Så sviktet onkel likevel.

[Gjest Wita]

Det største problemet er at den voksne lovte før han visste han kunne holde. Kunne han ikke bare luftet forsiktig med moren og for øvrig holdt kjeft til han visste om han hadde noe å fare med?

Det er dødssynd av voksne å love om så alvorlige ting uten å ta inn over seg _på_forhånd_ hva løftet innebærer. Og hva det innebærer for barnet om man svikter løftet.

mvh

Helt enig i det, men det betyr ikke nødvendigvis at han kom kun for å se seg omkring.

[Gjest Elextra]

Han har kanskje ikke barn selv? Om man ikke har særlig erfaring med barn forstår man kanskje ikke at det ikke holder å be deg si fra.

I så måte merker jeg at det er lenge siden mine foreldre (især min far) hadde barn...

[Gjest Wita]

Det er nok mye i det du skriver. Men jeg ville nok hudflettet den som hadde skrudd opp forventningene til mine barn om noe så sårbart for så å løpe fullstendig fra alt ansvar. Det blir omtrent som å overbevise en voksen med store økonomiske problemer at h*n har vunnet i lotto, for så å si at det likevel ikke stemmer.

Alt blir så mye smidigere om man først sikrer at man kan gjennomføre og deretter annonserer det for barna, hva det nå måtte gjelde. Så jeg skjønner nok ikke helt vitsen med å gå motsatt vei.

mvh

Det der du skriver om å hudflette er faktisk ikke måten å gjøre det på.

Om den ene er dust, trenger ikke den andre være det samme.

Det gjør det ikke noe bedre for ungene.

Her gjelder å være litt smidig og klok og det forslaget ditt var rett og slett ikke særlig klokt.

Det er vel nok ufred om man ikke skal gjøre det enda verre også.

Det er lov og fortelle onkel at ungene ble skuffet og hadde gledet seg, men hudflette er ikke måten å gjøre det på.

[PieLill]

Helt enig i det, men det betyr ikke nødvendigvis at han kom kun for å se seg omkring.

Nei, i øyeblikket hadde han sikkert et oppriktig ønske om å gjøre noe positivt i en vond situasjon. Men det hjelper jo så lite når han ender opp med å bli enda en upålitelig og vidløftig voksen for dette barnet.

Det verste er når voksne ikke legger to pinner i kors for å rydde opp i rotet og skuffelsen de har laget.

mvh

[Gjest Wita]

Nei, i øyeblikket hadde han sikkert et oppriktig ønske om å gjøre noe positivt i en vond situasjon. Men det hjelper jo så lite når han ender opp med å bli enda en upålitelig og vidløftig voksen for dette barnet.

Det verste er når voksne ikke legger to pinner i kors for å rydde opp i rotet og skuffelsen de har laget.

mvh

"Men det hjelper jo så lite når han ender opp med å bli enda en upålitelig og vidløftig voksen for dette barnet"

Ja, men målet på sikt må være at disse familiene skal greie å samarbeide etterhvert og at de skal kunne spille på samme lag?

(Akkurat nå er det vanskelig og situasjonen er ny)

På vei mot dette målet er det viktig og forsøke å oppføre seg

mest mulig som folk, selv om man kan oppleve noen skuffelser underveis, ellers kan avstanden og hatet bare vokse seg enda større og det er vel ikke meningen eller?

Mitt poeng er at det må være lov og si i fra på en anstendig måte, uten å være heks. Hvis man hudfletter kan man lett bli oppfattet som en heks når situasjonen er som den er.

X-mannen har sikkert sin versjon av sin x- kone allerede og jeg ville gjort mitt for ikke å gi han rett i det.

[PieLill]

Det der du skriver om å hudflette er faktisk ikke måten å gjøre det på.

Om den ene er dust, trenger ikke den andre være det samme.

Det gjør det ikke noe bedre for ungene.

Her gjelder å være litt smidig og klok og det forslaget ditt var rett og slett ikke særlig klokt.

