Holde ut mors/ bestemors kritisering?

[Gjest Valnøtt]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

Å herregud! Stakkars deg! Jeg skjønner GODT at du ikke snakker med henne. Det med den stefaren var nok alene - og så kom alt det andre på toppen. Fikk tårer i øynene her jeg.

Stor klem. Bruk heller kreftene på den deilige lille jenta di - der er det til nytte for noe.

[Gjest Valnøtt]

[quote name=Lotte )' timestamp='1217853325' post='3927975]

Hjelpes, hun skulle vært skutt. Godt at du har vettet i behold etter alt du har gått gjennom.

Jeg har det til og med ganske bra som regel jeg - når bare eksen ikke er heeeelt hyper. Det blir bra når man får luket litt i slektsbedet sitt :-)

Man kan ha andre ting enn familie. Jeg har nære venner isteden som funker på den måten jeg tror familie skulle fungert.

[Gjest Valnøtt]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

Du - kanskje du kan ha nytte av noe. Jeg fikk i viksen alder definisjonen som løvetannbarn. Det er et kjent begrep som du kan søke på og lese deg opp om, hvis du ikke allerede har gjort det. For meg ble det en veldig god oppvåkning da jeg kunne se at det er andre som har vokst opp litt utenom standard familielykke og klart seg fint likevel. Dessuten er det forsket en del på hva slike løvetannbarn har som gjør at de klarer seg - det er lesning som gjør en stolt og rett i ryggen :-)

[Anonym 82]

Herregud, det er helt utrolig at du kan si at du ikke har hatt en fæl barndom.

Når jeg leser dette, så er det nesten så jeg ikke kan tro det er mulig.

Grunnen til at jeg ikke føler at jeg har hatt en fæl barndom er at barn er så tilpasningsdyktige! De lever under de forhold de blir satt i, og veit ikke at andre har det bedre, og dermed heller ikke at de selv ikke har det godt!

Men så får man et sjokk når man blir voksen og forstår hvilken urett en er blitt gjort...

[Anonym 82]

Jeg får vondt av å lese dette. Mennesker med psykiske lidelser kan ofte bli selvopptatte. Noen ganger må man bryte forbindelsen for å beskytte seg selv.

Ja, jeg føler det er nettopp det jeg har gjort! Selvfølgelig blir man formet av sin mor, og etterhvert som jeg har blitt moden nok til å se hvor ødelagt hun er, har jeg blitt redd for å la henne forme meg enda mer!

I dag er jeg lykkelig:-) Jeg har en fantastisk samboer, verdens nydeligste lille babyjente, et hjem jeg er glad i og gode venner! Dessuten klarte jeg å slutte å røyke da jeg kuttet kontakten med henne. Jeg følte liksom at jeg fikk en ny start og kunne begynne det livet jeg egentlig ville leve:-)

[Anonym 82]

Vi er flere her inne som har kuttet kontakten med mor, så også jeg. Det skjedde for 12 år siden, og jeg har ingen planer om å gjenoppta kontakten.

I forhold til resten av familien har vi kjørt en åpen linje. Alle i vår familie vet hva som har hendt, og at vi ikke har kontakt. Vi (min mann og jeg) takker alltid nei til alle familiesammenkomster vi blir invitert til, og det er såklart et tap. Samtidig - det er til å leve med, min mann har stor familie der vi er fullt ut med.

Min mor har aldri sett mine barn, annet enn på bilder hos min søster/andre slektninger. Ungene mine er ganske små enda, men de vet at vi ikke har kontakt - men de vet ikke hele bakgrunnen for det. De skal imidlertid få vite det når de blir modne for det, og så få ta et eget valg om de ønsker å ta kontakt med henne. Hun vil gjerne ha kontakt med oss, men slik hennes livssituasjon er nå tør jeg overhode ikke slippe henne til, særlig ikke i forhold til ungene.

Å leve uten kontakt med sin mor går helt fint. Å være i relasjon til mennesker som ikke tilfører ens liv noe positivt og godt, det skal man ikke utsette seg selv for. Det å inneha posisjonen "mamma" gir en ikke noe automatisk innpass i barnas liv, man må fortsatt oppføre seg "som folk". Slik man også forventer av venner og andre man har kontakt med.

