Kanskje endelig noe som går i riktig retning?

[Atene]

*heier på Valnøtt*

Det er godt når avgjørelsen er tatt, ikke sant?

[Gjest Valnøtt]

*heier på Valnøtt*

Det er godt når avgjørelsen er tatt, ikke sant?

Det er _veldig_ godt :oD

Jeg gleder meg til vi kommer dit at dagene kan fylles i sin helhet med andre ting enn gamle skilsmisser :-)

[Rhea Silvia]

Klem til deg!

[Persille1365381127]

*tenker på*

[Gjest Livet er en prøvelse]

Du er sterk Valnøtt.

Det er ille å ha såpass nære familiemedlemmer som dolker en slik i ryggen som din mor gjør.

Jeg vet, for jeg har nemmelig også en del problemer med min mor , og bror og til dels søster.

Jeg har for såvidt kuttet ut min mor, forholdet til min bror er helt over for alltid, og min søster snakker jeg svært sjelden med.

Så jeg vet hvordan det kan være å stå på "egne ben."

Jeg kan lese at du tenker mye på forholdet mellom barna og deres familie.

Jeg ble alene med mine barn for mange år siden (er i forhold nå da) og det aller viktigste for meg i alle år var at de skulle opprettholde god kontakt med far (han var ikke slik som din x men særdeles vanskelig og ondskapsfull i førsten og har vært litt å henge fingrene i etterpå også) og resten av familien, hans og min.

De har kontakt med pappan sin og ting har etterhvert gått seg til veldig bra. Vi har en god tone generellt. Men ungene er blitt såpass store nå at de trekker seg unna pappa en del, det er nok fordi far har ny familie og ikke klarer å ta seg godt nok av ungene når de er der.

Ungene sier selv nei, til samvære, "vi var der jo allerede for to uker siden" Etter en måned eller to så er de lystne og klare for et nytt besøk. Har sluttet å legge meg i dette, både ham og de er store nok til å ordne opp selv nå.

Pga ungene så har jeg holdt en del kontakt med min mor annen familie, trodde jeg var god mor som hjalp ungene.

Men så sier min nåværende kjæreste til meg en dag, "hvorfor vil du ungene dine skal ha kontakt med mennesker du selv har vudert for skadelig at du har kontakt med"

Dette har jeg tenkt mye på.

Min mor oppfører seg ikke mot dem som mot meg, men helt fornøyd med oppførselen hennes ovenfor dem er jeg ikke. Og, hvis en psykolog sier at min mor må være sterkt forstyrret på et eller annet vis og at det er bra at jeg har kuttet kontakten, hvorfor skal jeg da tillate ungene mine å være såpass nære at de kan bli skadet?

Det er jo ikke så mange store tingene å sette fingeren på nå, men et slikt menneske er jo ikke bra for ungene å handskes med. Foresten så er det ingen av disse familiemedlemmene som bryr seg så mye om ungene mne heller.

Siden jeg er den eneste som klarer meg i livet, økonomisk og ellers så mener de at ungene får det de trenger hos meg. Så min mor spurte omtrent aldri etter dem, og annen familie sviktet med å gi gaver på bursdager, jul og til og med til konfirmasjonen.

Så nå er det helt slutt siden en god tid tilbake. Vi har omtrent ikke kontakt med min mor, og hun har endelig skjønt at det ikke er noe poeng i å presse på her. Jeg har også blitt såpass sterk at jeg faktisk sier alt jeg har på hjertet rett ut, det har jeg sett skremmer henne litt, tøyler henne faktisk.

Min bror er ute av livene våre, han driver med drog og det har bare gått nedover uansett hvor mye hjelp og støtte jeg har gitt. Nå sist snøt han meg på mange tusen, har ødelagt eiendommen min for en del penger og har virkelig vist hva han står for. Ungene fikk beskjed om at de fra nå at ikke har noe med han å gjøre, at han ikke en gang dugde til å bli kalt onkel. (det er ingen bombe for ungene, desverre har det vært i mange år at vi alltid må sitte parat for å unngå raserianfall osv. så ungene er forsåvidt kjent med dette)

Så mine unger vokser opp med lite kontakt med sitt eget kjøtt og blod. Men de er desverre født inn i en familie med svært mange dårlige forbilder.