Det er vel nok ufred om man ikke skal gjøre det enda verre også.

Det er lov og fortelle onkel at ungene ble skuffet og hadde gledet seg, men hudflette er ikke måten å gjøre det på.

Om noen gjør noe som er særlig sårende, nedbrytende og et alvorlig svik overfor et barn, har man all mulig grunn til å bli vred. Det er rett og slett noe galt om slik voksenadferd ikke opprører en. Summen av uvettig løfte og total ansvarsfraskrivelse i etterhånd blir abnorm.

Hadde noen holdt mine barn for narr på et tilsvarende sårbart område ville jeg ganske omhyggelig forklart dem hvor råtten, svikefull og feig denne oppførselen var. Og gitt dem totalforbud mot å love mine barn noe som helst noen gang igjen. Spesielt om mine barn hadde vært utsatt for mye svikefull adferd av voksne fra før.

Jeg ville langt fra brukt snillstemmen. Det ville nok mer artet seg som en verbal hudfletting. Og den ville vært vel fortjent, om det så var kongen selv. Det er en absolutt grense som er brutt.

Jeg kan ikke svikte mine barn for noe snillistisk og høfelighets vissvass. Oppfører man seg så drittsekk får man også ta det som kommer. Voksne ville gitt klar beskjed om det gjaldt dem. Så hvorfor skal jeg pakke inn i bomull når det gjelder barn?

Det er for slike situasjoner vi er skapt med evnen til sinne for å kunne skjære solid igjennom.

mvh

[Gjest Wita]

Om noen gjør noe som er særlig sårende, nedbrytende og et alvorlig svik overfor et barn, har man all mulig grunn til å bli vred. Det er rett og slett noe galt om slik voksenadferd ikke opprører en. Summen av uvettig løfte og total ansvarsfraskrivelse i etterhånd blir abnorm.

Hadde noen holdt mine barn for narr på et tilsvarende sårbart område ville jeg ganske omhyggelig forklart dem hvor råtten, svikefull og feig denne oppførselen var. Og gitt dem totalforbud mot å love mine barn noe som helst noen gang igjen. Spesielt om mine barn hadde vært utsatt for mye svikefull adferd av voksne fra før.

Jeg ville langt fra brukt snillstemmen. Det ville nok mer artet seg som en verbal hudfletting. Og den ville vært vel fortjent, om det så var kongen selv. Det er en absolutt grense som er brutt.

Jeg kan ikke svikte mine barn for noe snillistisk og høfelighets vissvass. Oppfører man seg så drittsekk får man også ta det som kommer. Voksne ville gitt klar beskjed om det gjaldt dem. Så hvorfor skal jeg pakke inn i bomull når det gjelder barn?

Det er for slike situasjoner vi er skapt med evnen til sinne for å kunne skjære solid igjennom.

mvh

Jeg er rett og slett ikke enig med deg.

Man har rett til å bli sint, men noen ganger er det lurt og forsøke roe seg før man foretar seg noe eller som er gjort her, skrive av seg frustrasjonen på dol og la det hele få tid til å synke inn.

Det er skuffende for ungene ja, men det blir _ikke_ noe bedre for ungene at de voksne skal begynne å hudflette hverandre.

Det er nok bråk rundt disse ungene og det trenges ikke yppe til krig i tillegg. Hva lærer ungene av det da?

[PieLill]

"Men det hjelper jo så lite når han ender opp med å bli enda en upålitelig og vidløftig voksen for dette barnet"

Ja, men målet på sikt må være at disse familiene skal greie å samarbeide etterhvert og at de skal kunne spille på samme lag?

(Akkurat nå er det vanskelig og situasjonen er ny)

På vei mot dette målet er det viktig og forsøke å oppføre seg

mest mulig som folk, selv om man kan oppleve noen skuffelser underveis, ellers kan avstanden og hatet bare vokse seg enda større og det er vel ikke meningen eller?

Mitt poeng er at det må være lov og si i fra på en anstendig måte, uten å være heks. Hvis man hudfletter kan man lett bli oppfattet som en heks når situasjonen er som den er.

