Barn, og tid, og valg vi tar...

[Persille1365381127]

Ref. innlegget om å levere tidlig på SFO og lange dager i barnehagen osv...

Jeg er HELT enig i at det ikke er bhgs. plass å gi foreldre dårlig samvittighet for å bruke det tilbudet de betaler for.

Og jeg er også HELT enig i at tilbudet i bhg skal være godt nok til at barna verken kjeder seg, eller blir utslitt.

Men når det er sagt; er det ingen som ser at vi ikke kan få i pose og sekk på dette området?

At det er vanskelig å få en karriere, solid inntekt og en spennende jobb - samtidig som man gjør det som er best for barna?

Jeg er alene med min femåring, og jeg MÅ ha henne i bhg en god del timer hver dag, fordi jeg har VALGT å ha den jobben jeg har, og tjene de pengene jeg gjør.

Jeg har også VALGT å flytte fra faren hennes, slik at situasjonen vår ikke er så tilrettelagt som den kanskje kunne ha vært.

Jeg kunne valgt lavere stilling, lavere inntekt - og mer tid med henne. Men jeg velger altså bort tid med barnet mitt, gir henne lengre dager i barnehagen - for å kunne følge mine egne drømmer.

Er det virkelig så få som ser at de gjør de samme valgene som meg?

Jeg innrømmer at jeg fasineres litt av foreldres behov for å forsvare de valgene de har tatt med tildels "dårlige" unnskyldninger. Vi må ha minst så mye i inntekt f.eks... Nei, dere må ikke det?! Dere kan kjøpe et mindre hus, eller en leilighet, flytte på landet, eller slutte å reise på dyre ferier.

Jeg skjønner at jeg generaliserer nå, og dere trenger ikke ta hvert eneste ord bokstavelig. Men det er nå engang sånn at vi tar noen valg underveis, og de faller ikke nødvendigvis alltid i barnas favør.

Det betyr ikke at dere er dårlige foreldre, eller at barna deres har det ille med de løsningene dere har valgt - det eneste jeg er ute etter er at folk skal begynne å innrømme at ingen har tvunget dem til å måtte ha barna i bhg i ti timer, til å dyre boliglån eller dårlig tid.

Alt dette er valgt dere (og jeg) har tatt, på vegne av oss selv og våre barn

[Gjest mora2]

Flott og ærlig innlegg Persille!

Ikke mange foreldre som vil gi den innrømmelsen...

Jeg selv har tatt motsatt valg.

Og du verden så lykkelige vi er! :0)

[Gjest utkant-norge-mammaen]

så heldig du er som kan velge jobb, her vi bor må vi ta det vi får, allikevel krever det at barna mine måtte være i barnehagen fra kl 0630 til 1530, må kjøre 1/2 time fra barnehagen før jeg er på plass på jobb.

Da barna var under 3 år fikk jeg godkjent min søknad om redusert stilling, så da jobbet jeg 60%. Men etter det var det vanskelig for min arbeidsgiver å gi meg stillingsreduksjon.

Huset vi bor er nedbetalt om noen år, leiligheter leies ikke ut i nærheten av oss. Kanskje tre fire hus rundt oss som har en hybelleilighet i kjelleren, men det står jeg over.

Bil, jo vi må ha bil, ellers kommer jeg meg ikke på jobb, offentlig transport går ikke der vi bor. Har valgt en forholdsvis ny bil, slik at vi slipper utgifter på reparasjoner på bilverksteder o.l.

Vi kunne kanskje flytte vekk fra utkant-norge, takk men nei takk, frister ikke i det hele tatt.

[Hugmee]

Jeg pleier ikke å hive meg på diskusjoner her inne. Rett og slett fordi jeg ikke alltid mener det samme som flertallet eller det som er politisk korrekt.