De har kontakt med sin far, de drar dit når de vil, og utover det så har de litt ny familie i min nye kjæreste. Blod er ikke tykkere enn vann har jeg lært.

Så stå på Valnøtt, og tenkt over om du skal snu himmel og hav for at ungene skal ha kontakt med folk når du selv bedømmer dem som tvilende.

Det er supert om de får beholde familiemedlemmer men ikke være lei deg om de mister personer du selv føler ikke er godt å ha i ditt liv.

For meg tok det sin tid før jeg skjønte at jeg jeg ikke gjorde noe galt men passet tryggere og bedre på meg selv og mine barn ved å kutte ut en del personer i våre liv selv om de het "familie"

Tvi, tvi videre. Vi er med deg i tankene

[Gjest Tatjana]

Du har jammen litt å stri med - godt du er så sterk!

*klem*

[astridny]

Han sa at han kan det hvis faren til ungene synes det er greit.

Jeg synes litt synd på onkel i dag.

Er nok ikke så lett når man har sittet steinhardt og tungt engasjert på en side i en sak uten å vite noen verdens ting om hva som skjer på den andre siden av gjerdet, også får man plutselig innsikt. Jeg er glad han kom. Også om han skulle finne ut at han velger å ikke tro på oss. For nå vet jeg at jeg iallefall har fortalt hva som har skjedd med barna mine mens de skulle vært trygge hos far, og det betyr at man ikke etterpå kan komme og si "hadde jeg bare visst" ol. Pluss at det betyr mye bra for barna mine.

Men kan du stole på broren da?

[Gjest owje]

Kunne tenkt meg å låne denne eksen din litt. Har litt energi og sinne som skulle hatt utløp Kunne godt ha tenkt meg å riste litt i han og fortelle han hva jeg mener om slike typer.

Og så mora di i tillegg da, må si du er heldig med dine "nærmeste." Har hatt noen vi også som ikke er helt på stasjon. Eneste måten jeg greier å overleve på er å tenke at jeg er sterkere, ikke f...om du skal få ta meg.

Det må være kjempetøfft når det er faren til barna dine som oppfører seg sånn. Du må jo hele tiden beskytte dem også. Sender massevis av krefter til Valnøtt )

[Gjest Valnøtt]

Men kan du stole på broren da?

Jeg stoler ikke på ham på det meste. Men jeg stoler på at han ikke lar eksen være ekkel mot ungene mens han står og ser på. Det er ganske langt mellom de som står rolig og ser på at en far bruker vold mot ungene håper jeg.

At og kona han tar med seg barna en tur på kino uten at faren engang er i nærheten tror jeg at ungene skal få bestemme selv om de vil, og det ville de. Jeg velger å tenke at det nok går bra og at de tar hensyn til barna, så må vi heller ta konsekvensen etterpå hvis det ikke stemmer.

[Gjest Valnøtt]

Kunne tenkt meg å låne denne eksen din litt. Har litt energi og sinne som skulle hatt utløp Kunne godt ha tenkt meg å riste litt i han og fortelle han hva jeg mener om slike typer.

Og så mora di i tillegg da, må si du er heldig med dine "nærmeste." Har hatt noen vi også som ikke er helt på stasjon. Eneste måten jeg greier å overleve på er å tenke at jeg er sterkere, ikke f...om du skal få ta meg.

Det må være kjempetøfft når det er faren til barna dine som oppfører seg sånn. Du må jo hele tiden beskytte dem også. Sender massevis av krefter til Valnøtt )

Takk for krefter :-)

Heldigvis er vi jo ikke alene. Vi har nære venner, faren min er veldig ålreit også har vi tidenes greieste stefar og kjæreste her i huset også. Hadde jeg ikke hatt dem - og min vidunderlige dame på krisesenteret, så hadde jeg ikke vært menneske i dag i det hele tatt.

