8-åring vil ikke kose - skilsmisseproblematikk

[Gjest Anne2008]

Jeg har en del spørsmål angående mine barn - spørsmålene er nummerert:

1) I bortimot et par år har sønnen min sluttet å kose og gi meg klemmer. Jeg har variert mellom å akseptere det, bli frustrert og lei meg. Jeg veksler mellom å la være å gi ham en klem, gi ham oppå hodet eller å tulle-klemme. Jeg vil at han skal føle at jeg aksepterer det, men at jeg har lyst å gi ham en klem for meg selv. Har jeg gjort noe galt? Han var en ordentlig kosegutt da han var mindre. Det interessante er at han vil ikke gi klem til noen bortsett fra sin far, som er en ganske perifer person i hans liv. Han ser feks kjæresten min mer, men han får heller ingen klem.

Bakgrunn: Jeg har vært alenemor til mine to barn fra minstemann var 6 mnd. En gutt som nå er 8 og en jente som er 10 år. Faren deres bor i utlandet og de har bare hatt sporadisk kontakt med ham inntil for to år siden. Da han begynte å involvere seg mer. Det siste året har de sett han nesten hver måned, (fredag kveld - søndag formiddag). 10 dager sammenhengende i sommerferien i år (ny rekord) og 1 uke over nyttår. Faren deres er vel egentlig en snill og grei kar, men har vel ikke helt peiling på hva det er å være familie og å ha barn. Vi var vel ingen match made in heaven og han taklet ikke det å bli far og fant seg en annen dame da jeg var gravid med sønnen vår, noe som har gitt meg et traume fra en annen verden. Men jeg har greidd å bearbeide det og har et helt greitt forhold til eks-mannen min nå. Greitt i den forstand at jeg ikke føler noe når jeg treffer han og kan gi ham kreditt for å komme på banen osv. Samboeren (samme dame som han ble sammen med da jeg var gravid) hans er også veldig snill med barna, og jeg liker henne godt, så jeg greier å være positiv til dem føler jeg. Jeg har hele tiden bodd alene med mine barn, men har hatt et par kjærester. Mine barn er velfungerende; de er usedvanlig flinke på skolen, de er sporty, musikalske og sosiale (så jeg kjenner meg ikke igjen i alle avisoverskrifter som ramser opp alle katastrofer som skal ramme skilsmissbarn) . Jeg får alltid veldig god tilbakemelding på dem fra skole og fritidsaktiviteter og andre voksne. Hjemme hos meg viser de selvfølgelig litt flere sider. Da sønnen min var liten var det svært komplisert for han med farens sporadiske og korte besøk. Han hadde mye problemer med magen, var inadvendt og var lite tillitsfull overfor andre enn meg. Dette har forandret seg. Nå er han blitt mye tryggere på seg selv. Han er flink å spille fotball og flink på skolen, noe som gjør at han har en viss status i klassen sin. Faren snakker ikke norsk, men barna mine har lært seg engelsk. Men lillebror er i disfavør når det gjelder språket i forhold til storesøsteren.

2) Far har nå uttrykt ønske om at barna skal være 4 uker hos ham sammenhengende neste sommer. Han skisserte et opplegg for dem, uten å snakke med meg først, og barna ble i fyr og flamme. Jeg synes dette er en dramatisk økning når det lengste de har vært sammen sammehengende er 10 dager til nå. Men overdriver jeg dette? Kanskje det er bare positivt med en lengre periode? Da blir de i alle fall skikkelig kjent. Jeg er usikker på dette. Spesielt når det gjelder yngstemann. Han forstår det meste som blir sagt på engelsk, men mangler en del vokabular selv. Dette hadde nå blitt et intensivkurs i språket. Men kan feks han få det for tøft? Hva mener du? Les hele brevet mitt, for det gir et helhetsbilde.