Men nå fikk jeg lyst til å si litt. Ja, jeg vet at våre liv er basert på våre valg. Alle valg vi tar får kosekvenser, gode og mindre gode. Og det er opp til oss selv og vurdere hva som er de beste konsekvensene for oss, familien osv- og hva vi evt vil gjøre av valg som kanskje ikke er like gode for alle.

Men man har ikke alltid mulighet til å styre alt til de minste detaljer. Vi er to voksne med jobber her i huset. Vi har et hus som ikke er større enn det vi trenger og langt under gjennomsnittet med lån. Men vi har heller ingen super-duper jobber med høy lønn.

Vi har begge lang reisevei til jobben, slik er det for de aller fleste som bor i denne kommunen. Vi har likevel valgt å bo her fordi det er positivt med skog og mark. Vi kunne bodd i en større by, nærmere jobbene våre, men ønsker ikke at barna skal vokse opp i byen.

Med lang reisevei så har jeg vært så heldig at jeg har funnet en arbeidsgiver som lar meg jobbe korte dager så jeg kan rekke barnehage og sfo. Mannen min har ikke mulighet i hans jobb, han har heller ikke fleksitid som gjør han friere. Jeg både leverer og henter ungene hver dag. Og ja, mine barn er mange timer i bhg og sfo. Det er eneste muligheten til å få hverdagen til å gå opp.

Skulle jeg jobbet mer redusert ville jeg ikke fått jobbe der jeg er nå. Og jeg ville nok ikke kunne lagt opp til så korte dager hos en annen arbeidsgiver.

Jeg vet at alt dette er konsekvenser av våre valg. Men samtidig mener jeg at det vi har valg er mer positivt enn negativt for vår familie og våre barn.

Jeg vil ikke si at vi ikke bør ha barn pga lang reisevei til jobb, eller fordi vi begge trenger å være i jobb for å få økonomien til å gå rundt.

Barn vokser opp på mange måter. Og jeg tror alle foreldre gjør alt de kan for at deres barna skal ha det best mulig. Men best mulig er ikke det samme som likt. Det som fungerer for noen fungerer ikke for andre.

Det viktigste vi kan gjøre for barna våre er å gi de full oppmerksomhet når vi er sammen med de. La de få føle seg elsket og trygge. Lære de å respektere andre - og kanskje begynne med oss selv: respektere at andre tar andre valg enn vi selv ville tatt...

[AAA]

Nå var jeg aldri med i akkurat den diskusjonen der, men er enig i det du sier her. Det handler - iallefall for brorparten av oss - om valg vi tar.

Men: Jeg syns det er trist at noen føler for å forsvare egne valg ved å rakke ned på andres. Det gjelder både å insinuere at hjemmeværende foreldre er ca hjernedøde og at ungene går rundt på sjølstyr mens foreldrene sover, og å si at foreldre som jobber likegodt kunned latt være å få barn. Jeg syns like deler er like lavt, og vitner mest av alt om usikkerhet i forhold til om en selv har gjort riktig valg.

[Gjest Tatjana]

Jeg pleier ikke å hive meg på diskusjoner her inne. Rett og slett fordi jeg ikke alltid mener det samme som flertallet eller det som er politisk korrekt.

Men nå fikk jeg lyst til å si litt. Ja, jeg vet at våre liv er basert på våre valg. Alle valg vi tar får kosekvenser, gode og mindre gode. Og det er opp til oss selv og vurdere hva som er de beste konsekvensene for oss, familien osv- og hva vi evt vil gjøre av valg som kanskje ikke er like gode for alle.

Men man har ikke alltid mulighet til å styre alt til de minste detaljer. Vi er to voksne med jobber her i huset. Vi har et hus som ikke er større enn det vi trenger og langt under gjennomsnittet med lån. Men vi har heller ingen super-duper jobber med høy lønn.

Vi har begge lang reisevei til jobben, slik er det for de aller fleste som bor i denne kommunen. Vi har likevel valgt å bo her fordi det er positivt med skog og mark. Vi kunne bodd i en større by, nærmere jobbene våre, men ønsker ikke at barna skal vokse opp i byen.