Jeg er så enig i det siste avsnittet ditt! Forholdet til min mor trakk meg hele tiden ned med sine skuffelser, og jeg følte at jeg blei formet negativt og blei et menneske jeg ikke likte!

Nå har jeg det godt! Jeg lever det livet jeg har ønsket meg, og klarer å se ting positivt! Jeg mener at jeg bør ha rett til å velge hvilke mennesker som er positive for meg å ha rundt meg!

Likevel er det tungt når alle mener det er fryktelig egoistisk av meg å holde babyjenta mi vekk fra henne. De mener det er grusomt at mormor ikke skal få se barnebarnet sitt! Og de kommer med standardspørsmålet: Hva hvis hun er borte i morgen? Dette synes jeg er urettferdig, da jeg er voksen nok til å kunne velge hva som er best for meg og mine barn!

[Anonym 82]

[quote name=Lotte )' timestamp='1217853224' post='3927973]

Kjære deg, du er et klokt løvetannbarn! Du må ha hatt det utrolig tøft. Mora di er ikke rett på en flekk. Godt at du forskåner både deg og dine fra henne. Dritt trenger man nemlig ikke!

Hmm, uttrykket løvetannbarn har jeg aldri hørt før, men skal gjøre som Valnøtt sier, og søke litt på det!

Nei, jeg trenger ikke dritt, og har det så utrolig mye bedre uten henne! Jeg puster fritt hver dag, og går ikke rundt og er sint hele tiden! Og jeg mener at jeg er "stor nok" til å avgjøre hva som er best for meg selv og mine barn, og hvem jeg ønsker å omgås!

Min mor ville ikke skade jenta mi på noen måte, og jeg tror ærlig talt at hun ville blitt glad i henne. Men jeg veit også at jenta mi ville havne i samme situasjon som både søsteren min og meg, der man blir skuffet gang på gang over hennes egoisme. Er det noen vits i å la jenta mi være forsøkskanin for å se om moren min har lært noe? Nei, jeg synes ikke det!

[Anonym 82]

Du - kanskje du kan ha nytte av noe. Jeg fikk i viksen alder definisjonen som løvetannbarn. Det er et kjent begrep som du kan søke på og lese deg opp om, hvis du ikke allerede har gjort det. For meg ble det en veldig god oppvåkning da jeg kunne se at det er andre som har vokst opp litt utenom standard familielykke og klart seg fint likevel. Dessuten er det forsket en del på hva slike løvetannbarn har som gjør at de klarer seg - det er lesning som gjør en stolt og rett i ryggen :-)

Har aldri engang hør uttrykket før... Men skal lese meg opp på det! Takk for tipset!

[Gjest Valnøtt]

Har aldri engang hør uttrykket før... Men skal lese meg opp på det! Takk for tipset!

Det kommer fra løvetannens egenskap til å vokse opp og bli en blomst nesten uansett. Noen tok det i bruk etter å ha sett løvetann vokse seg gjennom asfalt og slå ut i blomst. Det er det enkelte barn gjør også. Vi har en del fellestrekk som regel som gjør at det går bra med akkurat oss under forhold som andre ville bukket under av.

[Gjest Valnøtt]

Jeg er så enig i det siste avsnittet ditt! Forholdet til min mor trakk meg hele tiden ned med sine skuffelser, og jeg følte at jeg blei formet negativt og blei et menneske jeg ikke likte!

Nå har jeg det godt! Jeg lever det livet jeg har ønsket meg, og klarer å se ting positivt! Jeg mener at jeg bør ha rett til å velge hvilke mennesker som er positive for meg å ha rundt meg!

Likevel er det tungt når alle mener det er fryktelig egoistisk av meg å holde babyjenta mi vekk fra henne. De mener det er grusomt at mormor ikke skal få se barnebarnet sitt! Og de kommer med standardspørsmålet: Hva hvis hun er borte i morgen? Dette synes jeg er urettferdig, da jeg er voksen nok til å kunne velge hva som er best for meg og mine barn!

Hvis hun er borte i morgen, så er jenta di spart den sorgen ;-)

Nei, jeg skal vel ikke spøke heller. Men en mor som tvinger ungen sin til å fortsette å forholde seg til han som har misbrukt henne fordi mor selv trenger noen - hun _bør_ være alene. Jenta di skal skånes for sånne mennesker og heller få vokse opp og kjenne folk som er fine mot henne og mot deg også. Slik vil hun lære respekt både for andre og fra andre og få det godt med seg selv.

