere med disse tingene men håper Dere skjønner hvor vanskelig dette har vært og hører gjerne andres erfaringer ved liknende saker. Når vi fikk jenten vår var hun nesten 2 år og hun er en fantastisk nydelig og herlig jente, dette er noe alle kommenterer hele tiden. Når vi fikk tildelingen fikk vi et bilde av henne når hun var ca 8 måneder gammel og rett og slett en liten baby. Men ifølge tildelingen var hun jo nesten 2 år ! Når vi reiste og hentet denne fantastiske jenten vår var hun jo helt annerledes enn på bilde og dette tror jeg ble et problem ,for jeg hadde forelsket meg så inderlig i denne lille jenten på bilde og forventet at det var akkurat henne jeg skulle hente, men når vi kom var jo det en helt annen jente fordi hun var jo langt over et år eldre enn bilde, så jeg kjente henne nesten ikke igjen ! Dette lagde en følelesesmessig reaksjon for meg som gjorde at jeg rett og slett fikk problemer. Humøret var opp og ned, jeg var veldig leeenge opptatt av at hun var så mye større enn jeg forventet og i tillegg fikk jeg skkkelig humørsvingninger. Jeg skjulte det så godt jeg kunne men det var en forfedelig tid ! Nå i ettertid ser jeg hvor "stygg" jeg var med min øyensten, for det var alltid henne det gikk ut over, jeg hylte og skrek for den minste ting, kunne til og med ta hardt i henne til tider og det for absolutt ingeting. Jeg var ganske ut a kjøre rett og slett. Nå har det gått en del år og datteren min er det beste som har skjedd meg, jeg elsker henne over alt på jord og har det sååå forferdelig vondt inne i meg for at jeg vet at starten hos sin nye mamma har nok ikke vært særlig bedre enn starten på selve livet ! Nå går det nesten ikke en dag uten at jeg tenker på denne tiden og kunne så svært gjerne ønske at det var mulig å skru tiden tilbake slik at jeg kunne hente henne på nytt ! I tillegg ser jeg mye på baby bilde vi har av henne og føler at jeg har mistet så mye verdifull tid, blir rett og slett så lei meg for at jeg ikke kjente henne den gangen.Er det andre som har erfaring med lignende saker ? isåfall tar jeg veldig gjerne imot råd !

[løvetanna]

Kjære lille deg. Det var modig og tøft gjort av deg å skrive dette. Jeg synes ikke du bør "skamme deg" eller noen annet. Vi har alle våre forventninger til barnet vi venter på. Vi har lang tid til å knytte uendelig mange tanker og følelser til det. Synes ikke det er rart at du har knyttet deg hardt til tildelingsbildet av datteren din. Det var jo tross alt ditt første og eneste håndfaste bevis på at du ble mamma.

Et bilde er et utsnitt av hvordan barnet var akkurat i det sekundet som bildet blir tatt. For deg vil jeg tippe at du har sett dette utsnittet noen tusen ganger før du traff henne i virkeligheten. Da kan kontrasten bli stor når det er lang tid mellom da bildet ble tatt, og da du fikk henne i armene dine.

Du er modig som vedstår deg de følelsene du hadde. Men jeg synes ikke du skal la de frarøve deg mer av din tid. Det er historie, og nå er det fremtiden som gjelder. Det er ikke uvanlig med en fødselsdepresjon. Det er heller ikke så uvanlig med en adopsjonsdepresjon/reaksjon.

Det som er viktig er at du løfter blikket og ser hva du kan gjøre for henne, og for deg selv i resten av livet dere. Ikke la fortiden ligge som en klam hånd over fremtiden. Sett et punktum, og gi deg selv fri og fred. Det er det mamma`n til datteren din trenger.

Det beste du kan gjøre for datteren din er å ta godt vare på mamma`n hennes.

Tilgi deg selv, og gi deg selv fred !!!