Med lang reisevei så har jeg vært så heldig at jeg har funnet en arbeidsgiver som lar meg jobbe korte dager så jeg kan rekke barnehage og sfo. Mannen min har ikke mulighet i hans jobb, han har heller ikke fleksitid som gjør han friere. Jeg både leverer og henter ungene hver dag. Og ja, mine barn er mange timer i bhg og sfo. Det er eneste muligheten til å få hverdagen til å gå opp.

Skulle jeg jobbet mer redusert ville jeg ikke fått jobbe der jeg er nå. Og jeg ville nok ikke kunne lagt opp til så korte dager hos en annen arbeidsgiver.

Jeg vet at alt dette er konsekvenser av våre valg. Men samtidig mener jeg at det vi har valg er mer positivt enn negativt for vår familie og våre barn.

Jeg vil ikke si at vi ikke bør ha barn pga lang reisevei til jobb, eller fordi vi begge trenger å være i jobb for å få økonomien til å gå rundt.

Barn vokser opp på mange måter. Og jeg tror alle foreldre gjør alt de kan for at deres barna skal ha det best mulig. Men best mulig er ikke det samme som likt. Det som fungerer for noen fungerer ikke for andre.

Det viktigste vi kan gjøre for barna våre er å gi de full oppmerksomhet når vi er sammen med de. La de få føle seg elsket og trygge. Lære de å respektere andre - og kanskje begynne med oss selv: respektere at andre tar andre valg enn vi selv ville tatt...

''Det viktigste vi kan gjøre for barna våre er å gi de full oppmerksomhet når vi er sammen med de. La de få føle seg elsket og trygge. Lære de å respektere andre - og kanskje begynne med oss selv: respektere at andre tar andre valg enn vi selv ville tatt...''

Veldig godt sagt!

[laban]

Det er ingen entydig definisjon av hva som er best for barna.

Da jeg var liten, var det best for barna at mor var hjemme. På 1970-tallet ble det sakte, men sikkert, best for barna at mor gikk ut i arbeidslivet når barna var store nok til å klare seg alene hjemme. Enda litt senere ble det best for barna å være på et sted med opplegg for dem, og det ble vanlig med barnehager selv om man ikke var en problemfamilie, og man oppfant SFO.

Nå er det i tillegg best for barna dersom mor jobber såpass lite at hun kan vaske huset, trene og gå på kafé med venninnene uten at familien merker noe til det, slik at hun kan ha all fellestiden med barna ledig for brødbaking og kos (ja, jeg overdriver).

Jeg tror man må finne en løsning som fungerer for sin familie. Det er for mange variable til at det går an å finne ut hva som er best for barna.

Man kan heller ikke gjøre alle valg ut fra at man muligens vil få egne barn. Jeg valgte utdannelse før jeg hadde hatt min første kjæreste. Den gjør det vanskelig å flytte på landet, da må jeg i så fall ta en jobb som ikke har noe med min faglige bakgrunn å gjøre, altså en som omtrent hvem som helst kan få, og slike jobber er det stor konkurranse om i distriktene.

Jeg "valgte" også en lite flyttbar barnefar, dvs. hans muligheter på et lite sted er nok større enn mine. På den annen side blir han ikke til å være i hus med dersom det er noe som plager ham på jobben, så jeg hadde neppe våget å eksperimentere med noen litt motvillig omplassering av ham.

Jeg har ett barn som var glad i å ha "kvalitetstid" med meg da det var lite, og ett som helt klart foretrakk mer action. Det første syntes sikkert iblant at det kunne vært fint med litt mindre tid i barnehagen, det andre hadde foretrukket å være der hele åpningstiden. Begge ser ut til å ha klart småbarnsperioden bra.

