Holde ut mors/ bestemors kritisering?

[Gjest Dårlig datter?]

Er så deppa, må bare få litt ut.

Det ble full skjærings med min mor/ mine barns bestemor på slutten av ferien. Det har vært småkritisering av alt vi har gjort, sagt, ikke gjort osv. Dette er ikke noe nytt, men det skjer hver gang familien skal være samlt over lengre tid en 24 timer. I år sprakk det- og vi reiste. Har ikke hørt fra den kanten siden og akter ikke å ta kontakt. Det er ikke bare vår kjernefamilie som sliter, mins søsken opplever det samme, men de har hittil valgt å gå stille i dørene. Det klarte ikke vi i år. Hvor mye dirigering/ kommentering/ klaging (og slikking av ryggen utenforstående) skal man tåle?

Folk som kjenner henne tror hun er verdens beste bestemor og mor, men vi har ikke akkurat merket noe til det ennå vi bor 15 minutter unna.

Nå er jeg trist, lei, har dårlig samvittighet/ har ikke dårlig samvittighet osv. festlig slutt på en ellers fin ferie.

Takk for at dere gadd å lese dagens utbrudd fra frustrert udugelig datter p snart 40.

[jubalong70]

*Trøsteklem*

[Gjest Blablablablablabla]

Vanskelig det der. Jeg har blitt sånn at jeg tenker at, jaja, du får bare snakke, men tankene mine får du aldri.

Heldigvis ser jeg faren min bare et par ganger i året, men det er vanskelig å ikke sprekke innimellom. Når det er viktige ting for meg selv, så velger jeg å stå på mitt, ellers lar jeg ham bare prate, men det går inn det ene øret og ut det andre.

Har tenkt litt på hvordan det blir når jeg får barn, men jeg tror at, siden jeg vil gi dem en annen oppvekst enn jeg fikk selv, så vil bestefarens masing og pessimisme og nedrakking ikke få så stor innflytelse på dem som det har fått på meg.

Blir det et problem for mine barn, vil jeg ta affære.

Jeg tok affære i noen år, men det hjalp ikke, det ble bare mer bråk. En stilltiende atferd fra meg, der han tror han når inn, fungerer best her i gården.

[Gjest Valnøtt]

Hehe, det er en grense ja. Jeg jaget min dit pepperen blir svidd i sola da hun - skriftlig - ønsket meg voldtatt av alle menn som kom over meg på byen. Etter det har hun ikke hørt fra meg annet enn når hun ilegges nye besøksforbud.

Så det finnes heeeeelt klart grenser for hva man skal ta i mot under påskudd av blodsbånd. For min del setter jeg grensen ca ved normal høflighet heretter :-)

[Gjest mora2]

Hehe, det er en grense ja. Jeg jaget min dit pepperen blir svidd i sola da hun - skriftlig - ønsket meg voldtatt av alle menn som kom over meg på byen. Etter det har hun ikke hørt fra meg annet enn når hun ilegges nye besøksforbud.

Så det finnes heeeeelt klart grenser for hva man skal ta i mot under påskudd av blodsbånd. For min del setter jeg grensen ca ved normal høflighet heretter :-)

Herregud, for en fæl ting av en mor å si! *sjokkert*

[Gjest mora2]

Du er sikkert ingen dårlig datter!

Synes det var flott at dere reiste når de oppfører seg slik.

Viktig å sette foten ned.

Kanskje ikke avtale ferie sammen neste år?.....

[sort som natta]

Hehe, det er en grense ja. Jeg jaget min dit pepperen blir svidd i sola da hun - skriftlig - ønsket meg voldtatt av alle menn som kom over meg på byen. Etter det har hun ikke hørt fra meg annet enn når hun ilegges nye besøksforbud.

Så det finnes heeeeelt klart grenser for hva man skal ta i mot under påskudd av blodsbånd. For min del setter jeg grensen ca ved normal høflighet heretter :-)

helt fryktelig!!!(

[Gjest Valnøtt]

Herregud, for en fæl ting av en mor å si! *sjokkert*

Ja... Hun er ikke helt på nett. Jeg hadde ikke funnet meg en sånn ektemann hvis det ikke var noe rart noe sted veitu :-)

[Gjest Valnøtt]

helt fryktelig!!!(

Ja - jeg fant ut at det var nok da.