Så gjør det du vet er riktig for deg - da er du en bedre mamma også. Jeg synes du har et meget reflektert forhold til dette jeg.

Dessuten er du mye snillere enn meg siden du sendeer bilder og mailer av jenta di til henne. Noe sånt ville ikke falt meg inn i halvsøvne.

[Gjest Valnøtt]

Jeg får vondt av å lese dette. Mennesker med psykiske lidelser kan ofte bli selvopptatte. Noen ganger må man bryte forbindelsen for å beskytte seg selv.

Den siste setningen din der er viktig.

Før jeg jaget moren min var jeg i kontakt med legen hennes, med kommunelegen og med trygdekontoret hennes for å forsøke å få noen til å gjøre noe. Til slutt var det ikke mer igjen å gjøre enn å innse at det hatet der kan jeg ikke leve med - og gå min vei.

[Anonym 82]

Å herregud! Stakkars deg! Jeg skjønner GODT at du ikke snakker med henne. Det med den stefaren var nok alene - og så kom alt det andre på toppen. Fikk tårer i øynene her jeg.

Stor klem. Bruk heller kreftene på den deilige lille jenta di - der er det til nytte for noe.

Jeg skrev ikke dette for å si at jeg har hatt det så grusomt! Det var kun for få frem at det ikke er noen ungdomsdemonstrasjon mot mamma liksom, men at det er reelle grunner.

Jeg føler ærlig talt ikke at jeg hadde noen vond barndom! Den kunne vært bedre, det er ikke det... Men som du også skrev, så tror man at man har det ok, fordi man rett og slett ikke veit bedre! Og det er vel i grunnen bra. At man selv mener man har det ok... Selvfølgelig var ikke alt dette ok, men man klarer ikke å se det sånn når man er barn, og spesielt ikke når mamma setter seg ned med deg og gir deg sine tårevåte grunner for hvorfor det er som det er!

Det er først seinere i livet at man forstår hvilken urett man er blitt gjort, men det kan heldigvis ikke forandre den følelsen du allerede har av barndommen din! Men den får deg til å se ting i et annet lys...

Og det gjør også at man ser annerledes på foreldrene sine! Hadde ei venninne av meg gjort noe sånt mot sine barn, ville jeg anmeldt henne til barneværnet og aldri aldri snakket til henne igjen! Og da ser jeg ikke hvorfor det skal være annerledes bare fordi det er min mor!

Men poenget er at jeg har det så utrolig godt nå! Uten henne føler jeg meg fri til å utvikle meg til den personen jeg virkelig ønsker å være! Jeg kan være positiv og konstruktiv, isteden for å bære på et evig sinne! Det er utrolig hvordan et annet menneske kan dra en ned!

Etter at jeg kuttet kontakten med henne har jeg sluttet å røyke, truffet en helt fantastisk mann som jeg har bygd et stabilt og trygt forhold med, vi har kjøpt oss et hjem vi er glade i, og vi har fått verdens skjønneste lille skapning - babyjenta vår:-)

Men så er det stadig mennesker som skal spørre: Hva om hun er borte i morgen? Og det synes jeg er så innmari urettferdig! Og det får meg noen ganger til å tvile litt på avgjørelsen min når andre forteller meg hvor egoistisk og slemt det er å ikke la moren min få se barnebarnet sitt...!

Men så veit jeg jo at du har rett i at jeg burde bruke meg selv på å gi samboeren og datteren min den kjæreseten og mammaen de fortjener! Og det er jeg faktisk ikke i stand til dersom jeg tillater hennes negative energi å trekke meg ned hver eneste dag...

Tar med meg den klemmen likevel jeg, for de kommer alltids godt med:-)

[Gjest Valnøtt]

Grunnen til at jeg ikke føler at jeg har hatt en fæl barndom er at barn er så tilpasningsdyktige! De lever under de forhold de blir satt i, og veit ikke at andre har det bedre, og dermed heller ikke at de selv ikke har det godt!

Men så får man et sjokk når man blir voksen og forstår hvilken urett en er blitt gjort...

Sånn hadde jeg det også - jeg dro aldri i noen varselklokker for jeg visste ikke at det var feil å ha det sånn. Jeg hadde ikke hatt noen annen mamma, så jeg visste ikke hva en mamma egentlig skal være. Og fordi jeg var smart på skolen og greide meg uten hjelp hjemmefra der, så var det ingen andre som reagerte heller.

