Altfor omtenksom

[Gjest flott, men ...]

Det er flott at barn er omtenksomme , men noen ganger er det kanskje litt for mye .....

Vår minste, 8 år, er slik.

Er det èn sjokoladebit igjen i fatet, vil hun ikke ha den (innerst inne vil hun det), for noen andre kan jo også ha lyst på den.

I sommer ble hun bedt med på en helgetur med onkel og tante, hun klarte ikke glede seg over den for storesøster på 13 ble ikke bedt med (hun skulle jobbe den helgen), både storesøster og vi forklarte flere ganger for henne at hun måtte glede seg, for det passet ikke for storesøster allikevel, heldigvis klarte hun å glede seg etterhvert.

Når vi spiser taco, så drikker vi saft inntil, jeg liker best gul saft, de andre rød, men i sympati overfor meg velger hun også gul saft, slik at ikke jeg skal være aleine om å drikke den.

Hver morgen må hun ha kos og vinke til oss når vi kjører på jobb, får hun ikke gjort det har hun en stor klump i magen resten av dagen, dårlig samvittighet for at vi ikke har fått kos og sett at hun vinker oss av gårde. Hun er alltid veldig flink til å ønske oss en god dag når vi drar.

Papsen i huset skulle på et jobboppdrag i sommer, skulle være borte i en og en halv uke, hun og storesøster var bedt bort et par dager før han skulle dra, da ville ikke hun være med fordi hun ikke fikk være hjemme de siste dagene før han dro avgårde, vi fikk overtalt henne, måtte ta en hvit løgn om at han skulle dra samme dag som de, da var det greit. Eller egentlig ikke så veldig greit, for da ville jo jeg bli helt aleine i huset, forklarte at jeg skulle jo på jobb, så jeg ville ikke merke at jeg hadde huset for meg selv.

Jeg er litt morragretten av meg, i helgene står ofte barna opp før meg, kommer jeg inn på kjøkkenet og jeg ser "sur" ut, ser hun på meg å spør om jeg har en fin dag , smelter jo et morshjerte, så smilet kommer fort på.

Omtrent alltid skal "andre gå foran henne", det er liksom ikke så nøye med henne. Dette jobber vi med, om at hun må få sine ønsker oppfylt, det er ikke alltid bare alle andre som skal få det.

Noen ganger så får jeg gråten i halsen av omtenksomheten hennes, det er jo flott, men allikevel så grenser det til vanvidd syns jeg.

[Gjest Valnøtt]

Oj.... Jeg tror du skal prøve å lære henne å kreve litt mer plass. Tenker på hvordan en sånn nydelig liten sjel kan få det med alle grådige, slemme og lite hensynsfulle mennesker ute i verden...

Men for en nydelig jente da :-)

[hidi, the scorpion]

Ååååh, så nydelig datter du har! Jeg smeltet totalt....

Min yngste datter var også slik. Når hun skulle besøke pappan sin, så syntes hun det var sååå trist at jeg var alene! Så hun ringte/ringer får å høre hvordan jeg har det. Nå er hun 15, og veldig omsorgsfull enda, men på en annen måte.

Nå er hun en typisk tenåring, med alt det innebærer på godt og vondt. Jeg tror din datter vil foramdre seg med alderen, så bare nyt henne i fulle drag!

Bare fortsett å gi henne masse kjærlighet og omtanke tilbake

De vokser så altfor fort likevel....

[black wealch]

Tipper hun vil få mange gode venner og venninner. :-)

I det lange løp har jeg troen på at å være snill er det beste. Prøver å lære mine barn det, at selv om det i øyeblikket kan virke som et tap og gi seg og å være snill, så vil en tjene på det i lengden. Verden blir et bedre sted for alle ;-)

Du kan kanskje hjelpe henne å hevde seg selv noe mere, men det er en god egenskapsom du ikke må ødelegge.

[frosken]

Jeg mener også at hun er altfor omtenksom ut i fra hvordan du beskriver henne, og ville jobbet mye med at hun skal kunne kjenne egne behov og sørge for å få de dekket i en rimelig grad.

Husker ikke helt hvordan ordspillet er, men det er noe med at "Good girls go to heaven, bad girls go everywhere"...

[spiky]

Det er fint å være omtenksom, men dette høres ut som selvutslettende adferd. Syns det må være ok å lære henne å ta mer plass og at det er ok.

[jubalong70]

Hun høres ut som ei flott jente, som nok trenger å øve seg litt på å kjenne egne behov og lære seg til å sette seg selv fremst også av og til.