Og hun som kanskje ville likt et rolig liv på et mindre sted da hun var liten, er nå grenseløst takknemlig for at hun ikke bor i "Lillevik på landet", men i den skumle, stressende hovedstaden (hun blir 18 om noen dager).

Så det hele koker kanskje ned til at man får se på totalløsningen og at det ikke finnes noen fasit...

[laban]

Nå var jeg aldri med i akkurat den diskusjonen der, men er enig i det du sier her. Det handler - iallefall for brorparten av oss - om valg vi tar.

Men: Jeg syns det er trist at noen føler for å forsvare egne valg ved å rakke ned på andres. Det gjelder både å insinuere at hjemmeværende foreldre er ca hjernedøde og at ungene går rundt på sjølstyr mens foreldrene sover, og å si at foreldre som jobber likegodt kunned latt være å få barn. Jeg syns like deler er like lavt, og vitner mest av alt om usikkerhet i forhold til om en selv har gjort riktig valg.

Jeg er veldig enig i det siste avsnittet ditt.

Men det kommer neppe som noen bombe.

[Gjest Valnøtt]

Altså. Jeg er kjempeheldig. Jeg har en jobb hvor jeg tjener ganske godt og kan dermed forsørge meg uten videre problemer selvom vi bor bra. Har tilogmed nesten ny bil.

Likevel er ikke ungene lenge på sfo, de har masse tid med meg og stefaren sin, det er sjelden tomt hus når størsten kommer fra skolen osv.

Alt dette fordi jeg er så heldig å ha en jobb hvor jeg kan jobbe mye hjemmefra. Kan ta igjen tid når ungene har lagt seg eller er bizzi, kan vaske klær mens jeg jobber osv. Og det samme gjelder samboeren.

Kanskje nettopp fordi jeg selv er så heldig som jeg er i akkurat dette kan jeg se begge sider litt lettere.

Jeg er enig med AAA.

Man skal ikke trenge å forsvare de valgene man tar med å rakke ned på andre.

Javisst har man valgt på seg både ungene og boliglånet. Og evt mangelen på utdannelse, for slitsom karriære osv.

Og begge sider møter utfordringer. Hjemmemora hilser på sine spøkelser når ungene er større og hun plutselig ikke har noe å gjøre og ikke noen jobb heller. Businessmora møter sine slitne utfordringer i barnehagen hver dag.

Men kanskje kan man gi noen råd som _ikke_ går på å leve det livet man har levd om igjen med helt andre valg? Kanskje kan man gi noen råd til den som sliter med sin situasjon som kanskje kan hjelpe i den situasjonen vedkommende _er_ i, ikke den man mener alle burde vært i?

Ikke alle kan la være å jobbe. Ikke alle ønsker å være hjemme heller. Selv hadde jeg blitt ganske slitsom som hjemmeværende tror jeg. Men noen ønsker å være hjemme og kan gjøre det også.

Ok - vi er forskjellige.

Jeg har ingen problemer med å forsøke å dele et råd til en sliten hjemmemamma som ikke føler seg sexy og spennende mer og ikke husker hvordan man snakker med noen lenger. Akkurat som jeg heller ikke har noen problemer med å gi noen et råd når samvittigheten tar kveletak fordi ungene er dødsslitne hver kveld. Men rådene må da gis i respekt for at det ikke alltid er den beste løsningen å snu hele livssituasjonen helt på hodet og endre alt fordi man har feilet på alle grunnleggende valg man har tatt vel?

Noen ganger skal ikke den slitne mammaen som føler seg som Tårnfrid gjøre mer for å få det bedre enn å handle en gang i uka og lage store porsjoner middag så det blir mer våken kvalitetstid med ungene.

Og noen ganger skal ikke hjemme-mammaen gjøre mer enn å melde seg inn i bokklubben eller få seg en hobby.

Og noen ganger vet man ikke hva man skal si, men da kan man uansett la være å si at "du har levd ditt liv helt feil. Du skulle levd akkurat som jeg isteden." For vi er forskjellige, og da trengs forskjellige løsninger.

