Til dere som e ferdig m å få barn..

[j83!]

Jeg elsker å gå gravid og å få et lite barn (fødselen kunne jeg klart meg uten da men men ) og blir så misunnelig når andre blir gravide eller jeg ser gravide.. Har en jente på 3 år og 4 mnd og en jente på 1 år og 3 mnd så egenlig vet jeg vel at å få en til allerede hadde blitt veldig slitsom, men jeg vil jeg vil..hehe..

men vi ska ha en til, men har vel bestemt oss for å vente noen år ( om jeg klarer det da ), men jeg er jo egentlig redd for at jeg vil føle det slik etter neste også, at jeg vil ha flere, og til slutt ende opp m et helt fotballag..hehe.. så jeg lurer da på -- dere som er ferdig m å få barn, kom det et tidspunkt der dere bare viste at nå hadde dere de barna dere vil ha eller ville dere egentlig hatt flere men fornuften stoppet dere eller hva??

[org]

Jeg har alltid tenkt jeg skulle ha to barn.

Da jeg hadde fått det, følte jeg at familien var komplett - og dermed blir det sånn. Mannen er enig.

[Lillemus]

Jeg har to som nå er 8 og straks 10 år og det holder i lange baner for meg. Synes det er vidunderlig at ungene har blitt såpass store og selvgående, at det går an å gjøre ting sammen med dem som faktisk er givende for alle parter (det er ikke givende for meg å leke butikk eller sitte i sandkassa...), at vi kan se filmer sammen som alle liker, at vi kan snakke sammen og slike ting.

Jeg er sterilisert og kan ikke få flere og det er jeg i grunnen glad for! Jeg er skilt fra barnas far og har ny partner og slipper derfor alt styret og evt. mas som hadde oppstått om han hadde villet ha flere unger.

Nå skal det sies at jeg ikke er ekstremt barnekjær da, jeg er ikke av den typen kvinne som glatt tar med alle ungene i gata på stranda eller på bollebaking og jeg liker ikke automatisk alle mennesker som er under 120 cm høye. Men jeg elsker mine egne da! )))) Og unger jeg blir kjent med blir jeg også som regel veldig glad i altså, jeg er ikke noe monster heller. ;o)

[j83!]

Jeg har to som nå er 8 og straks 10 år og det holder i lange baner for meg. Synes det er vidunderlig at ungene har blitt såpass store og selvgående, at det går an å gjøre ting sammen med dem som faktisk er givende for alle parter (det er ikke givende for meg å leke butikk eller sitte i sandkassa...), at vi kan se filmer sammen som alle liker, at vi kan snakke sammen og slike ting.

Jeg er sterilisert og kan ikke få flere og det er jeg i grunnen glad for! Jeg er skilt fra barnas far og har ny partner og slipper derfor alt styret og evt. mas som hadde oppstått om han hadde villet ha flere unger.

Nå skal det sies at jeg ikke er ekstremt barnekjær da, jeg er ikke av den typen kvinne som glatt tar med alle ungene i gata på stranda eller på bollebaking og jeg liker ikke automatisk alle mennesker som er under 120 cm høye. Men jeg elsker mine egne da! )))) Og unger jeg blir kjent med blir jeg også som regel veldig glad i altså, jeg er ikke noe monster heller. ;o)

hehe, så bra du ikke er et monster da

er heller ikke sånn som tar m meg alle barna i gaten og baker boller, men jeg bare elsker den første tiden sammen m en nyfødt og den spennende tiden når man går gravid osv, men jeg får vel bare satse på at det kommer et tidspunkt der jeg føler at nå er det nok, og at det tidspunktet helst kommer etter 3 unger (da blir ihvertfall mannen fornøyd..hehe )..

[Gjest sjøstjerna]

Det kom av seg selv. Tenkte som deg- for jeg elsket å gå gravid. Elsket å føde (!), elsket å amme og elsket å være småbarnsmor.

Men vi merket at vi etterhvert ble mer sliten og plutselig ble tanken på nye barn skremmende.. Da kom avgjørelsen - og min mann steriliserte seg.

[pekkaline]

Mitt råd blir å vente litt, dvs til minsten er tre-fire år kanskje. Jeg selv ble fortalt av min mann at han var fornøyd med to, så vi skulle ikke ha flere. Jeg følte som deg at jeg hadde lyst på en til. Og når vi da endelig fikk jenta vår så ble jeg fornøyd med at dette var sistemann. Jeg slo meg til ro. Jeg har alltid ønsket meg tre-fire barn Alle gode ting er tre, for meg iallefall

[j83!]

Det kom av seg selv. Tenkte som deg- for jeg elsket å gå gravid. Elsket å føde (!), elsket å amme og elsket å være småbarnsmor.

Men vi merket at vi etterhvert ble mer sliten og plutselig ble tanken på nye barn skremmende.. Da kom avgjørelsen - og min mann steriliserte seg.

Så deilig å høre - da er det håp for meg også hvor mange barn ente dere opp m da?

[j83!]

