Til dere som e ferdig m å få barn..

[Anonym 82]

Uff, nei! Jeg gleder meg mest til 8-10 års alderen, jeg To barn rundt der hadde vært fint, to småbarn er nærmest lik helvete på jord for meg

Urgh! Oppsnasige, veslevoksne 10-åringer som vet best, kan mest, og er såååå morsomme... Nei takk! Har ei stedatter på 11 som snart er ferdig med den fasen heldigvis, og det er ikke noe jeg ser frem til! Har jo mye med oppdragelse å gjøre også selvfølgelig, men det er liksom en fase de skal igjennom tror jeg!

[Anonym 82]

Dei begynner å få kjærester dei andre også nå, så rekner med det blir fleire barnebarn etter kvart. Har eit ungt par frå Polen i nabolaget, som venter baby, som eg har tilbudt meg å vere bestemor til :-)

Så nydelig! Det kan de nok komme til å sette pris på:-) Alle barn burde få ha ei skikkelig bestemor! Ei som tar deres parti, og som alltid har et fang og en vaffel når barnet trenger det:-)

[Glimtipper]

Urgh! Oppsnasige, veslevoksne 10-åringer som vet best, kan mest, og er såååå morsomme... Nei takk! Har ei stedatter på 11 som snart er ferdig med den fasen heldigvis, og det er ikke noe jeg ser frem til! Har jo mye med oppdragelse å gjøre også selvfølgelig, men det er liksom en fase de skal igjennom tror jeg!

Nja, tror akkurat det har litt med oppdragelse å gjøre. Men det er mange faser, hver aldersgruppe har en

Men i 8-10 årsalderen er de fleste barn rimelig selvgående og kan opprettholde en interessant samtale

[Gjest Valnøtt]

Jeg skal nok ikke ha flere.

Men det kribler i eggstokkene ganske ofte likevel når man ser en gravid mage med et tilbehør som ser ut til å synes det er topp å gå gravid. Rart hvordan man ikke ser de som ser helt utslitte ut...?

Eller når man ser eller kanskje til og med får holde en sånn liten baby.... Daaaaa verker det i alt av hormoner.

Men - jeg fikk kattunge for noen uker siden og ser til min store overraskelse at den funker fint som baby når den sover på fanget mitt, eller på pulten. Han liker å ligge på ryggen og strykes på magen akkurat som en baby :-)

Også går han på do selv...

Så jeg legger opp til å bli sånn kattedame med hundre katter når jeg blir gammel.

[Gjest Valnøtt]

Dei begynner å få kjærester dei andre også nå, så rekner med det blir fleire barnebarn etter kvart. Har eit ungt par frå Polen i nabolaget, som venter baby, som eg har tilbudt meg å vere bestemor til :-)

Å - hvor finner mans ånne som deg???? Jeg har to som jeg gjeeeeerne skulle hatt et bestemor-abonnement til :-)

Misunnelig nå :-)

[Anonym 82]

Nja, tror akkurat det har litt med oppdragelse å gjøre. Men det er mange faser, hver aldersgruppe har en

Men i 8-10 årsalderen er de fleste barn rimelig selvgående og kan opprettholde en interessant samtale

Forstår hva du mener, men vi har nok forskjellig syn på hva som er en interressant samtale! For meg er da da gah gah mer interressant enn verdens kuuuuleste 10 åring! Jeg har bare et problem med store barn som tror de er innmari morsomme... Blir skikkelig grinete:-)

[Anonym 82]

Å - hvor finner mans ånne som deg???? Jeg har to som jeg gjeeeeerne skulle hatt et bestemor-abonnement til :-)

Misunnelig nå :-)

Husker jeg leste i ei avis for en stund siden om en utenlandsk alenemamma som søkte typisk norske besteforeldre til sin lille gutt. Hun blei fullstendig nedringt:-)

[Gjest firebarns-mamsen]

Jeg har alltid tenkt jeg skulle ha to barn.

Da jeg hadde fått det, følte jeg at familien var komplett - og dermed blir det sånn. Mannen er enig.