X-mannen har sikkert sin versjon av sin x- kone allerede og jeg ville gjort mitt for ikke å gi han rett i det.

Folk blir sinte over feildømming i en fotballkamp. Så da må det jo i høyeste grad være å oppføre seg som folk å gi uttrykk for sinne når noen svikter et barn.

Om jeg er heks om jeg sier klart og tydelig og sint ifra om noen er pill råtne mot et barn i en allerede sårbar situasjon, så vil jeg være heks.

Det finnes et troll i denne historien. Det blir for dumt å kladre den som sier ifra, fremfor den som har gjort noe galt. Du blåset for høyt i fløyta så da er det du som er slem!

Enkelte skjønner forresten ikke bæret før noe virkelig slår knyttneven i bordet.

For meg er det ikke noe mål i det hele tatt og samarbeide med alskens slektninger koste hva det koste vil. Mitt mål er å skape et nettverk av trygge og pålitelige voksne rundt barna som kan være både støtte og gode rollemodeller. Finnes disse i slekta, er det hyggelig. Finnes de ikke i slekta, må jeg spa dem opp fra andre steder.

Hyggelig om denne familien kan samarbeide. Men onkler som lover og lyver, har ingen barn bruk for. Tåler de ikke en velfortjente skyllebøtten for slik oppførsel, kan de ikke være mye å samle på.

Hva de respektive voksne, berettiget eller uberettiget, måtte mene om hverandre er fullstendig irellevant. Dette dreier seg om hvordan en voksen oppfører seg overfor et barn.

mvh

[PieLill]

Jeg er rett og slett ikke enig med deg.

Man har rett til å bli sint, men noen ganger er det lurt og forsøke roe seg før man foretar seg noe eller som er gjort her, skrive av seg frustrasjonen på dol og la det hele få tid til å synke inn.

Det er skuffende for ungene ja, men det blir _ikke_ noe bedre for ungene at de voksne skal begynne å hudflette hverandre.

Det er nok bråk rundt disse ungene og det trenges ikke yppe til krig i tillegg. Hva lærer ungene av det da?

Noen ganger kan barn få det bedre om en voksen blir hudflettet så solid for sin adferd at oppførselen endrer seg.

Jo, det lønner seg å tenke seg om og velge sin strategi med stor omhu. Men at det skal være så forbasket forbudt å gi uttrykk for vrede når noe er forferdelig galt, må være en nordisk nevrose.

En voksen som kan oppføre seg så inne i hampen korka og selvisk overfor et barn, trenger å få høre hvor galt dette er så klar tekst at det gjør skikkelig vondt. Slik kan ikke bagatelliseres med høflighet og billige unnskyldninger.

Mitt hovedanliggende ville være å enten stoppe den voksnes hensynsløse adferd overfor mine barn, eller fjerne den voksne fra mine barns liv. Hvor gal eller heksete andre måtte mene jeg var, er underordnet. Om det ødela min relasjon til denne voksne vil også vært underordnet.

Jeg har ikke råd til å være konfliktsky når det gjelder mine barn.

mvh

[Gjest Wita]

Folk blir sinte over feildømming i en fotballkamp. Så da må det jo i høyeste grad være å oppføre seg som folk å gi uttrykk for sinne når noen svikter et barn.

Om jeg er heks om jeg sier klart og tydelig og sint ifra om noen er pill råtne mot et barn i en allerede sårbar situasjon, så vil jeg være heks.

Det finnes et troll i denne historien. Det blir for dumt å kladre den som sier ifra, fremfor den som har gjort noe galt. Du blåset for høyt i fløyta så da er det du som er slem!

Enkelte skjønner forresten ikke bæret før noe virkelig slår knyttneven i bordet.

For meg er det ikke noe mål i det hele tatt og samarbeide med alskens slektninger koste hva det koste vil. Mitt mål er å skape et nettverk av trygge og pålitelige voksne rundt barna som kan være både støtte og gode rollemodeller. Finnes disse i slekta, er det hyggelig. Finnes de ikke i slekta, må jeg spa dem opp fra andre steder.