[Glimtipper]

Helt enig med deg.

I stedet for at vi skal forsvare og unnskylde de valgene vi tar, så burde vi stå for de og forlange respekt av andre som ønsker livet annerledes.

Det er utrolig mange som blir forundret over at det ikke er en ønskesituasjon for meg å være hjemmeværende med en sønn på tre år, selv om det økonomisk går helt greit.

Så kanskje hadde det vært deres drøm, da. Og de burde jobbe dit mot. Min drøm inkluderer veldig mye mer enn maksimalt med tid sammen med sønnen min. Livet mitt skal få lov til å inneholde mer enn som så.

[jubalong70]

Du har så utrolig rett, Persille!!!

[pusi]

Jeg er veldig enig med deg i at dette er valg vi selv har tatt, og de valgene står jeg for.

MEN: Om jeg skulle valgt om igjen ville jeg heller ha valgt en annen utdanning, slik at jeg hadde større muligheter i forhold til mine interesseområder.

Jeg valgte en utdanning fordi det bare ble sånn, og føler ikke at dette er noe jeg brenner for. Jeg skulle ønske jeg gjorde det, for jeg ser hvor opptatt mine kolleger er av jobben og faget, og føler meg ofte utilstrekkelig.

Så er det da sånn at jeg har en super jobb, med mye frihet til å komme å gå når det måtte passe. Jeg tjener godt og kommer på ingen måte til å tjene tilsvarende om jeg bytter til en mindre krevende jobb. Det er ingen vits i å jobbe redusert fordi jeg ville måtte gjøre samme jobben likevel, men på kortere tid og med mindre lønn.

Ofte så forandrer man seg etterhvert som man blir eldre. Da jeg var 18-20 kunne jeg ikke tenke meg å jobbe med mennesker, men etter å ha fått barn er dette noe jeg faktisk kunne tenke meg.

Men ved første anledning skal jeg gjøre noe med dette. Jeg skal begynne på kurs og skoler som ligger i mine interesseområder og finne ut hva jeg skal bli.

Men ikke nå. Nå finnes det desverre ikke overskudd i en sliten trebarnsmor...

[Speak]

Bra innlegg. Jeg tror det er mange (av oss) som ikke tør helt å innrømme at vi ikke alltid gjør det som er til det beste kun for våre barn. Men at vi også tenker på helheten til oss selv og familien.

Men jeg er jo overbevist om at de fleste har tenkt gjennom situasjnen, og velger den løsningen som passer best for dem og deres familie.

[Persille1365381127]

Jeg pleier ikke å hive meg på diskusjoner her inne. Rett og slett fordi jeg ikke alltid mener det samme som flertallet eller det som er politisk korrekt.

Men nå fikk jeg lyst til å si litt. Ja, jeg vet at våre liv er basert på våre valg. Alle valg vi tar får kosekvenser, gode og mindre gode. Og det er opp til oss selv og vurdere hva som er de beste konsekvensene for oss, familien osv- og hva vi evt vil gjøre av valg som kanskje ikke er like gode for alle.

Men man har ikke alltid mulighet til å styre alt til de minste detaljer. Vi er to voksne med jobber her i huset. Vi har et hus som ikke er større enn det vi trenger og langt under gjennomsnittet med lån. Men vi har heller ingen super-duper jobber med høy lønn.

Vi har begge lang reisevei til jobben, slik er det for de aller fleste som bor i denne kommunen. Vi har likevel valgt å bo her fordi det er positivt med skog og mark. Vi kunne bodd i en større by, nærmere jobbene våre, men ønsker ikke at barna skal vokse opp i byen.

Med lang reisevei så har jeg vært så heldig at jeg har funnet en arbeidsgiver som lar meg jobbe korte dager så jeg kan rekke barnehage og sfo. Mannen min har ikke mulighet i hans jobb, han har heller ikke fleksitid som gjør han friere. Jeg både leverer og henter ungene hver dag. Og ja, mine barn er mange timer i bhg og sfo. Det er eneste muligheten til å få hverdagen til å gå opp.