Mitt råd blir å vente litt, dvs til minsten er tre-fire år kanskje. Jeg selv ble fortalt av min mann at han var fornøyd med to, så vi skulle ikke ha flere. Jeg følte som deg at jeg hadde lyst på en til. Og når vi da endelig fikk jenta vår så ble jeg fornøyd med at dette var sistemann. Jeg slo meg til ro. Jeg har alltid ønsket meg tre-fire barn Alle gode ting er tre, for meg iallefall

Ja, planen er å vente til minsten e rundt 4 år og eldste 6 år, tenkte det kunne være greit å være hjemme det første året når eldste går første året på skole.. Mannen mener vel egnetlig at vi har nok med de to vi har, men går vel kanskje med påen til. men jeg er jo redd jeg vil føle at jeg vil ha enda en til etter det, men vi får vel bare vente litt å se hva som skjer =) og håpe jeg klarer stoppe før jeg har et helt fotballag

[Gjest sjøstjerna]

Ja, planen er å vente til minsten e rundt 4 år og eldste 6 år, tenkte det kunne være greit å være hjemme det første året når eldste går første året på skole.. Mannen mener vel egnetlig at vi har nok med de to vi har, men går vel kanskje med påen til. men jeg er jo redd jeg vil føle at jeg vil ha enda en til etter det, men vi får vel bare vente litt å se hva som skjer =) og håpe jeg klarer stoppe før jeg har et helt fotballag

Akkurat det gjorde vi. Altså sørget for å være hjemme i permisjon da eldste skulle begynne i skolen.:-)

[Gjest Wita]

Jeg skulle ha 3 barn. Jeg fikk 3 barn og da jeg hadde fått det tredje barnet følte jeg at jeg var helt i mål og har siden aldri følt behov for å gå gravid . Når jeg ser en høygravid, tenker jeg at jeg er glad det ikke er meg og at jeg er heldig som er ferdig med det.

Livet har forskjellige faser og jeg er feridig med den fasen:-)

[Gjest prust]

Jeg har alltid hatt lyst til å ha flere barn enn det vi var i min familie - vi var bare to barn. Så fra jeg ble voksen har jeg tenkt at 3-4 barn høres flott ut. Mannen min er enebarn, og syntes vel et 2-3 barn ville være flott.

Så vi har endt opp med 3 barn. Jeg har vel fremdeles et lite sug i meg etter en baby igjen (yngste er snart 4,5 år), men har vel forsont meg med at det ikke blir flere.

Jeg vet ikke - noen blir vel HELT ferdige med det å få barn, mens andre har en gliiiiiidendeeeee overgang til at det praktisk er greit å stoppe.....

Det jeg imidlertid ikke savner, er de 2 årene med nattevåk vi hadde med samtlige tre barn - med det resultat at vi omtrent ikke sov en hel natt på 7 år..... :-(

[Noraførr]

Jeg har alltid ønsket meg tre barn, mens mannen ville stoppe etter to.

Så da ble det to barn på oss.

Det var ganske hardt for meg å innse at det ikke ble flere barn på oss - tok et par år å forsone seg med - men nå når jentene er 4,5 og 6,5 år, så kjennes det godt at de begynner å bli store og selvstendige.

[Gjest ViViola]

Vi ville ha 3, og vi har 3 - selv om den eldste er død.

Det er allikevel helt uaktuelt å få en attpåklatt, som Lillemus liker jeg godt at ungene blir mer og mer selvgående, og at vi kan gjøre ting sammen som er gøy for alle.

[Gjest togli]

Jeg har vel egentlig alltid tenkt at jeg ønsket meg tre barn, men jeg var litt småengstelig for at jeg ikke skulle føle det var nok etter at tredjemann kom ;-)

Jeg fikk tredjemann når jeg var 34 år gammel (er nå 38) og det rare var at jeg da rett og slett følte at familien var "komplett"

Det er mulig dette også har noe med alder å gjøre. Hvis jeg hadde vært i tjueåra når jeg fikk sistemann, så kan det jo tenkes at jeg hadde ønsket meg en til? Men det får jeg jo aldri vite ;-)

Jeg er veldig glad for at den ene søsteren min ønsker seg flere barn, så vet jeg at jeg får bli tante til et lite nurk til. Veldig kjekt å låne en baby, men også veldig deilig å levere den tilbake til foreldrene igjen ;-)

[j83!]