Jeg har fire, tre gutter og ei jente. Sistemann er en liten overraskelse, 10 år etter forrige gang. Men etter at den minste av de tre "grodde til" følte jeg at jeg egentlig ønsket meg en til. Skulle egentlig ikke bli flere, men plutselig var det noe der.

Men NÅ er jeg helt ferdig. Vesla er ti, og baby-suget er helt borte. Ser jeg mennesker med store mager, eller barnevogner med hylende småbarn oppi så tenker jeg:" Jeg er så GLAD for at dette ikke er meg!!!" Da vesla var tre følte jeg meg så ferdig. Steriliserte meg, og har ikke angret en dag. Så nå venter jeg bare på barnebarna.

[Gjest Ulvinnen]

Etter det første barnet følte jeg en lengsel etter et barn til, det var noe som manglet.

Etter nr to var jeg klar på at jeg nå hadde fått de barna jeg skulle. Har ikke hatt lyst på flere, selv om jeg synes små babyer kan være skjønne.

Det var nok mye den siste fødselen som gjorde meg klar på at det ikke ble flere barn. Et nytt svangerskap ville blitt et 9-måneder langt fødselsangst opplevelse.

[tonie]

Jeg bestemte meg allerede da jeg gikk gravid med mitt første og eneste barn for at jeg aldri mer vil være gravid. Kroppen min er nok ikke skapt for å bære fram mange barn, tror jeg. Det var problemer hele veien.

Jeg hadde nok uansett ikke orket å ha flere. Jeg er så avhengig av å ha litt tid for meg selv også. Jeg fungerer helt enkelt ikke hvis jeg ikke får noen pusterom i løpet av dagen. Energien min holder akkurat til én unge:)

[filiokus81]

Uff, nei! Jeg gleder meg mest til 8-10 års alderen, jeg To barn rundt der hadde vært fint, to småbarn er nærmest lik helvete på jord for meg

''Jeg gleder meg mest til 8-10 års alderen, jeg''

Jeg også, og jeg HAR to småbarn ;o) Jentene mine er selvsagt verdens deiligste, men jeg skal ikke nekte for at det blir en befrielse når de er store nok til å ordne seg litt selv. Her blir det ikke flere barn nei.

)

[pekkaline]

Følte meg ferdig etter den niande ;-) Då var eg 38 år, og kjente at eg ikkje hadde takla ein fødsel til.

Vi hadde gardsbruk, så eg hadde muligheit til å vere heime og jobbe. Eg angrar ikkje på at eg har valgt å få så mange barn. Ser på det som mi jobbkariere.

Eg elsker barn, så nå jobber eg i skulen. Mest med reinhald (kjempefin anledning til å gå rundt og prate med barna. For eg er over alt, og "ser" alt :-) Både på barne og ungdomsskulen. Og så jobber eg i SFO.)

I går vart eg mormor til ei lita jente igjen.

Gratulerer med barnebarnet Du høres ut til å være den fødte mor

[mamma til ni]

Jeg skal nok ikke ha flere.

Men det kribler i eggstokkene ganske ofte likevel når man ser en gravid mage med et tilbehør som ser ut til å synes det er topp å gå gravid. Rart hvordan man ikke ser de som ser helt utslitte ut...?

Eller når man ser eller kanskje til og med får holde en sånn liten baby.... Daaaaa verker det i alt av hormoner.

Men - jeg fikk kattunge for noen uker siden og ser til min store overraskelse at den funker fint som baby når den sover på fanget mitt, eller på pulten. Han liker å ligge på ryggen og strykes på magen akkurat som en baby :-)

Også går han på do selv...

Så jeg legger opp til å bli sånn kattedame med hundre katter når jeg blir gammel.

He, he eg kjøpte meg marsvin i vår. Følte eg kom ut av føden, der eg kom med ungen og pappaen med buret.

[løvinne71]

Du er tydeligvis stikk motsatt av meg!

Jeg syntes det var helt pyton og gå gravid, og jeg var lykkelig da den første spebarn/baby perioden var over.

Amming, gulping, skriking og nattevåk var ikke min favoritt, for å si det sånn...