Skulle jeg jobbet mer redusert ville jeg ikke fått jobbe der jeg er nå. Og jeg ville nok ikke kunne lagt opp til så korte dager hos en annen arbeidsgiver.

Jeg vet at alt dette er konsekvenser av våre valg. Men samtidig mener jeg at det vi har valg er mer positivt enn negativt for vår familie og våre barn.

Jeg vil ikke si at vi ikke bør ha barn pga lang reisevei til jobb, eller fordi vi begge trenger å være i jobb for å få økonomien til å gå rundt.

Barn vokser opp på mange måter. Og jeg tror alle foreldre gjør alt de kan for at deres barna skal ha det best mulig. Men best mulig er ikke det samme som likt. Det som fungerer for noen fungerer ikke for andre.

Det viktigste vi kan gjøre for barna våre er å gi de full oppmerksomhet når vi er sammen med de. La de få føle seg elsket og trygge. Lære de å respektere andre - og kanskje begynne med oss selv: respektere at andre tar andre valg enn vi selv ville tatt...

Jeg kritiserer ikke dine valg

Jeg har tatt mine, som alle andre har tatt sine - og konsekvensene av det må både jeg og Billa ta.

Men da kan man heller ikke klage over ni timer i barnehagen f.eks - man har jo valgt det selv

[Persille1365381127]

Nå var jeg aldri med i akkurat den diskusjonen der, men er enig i det du sier her. Det handler - iallefall for brorparten av oss - om valg vi tar.

Men: Jeg syns det er trist at noen føler for å forsvare egne valg ved å rakke ned på andres. Det gjelder både å insinuere at hjemmeværende foreldre er ca hjernedøde og at ungene går rundt på sjølstyr mens foreldrene sover, og å si at foreldre som jobber likegodt kunned latt være å få barn. Jeg syns like deler er like lavt, og vitner mest av alt om usikkerhet i forhold til om en selv har gjort riktig valg.

''Men: Jeg syns det er trist at noen føler for å forsvare egne valg ved å rakke ned på andres''

Det er jeg HELT enig i!

[Persille1365381127]

Det er ingen entydig definisjon av hva som er best for barna.

Da jeg var liten, var det best for barna at mor var hjemme. På 1970-tallet ble det sakte, men sikkert, best for barna at mor gikk ut i arbeidslivet når barna var store nok til å klare seg alene hjemme. Enda litt senere ble det best for barna å være på et sted med opplegg for dem, og det ble vanlig med barnehager selv om man ikke var en problemfamilie, og man oppfant SFO.

Nå er det i tillegg best for barna dersom mor jobber såpass lite at hun kan vaske huset, trene og gå på kafé med venninnene uten at familien merker noe til det, slik at hun kan ha all fellestiden med barna ledig for brødbaking og kos (ja, jeg overdriver).

Jeg tror man må finne en løsning som fungerer for sin familie. Det er for mange variable til at det går an å finne ut hva som er best for barna.

Man kan heller ikke gjøre alle valg ut fra at man muligens vil få egne barn. Jeg valgte utdannelse før jeg hadde hatt min første kjæreste. Den gjør det vanskelig å flytte på landet, da må jeg i så fall ta en jobb som ikke har noe med min faglige bakgrunn å gjøre, altså en som omtrent hvem som helst kan få, og slike jobber er det stor konkurranse om i distriktene.

Jeg "valgte" også en lite flyttbar barnefar, dvs. hans muligheter på et lite sted er nok større enn mine. På den annen side blir han ikke til å være i hus med dersom det er noe som plager ham på jobben, så jeg hadde neppe våget å eksperimentere med noen litt motvillig omplassering av ham.