3) To ulike verdener og min "taper". Min datter har et helt urealistisk forhold til sin far. Dvs hun dyrker ham. Han er feilfri. Han har alt. Hun er en furie hver gang hun har møtt ham og uttrykker nærmest et hat til meg. For tiden er gjengangeren at alt er kjedelig hos meg og alt er bedre hos pappa. Og det er jo sant. Hos meg har de hverdagen sin. Jeg er streng, pappa er snill. Norge er kjedelig, USA er spennende. Faren deres har god råd og de lever i en nærmest uvirkelig tilværelse sammen med han. Flotte hoteller, dyre aktiviteter, personlige trenere, dyre gaver, masse brus, fritt valg av mat osv. Jeg ønsker at barna mine skal ha et godt forhold til faren sin, han er ikke et dårlig menneske og han er generøs mot dem han er glad i. Men det hele blir litt komplisert. Jeg prøver å ikke legge meg oppi ting og holder en lav profil når det gjelder hvordan han gjør ting. Jeg er vel bare glad for at han ser dem. De eneste gangene jeg har sagt noe er når han har forskjellsbehandlet dem. Han favoriserer nok storesøster selv om det har blitt bedre. Men jeg vet lite om dynamikken som er når de sammen med far. Jeg registrer bare at min sønns frustrasjonsnivå til tider er svært høyt. Den eneste gangen han har slått sin søster var hos far. I sommer presterte han til og med å si til henne at jeg skal drepe deg. Disse eksemplene er totalt ukjent for det samspillet mellom dem som jeg kjenner hjemme. Jeg opplever ikke at far registerer slike ting. Men jeg snakker ikke så mye med han heller. Vi kommuniserer ikke så bra og jeg får stort sett enstavelses svar når jeg stiller spørsmål. Bør jeg legge meg mer oppi ting? Hvordan skal jeg takle dette? Min datter går veldig i forsvar for faren sin. Om jeg stiller et spesifikt spørsmål, kan hun ramse opp et forsvar for noe uten at jeg har kritiser noe som helst. Jeg opplever ikke at jeg sier kritiske ting om han, men kan hun oppfatte det slik? Hva er virkeligheten? Samboeren til eksmannen min opplever jeg som engasjert og flott, hun har til og med besøk et norskkurs (i motsetning til faren). Så jeg har en bedre følelse når hun er sammen med dem, men hun har ikke barn selv (enda), så jeg vet ikke helt hva slags ""kompetanse hun har, men det virker i alle fall som om hun er begeistret for dem.

4) Samtidig må jeg si at jeg føler at jeg har gitt alt. Også kommer faren på banen når jeg har gjort hele grunnarbeidet og får veloppdragne barn på et fat, som til og med er hengivne overfor han, jeg har jo ikke snakket negativt om faren deres og jeg sier meg enig i at han er snill. Jeg begynner å kjenne på at dette er forferdelig urettferdig. Men jeg greier stort sett å handle rasjonelt; For jeg tror det er viktig for barna å ha kontakt med faren sin. Men nå lurer jeg jo på om det kan bli for mye av det gode, sikkert fordi jeg er usikker på om det er av det gode totalt sett. Mine ferieforslag blir slaktet for neste sommer fordi de har et mye mer spennede tilbud fra far. Det var ikke konkurrerende, mitt opplegg skal gjøres i tillegg til fars opplegg. Der er vi nå.Hva gjør jeg? Hva slags strategi skal jeg ha her? Når barna har vært hos far er det ikke løpende barn som lengter etter mamma som kommer, de er ganske avmålt og til og med datteren min er en dårlig klemmer i slike situasjoner. Hva er det som skjer? Det er ganske heftig for meg. Jeg føler meg avvist av mine barn og de er fortsatt så små. Jeg prøver å ha helt rolige dager når de kommer tilbake fra far eller at han har vært her. De får feks lov til å se tv nesten en hel dag om været er dårlig, det skjer jo ellers aldri. Vi har er lavt tv-forbruk. Men jeg vet ikke hva som er smartest her heller.

5) Siste hendelse jeg ønsker en analyse av er at min sønn fikk et skikkelig angtsanfall når han skulle fly hjem sist de møtte faren sin. Barna er svært bereiste. Så det er ikke flyvningen i seg selv han kan ha vært redd for. Han elsker take-off. Når de skal fly langt reiser jeg sammen med dem. De har prøvd å fly innad i Europa på egen hånd to ganger. Første gang var uten problemer, denne gangen måtte de altså gå av flyet fordi min sønn ikke fikk puste. Faren fløy hjem sammen med dem dagen etter. Det er vanskelig å få tak i hva som skjedde. Men det må ha vært heftig, det kom helsepersonell og tok pulsen hans fordi han hadde pusteproblemer. Og han greidde ikke å snakke. Datteren min ble selvfølgelig livredd oppi det hele. De er veldig selvstendige og for seg. Sønnen min sier at han ønsker å fly igjen - også på egen hånd - men hva er riktig strategi her? Og hva kan være årsaken til dette angstanfallet? Det har han aldri hatt før. Da han var liten ville han ikke være sammen med faren sin. Nå gleder han seg til han kommer og gråter når han drar. Så avskjedsscenen er etterhvert at barna gråter fordi pappa drar og er sinte på meg som er her. Dette er heftig! Og det er ikke fordi jeg er en dårlig mor. Jeg har mine feil helt klart, men dette er litt voldsomt. Hva sier du? Hvor mye skal jeg grave i dette?