Hyggelig om denne familien kan samarbeide. Men onkler som lover og lyver, har ingen barn bruk for. Tåler de ikke en velfortjente skyllebøtten for slik oppførsel, kan de ikke være mye å samle på.

Hva de respektive voksne, berettiget eller uberettiget, måtte mene om hverandre er fullstendig irellevant. Dette dreier seg om hvordan en voksen oppfører seg overfor et barn.

mvh

"For meg er det ikke noe mål i det hele tatt og samarbeide med alskens slektninger koste hva det koste vil. Mitt mål er å skape et nettverk av trygge og pålitelige voksne rundt barna som kan være både støtte og gode rollemodeller"

Her sier du det selv. Gode rollemodeller ja. HELT ENIG!

Og hva er gode rollemodeller for deg? Voksne mennesker som ypper til krig og skaper større avstand eller voksne vettuge folk som prøver å være litt fremsynte til barnas beste med det mål at det en gang skal bli ett godt samarbeid når den største skuffelsen og sorgen har lagt seg?

[Gjest Wita]

Noen ganger kan barn få det bedre om en voksen blir hudflettet så solid for sin adferd at oppførselen endrer seg.

Jo, det lønner seg å tenke seg om og velge sin strategi med stor omhu. Men at det skal være så forbasket forbudt å gi uttrykk for vrede når noe er forferdelig galt, må være en nordisk nevrose.

En voksen som kan oppføre seg så inne i hampen korka og selvisk overfor et barn, trenger å få høre hvor galt dette er så klar tekst at det gjør skikkelig vondt. Slik kan ikke bagatelliseres med høflighet og billige unnskyldninger.

Mitt hovedanliggende ville være å enten stoppe den voksnes hensynsløse adferd overfor mine barn, eller fjerne den voksne fra mine barns liv. Hvor gal eller heksete andre måtte mene jeg var, er underordnet. Om det ødela min relasjon til denne voksne vil også vært underordnet.

Jeg har ikke råd til å være konfliktsky når det gjelder mine barn.

mvh

Ulvinnen hadde et godt forslag om å sende en mail og fortelle hvor skuffet barna var og med ett ønske om at onkelen fortalte det til barna selv.

Det synes jeg var ett veldig godt forslag. Det aller beste for ungene var om onkelen kunne forklare dem selv om hvorfor det var så vanskelig for han akkurat nå slik situasjoen er og dermed få mulighet til og beklage overfor dem også.

Hudfletting kommer langt ned på listen av metoder jeg ville brukt i første omgang.

Den oppståtte situasjonen er fremdeles ny for alle parter.

[PieLill]

"For meg er det ikke noe mål i det hele tatt og samarbeide med alskens slektninger koste hva det koste vil. Mitt mål er å skape et nettverk av trygge og pålitelige voksne rundt barna som kan være både støtte og gode rollemodeller"

Her sier du det selv. Gode rollemodeller ja. HELT ENIG!

Og hva er gode rollemodeller for deg? Voksne mennesker som ypper til krig og skaper større avstand eller voksne vettuge folk som prøver å være litt fremsynte til barnas beste med det mål at det en gang skal bli ett godt samarbeid når den største skuffelsen og sorgen har lagt seg?

Du snur det hele på hodet. Du får det til å bli slik at den som ypper til strid er den som forsvarer seg og den som slår først er den som er angrepet.

Nå ville jeg ikke tatt en slik konflikt i mine barns påhør. Men det kunne godt hende jeg ville fortalt barnet at jeg kom til å snakke alvorlig med vedkommende om slik oppførsel.

Mine barn, har som barn flest, ved noen anledninger opplevd pill råtten og/eller uviselig adferd fra voksne. Ved noen anledninger har jeg grepet inn der og da med skarp stemme. Andre ganger har jeg sopt barnet med meg for å få det vekk fra situasjonen.