Også er det godt med dol også. Siden de fleste rundt oss ikke vet så mye - inntil nå når størsten har gått åpent ut med bred front til vennene sine - så¨har det vært uvurderlig å kunne grine ut her inne.

[Gjest Valnøtt]

Du er sterk Valnøtt.

Det er ille å ha såpass nære familiemedlemmer som dolker en slik i ryggen som din mor gjør.

Jeg vet, for jeg har nemmelig også en del problemer med min mor , og bror og til dels søster.

Jeg har for såvidt kuttet ut min mor, forholdet til min bror er helt over for alltid, og min søster snakker jeg svært sjelden med.

Så jeg vet hvordan det kan være å stå på "egne ben."

Jeg kan lese at du tenker mye på forholdet mellom barna og deres familie.

Jeg ble alene med mine barn for mange år siden (er i forhold nå da) og det aller viktigste for meg i alle år var at de skulle opprettholde god kontakt med far (han var ikke slik som din x men særdeles vanskelig og ondskapsfull i førsten og har vært litt å henge fingrene i etterpå også) og resten av familien, hans og min.

De har kontakt med pappan sin og ting har etterhvert gått seg til veldig bra. Vi har en god tone generellt. Men ungene er blitt såpass store nå at de trekker seg unna pappa en del, det er nok fordi far har ny familie og ikke klarer å ta seg godt nok av ungene når de er der.

Ungene sier selv nei, til samvære, "vi var der jo allerede for to uker siden" Etter en måned eller to så er de lystne og klare for et nytt besøk. Har sluttet å legge meg i dette, både ham og de er store nok til å ordne opp selv nå.

Pga ungene så har jeg holdt en del kontakt med min mor annen familie, trodde jeg var god mor som hjalp ungene.

Men så sier min nåværende kjæreste til meg en dag, "hvorfor vil du ungene dine skal ha kontakt med mennesker du selv har vudert for skadelig at du har kontakt med"

Dette har jeg tenkt mye på.

Min mor oppfører seg ikke mot dem som mot meg, men helt fornøyd med oppførselen hennes ovenfor dem er jeg ikke. Og, hvis en psykolog sier at min mor må være sterkt forstyrret på et eller annet vis og at det er bra at jeg har kuttet kontakten, hvorfor skal jeg da tillate ungene mine å være såpass nære at de kan bli skadet?

Det er jo ikke så mange store tingene å sette fingeren på nå, men et slikt menneske er jo ikke bra for ungene å handskes med. Foresten så er det ingen av disse familiemedlemmene som bryr seg så mye om ungene mne heller.

Siden jeg er den eneste som klarer meg i livet, økonomisk og ellers så mener de at ungene får det de trenger hos meg. Så min mor spurte omtrent aldri etter dem, og annen familie sviktet med å gi gaver på bursdager, jul og til og med til konfirmasjonen.

Så nå er det helt slutt siden en god tid tilbake. Vi har omtrent ikke kontakt med min mor, og hun har endelig skjønt at det ikke er noe poeng i å presse på her. Jeg har også blitt såpass sterk at jeg faktisk sier alt jeg har på hjertet rett ut, det har jeg sett skremmer henne litt, tøyler henne faktisk.

Min bror er ute av livene våre, han driver med drog og det har bare gått nedover uansett hvor mye hjelp og støtte jeg har gitt. Nå sist snøt han meg på mange tusen, har ødelagt eiendommen min for en del penger og har virkelig vist hva han står for. Ungene fikk beskjed om at de fra nå at ikke har noe med han å gjøre, at han ikke en gang dugde til å bli kalt onkel. (det er ingen bombe for ungene, desverre har det vært i mange år at vi alltid må sitte parat for å unngå raserianfall osv. så ungene er forsåvidt kjent med dette)

Så mine unger vokser opp med lite kontakt med sitt eget kjøtt og blod. Men de er desverre født inn i en familie med svært mange dårlige forbilder.

De har kontakt med sin far, de drar dit når de vil, og utover det så har de litt ny familie i min nye kjæreste. Blod er ikke tykkere enn vann har jeg lært.