Etter at jeg ble voksen har jeg blitt veldig opptatt av å legge merke til sånne unger hvor det ikke ser helt bra ut, og passe på å være litt grei med dem når sjansen byr seg.

[Gjest Valnøtt]

Jeg skrev ikke dette for å si at jeg har hatt det så grusomt! Det var kun for få frem at det ikke er noen ungdomsdemonstrasjon mot mamma liksom, men at det er reelle grunner.

Jeg føler ærlig talt ikke at jeg hadde noen vond barndom! Den kunne vært bedre, det er ikke det... Men som du også skrev, så tror man at man har det ok, fordi man rett og slett ikke veit bedre! Og det er vel i grunnen bra. At man selv mener man har det ok... Selvfølgelig var ikke alt dette ok, men man klarer ikke å se det sånn når man er barn, og spesielt ikke når mamma setter seg ned med deg og gir deg sine tårevåte grunner for hvorfor det er som det er!

Det er først seinere i livet at man forstår hvilken urett man er blitt gjort, men det kan heldigvis ikke forandre den følelsen du allerede har av barndommen din! Men den får deg til å se ting i et annet lys...

Og det gjør også at man ser annerledes på foreldrene sine! Hadde ei venninne av meg gjort noe sånt mot sine barn, ville jeg anmeldt henne til barneværnet og aldri aldri snakket til henne igjen! Og da ser jeg ikke hvorfor det skal være annerledes bare fordi det er min mor!

Men poenget er at jeg har det så utrolig godt nå! Uten henne føler jeg meg fri til å utvikle meg til den personen jeg virkelig ønsker å være! Jeg kan være positiv og konstruktiv, isteden for å bære på et evig sinne! Det er utrolig hvordan et annet menneske kan dra en ned!

Etter at jeg kuttet kontakten med henne har jeg sluttet å røyke, truffet en helt fantastisk mann som jeg har bygd et stabilt og trygt forhold med, vi har kjøpt oss et hjem vi er glade i, og vi har fått verdens skjønneste lille skapning - babyjenta vår:-)

Men så er det stadig mennesker som skal spørre: Hva om hun er borte i morgen? Og det synes jeg er så innmari urettferdig! Og det får meg noen ganger til å tvile litt på avgjørelsen min når andre forteller meg hvor egoistisk og slemt det er å ikke la moren min få se barnebarnet sitt...!

Men så veit jeg jo at du har rett i at jeg burde bruke meg selv på å gi samboeren og datteren min den kjæreseten og mammaen de fortjener! Og det er jeg faktisk ikke i stand til dersom jeg tillater hennes negative energi å trekke meg ned hver eneste dag...

Tar med meg den klemmen likevel jeg, for de kommer alltids godt med:-)

Det er nettopp dette som gjør deg til løvetannbarnet - evnen til å gro opp gjennom asfalten - og få like fine blomster som om du hadde stått i en fin eng.

Du har forstått fortiden, lært av den og gått videre fri av den. Bedre kan det ikke bli :-) Det er veldig flott og det er en egenskap som vil bringe deg trygt over alle hav i livet ditt - du har en svært heldig mann :-)

[Gjest minnah]

Er jeg så hyggelig? Takk for det:-) Men jeg har da fått min del pepper her inne jeg også! Dels fordi jeg ikke alltid gidder å vurdere om hver bisetning i innleggene mine er hundre prosent politisk korrekt, dels fordi jeg tydeligvis har meninger, prinsipper og en personlig moral som ofte strider imot mange andres...

Det er tydelig at du har hatt en spesielt tøff barndom, og det at du ikke har søsken har nok gjort at du har vært helt aleine! Nettopp av den grunnen ønsker jeg å få flere barn! Uansett hva vi voksne måtte finne på, så skal de være to! Ikke at jeg har planer om å bli noen monstermor, men gjennom en hel barndom vil det alltid dukke opp situasjoner der det er godt å ha en alliert:-)

Jeg har ikke hatt noen traumatisk barndom, men har vokst opp med en usedvanlig egoistisk mor! Vi flyttet fra faren min da jeg var fire, og ikke lenge etter fikk min for angst. I flere år var det vi to små som tok oss av alt som var utenfor hjemmets fire vegger! Min mor var syk, og det kan hun jo ikke lastes for, og det å ha ansvar for å handle brød og melk er helt ok, men jeg har i ettertid forstått hvor sykt det er å sende en på 6 og en på 8 på bensinstasjonen med en lapp om at de skal kjøpe tobakk og Cupido for mamma!