Det hadde vært interessant å høre hva du tenker om denne situasjonen. Jeg gir gjerne mer utfyllende opplysninger om du lurer på noe.

Mvh

En alenemor som gjør sitt beste

[Gjest GA]

Dette hørtes ikke lett ut, jeg tror nesten jeg hadde tatt kontakt med noen på familievernkontoret og fått hjelp til hvordan du skal håndtere situasjonen. Det høres jo ut som ungene sliter også.

Det kan ikke være greit å være den helt vanlige mamma'n når det kommer en eventyrprins av en far og tar ungene med seg på luksusferie.

Det kan jo hende det er noen andre som har noe mer vettugt å si her inne, jeg sender bare en trøsteklem, for det det er verdt.

[Gjest Anne2008]

Dette hørtes ikke lett ut, jeg tror nesten jeg hadde tatt kontakt med noen på familievernkontoret og fått hjelp til hvordan du skal håndtere situasjonen. Det høres jo ut som ungene sliter også.

Det kan ikke være greit å være den helt vanlige mamma'n når det kommer en eventyrprins av en far og tar ungene med seg på luksusferie.

Det kan jo hende det er noen andre som har noe mer vettugt å si her inne, jeg sender bare en trøsteklem, for det det er verdt.

Takk!

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke erfaring eller kompetanse til å kommentere det meste av det du har opplevd. Men skjønner følgende må oppleves ekstremt tøft:

'' Også kommer faren på banen når jeg har gjort hele grunnarbeidet og får veloppdragne barn på et fat, som til og med er hengivne overfor han, jeg har jo ikke snakket negativt om faren deres og jeg sier meg enig i at han er snill. ''

Tror du er generøs og klok nok til å takle dette og ikke ødelegge inntrykket. Ikke for fars skyld, men for barnas. Etterhvert vil antakelig barna forstå sammenhengen, og hvis ikke er det antakelig ingen krise, selv om det er bittert for deg. Godt du er generøs nok til å se det tross alt er fint at far har kommet på banen (vet ikke hvordan jeg ville taklet det selv).

Føler med deg. Lykke til!

[Gjest også en mamma]

Jeg er sikker på at du gjør ditt beste. :-)

Det er vanskelig å svare grundig på spørsmålene dine, til det vet jeg for lite. Men jeg fikk noen tanker mer generelt når jeg leste innlegget ditt.

Jeg ser du tar opp dette med klemming. Barna dine er 8 og 10. Jeg ser det ikke som unaturlig at de ikke klemmer så mye som før. Rett og slett. Dette kommer med alderen. Når det kommer varierer, men de fleste barn blir mer tilbakeholdne med fysisk kontakt etter som de vokser til. At de likevel klemmer faren syns jeg ikke du skal vektlegge, han har en posisjon i forhold til dem akkurat nå som er unik (skal komme tilbake til det).

Jeg registrerer også at du er litt frustrert over at far har fått alt "ferdig", mens du er den som har oppdratt barna fram til nå. Jeg skjønner frustrasjonen! Men det er på en måte verken fars feil eller barnas feil. Det bare "ble sånn". Samtidig skjønner jeg jo at du er glad for at far tar kontakt med barna, og det syns jeg er veldig bra at du greier å være.

For barnas del er det jo veldig bra at far endelig tar kontakt. Det er nok ikke mange fedre som ville gjort det, og det syns jeg det står respekt av fra fars side også. Han bor i et annet land, han har ny samboer og et helt liv, og likevel velger han å ta opp kontakten med sine barn og involvere seg gradvis mer. Det fortjener han virkelig kreditt for, og det er godt at du også ser det. :-)

Jeg tenker hvis jeg hadde vært 8-10 år og en slik situasjon som dine barn - tenk bare for deg selv - tenk å ha en rik pappa i USA, en som man kan besøke og gjøre spennende ting sammen med, hvor penger ikke er noe problem, og hvor man flyr over Atlanteren flere ganger i året for å besøke han. Klart det er spennende! Og fantastisk! Og kjempemorsomt. Tenk å komme tilbake til skolen etter ferien og berette at man har vært 4 uker hos pappa i USA.