[Gjest Valnøtt]

Én ting synes jeg det lyser gjennom dette innlegget. Det er skrevet av en god og kjærlig mor :-)

Tilgi deg selv såpass. Det er lenge siden. Du elsker henne. Det var en prossess å gå gjennom. Er mange bio-mødre som har opplevd at det tok lang tid å bli kjent med og forelske seg i barnet sitt også. Og ungene vokser fint opp likevel. En dag når hun er stor så kan du snakke med henne om dette hvis du ønsker det. Og i mellomtiden vet jenta di at hun er elsket så høyt som et barn kan elskes. Det er fint det :-)

[vnr]

Kjære lille deg. Det var modig og tøft gjort av deg å skrive dette. Jeg synes ikke du bør "skamme deg" eller noen annet. Vi har alle våre forventninger til barnet vi venter på. Vi har lang tid til å knytte uendelig mange tanker og følelser til det. Synes ikke det er rart at du har knyttet deg hardt til tildelingsbildet av datteren din. Det var jo tross alt ditt første og eneste håndfaste bevis på at du ble mamma.

Et bilde er et utsnitt av hvordan barnet var akkurat i det sekundet som bildet blir tatt. For deg vil jeg tippe at du har sett dette utsnittet noen tusen ganger før du traff henne i virkeligheten. Da kan kontrasten bli stor når det er lang tid mellom da bildet ble tatt, og da du fikk henne i armene dine.

Du er modig som vedstår deg de følelsene du hadde. Men jeg synes ikke du skal la de frarøve deg mer av din tid. Det er historie, og nå er det fremtiden som gjelder. Det er ikke uvanlig med en fødselsdepresjon. Det er heller ikke så uvanlig med en adopsjonsdepresjon/reaksjon.

Det som er viktig er at du løfter blikket og ser hva du kan gjøre for henne, og for deg selv i resten av livet dere. Ikke la fortiden ligge som en klam hånd over fremtiden. Sett et punktum, og gi deg selv fri og fred. Det er det mamma`n til datteren din trenger.

Det beste du kan gjøre for datteren din er å ta godt vare på mamma`n hennes.

Tilgi deg selv, og gi deg selv fred !!!

Kjære Valnøtt og Løvetanna, tusen takk for oppløftende ord, det gjorde utrolig godt å høre dette. Jeg skal ta meg sammen og forsøke å tilgi meg selv og konsentrere meg om fremtiden Datteren min er jo en utrolig glad og førnøyd jente så tror nok hun har det veldig bra nå og jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle gjort uten henne Takk igjen for gode ord, klem fra meg.

[vips1]

Én ting synes jeg det lyser gjennom dette innlegget. Det er skrevet av en god og kjærlig mor :-)

Tilgi deg selv såpass. Det er lenge siden. Du elsker henne. Det var en prossess å gå gjennom. Er mange bio-mødre som har opplevd at det tok lang tid å bli kjent med og forelske seg i barnet sitt også. Og ungene vokser fint opp likevel. En dag når hun er stor så kan du snakke med henne om dette hvis du ønsker det. Og i mellomtiden vet jenta di at hun er elsket så høyt som et barn kan elskes. Det er fint det :-)

Hei,

da jeg fikk mitt første barn som er egenfødt hadde jeg det på samme måte. Barnet hadde en veldig synlig funksjonshemning og jeg ble så utrolig skuffet. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg. I etterkant har jeg sett at dette var en helt normal reaksjon og i dag er dette kun bagateller.

[Gjest vært i samme båt]

Jeg hadde det litt liknende som du, så jeg kjenner meg godt igjen. Jeg angrer også den første tiden etterp. Men jeg er (og var) klar over at det var en post-adopsjons-depresjon (tilsvarnende fødselsdepresjon) jeg var inne i. Det høres ut som det du har også - og som veldig godt kan oppstå slik du beskriver.

Det er bare godt mellom barnet mitt og jeg i dag, og jeg prøver å si til meg selv at jeg var ikke "skyld" i mine reaksjoner, og jeg gjorde det beste jeg kunne for å komme videre, og klarte det. Jeg håper, og er ganske sikker på, at all den kjærligheten man siden gir, og kommer til å gi i alle årene framover, vil oppveie og helbrede for den vonde starten.