Akkurat hvordan man skal gå frem for å få til dette aner jeg ikke...

Er hun slik på skolen også? Kanskje en samtale med læreren kan være en ide?

[PieLill]

Mange flotte egenskaper å ta vare på.

;-)

For å unngå slagside kan hun kanskje øve seg på fornuftige kost-nyttevurderinger. Altså hvor mye vil et 'offer' koste henne kontra hvilken verdi det vil ha for mottageren. Koster det langt mer enn faktisk skaper, har hun et godt grunnlag for selvstendig selvhevdelse. "Er det ikke mye viktigere for deg å.... enn for XX at du...?"

Med årene blir hun sikkert også flinkere til å skille mellom egne, antatte og faktiske behov hos andre...

Å lære henne å ikke la seg utnytte kan nok by på noen utfordringer.

Hennes adferd kan kanskje også sees på som en ønskeliste. Sannsynligvis gir hun de hun er glad i det hun aller mest ønsker å motta selv.

mvh

[Gjest flott, men ...]

Hun høres ut som ei flott jente, som nok trenger å øve seg litt på å kjenne egne behov og lære seg til å sette seg selv fremst også av og til.

Akkurat hvordan man skal gå frem for å få til dette aner jeg ikke...

Er hun slik på skolen også? Kanskje en samtale med læreren kan være en ide?

Hun blir oppfattet som en veldig snill og omtenksom jente på skolen også.

Men .....

I 1.kl var hun veldig til å "vise" de elevene som kanskje ikke hadde fulgt med på det hun hadde fått med seg, da blei det i starten oppfattet av lærer og elever at hun måtte slutte å "bry" seg med hva de andre gjorde, kun konsentrere seg om seg selv.

Dessverre så har hun en såkalt "grå" stemme, (læreren satte navn på stemmen hennes), når hun snakker så høres hun veldig bestemt ut, kan høres sint ut (en svakhet hun har fra meg ....). Dette jobbet vi med her hjemme etter at læreren gjorde oss oppmerksom på dette.

Da vi var på konferansetimer i ettertid ble vi påminnet om dette, helt til nå i vår, da har læreren snudd, for de andre elevene bruker det visst "for alt det det er verdt", når det blir tatt opp i klassen, så sier læreren nå; "du har din stemme, A har sin stemme, B har sin stemme, og snuppa har sin stemme, nå kjenner vi snuppa så godt at vi vet at hun ikke er sint, det er bare hennes måte å snakke på". Da hun hadde vært i en liten konflikt med ei klasse venninne i vår, tok vi opp dette med den grå stemmen igjen, da begynte hun å gråte, "jeg er jo født med den stemmen mamma, hva skal jeg gjøre" ....... tårene rant på meg også da hun svarte meg med det ...... for vi som kjenner henne legger ikke merke til dette, vi vet jo at hun absolutt ikke er sint.

[PieLill]

Hun blir oppfattet som en veldig snill og omtenksom jente på skolen også.

Men .....

I 1.kl var hun veldig til å "vise" de elevene som kanskje ikke hadde fulgt med på det hun hadde fått med seg, da blei det i starten oppfattet av lærer og elever at hun måtte slutte å "bry" seg med hva de andre gjorde, kun konsentrere seg om seg selv.

Dessverre så har hun en såkalt "grå" stemme, (læreren satte navn på stemmen hennes), når hun snakker så høres hun veldig bestemt ut, kan høres sint ut (en svakhet hun har fra meg ....). Dette jobbet vi med her hjemme etter at læreren gjorde oss oppmerksom på dette.

Da vi var på konferansetimer i ettertid ble vi påminnet om dette, helt til nå i vår, da har læreren snudd, for de andre elevene bruker det visst "for alt det det er verdt", når det blir tatt opp i klassen, så sier læreren nå; "du har din stemme, A har sin stemme, B har sin stemme, og snuppa har sin stemme, nå kjenner vi snuppa så godt at vi vet at hun ikke er sint, det er bare hennes måte å snakke på". Da hun hadde vært i en liten konflikt med ei klasse venninne i vår, tok vi opp dette med den grå stemmen igjen, da begynte hun å gråte, "jeg er jo født med den stemmen mamma, hva skal jeg gjøre" ....... tårene rant på meg også da hun svarte meg med det ...... for vi som kjenner henne legger ikke merke til dette, vi vet jo at hun absolutt ikke er sint.