Og særlig når det har vært noen år hvor de ikke hadde mye kontakt med pappa. De visste han fantes, men de traff han knapt nok. Det har sikkert vært vanskelig for dem. Når venner eller andre har spurt om faren deres, så har de sikkert følt seg veldig små. Men nå trenger de ikke bøye hodet lenger. Nå kan de være stolte og si at de kjenner pappa, og han bor der og har det sånn. Jeg tror det er utrolig viktig for barn at de har kontakt med begge foreldrene, og sånn som her hvor pappa har vært ute av bildet i noen år så er det ekstra stort for barna når han tar kontakt.

Men - dette betyr ikke at de ikke er glade i deg! Det føles kanskje som om ditt liv og det du har å tilby er grått og kjedelig i sammenligning, og kanskje opplever til og med barna det sånn i øyeblikket. Men det vil roe seg etter hvert. Og jeg tenker at nettopp derfor bør du gå med på 4 ukers ferie hos far neste sommer. La både han og dem kjenne litt på hverdagen. Selv om hverdagen hos far er helt annerledes en hverdagen hos deg, så er det jo åpenbart at 4 uker blir noe annet enn langhelger eller 10 dager. La både far og ungene få roe seg ned litt i forhold til hverandre. Bli ordentlig kjent med hverandre, rett og slett. Etter hvert som ungene blir mer vant med å være hos far, så vil litt av den enorme glansen avta. De vil forhåpentligvis fortsatt glede seg stort til å besøke pappa, men det hele blir litt mer "dagligdags" etterhvert.

Du vil antagelig aldri kunne konkurrere med pappa på dyre feriereiser, eksklusive hoteller og flotte klær og andre ting. Men du trenger heller ikke konkurrere. Du er der, du er den trygge basen som alltid har vært der, og gi ungene noen år så vil de garantert lære å verdsette det igjen.

Du beskriver at din datter en er furie mot deg etter å ha besøkt far - men det tror jeg kommer av at far ser dem i så korte tidsrom av gangen at det blir "full fest" hver gang. Og når man er 10 år ville vel barna helst hatt julaften hver dag, hvis de fikk velge. Men jeg er overbevist om at dette ikke skyldes deg eller noe du har gjort, ei heller høres det ut som om far har satt ungene opp i mot deg. Jeg tror at dette vil roe seg etter hvert som de ser far mer, over lengre tidsrom, og kanskje blir trygge på at far ikke forsvinner ut av livene deres igjen.

Det kan jo hende at akkurat det med frykten for at pappa skal bli borte igjen kan påvirke dem begge. De syns jo at dette er så bra, nesten for godt til å være sant. Hvem vet om det varer? Kanskje er det trist å forlate pappa hver gang, fordi de ikke vet om de se han igjen. Mamma derimot... hun har jo alltid vært der. Mamma blir ikke borte. Men tenk om pappa ikke vil ha dem på besøk igjen? Når jeg sier dette så sier jeg ikke det fordi jeg tror at det er realistisk at far skal kutte kontakten med dem, men for barna, som faktisk HAR opplevd å bli sviktet av far en gang før, så er det nok en bekymring som ligger inni dem et sted, enten de tenker bevisst på det eller ikke.

Når det gjelder angstanfallet du beskrev så har jeg rett og slett ikke peiling. Jeg ville vurdert å tatt det opp med fastlegen, i alle fall hvis det inntraff igjen.

[Gjest Anne2008]

Jeg er sikker på at du gjør ditt beste. :-)

Det er vanskelig å svare grundig på spørsmålene dine, til det vet jeg for lite. Men jeg fikk noen tanker mer generelt når jeg leste innlegget ditt.

Jeg ser du tar opp dette med klemming. Barna dine er 8 og 10. Jeg ser det ikke som unaturlig at de ikke klemmer så mye som før. Rett og slett. Dette kommer med alderen. Når det kommer varierer, men de fleste barn blir mer tilbakeholdne med fysisk kontakt etter som de vokser til. At de likevel klemmer faren syns jeg ikke du skal vektlegge, han har en posisjon i forhold til dem akkurat nå som er unik (skal komme tilbake til det).

Jeg registrerer også at du er litt frustrert over at far har fått alt "ferdig", mens du er den som har oppdratt barna fram til nå. Jeg skjønner frustrasjonen! Men det er på en måte verken fars feil eller barnas feil. Det bare "ble sånn". Samtidig skjønner jeg jo at du er glad for at far tar kontakt med barna, og det syns jeg er veldig bra at du greier å være.