Det viktige for barna har vært å se at jeg tydelig skiller på rett og galt også når det gjelder hva voksne gjør. At det finnes spilleregler som er absolutte også for voksne. At mamma er villig til å ta ubehaget med en konflikt med voksne for et barns skyld. At mamma kan si klart ifra om det trengs. At mamma ikke dør av en konflikt.

I ettertid har jeg diskutert med barnet hva som var så galt med det den voksne gjorde. Barnet trenger desperat bekreftelse på at dette var galt og hvorfor. Barnet trenger å lufte sin frustrasjon. Høflige omskrivninger og bortforklaringer er ubrukelig i slike sammenhenger. Barn trenger rene ord for pengene.

Så blir jeg enig med barnet om hvordan vi skal håndtere det videre. Noen ganger finner vi ut at vi ikke vil komme noen vei uansett og nøyer oss med å konstatere hva som er rett og galt. Andre ganger blir vi enige om strategier for å ta det videre.

Er det personer man skal forholde seg til videre, blir det viktig å rydde opp. Eller blir tilliten varig svekket eller ødelagt.

Jeg vet ikke hva du tenker på med hudfletting i denne sammenhengen. For meg ville det vært å formidle i klartekst hvor nedbrytende og sårende en slik oppførsel er overfor barnet, hvor feigt og egoistisk det er, og hvilke følelser adferden vekker hos meg. Det er ikke nødvendig å heve stemmen og skrike som en gal. Sannheten er langt mer effektiv. Den hudfletter om man bare våger å si den.

Om det finnes noe som helst tæl og tak i menneske, ville det føre til en forandring. Om vedkommende legger meg for hat for å ha formidlet noe slikt, er det uansett en relasjon jeg ikke har bruk for, og slett ikke mine barn.

Jeg vil være et godt eksempel for mine barn og ikke ofre deres trygghet og velferd på husfredens og slektefredens alter.

mvh

[PieLill]

Ulvinnen hadde et godt forslag om å sende en mail og fortelle hvor skuffet barna var og med ett ønske om at onkelen fortalte det til barna selv.

Det synes jeg var ett veldig godt forslag. Det aller beste for ungene var om onkelen kunne forklare dem selv om hvorfor det var så vanskelig for han akkurat nå slik situasjoen er og dermed få mulighet til og beklage overfor dem også.

Hudfletting kommer langt ned på listen av metoder jeg ville brukt i første omgang.

Den oppståtte situasjonen er fremdeles ny for alle parter.

I en gitt situasjon ville jeg selvsagt valgt min strategi.

Men dette er noe som er så langt ut over alle mine absolutte grenser at jeg ville vært beredt til å fyre av de kanoner som er nødvendig.

Erfaringsmessig trenger en voksen som gjør slikt mot et barn noe langt krassere enn det som kan sies i all høflighet og vennskaplighet for å få vett i skallen.

mvh

[Gjest Wita]

I en gitt situasjon ville jeg selvsagt valgt min strategi.

Men dette er noe som er så langt ut over alle mine absolutte grenser at jeg ville vært beredt til å fyre av de kanoner som er nødvendig.

Erfaringsmessig trenger en voksen som gjør slikt mot et barn noe langt krassere enn det som kan sies i all høflighet og vennskaplighet for å få vett i skallen.

mvh

Jeg mener at selv om onkel var urettferdig og skuffet barna, så skal man ikke se bort i fra det faktum at han forøkte (dog i feil rekkefølge) i beste mening.

Det skader heller ikke og forsøke sette seg inn i hvor vondt det må være for han og stå mellom barken og veden og skulle forsøke gjøre det beste for alle parter, bare for å måtte innse at det ikke gikk likevel.

Han er sikkert kjempeskuffet selv og muligens er han i svært i villrede på han skal gjøre akkurat nå.

Han savner sikkert barna han også og opplever en sorg over noe som har vært og som ikke lenger er, men som han på sitt klønete vis forsøker å reparere på så godt han kan, bare for å oppdage at han ikke får til.