Så stå på Valnøtt, og tenkt over om du skal snu himmel og hav for at ungene skal ha kontakt med folk når du selv bedømmer dem som tvilende.

Det er supert om de får beholde familiemedlemmer men ikke være lei deg om de mister personer du selv føler ikke er godt å ha i ditt liv.

For meg tok det sin tid før jeg skjønte at jeg jeg ikke gjorde noe galt men passet tryggere og bedre på meg selv og mine barn ved å kutte ut en del personer i våre liv selv om de het "familie"

Tvi, tvi videre. Vi er med deg i tankene

Du har en sterk historie. Det er på en måte godt at man ikke er den eneste i verden som ikke gleder seg til konfirmasjoner - selvom jeg ikke unner andre å ha det sånn.

Min vurdering i forhold til mora mi er at hun er en så stor belastning på meg at hvis jeg skal forholde meg til henne bruker hun opp hele meg. Hvis jeg begynner å svare henne vil hun nemlig øke tempoet på henvendelsene sine dramatisk. Det er føst nå - etter to besøksforbud og trussel om at jeg saksøker henne - at vi er kommet ned på et nivå hvor hun bare sender sånt en gang i blant.

Dermed vil det å forholde meg til henne ha den prisen at jeg ikke vil klare å ivareta min rolle som mor, eller som arbeidstaker. Det er ikke aktuelt for meg å ofre disse rollene for noen.

Dessuten har jeg etterhvert blitt enig med meg selv i at det er lov å ha igjen bittelitt overskudd til seg selv også. Man kan forlange å ha igjen nok krefter til å orke å ta litt vare på seg selv - uansett hvor mye folk gjør krav på en.

Det var aldri aktuelt at hun kunne fortsette å relatere til ungene mine - hun ville aldri klart å overholde avstand til meg, dessuten er hun _ikke_ egnet til å ta vare på barn uansett hvor kort tidsrom.

Det med ungenes slekt på farssiden deres har jeg tenkt at kan være slik at de kommer på besøk iblant. Jeg trenger ikke å snakke med dem om mine problemer med eksen min forutsatt at de også lar temaet ligge. Man trenger ikke alltid si det man mener selvom man alltid bør mene det man sier. Slik kan de treffe barna og barna ha et positivt forhold til dem - uavhengig av hva jeg mener om dem eller de om meg.

Det beste for meg hadde jo vært om de trodde meg og det jeg fortalte, men jeg vurderer min eksmanns evne til å ro seg ut av hva som helst som såpass god at jeg holder det meget usannsynlig at det skal skje. Jeg brukte tross alt femten år på å komme vekk fr aham selv - enda jeg følte slagene og voldtektene på kroppen. Jeg kan ikke forlange mer klarsyn av andre enn jeg klarte å prestere selv.

[Elis31]

Har sjekket med mekledamen - vi ble enige om at jeg stikker nesa inn, sier at han kan få tilsyn under samvær, venter til han har sagt noe annet enn ja til det og går igjen. Tre minutter holdt sa hun så slipper jeg at det står "ikke møtt" på attesten når vi skal i retten.

Advokaten er fullstendig rolig og er mest fascinert over at en mann som ikke klarer å få ungene til å engang snakke med seg skal forsøke å få full omsorg for dem.

Bare en tanke om det meklingsmøte, om du er der tre minutter eller en time, synes du har alt å vinne på være der den timen. Han lirer jo ut av seg så mye dumt, at det er kun til skade for han selv. Og du har ihvertfall en sjanse til å forsvare deg mot hans påstander.

Men det er du som kjenner saken og vet hva som er best

Uansett masse lykke til!

[Atene]

Bare en tanke om det meklingsmøte, om du er der tre minutter eller en time, synes du har alt å vinne på være der den timen. Han lirer jo ut av seg så mye dumt, at det er kun til skade for han selv. Og du har ihvertfall en sjanse til å forsvare deg mot hans påstander.

Men det er du som kjenner saken og vet hva som er best

Uansett masse lykke til!