Jeg har ett barn som var glad i å ha "kvalitetstid" med meg da det var lite, og ett som helt klart foretrakk mer action. Det første syntes sikkert iblant at det kunne vært fint med litt mindre tid i barnehagen, det andre hadde foretrukket å være der hele åpningstiden. Begge ser ut til å ha klart småbarnsperioden bra.

Og hun som kanskje ville likt et rolig liv på et mindre sted da hun var liten, er nå grenseløst takknemlig for at hun ikke bor i "Lillevik på landet", men i den skumle, stressende hovedstaden (hun blir 18 om noen dager).

Så det hele koker kanskje ned til at man får se på totalløsningen og at det ikke finnes noen fasit...

Neida, det er ingen fasit

Men man kan ikke klage over lange dager i barnehagen dersom man selv har valgt jobb, bosted, gjeld osv som tilsvarer at ungene må ha det.

[Persille1365381127]

Altså. Jeg er kjempeheldig. Jeg har en jobb hvor jeg tjener ganske godt og kan dermed forsørge meg uten videre problemer selvom vi bor bra. Har tilogmed nesten ny bil.

Likevel er ikke ungene lenge på sfo, de har masse tid med meg og stefaren sin, det er sjelden tomt hus når størsten kommer fra skolen osv.

Alt dette fordi jeg er så heldig å ha en jobb hvor jeg kan jobbe mye hjemmefra. Kan ta igjen tid når ungene har lagt seg eller er bizzi, kan vaske klær mens jeg jobber osv. Og det samme gjelder samboeren.

Kanskje nettopp fordi jeg selv er så heldig som jeg er i akkurat dette kan jeg se begge sider litt lettere.

Jeg er enig med AAA.

Man skal ikke trenge å forsvare de valgene man tar med å rakke ned på andre.

Javisst har man valgt på seg både ungene og boliglånet. Og evt mangelen på utdannelse, for slitsom karriære osv.

Og begge sider møter utfordringer. Hjemmemora hilser på sine spøkelser når ungene er større og hun plutselig ikke har noe å gjøre og ikke noen jobb heller. Businessmora møter sine slitne utfordringer i barnehagen hver dag.

Men kanskje kan man gi noen råd som _ikke_ går på å leve det livet man har levd om igjen med helt andre valg? Kanskje kan man gi noen råd til den som sliter med sin situasjon som kanskje kan hjelpe i den situasjonen vedkommende _er_ i, ikke den man mener alle burde vært i?

Ikke alle kan la være å jobbe. Ikke alle ønsker å være hjemme heller. Selv hadde jeg blitt ganske slitsom som hjemmeværende tror jeg. Men noen ønsker å være hjemme og kan gjøre det også.

Ok - vi er forskjellige.

Jeg har ingen problemer med å forsøke å dele et råd til en sliten hjemmemamma som ikke føler seg sexy og spennende mer og ikke husker hvordan man snakker med noen lenger. Akkurat som jeg heller ikke har noen problemer med å gi noen et råd når samvittigheten tar kveletak fordi ungene er dødsslitne hver kveld. Men rådene må da gis i respekt for at det ikke alltid er den beste løsningen å snu hele livssituasjonen helt på hodet og endre alt fordi man har feilet på alle grunnleggende valg man har tatt vel?

Noen ganger skal ikke den slitne mammaen som føler seg som Tårnfrid gjøre mer for å få det bedre enn å handle en gang i uka og lage store porsjoner middag så det blir mer våken kvalitetstid med ungene.

Og noen ganger skal ikke hjemme-mammaen gjøre mer enn å melde seg inn i bokklubben eller få seg en hobby.

Og noen ganger vet man ikke hva man skal si, men da kan man uansett la være å si at "du har levd ditt liv helt feil. Du skulle levd akkurat som jeg isteden." For vi er forskjellige, og da trengs forskjellige løsninger.

Jeg er helt enig i at man ikke skal kritsere andres valg - vi har alle forskjellige behov og løsninger.