For barnas del er det jo veldig bra at far endelig tar kontakt. Det er nok ikke mange fedre som ville gjort det, og det syns jeg det står respekt av fra fars side også. Han bor i et annet land, han har ny samboer og et helt liv, og likevel velger han å ta opp kontakten med sine barn og involvere seg gradvis mer. Det fortjener han virkelig kreditt for, og det er godt at du også ser det. :-)

Jeg tenker hvis jeg hadde vært 8-10 år og en slik situasjon som dine barn - tenk bare for deg selv - tenk å ha en rik pappa i USA, en som man kan besøke og gjøre spennende ting sammen med, hvor penger ikke er noe problem, og hvor man flyr over Atlanteren flere ganger i året for å besøke han. Klart det er spennende! Og fantastisk! Og kjempemorsomt. Tenk å komme tilbake til skolen etter ferien og berette at man har vært 4 uker hos pappa i USA.

Og særlig når det har vært noen år hvor de ikke hadde mye kontakt med pappa. De visste han fantes, men de traff han knapt nok. Det har sikkert vært vanskelig for dem. Når venner eller andre har spurt om faren deres, så har de sikkert følt seg veldig små. Men nå trenger de ikke bøye hodet lenger. Nå kan de være stolte og si at de kjenner pappa, og han bor der og har det sånn. Jeg tror det er utrolig viktig for barn at de har kontakt med begge foreldrene, og sånn som her hvor pappa har vært ute av bildet i noen år så er det ekstra stort for barna når han tar kontakt.

Men - dette betyr ikke at de ikke er glade i deg! Det føles kanskje som om ditt liv og det du har å tilby er grått og kjedelig i sammenligning, og kanskje opplever til og med barna det sånn i øyeblikket. Men det vil roe seg etter hvert. Og jeg tenker at nettopp derfor bør du gå med på 4 ukers ferie hos far neste sommer. La både han og dem kjenne litt på hverdagen. Selv om hverdagen hos far er helt annerledes en hverdagen hos deg, så er det jo åpenbart at 4 uker blir noe annet enn langhelger eller 10 dager. La både far og ungene få roe seg ned litt i forhold til hverandre. Bli ordentlig kjent med hverandre, rett og slett. Etter hvert som ungene blir mer vant med å være hos far, så vil litt av den enorme glansen avta. De vil forhåpentligvis fortsatt glede seg stort til å besøke pappa, men det hele blir litt mer "dagligdags" etterhvert.

Du vil antagelig aldri kunne konkurrere med pappa på dyre feriereiser, eksklusive hoteller og flotte klær og andre ting. Men du trenger heller ikke konkurrere. Du er der, du er den trygge basen som alltid har vært der, og gi ungene noen år så vil de garantert lære å verdsette det igjen.

Du beskriver at din datter en er furie mot deg etter å ha besøkt far - men det tror jeg kommer av at far ser dem i så korte tidsrom av gangen at det blir "full fest" hver gang. Og når man er 10 år ville vel barna helst hatt julaften hver dag, hvis de fikk velge. Men jeg er overbevist om at dette ikke skyldes deg eller noe du har gjort, ei heller høres det ut som om far har satt ungene opp i mot deg. Jeg tror at dette vil roe seg etter hvert som de ser far mer, over lengre tidsrom, og kanskje blir trygge på at far ikke forsvinner ut av livene deres igjen.

Det kan jo hende at akkurat det med frykten for at pappa skal bli borte igjen kan påvirke dem begge. De syns jo at dette er så bra, nesten for godt til å være sant. Hvem vet om det varer? Kanskje er det trist å forlate pappa hver gang, fordi de ikke vet om de se han igjen. Mamma derimot... hun har jo alltid vært der. Mamma blir ikke borte. Men tenk om pappa ikke vil ha dem på besøk igjen? Når jeg sier dette så sier jeg ikke det fordi jeg tror at det er realistisk at far skal kutte kontakten med dem, men for barna, som faktisk HAR opplevd å bli sviktet av far en gang før, så er det nok en bekymring som ligger inni dem et sted, enten de tenker bevisst på det eller ikke.

Når det gjelder angstanfallet du beskrev så har jeg rett og slett ikke peiling. Jeg ville vurdert å tatt det opp med fastlegen, i alle fall hvis det inntraff igjen.

Tusen takk for mange gode innspill og oppmuntring.