Men det er jo ikke alle mødre som fungerer helt som de skal. Og noen av dem er rett og slett ikke til å holde ut - og da mener jeg det er greit å si morna uavhengig av viskositeten på blod vs vann.

[Gjest Shira :o)]

Du er ikke en dårlig datter!

Du gjorde helt rett med å si ifra, og reise.

Jeg har selv i sommer sett meg i respekt, vanskelig, men absolutt verdt det. Fordi vi er verdt mer!

Så følg hjertet og magefølelsen din, og la deg og din familie bli tråkket på.

[Anonym 82]

Ja - jeg fant ut at det var nok da.

Men det er jo ikke alle mødre som fungerer helt som de skal. Og noen av dem er rett og slett ikke til å holde ut - og da mener jeg det er greit å si morna uavhengig av viskositeten på blod vs vann.

Hmm, har du søsken? Jeg kuttet med min mor for ca. 3,5 år siden. All kontakten vi har hatt siden, er at jeg mailer henne bilder av babyjenta mi!

Problemet er at min storesøster synes dette er veldig trist! For ikke å snakke om min mormor... Kan jeg få spørre hvordan du har taklet dette?

Er det virkelig ikke egoistisk å kutte med familie, hvis det er det beste for en selv, men andre familiemedlemmer føler veldig på dette? Man kan vel si at det kommer ann på hvorfor man kutter båndene, men så lenge man selv får det bedre uten vedkommende, synes jeg ikke hvorfor er relevant...

Og hva med barna dine? Treffer de henne? Er det egoistisk av meg ikke å la min mor treffe babyjenta mi? Hun har aldri sett henne annet enn på bilder... Jeg tror ikke hun taper noe på det, annet enn opplevelsen av skuffelse og svik!

Blandet meg visst i noen annens tråd her, men jeg tenker mye på dette, og har ikke helt visst hvordan jeg skulle ta det opp selv her inne...

[Gjest Valnøtt]

Hmm, har du søsken? Jeg kuttet med min mor for ca. 3,5 år siden. All kontakten vi har hatt siden, er at jeg mailer henne bilder av babyjenta mi!

Problemet er at min storesøster synes dette er veldig trist! For ikke å snakke om min mormor... Kan jeg få spørre hvordan du har taklet dette?

Er det virkelig ikke egoistisk å kutte med familie, hvis det er det beste for en selv, men andre familiemedlemmer føler veldig på dette? Man kan vel si at det kommer ann på hvorfor man kutter båndene, men så lenge man selv får det bedre uten vedkommende, synes jeg ikke hvorfor er relevant...

Og hva med barna dine? Treffer de henne? Er det egoistisk av meg ikke å la min mor treffe babyjenta mi? Hun har aldri sett henne annet enn på bilder... Jeg tror ikke hun taper noe på det, annet enn opplevelsen av skuffelse og svik!

Blandet meg visst i noen annens tråd her, men jeg tenker mye på dette, og har ikke helt visst hvordan jeg skulle ta det opp selv her inne...

Jøss - er du som er så hyggelig også en sånn streng dame? :-)

I min familie er det slik at jeg ikke har noen kontakt med noen. Min mor ble alvorlig psykisk syk da jeg var liten og endte den gangen på trygd. Min far og jeg tok oss av henne. (Han holdt ut ved å aldri være hjemme og jeg ble en racer til å holde på familiehemmeligheter).

I prossessen hvor min mor ble psykotisk ble samtlige slektninger på begge sider av familien kjeppjaget en gang for alle, så jeg mistet all kontakt med hele slekta før jeg var ti år. Dermed har jeg ikke noen slekt som kan mene stort om noe som helst. Jeg har valgt å ikke ta kontakt med dem etter at jeg ble voksen. De lot meg tross alt sitte der med mora mi under de forholdene som var uten at de løftet en finger noen gang. Og dermed dømte de meg også til en ganske dårlig barndom.