Om læreren har annonsert for de andre elevene at det er noe galt med stemmen hennes, endog med 'kallenavn' på stemmen hennes, er det på sitt beste fryktelig korttenkt. Slikt tar man opp på tomannshånd og helst uten merkelapper.

Jeg synes faktisk læreren skylder henne en solid unnskyldning. En lærerstartet trend kan være vanskelig å snu om ikke læreren på en eller annen måte overfor klassen erkjenner at det h*n gjorde var feil i utgangspunktet.

Det tar tid for en hjelpsom sjel å lære seg at iblant er den beste omsorgen å ikke blande seg. Mange voksne har jo ennå ikke lært det.... Det handler både om å lære seg å vente til man blir spurt om hjelp, tillate andre å selv definere sine behov. Se situasjoner fra andre vinkler enn hjelpevinkelen. Og å våge å relatere til andre litt utenfor basistrygghetssonen som for din datter er hjelpe/omsorgsrollen.

mvh

[jubalong70]

Hun blir oppfattet som en veldig snill og omtenksom jente på skolen også.

Men .....

I 1.kl var hun veldig til å "vise" de elevene som kanskje ikke hadde fulgt med på det hun hadde fått med seg, da blei det i starten oppfattet av lærer og elever at hun måtte slutte å "bry" seg med hva de andre gjorde, kun konsentrere seg om seg selv.

Dessverre så har hun en såkalt "grå" stemme, (læreren satte navn på stemmen hennes), når hun snakker så høres hun veldig bestemt ut, kan høres sint ut (en svakhet hun har fra meg ....). Dette jobbet vi med her hjemme etter at læreren gjorde oss oppmerksom på dette.

Da vi var på konferansetimer i ettertid ble vi påminnet om dette, helt til nå i vår, da har læreren snudd, for de andre elevene bruker det visst "for alt det det er verdt", når det blir tatt opp i klassen, så sier læreren nå; "du har din stemme, A har sin stemme, B har sin stemme, og snuppa har sin stemme, nå kjenner vi snuppa så godt at vi vet at hun ikke er sint, det er bare hennes måte å snakke på". Da hun hadde vært i en liten konflikt med ei klasse venninne i vår, tok vi opp dette med den grå stemmen igjen, da begynte hun å gråte, "jeg er jo født med den stemmen mamma, hva skal jeg gjøre" ....... tårene rant på meg også da hun svarte meg med det ...... for vi som kjenner henne legger ikke merke til dette, vi vet jo at hun absolutt ikke er sint.

Uff, ikke så greit, nei.

[Gjest flott, men ...]

Om læreren har annonsert for de andre elevene at det er noe galt med stemmen hennes, endog med 'kallenavn' på stemmen hennes, er det på sitt beste fryktelig korttenkt. Slikt tar man opp på tomannshånd og helst uten merkelapper.

Jeg synes faktisk læreren skylder henne en solid unnskyldning. En lærerstartet trend kan være vanskelig å snu om ikke læreren på en eller annen måte overfor klassen erkjenner at det h*n gjorde var feil i utgangspunktet.

Det tar tid for en hjelpsom sjel å lære seg at iblant er den beste omsorgen å ikke blande seg. Mange voksne har jo ennå ikke lært det.... Det handler både om å lære seg å vente til man blir spurt om hjelp, tillate andre å selv definere sine behov. Se situasjoner fra andre vinkler enn hjelpevinkelen. Og å våge å relatere til andre litt utenfor basistrygghetssonen som for din datter er hjelpe/omsorgsrollen.

mvh

Takk (igjen) for gode ord PieLill.

Læreren har ikke direkte bedt om unnskyldning, men hun har snudd om på "holdningen", etter nesten to år på skolen .......

Hadde en lang samtale med læreren siste skoledagen, og dette skulle følges opp å tas tak i med en gang til høsten, heldigvis.

[PieLill]

Takk (igjen) for gode ord PieLill.

Læreren har ikke direkte bedt om unnskyldning, men hun har snudd om på "holdningen", etter nesten to år på skolen .......

Hadde en lang samtale med læreren siste skoledagen, og dette skulle følges opp å tas tak i med en gang til høsten, heldigvis.

Uff, jeg kjenner jeg sitter her og hisser meg litt opp og får lyst til å tvinge den læreren til å spise opp en del ord sammen med en solid posjon Zalo.

Men du er nok taktisk langt klokere enn meg.

;-)

mvh