''Og du har ihvertfall en sjanse til å forsvare deg mot hans påstander. ''

Overfor hvem? Ham? Megleren har taushetsplikt uansett.

Dette vet sikkert Valnøtt, men det er noe man må lære av erfaring. Med sånne mennesker går det ikke an å tro at bare man snakker nok, så vil de forstå din side av saken. De vil aldri forstå den. Det er bare bortkastet tid.

[Elis31]

''Og du har ihvertfall en sjanse til å forsvare deg mot hans påstander. ''

Overfor hvem? Ham? Megleren har taushetsplikt uansett.

Dette vet sikkert Valnøtt, men det er noe man må lære av erfaring. Med sånne mennesker går det ikke an å tro at bare man snakker nok, så vil de forstå din side av saken. De vil aldri forstå den. Det er bare bortkastet tid.

Det kan være mulig du har rett i det. Jeg tenkte om det er en mulighet for at mekler eller familierådgivningskontor kan bli innkalt i retten som vitne, eller deres konklusjoner kan brukes. Da hadde jeg ikke villet la han lire av seg det mest utrolige, uten at jeg hadde vist hva han hadde sagt.

[Gjest Valnøtt]

Bare en tanke om det meklingsmøte, om du er der tre minutter eller en time, synes du har alt å vinne på være der den timen. Han lirer jo ut av seg så mye dumt, at det er kun til skade for han selv. Og du har ihvertfall en sjanse til å forsvare deg mot hans påstander.

Men det er du som kjenner saken og vet hva som er best

Uansett masse lykke til!

Mekleren bryr seg ikke om hva noen av oss sier eller mener. Det skal ikke føres protokoll etter meklingen og mekleren har taushetsplikt.

Og... Jeg har nettopp sittet to timer i møte med eksen for å forsøke å møte ham med noe fornuft, men det ga ikke så gode resultater. Kan egentlig nesten kjenne lukten av svovel enda.

Så da trenger jeg bare meklingsattesten, og der står det kun møtt opp eller ikke møtt opp, så da stikker jeg inn, sier hei, nei og ferdig med det.

[Gjest Valnøtt]

Det kan være mulig du har rett i det. Jeg tenkte om det er en mulighet for at mekler eller familierådgivningskontor kan bli innkalt i retten som vitne, eller deres konklusjoner kan brukes. Da hadde jeg ikke villet la han lire av seg det mest utrolige, uten at jeg hadde vist hva han hadde sagt.

Hvis det skal kalles inn noen derfra, så må nesten han som har dealet med oss de siste årene komme. Og han kan da fortelle fra det forrige møtet vi hadde i sist uke, så tror jeg de fleste skjønner hvorfor det ble en kort mekling.

Hvis han forteller at ungene fortalte ham om vold og rus osv samt at eksen ville ha meg brent på bål da. Jeg er tidvis nokså usikker på hva han husker og ikke husker av ting han har sett og lest og svart på jeg. (Han begynner å bli sliten av oss, og det skjønner jeg)

[sola60]

*Store klemmer til Valnøtt* Sender også styrkepoeng - stå på!

[KaVa]

Åh, Valnøtt, det gjør meg så glad å se at NOE kan gå rett vei! Du er ei skikkelig løvemor - og det er bra!

[Gjest Valnøtt]

Åh, Valnøtt, det gjør meg så glad å se at NOE kan gå rett vei! Du er ei skikkelig løvemor - og det er bra!

Takk :-)

Apropos løvemødre - jeg har sittet og lest på siden deres i hele sommer og vår. Store klemmer til dere!

[Gjest Valnøtt]

Du er sterk Valnøtt.

Det er ille å ha såpass nære familiemedlemmer som dolker en slik i ryggen som din mor gjør.

Jeg vet, for jeg har nemmelig også en del problemer med min mor , og bror og til dels søster.

Jeg har for såvidt kuttet ut min mor, forholdet til min bror er helt over for alltid, og min søster snakker jeg svært sjelden med.

Så jeg vet hvordan det kan være å stå på "egne ben."