Vi hadde veldig dårlig råd, fordi min mor var uføretrydget. Min søster husker enda hvordan moren vår gikk ut og spiste middag med forskjellige menn i helgene, mens vi blei servert hurtigris med grillkrydder på! Dette er bittert for to små!

Da jeg var ti blei jeg utsatt for seksuelle overgrep fra vin stefar i et års tid. Da jeg fortalte dette til min mor, fikk jeg beskjed om at jeg skulle slippe å være aleine med ham mer! Dette til tross for at dette hadde skjedd flere ganger mens søsteren min også var hjemme. Han innrømmet forresten alt! Overgrepene stoppet, men jeg måtte bo i samme hus som ham, spise middag ved samme bord, og takk pent for maten han hadde laget til meg! I ettertid har hun unnskyldt dette med at hennes far døde rundt denne tiden, og at hun "trengte noen". Dette er ikke god nok grunn!!!

Da jeg var tenåring, traff moren min et gutt som hun syntes var så kos, og fikset et møte for oss! Fyren var kos han, men det blei ikke noe mer der, og da sa moren min at det var jo greit, siden hun hadde hatt sex med ham! Urgh...

Hun jobber på sextelefon, og da jeg blei 20 prøvde hun å overtale meg til å begynne å jobbe der jeg også! Det var jo en skikkelig fin jobb, kunne bare sitte hjemme i sofaen... Aldri i verden!!!

Hver gang noe buttet litt imot for min søster eller meg, fikk vi lære at man bare kunne gi opp! Det var ingen vits i å slite seg ut med noe! Det være seg skole, jobb, et forhold... Og når ting er tungt, er det veldig lett å høre på den som sier at det er ok å gi seg!

Hun lånte penger av alle hun kjente! Søsteren min kom til henne med poser med mat... Neste gang hun hadde handlet, kunne hun vise meg en ny parfyme hun hadde kjøpt, og si: Ikke si det til søsteren din da, for jeg skylder henne jo penger!

Til slutt orket jeg ikke mer, og har det mye bedre uten henne! Hun har aldri gjort meg noe direkte vondt, jeg har ikke hatt en slik vond barndom som du har heldigvis! Men jeg kunne også hatt det bedre...

Jeg er et bedre menneske når jeg ikke har kontakt med henne, men det er vanskelig å forklare dette for andre familiemedlemmer som er glade i henne! Og det blir sikkert vanskelig å forklare dette for datteren min når hun blir eldre også, og lurer på hvorfor jeg har fratatt henne muligheten til å bli kjent med sin mormor...

Konfirmasjoner etc finnes ikke i vår familie! Jeg og søsteren min er de yngste i hele slekta, utenom datteren min! På de 3,5 årene vi ikke har hatt kontakt, har dette ikke vært noe tema. Og hadde det vært det, er jeg jaggu ikke sikker på hva jeg ville ha gjort! Nå som jeg har datteren min, ville jeg nok antagelig ha dratt...

Og bare så det er sagt, så ville jeg gitt henne en ny sjanse nå som datteren min er født, dersom hun hadde vist noe tegn til å forandre sine vaner! Men søsteren min sliter fortsatt med den samme egoismen fra hennes side, og da er jeg ikke interressert!

*klump i halsen*

jeg tror nok jeg også ville kuttet kontakten med en slik mor. :-( Man MÅ ikke like sine foreldre, vi har jo ikke valgt dem..

[Gjest Skulle sakt fra tidligere]

Frustert og UDUGELIG datter???

Jeg er også snart 40, og jeg forbanner meg selv innimellom for at jeg ikke for mange hersens år siden kunne være like flink til å tenke på meg selv, sette krav og ikke minst SI IFRA som jeg er i dag.

DA hadde nok livet mitt være en smule enklere ja.

Nei du, det er på høy tid at du kom dit hen du er. Synd det tok så lang tid. Ikke skam deg, men ta det til deg som en ny moden side du har vært heldig å motta. Og fortsett i samme retning, for dine barn, din familie, din mann og ikke minst for din egen skyld.