Han vil sikkert prøve igjen og da går det an og fortelle han at må gjøre det på en annen måte neste gang.

Ikke hudflette. Det løser ingen verdens ting.

Kanskje er det ikke slik jeg tror. Kanskje er det slik du tror at han er en stor dust, men det ville jeg først forsøke å finne ut av først.

Ikke automatisk stadfeste det etter første forsøk.

[Gjest Wita]

Du snur det hele på hodet. Du får det til å bli slik at den som ypper til strid er den som forsvarer seg og den som slår først er den som er angrepet.

Nå ville jeg ikke tatt en slik konflikt i mine barns påhør. Men det kunne godt hende jeg ville fortalt barnet at jeg kom til å snakke alvorlig med vedkommende om slik oppførsel.

Mine barn, har som barn flest, ved noen anledninger opplevd pill råtten og/eller uviselig adferd fra voksne. Ved noen anledninger har jeg grepet inn der og da med skarp stemme. Andre ganger har jeg sopt barnet med meg for å få det vekk fra situasjonen.

Det viktige for barna har vært å se at jeg tydelig skiller på rett og galt også når det gjelder hva voksne gjør. At det finnes spilleregler som er absolutte også for voksne. At mamma er villig til å ta ubehaget med en konflikt med voksne for et barns skyld. At mamma kan si klart ifra om det trengs. At mamma ikke dør av en konflikt.

I ettertid har jeg diskutert med barnet hva som var så galt med det den voksne gjorde. Barnet trenger desperat bekreftelse på at dette var galt og hvorfor. Barnet trenger å lufte sin frustrasjon. Høflige omskrivninger og bortforklaringer er ubrukelig i slike sammenhenger. Barn trenger rene ord for pengene.

Så blir jeg enig med barnet om hvordan vi skal håndtere det videre. Noen ganger finner vi ut at vi ikke vil komme noen vei uansett og nøyer oss med å konstatere hva som er rett og galt. Andre ganger blir vi enige om strategier for å ta det videre.

Er det personer man skal forholde seg til videre, blir det viktig å rydde opp. Eller blir tilliten varig svekket eller ødelagt.

Jeg vet ikke hva du tenker på med hudfletting i denne sammenhengen. For meg ville det vært å formidle i klartekst hvor nedbrytende og sårende en slik oppførsel er overfor barnet, hvor feigt og egoistisk det er, og hvilke følelser adferden vekker hos meg. Det er ikke nødvendig å heve stemmen og skrike som en gal. Sannheten er langt mer effektiv. Den hudfletter om man bare våger å si den.

Om det finnes noe som helst tæl og tak i menneske, ville det føre til en forandring. Om vedkommende legger meg for hat for å ha formidlet noe slikt, er det uansett en relasjon jeg ikke har bruk for, og slett ikke mine barn.

Jeg vil være et godt eksempel for mine barn og ikke ofre deres trygghet og velferd på husfredens og slektefredens alter.

mvh

"At mamma er villig til å ta ubehaget med en konflikt med voksne for et barns skyld. At mamma kan si klart ifra om det trengs"

Man må ta situasjon for situasjon og tenke over hva som er klokest å gjøre i den aktuelle situasjonen man står oppe i her og nå.

I denne situasjonen med tanke på fremtidig samvær er det viktig for barna at de voksne handler på en slik måte at barna ikke får en forståelse av at onkel er sammen med de fordi mamma hudflettet han, men fordi onkel selv har lyst til å være sammen med dem..

[PieLill]

"At mamma er villig til å ta ubehaget med en konflikt med voksne for et barns skyld. At mamma kan si klart ifra om det trengs"

Man må ta situasjon for situasjon og tenke over hva som er klokest å gjøre i den aktuelle situasjonen man står oppe i her og nå.

I denne situasjonen med tanke på fremtidig samvær er det viktig for barna at de voksne handler på en slik måte at barna ikke får en forståelse av at onkel er sammen med de fordi mamma hudflettet han, men fordi onkel selv har lyst til å være sammen med dem..