Jeg kan lese at du tenker mye på forholdet mellom barna og deres familie.

Jeg ble alene med mine barn for mange år siden (er i forhold nå da) og det aller viktigste for meg i alle år var at de skulle opprettholde god kontakt med far (han var ikke slik som din x men særdeles vanskelig og ondskapsfull i førsten og har vært litt å henge fingrene i etterpå også) og resten av familien, hans og min.

De har kontakt med pappan sin og ting har etterhvert gått seg til veldig bra. Vi har en god tone generellt. Men ungene er blitt såpass store nå at de trekker seg unna pappa en del, det er nok fordi far har ny familie og ikke klarer å ta seg godt nok av ungene når de er der.

Ungene sier selv nei, til samvære, "vi var der jo allerede for to uker siden" Etter en måned eller to så er de lystne og klare for et nytt besøk. Har sluttet å legge meg i dette, både ham og de er store nok til å ordne opp selv nå.

Pga ungene så har jeg holdt en del kontakt med min mor annen familie, trodde jeg var god mor som hjalp ungene.

Men så sier min nåværende kjæreste til meg en dag, "hvorfor vil du ungene dine skal ha kontakt med mennesker du selv har vudert for skadelig at du har kontakt med"

Dette har jeg tenkt mye på.

Min mor oppfører seg ikke mot dem som mot meg, men helt fornøyd med oppførselen hennes ovenfor dem er jeg ikke. Og, hvis en psykolog sier at min mor må være sterkt forstyrret på et eller annet vis og at det er bra at jeg har kuttet kontakten, hvorfor skal jeg da tillate ungene mine å være såpass nære at de kan bli skadet?

Det er jo ikke så mange store tingene å sette fingeren på nå, men et slikt menneske er jo ikke bra for ungene å handskes med. Foresten så er det ingen av disse familiemedlemmene som bryr seg så mye om ungene mne heller.

Siden jeg er den eneste som klarer meg i livet, økonomisk og ellers så mener de at ungene får det de trenger hos meg. Så min mor spurte omtrent aldri etter dem, og annen familie sviktet med å gi gaver på bursdager, jul og til og med til konfirmasjonen.

Så nå er det helt slutt siden en god tid tilbake. Vi har omtrent ikke kontakt med min mor, og hun har endelig skjønt at det ikke er noe poeng i å presse på her. Jeg har også blitt såpass sterk at jeg faktisk sier alt jeg har på hjertet rett ut, det har jeg sett skremmer henne litt, tøyler henne faktisk.

Min bror er ute av livene våre, han driver med drog og det har bare gått nedover uansett hvor mye hjelp og støtte jeg har gitt. Nå sist snøt han meg på mange tusen, har ødelagt eiendommen min for en del penger og har virkelig vist hva han står for. Ungene fikk beskjed om at de fra nå at ikke har noe med han å gjøre, at han ikke en gang dugde til å bli kalt onkel. (det er ingen bombe for ungene, desverre har det vært i mange år at vi alltid må sitte parat for å unngå raserianfall osv. så ungene er forsåvidt kjent med dette)

Så mine unger vokser opp med lite kontakt med sitt eget kjøtt og blod. Men de er desverre født inn i en familie med svært mange dårlige forbilder.

De har kontakt med sin far, de drar dit når de vil, og utover det så har de litt ny familie i min nye kjæreste. Blod er ikke tykkere enn vann har jeg lært.

Så stå på Valnøtt, og tenkt over om du skal snu himmel og hav for at ungene skal ha kontakt med folk når du selv bedømmer dem som tvilende.

Det er supert om de får beholde familiemedlemmer men ikke være lei deg om de mister personer du selv føler ikke er godt å ha i ditt liv.

For meg tok det sin tid før jeg skjønte at jeg jeg ikke gjorde noe galt men passet tryggere og bedre på meg selv og mine barn ved å kutte ut en del personer i våre liv selv om de het "familie"

Tvi, tvi videre. Vi er med deg i tankene

Jeg fant forresten en artikkel som går på akkurat dette. Jeg synes den var god.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2544853.ece