[Anonym 82]

Det er nettopp dette som gjør deg til løvetannbarnet - evnen til å gro opp gjennom asfalten - og få like fine blomster som om du hadde stått i en fin eng.

Du har forstått fortiden, lært av den og gått videre fri av den. Bedre kan det ikke bli :-) Det er veldig flott og det er en egenskap som vil bringe deg trygt over alle hav i livet ditt - du har en svært heldig mann :-)

Har lest bittelitt om uttrykket løvetannbarn nå - for en nydelig sammenligning:-)

Jeg ante ærlig talt ikke at min barndomshistorie skulle vekke slik oppsikt som den tydeligvis gjorde her! Har vel regnet med at alle har sine familiehemmeligheter...

Men takk for at du tok denne "samtalen" med meg! Noen ganger må man diskutere en sak med andre for å komme til bunns i hva man egentlig mener selv...

Jeg har alltid visst at jeg selv har det bedre uten min mor, og nå veit jeg at jeg gjør det beste for datteren min ved ikke å legge byrden av min mor på henne! Hun skal få ha positive mennesker rundt seg! Mennesker som bryr seg om henne og stiller opp! Mennesker med sunne forhold til andre! Mennesker som kan lære henne å være trygg og ha det godt:-)

[Anonym 82]

*klump i halsen*

jeg tror nok jeg også ville kuttet kontakten med en slik mor. :-( Man MÅ ikke like sine foreldre, vi har jo ikke valgt dem..

Nei det har du rett i! Når jeg tenker på de tingene som skjedde den gangen, tenker jeg ikke på at det var lille meg det gjaldt. Jeg tenker bare at hva ... for et menneske kan gjøre sånn mot barna sine? Og et menneske som kan finne på å gjøre noe sånt, er ikke en venn av meg! Blod eller ikke blod!

Dessuten har jeg det så utrolig mye bedre uten:-) I den situasjonen jeg er i nå, og uten min mor, kan jeg for første gang si at jeg virkelig er lykkelig! Og det er skikkelig deilig:-)

Gratulerer med nytt hjem forresten da...

[Gjest Valnøtt]

Har lest bittelitt om uttrykket løvetannbarn nå - for en nydelig sammenligning:-)

Jeg ante ærlig talt ikke at min barndomshistorie skulle vekke slik oppsikt som den tydeligvis gjorde her! Har vel regnet med at alle har sine familiehemmeligheter...

Men takk for at du tok denne "samtalen" med meg! Noen ganger må man diskutere en sak med andre for å komme til bunns i hva man egentlig mener selv...

Jeg har alltid visst at jeg selv har det bedre uten min mor, og nå veit jeg at jeg gjør det beste for datteren min ved ikke å legge byrden av min mor på henne! Hun skal få ha positive mennesker rundt seg! Mennesker som bryr seg om henne og stiller opp! Mennesker med sunne forhold til andre! Mennesker som kan lære henne å være trygg og ha det godt:-)

:-)

Det er først etter et par år i hyppige samtaler med damen min på lrisesenteret det gikk opp for meg hvorfor jeg hele tiden er så annerledes enn mange av de andre jeg ser rundt meg.

Og nå vet jeg noe om at jeg har en oppvekst som gjør meg helt annerledes - men samtidig har den gjort at styrke bor i meg som kanskje ikke hadde vært der uten.

Så er det mitt ansvar å ta bedre vare på ungene mine enn mora mi gjorde med meg, og å lære dem respekt for andre mennesker - samt å kreve respekt for seg selv. :-)

[Gjest minnah]

Nei det har du rett i! Når jeg tenker på de tingene som skjedde den gangen, tenker jeg ikke på at det var lille meg det gjaldt. Jeg tenker bare at hva ... for et menneske kan gjøre sånn mot barna sine? Og et menneske som kan finne på å gjøre noe sånt, er ikke en venn av meg! Blod eller ikke blod!

Dessuten har jeg det så utrolig mye bedre uten:-) I den situasjonen jeg er i nå, og uten min mor, kan jeg for første gang si at jeg virkelig er lykkelig! Og det er skikkelig deilig:-)

Gratulerer med nytt hjem forresten da...

Det virker sånn i innleggene dine om lille nurk også ;o)