Det er som skrevet en konflikt jeg ville tatt på tomannshånd, uten mine barn til stedet.

Hadde et barn oppført seg slik; lovet, løyet og fløyet, om langt uviktigere ting, ville man sakt ifra. Så jeg skjønner ikke hvorfor man skal ta fram silke- og dillehanskene for en voksen mann.

Jeg har ingen interesse av å hudflette noen til å være sammen med mine barn. Enten får de være med barna fordi de selv ønsker det. Eller så får de la det være.

For den som ønsker å være med mine barn er det visse minimumskrav. Et av dem er at man ikke skal love og lyve om det som er mest sårbart og dyrebart for barna. Og da tar jeg i bruk de virkemiddel som er nødvendige. Da er faktisk barnas følelser viktigere enn en voksens stolthet.

Jeg ville aldri sluppet en person som hadde krenket barna mine så grovt løs på barna, om jeg ikke var helt sikker på at noe slikt _aldri_ ville forekomme igjen.

For meg ville en rask og skarp tilbakemelding være en forutsetning for at det skulle bli noe videre kontakt. Får man ikke ryddet opp i slikt, blir tilliten varig pulverisert.

Jeg har ingen tro på å la slike ting ulme i lange tider for så å ta det opp når stakkaren kommer med et positivt innspill. Det går da ikke an å komme drassende med gammel drit måneder eller år etterpå. Da er man i hvert fall et dårlig eksempel for barna.

En relasjon som ikke tåler at man sier klart ifra og setter grenser i forhold til noe slikt, vil jeg ikke ha. Og jeg vil slett ikke at mine barn skal belemres med det. Det som sopes under matten blir etter hvert til gift.

mvh

[Atene]

Det er som skrevet en konflikt jeg ville tatt på tomannshånd, uten mine barn til stedet.

Hadde et barn oppført seg slik; lovet, løyet og fløyet, om langt uviktigere ting, ville man sakt ifra. Så jeg skjønner ikke hvorfor man skal ta fram silke- og dillehanskene for en voksen mann.

Jeg har ingen interesse av å hudflette noen til å være sammen med mine barn. Enten får de være med barna fordi de selv ønsker det. Eller så får de la det være.

For den som ønsker å være med mine barn er det visse minimumskrav. Et av dem er at man ikke skal love og lyve om det som er mest sårbart og dyrebart for barna. Og da tar jeg i bruk de virkemiddel som er nødvendige. Da er faktisk barnas følelser viktigere enn en voksens stolthet.

Jeg ville aldri sluppet en person som hadde krenket barna mine så grovt løs på barna, om jeg ikke var helt sikker på at noe slikt _aldri_ ville forekomme igjen.

For meg ville en rask og skarp tilbakemelding være en forutsetning for at det skulle bli noe videre kontakt. Får man ikke ryddet opp i slikt, blir tilliten varig pulverisert.

Jeg har ingen tro på å la slike ting ulme i lange tider for så å ta det opp når stakkaren kommer med et positivt innspill. Det går da ikke an å komme drassende med gammel drit måneder eller år etterpå. Da er man i hvert fall et dårlig eksempel for barna.

En relasjon som ikke tåler at man sier klart ifra og setter grenser i forhold til noe slikt, vil jeg ikke ha. Og jeg vil slett ikke at mine barn skal belemres med det. Det som sopes under matten blir etter hvert til gift.

mvh

''Hadde et barn oppført seg slik; lovet, løyet og fløyet, om langt uviktigere ting, ville man sakt ifra. Så jeg skjønner ikke hvorfor man skal ta fram silke- og dillehanskene for en voksen mann.''

Akkurat det tenkte jeg også da jeg så hvordan denne diskusjonen utviklet seg.

[black wealch]

Jeg mener at selv om onkel var urettferdig og skuffet barna, så skal man ikke se bort i fra det faktum at han forøkte (dog i feil rekkefølge) i beste mening.