Jeg visste ikke hvordan ting skulle være i familier, siden jeg ikke hadde noen annen familie å sammenligne meg med. Dermed trodde jeg at jeg var heldig og hadde det godt siden det var det mora mi sa at jeg hadde. Mora mi sa også at det var viktig å holde seg unna alkohol og at jeg skulle være glad mora mi var avholdskvinne, med unntak av et meget sjeldent vinglass. Jeg var faktisk over femogtyve den første gangen det virkelig gikk opp for meg at hun drakk over tre hundre liter vin hvert år, og at det ikke er å være avholdende.

Da jeg fikk egne barn lærte jeg for første gang hvor galt det var at barn skal vokse opp tynget av skyld mot sine foreldre. For første gang forsto jeg at uansett hva mitt barn noengang finner på så skal han aldri ha skyldfølelse for min skyld. Aldri. Dermed skjønte jeg også at det ikke var min skyld at mora mi har dårlig helse. Og at det var på tide å slutte å ta ansvar og bøye meg for hennes vilje. På dentiden hadde jeg funnet meg en mann som minnet om henne på en del måter også - man velger som kjent det man kjenner og forstår...

Nuvel - i dag er de begge ute av livet mitt ig jeg har det ganske bra jeg. Og ungene mine vokser opp med sine problmer, men med litt færre problemer enn jeg hadde. Hvem vet - kanskje barnebarna mine får det riktig bra.

Hvis jeg var deg ville jeg bedt resten av slekten henvende seg til din mor og klage på at hun ikke kan te seg så datteren hennes kan holde henne ut - eller respektere at dere ikke tales.

Har dere det slik at dere ikke kan være tilstede i samme konfirmasjon etc eller er det bare at dere ikke prater sammen? Det første kan jeg skjønne at andre kan synes er et problem, men det siste er ikke mer enn hva folk får tåle.

[Gjest mora2]

Ja... Hun er ikke helt på nett. Jeg hadde ikke funnet meg en sånn ektemann hvis det ikke var noe rart noe sted veitu :-)

Håper det går bedre for deg ifremtiden :0)

[Anonym 82]

Jøss - er du som er så hyggelig også en sånn streng dame? :-)

I min familie er det slik at jeg ikke har noen kontakt med noen. Min mor ble alvorlig psykisk syk da jeg var liten og endte den gangen på trygd. Min far og jeg tok oss av henne. (Han holdt ut ved å aldri være hjemme og jeg ble en racer til å holde på familiehemmeligheter).

I prossessen hvor min mor ble psykotisk ble samtlige slektninger på begge sider av familien kjeppjaget en gang for alle, så jeg mistet all kontakt med hele slekta før jeg var ti år. Dermed har jeg ikke noen slekt som kan mene stort om noe som helst. Jeg har valgt å ikke ta kontakt med dem etter at jeg ble voksen. De lot meg tross alt sitte der med mora mi under de forholdene som var uten at de løftet en finger noen gang. Og dermed dømte de meg også til en ganske dårlig barndom.

Jeg visste ikke hvordan ting skulle være i familier, siden jeg ikke hadde noen annen familie å sammenligne meg med. Dermed trodde jeg at jeg var heldig og hadde det godt siden det var det mora mi sa at jeg hadde. Mora mi sa også at det var viktig å holde seg unna alkohol og at jeg skulle være glad mora mi var avholdskvinne, med unntak av et meget sjeldent vinglass. Jeg var faktisk over femogtyve den første gangen det virkelig gikk opp for meg at hun drakk over tre hundre liter vin hvert år, og at det ikke er å være avholdende.

Da jeg fikk egne barn lærte jeg for første gang hvor galt det var at barn skal vokse opp tynget av skyld mot sine foreldre. For første gang forsto jeg at uansett hva mitt barn noengang finner på så skal han aldri ha skyldfølelse for min skyld. Aldri. Dermed skjønte jeg også at det ikke var min skyld at mora mi har dårlig helse. Og at det var på tide å slutte å ta ansvar og bøye meg for hennes vilje. På dentiden hadde jeg funnet meg en mann som minnet om henne på en del måter også - man velger som kjent det man kjenner og forstår...

Nuvel - i dag er de begge ute av livet mitt ig jeg har det ganske bra jeg. Og ungene mine vokser opp med sine problmer, men med litt færre problemer enn jeg hadde. Hvem vet - kanskje barnebarna mine får det riktig bra.