Jeg har vel egentlig alltid tenkt at jeg ønsket meg tre barn, men jeg var litt småengstelig for at jeg ikke skulle føle det var nok etter at tredjemann kom ;-)

Jeg fikk tredjemann når jeg var 34 år gammel (er nå 38) og det rare var at jeg da rett og slett følte at familien var "komplett"

Det er mulig dette også har noe med alder å gjøre. Hvis jeg hadde vært i tjueåra når jeg fikk sistemann, så kan det jo tenkes at jeg hadde ønsket meg en til? Men det får jeg jo aldri vite ;-)

Jeg er veldig glad for at den ene søsteren min ønsker seg flere barn, så vet jeg at jeg får bli tante til et lite nurk til. Veldig kjekt å låne en baby, men også veldig deilig å levere den tilbake til foreldrene igjen ;-)

ja det er akkurat det, at jeg er ganske ung, er 25 og om jeg får tredje om noen år, feks når jeg er 27 - 28 så er det jo maaange år til jeg ikke kan få barn lengre. tror det hadde vært enklere å godta at jeg ikke skulle ha flere om det var pga at det at jeg ikke kunne få flere pga alderen, men men, vi får se... får håpe jeg føler at jeg er ferdig m baby etter nestemann =)

[annegunn]

Jeg har aldri hatt ambisjoner om mer enn to barn - og gpdt er det, for jeg hadde et pyton svangerskap og en tøff fødsel med andremann, og har fått skrekken.

Så her er det kroken på døra, selv om jeg også kan kjenne det rasle i eggstokkene innimellom...

[Gjest togli]

ja det er akkurat det, at jeg er ganske ung, er 25 og om jeg får tredje om noen år, feks når jeg er 27 - 28 så er det jo maaange år til jeg ikke kan få barn lengre. tror det hadde vært enklere å godta at jeg ikke skulle ha flere om det var pga at det at jeg ikke kunne få flere pga alderen, men men, vi får se... får håpe jeg føler at jeg er ferdig m baby etter nestemann =)

Da skjønner jeg at du lurer litt, ja ;-)

Jeg vet søren ikke hva jeg hadde endt opp med hvis jeg hadde begynt like tidlig som deg ;-)

Våre barn er nå 11, 8 og 4 år gamle og jeg merker igrunnen at tre barn er nok for at vi skal klare å gi dem alle tre nok oppmerksomhet, men her er folk forskjellige. Vi jobber nesten fullt begge to, samt at vi har en stor eiendom å holde styr på. Vår energi rekker akkurat til de tre barna vi har :-)

[caprice]

Jeg har to som nå er 8 og straks 10 år og det holder i lange baner for meg. Synes det er vidunderlig at ungene har blitt såpass store og selvgående, at det går an å gjøre ting sammen med dem som faktisk er givende for alle parter (det er ikke givende for meg å leke butikk eller sitte i sandkassa...), at vi kan se filmer sammen som alle liker, at vi kan snakke sammen og slike ting.

Jeg er sterilisert og kan ikke få flere og det er jeg i grunnen glad for! Jeg er skilt fra barnas far og har ny partner og slipper derfor alt styret og evt. mas som hadde oppstått om han hadde villet ha flere unger.

Nå skal det sies at jeg ikke er ekstremt barnekjær da, jeg er ikke av den typen kvinne som glatt tar med alle ungene i gata på stranda eller på bollebaking og jeg liker ikke automatisk alle mennesker som er under 120 cm høye. Men jeg elsker mine egne da! )))) Og unger jeg blir kjent med blir jeg også som regel veldig glad i altså, jeg er ikke noe monster heller. ;o)

Jeg kjenner meg igjen i Lillemus. Jeg har alltid tenkt "max to barn". Egentlig var jeg fornøyd etter den første, men jeg har selv søsken, og det er veldig hyggelig. Dessuten trengte den første absolutt noen å bryne seg på! Da jeg hadde født nr. 2 var første tanke: "Da var jeg ferdig med graviditeter og fødsler". Har aldri ønsket nr. 3, og når andre rundt meg blir gravide er jeg bare glad det ikke er meg - selvom jeg hadde enkle svangerskap til og meg". Har ikke sterilisert verken meg eller mannen min ennå, men vi kunne kanskje like gjerne gjort det.... Nå er de 5 og 8, og det er deilig at de har begynt å bli så store at det faktisk kan bli litt egentid i helgene også - ikke bare etter at de er i seng.

[Gjest GA]

Jeg har alltid ønsket meg tre barn, mens mannen ville stoppe etter to.

Så da ble det to barn på oss.

Det var ganske hardt for meg å innse at det ikke ble flere barn på oss - tok et par år å forsone seg med - men nå når jentene er 4,5 og 6,5 år, så kjennes det godt at de begynner å bli store og selvstendige.

samme her. Litt sogbearbeiding, men nå har jeg også forsont meg med to barn...

[j83!]

Da skjønner jeg at du lurer litt, ja ;-)

Jeg vet søren ikke hva jeg hadde endt opp med hvis jeg hadde begynt like tidlig som deg ;-)

Våre barn er nå 11, 8 og 4 år gamle og jeg merker igrunnen at tre barn er nok for at vi skal klare å gi dem alle tre nok oppmerksomhet, men her er folk forskjellige. Vi jobber nesten fullt begge to, samt at vi har en stor eiendom å holde styr på. Vår energi rekker akkurat til de tre barna vi har :-)

Ja, jeg begynte nok litt for tidlig jeg... var ikke helt det som var planlagt, men men,, sånn gikk det no

merker jo at de krever en del oppmerksomhet etterhvert som de blir eldre, men jeg bare elsker den spennende tiden når man er gravid og får en nyfødt . =)