Poenget mitt er bare at man tar de valgene man tar, og det får konsekvenser - sånn er det bare

Men jeg er HELT enig i at man burde dele gode råd om man kan! Det skulle vel egentlig bare mangle... Og ofte er det faktisk de små tingene som hjelper

[Persille1365381127]

Jeg er veldig enig med deg i at dette er valg vi selv har tatt, og de valgene står jeg for.

MEN: Om jeg skulle valgt om igjen ville jeg heller ha valgt en annen utdanning, slik at jeg hadde større muligheter i forhold til mine interesseområder.

Jeg valgte en utdanning fordi det bare ble sånn, og føler ikke at dette er noe jeg brenner for. Jeg skulle ønske jeg gjorde det, for jeg ser hvor opptatt mine kolleger er av jobben og faget, og føler meg ofte utilstrekkelig.

Så er det da sånn at jeg har en super jobb, med mye frihet til å komme å gå når det måtte passe. Jeg tjener godt og kommer på ingen måte til å tjene tilsvarende om jeg bytter til en mindre krevende jobb. Det er ingen vits i å jobbe redusert fordi jeg ville måtte gjøre samme jobben likevel, men på kortere tid og med mindre lønn.

Ofte så forandrer man seg etterhvert som man blir eldre. Da jeg var 18-20 kunne jeg ikke tenke meg å jobbe med mennesker, men etter å ha fått barn er dette noe jeg faktisk kunne tenke meg.

Men ved første anledning skal jeg gjøre noe med dette. Jeg skal begynne på kurs og skoler som ligger i mine interesseområder og finne ut hva jeg skal bli.

Men ikke nå. Nå finnes det desverre ikke overskudd i en sliten trebarnsmor...

Vel, jeg ønsker deg hvertfall lykke til med de valgene du skal ta i fremtiden!

Hvem vet, kanskje du ender i perfekt tilværelse

[Persille1365381127]

Bra innlegg. Jeg tror det er mange (av oss) som ikke tør helt å innrømme at vi ikke alltid gjør det som er til det beste kun for våre barn. Men at vi også tenker på helheten til oss selv og familien.

Men jeg er jo overbevist om at de fleste har tenkt gjennom situasjnen, og velger den løsningen som passer best for dem og deres familie.

''Men jeg er jo overbevist om at de fleste har tenkt gjennom situasjnen, og velger den løsningen som passer best for dem og deres familie.''

Det tror jeg også!

Men jeg tror veldig mange er litt for opptatt av å få i pose og sekk... Livet er (normalt sett) ganske langt, og det burde være tid til både barn, karriere, og reiser - men kanskje ikke alt samtidig.

Man får prioritere litt i perioder, og spare litt til senere

[Gjest Valnøtt]

Jeg er helt enig i at man ikke skal kritsere andres valg - vi har alle forskjellige behov og løsninger.

Poenget mitt er bare at man tar de valgene man tar, og det får konsekvenser - sånn er det bare

Men jeg er HELT enig i at man burde dele gode råd om man kan! Det skulle vel egentlig bare mangle... Og ofte er det faktisk de små tingene som hjelper

Ja, det er jeg enig i - det med at valg får konsekvenser :-) resten også :-)

Jeg tror det vokser opp ulykkelige barn med hjemmeværende mødre også. Og jeg tror at det finnes barnehagebarn som har det helt knall. Og omvendt. Men jeg tror at feks mine barn neppe ville hatt det bra hvis jeg skulle gått hjemme - jeg er for hyper til at de ville hatt godt av all energien midt oppi prvatlivene sine :-)

Men såklart - jeg skulle gjerne hatt noen uker ekstra med ferie i året da :-)

Hmm.... Egentlig startet jeg med at jeg har det beste av alle sidene. Men nå begynner jeg å lure på omjeg kanskje heller er misunnelig på alle.... *s*