Hvis jeg var deg ville jeg bedt resten av slekten henvende seg til din mor og klage på at hun ikke kan te seg så datteren hennes kan holde henne ut - eller respektere at dere ikke tales.

Har dere det slik at dere ikke kan være tilstede i samme konfirmasjon etc eller er det bare at dere ikke prater sammen? Det første kan jeg skjønne at andre kan synes er et problem, men det siste er ikke mer enn hva folk får tåle.

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

[Gjest Wita]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

Herregud, det er helt utrolig at du kan si at du ikke har hatt en fæl barndom.

Når jeg leser dette, så er det nesten så jeg ikke kan tro det er mulig.

[Gjest åppa]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

Jeg får vondt av å lese dette. Mennesker med psykiske lidelser kan ofte bli selvopptatte. Noen ganger må man bryte forbindelsen for å beskytte seg selv.

[Gjest I samme båt]

Hmm, har du søsken? Jeg kuttet med min mor for ca. 3,5 år siden. All kontakten vi har hatt siden, er at jeg mailer henne bilder av babyjenta mi!

Problemet er at min storesøster synes dette er veldig trist! For ikke å snakke om min mormor... Kan jeg få spørre hvordan du har taklet dette?

Er det virkelig ikke egoistisk å kutte med familie, hvis det er det beste for en selv, men andre familiemedlemmer føler veldig på dette? Man kan vel si at det kommer ann på hvorfor man kutter båndene, men så lenge man selv får det bedre uten vedkommende, synes jeg ikke hvorfor er relevant...

Og hva med barna dine? Treffer de henne? Er det egoistisk av meg ikke å la min mor treffe babyjenta mi? Hun har aldri sett henne annet enn på bilder... Jeg tror ikke hun taper noe på det, annet enn opplevelsen av skuffelse og svik!

Blandet meg visst i noen annens tråd her, men jeg tenker mye på dette, og har ikke helt visst hvordan jeg skulle ta det opp selv her inne...

Vi er flere her inne som har kuttet kontakten med mor, så også jeg. Det skjedde for 12 år siden, og jeg har ingen planer om å gjenoppta kontakten.

I forhold til resten av familien har vi kjørt en åpen linje. Alle i vår familie vet hva som har hendt, og at vi ikke har kontakt. Vi (min mann og jeg) takker alltid nei til alle familiesammenkomster vi blir invitert til, og det er såklart et tap. Samtidig - det er til å leve med, min mann har stor familie der vi er fullt ut med.

Min mor har aldri sett mine barn, annet enn på bilder hos min søster/andre slektninger. Ungene mine er ganske små enda, men de vet at vi ikke har kontakt - men de vet ikke hele bakgrunnen for det. De skal imidlertid få vite det når de blir modne for det, og så få ta et eget valg om de ønsker å ta kontakt med henne. Hun vil gjerne ha kontakt med oss, men slik hennes livssituasjon er nå tør jeg overhode ikke slippe henne til, særlig ikke i forhold til ungene.

Å leve uten kontakt med sin mor går helt fint. Å være i relasjon til mennesker som ikke tilfører ens liv noe positivt og godt, det skal man ikke utsette seg selv for. Det å inneha posisjonen "mamma" gir en ikke noe automatisk innpass i barnas liv, man må fortsatt oppføre seg "som folk". Slik man også forventer av venner og andre man har kontakt med.

[Lotte :o)]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

Kjære deg, du er et klokt løvetannbarn! Du må ha hatt det utrolig tøft. Mora di er ikke rett på en flekk. Godt at du forskåner både deg og dine fra henne. Dritt trenger man nemlig ikke!

[Lotte :o)]

Hehe, det er en grense ja. Jeg jaget min dit pepperen blir svidd i sola da hun - skriftlig - ønsket meg voldtatt av alle menn som kom over meg på byen. Etter det har hun ikke hørt fra meg annet enn når hun ilegges nye besøksforbud.

Så det finnes heeeeelt klart grenser for hva man skal ta i mot under påskudd av blodsbånd. For min del setter jeg grensen ca ved normal høflighet heretter :-)

Hjelpes, hun skulle vært skutt. Godt at du har vettet i behold etter alt du har gått gjennom.

[Lotte :o)]

Du er ikke udugelig! Det får være måte på å finne seg i alt mulig! Jeg hadde gjort som deg )