Det skader heller ikke og forsøke sette seg inn i hvor vondt det må være for han og stå mellom barken og veden og skulle forsøke gjøre det beste for alle parter, bare for å måtte innse at det ikke gikk likevel.

Han er sikkert kjempeskuffet selv og muligens er han i svært i villrede på han skal gjøre akkurat nå.

Han savner sikkert barna han også og opplever en sorg over noe som har vært og som ikke lenger er, men som han på sitt klønete vis forsøker å reparere på så godt han kan, bare for å oppdage at han ikke får til.

Han vil sikkert prøve igjen og da går det an og fortelle han at må gjøre det på en annen måte neste gang.

Ikke hudflette. Det løser ingen verdens ting.

Kanskje er det ikke slik jeg tror. Kanskje er det slik du tror at han er en stor dust, men det ville jeg først forsøke å finne ut av først.

Ikke automatisk stadfeste det etter første forsøk.

Jeg er enig med deg her, Wita.

Det kan faktisk hende at broren ville det godt i utg.punktet, men ikke fikk det til. Å love før en vet det sikkert er selvfølgelig dumt, men å lage en masse bråk for dette ville jeg ikke gjort.

Jeg ville sakt tydelig fra at dette var dårlig gjort. Men ettersom jeg forstår så trenger denne familien noen gode fam.- forhold, og jdet er nok lurt å prøve og bevare det lille som kanskje kan bli en familierelasjon.

[Gjest Wita]

Jeg er enig med deg her, Wita.

Det kan faktisk hende at broren ville det godt i utg.punktet, men ikke fikk det til. Å love før en vet det sikkert er selvfølgelig dumt, men å lage en masse bråk for dette ville jeg ikke gjort.

Jeg ville sakt tydelig fra at dette var dårlig gjort. Men ettersom jeg forstår så trenger denne familien noen gode fam.- forhold, og jdet er nok lurt å prøve og bevare det lille som kanskje kan bli en familierelasjon.

"Men ettersom jeg forstår så trenger denne familien noen gode fam.- forhold, og jdet er nok lurt å prøve og bevare det lille som kanskje kan bli en familierelasjon"

Ja, det er slik jeg også tenker :-)

[Gjest Wita]

Det er som skrevet en konflikt jeg ville tatt på tomannshånd, uten mine barn til stedet.

Hadde et barn oppført seg slik; lovet, løyet og fløyet, om langt uviktigere ting, ville man sakt ifra. Så jeg skjønner ikke hvorfor man skal ta fram silke- og dillehanskene for en voksen mann.

Jeg har ingen interesse av å hudflette noen til å være sammen med mine barn. Enten får de være med barna fordi de selv ønsker det. Eller så får de la det være.

For den som ønsker å være med mine barn er det visse minimumskrav. Et av dem er at man ikke skal love og lyve om det som er mest sårbart og dyrebart for barna. Og da tar jeg i bruk de virkemiddel som er nødvendige. Da er faktisk barnas følelser viktigere enn en voksens stolthet.

Jeg ville aldri sluppet en person som hadde krenket barna mine så grovt løs på barna, om jeg ikke var helt sikker på at noe slikt _aldri_ ville forekomme igjen.

For meg ville en rask og skarp tilbakemelding være en forutsetning for at det skulle bli noe videre kontakt. Får man ikke ryddet opp i slikt, blir tilliten varig pulverisert.

Jeg har ingen tro på å la slike ting ulme i lange tider for så å ta det opp når stakkaren kommer med et positivt innspill. Det går da ikke an å komme drassende med gammel drit måneder eller år etterpå. Da er man i hvert fall et dårlig eksempel for barna.

En relasjon som ikke tåler at man sier klart ifra og setter grenser i forhold til noe slikt, vil jeg ikke ha. Og jeg vil slett ikke at mine barn skal belemres med det. Det som sopes under matten blir etter hvert til gift.

mvh

Jeg tror jeg har fått godt nok frem hva jeg mener og vi er tydeligvis veldig uenige, så jeg tror vi setter punktum i denne diskusjonen nå og sier oss enige om at vi er uenige:-)