Ingen av mine 2 var planlagte. Og jeg var, etter dagens målestokk, ganske ung da jeg fikk barna mine. (24-25 år)

Så jeg har aldri vært i situasjonen å ønske meg, eller å planlegge å få barn.

For å si det litt stygt, så var ungene mine i utgangspunktet "uønskede graviditeter som vi måtte gjøre det beste ut av" For utifra alder og livssituasjon, så ville vi nok helst foretrukket å vente noen år med å få barn.

Men misforstå meg rett:

Jeg elsker barna mine over alt på jord. og i ettertid er jeg svært glad for at ting ble som de ble!

Jeg ville aldri vært dem foruten!

Jeg er i utgangspunktet ikke noen barnekjær type som blir verpesjuk ved synet av en baby. Heller tvert imot, så hvis ikke "tilfeldighetene" hadde grepet inn og gitt meg to flotte barn, kunne det nok gått svært lang tid før jeg bevisst ville valgt svangerskap og barn.

Vi fikk en velskapt gutt og en velskapt jente på bare et drøyt år. Og var svært fornøyde med det!

Har derfor aldri vurdert tanken engang på å få nr 3, eller en atpåklatt.

Det er deilig at barna nå begynner å bli store og selvstendige, samtidig som jeg fortsatt er noenlunde ung..

[Gjest Elextra]

Vi ønsket oss to barn, og etter at nr. to ble født syntes jeg egentlig det var deilig å vite at jeg ikke skulle være gravid eller føde igjen.

Kunne nok i mellom ønske meg en baby igjen, men har ikke seriøst ønsket et barn til. Muligens ville jeg følt annerledes om jeg var yngre, men tror heller ikke da vi ville gått for nr. tre - skjønner ikke hvordan vi skulle ha kapasitet til fler enn de to vi har.

[jubalong70]

Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Etter å ha fått de to første tett I(14 mnd mellom dem), visste jeg fremdeles at jeg ville har flere barn.

Vi ventet noen år, og så kom sistemann.

Etter ham har jeg vært fullstendig ferdig med barn. Det finnes ikke en liten celle i meg som har lyst på flere barn.

Ja, jeg kunne godt vært gravid igjen, til og med født igjen, men ikke resten

Jeg nyyyyter å se på, holde og snuse på små nusselige babyer, men kjenner ikke noe kribling.

Det er utrolig godt å kjenne meg ferdig!!!

[Sofline]

Jeg går og er litt redd for det samme. Jeg har en sønn på fire måneder, og jeg føler meg allerede klar for en ny graviditet. Fornuften sier imidlertid at jeg bør vente et års tid til for ikke å ødelegge meg selv helt.

Moren min er den typen som aldri får nok av småbarn. Hun fikk fire, men det var 20 år mellom eldste og yngste. Nå hun har blitt for gammel til å få flere, har hun heldigvis fått et barnebarn hun kan låne. :-)

Svigerinna mi har fått tre på fire år, og hun ønsker seg ennå en. Jeg tror underbevisstheten på magisk vis sier nok når man ikke kan mer eller ikke har mer plass. :-)

[Sofline]

Jeg har alltid hatt lyst til å ha flere barn enn det vi var i min familie - vi var bare to barn. Så fra jeg ble voksen har jeg tenkt at 3-4 barn høres flott ut. Mannen min er enebarn, og syntes vel et 2-3 barn ville være flott.

Så vi har endt opp med 3 barn. Jeg har vel fremdeles et lite sug i meg etter en baby igjen (yngste er snart 4,5 år), men har vel forsont meg med at det ikke blir flere.

Jeg vet ikke - noen blir vel HELT ferdige med det å få barn, mens andre har en gliiiiiidendeeeee overgang til at det praktisk er greit å stoppe.....

Det jeg imidlertid ikke savner, er de 2 årene med nattevåk vi hadde med samtlige tre barn - med det resultat at vi omtrent ikke sov en hel natt på 7 år..... :-(

''med det resultat at vi omtrent ikke sov en hel natt på 7 år.....''

Høres slitsomt ut... Men jeg har oppdaget, til min store forundring, at jeg har vennet meg til å skulle opp om natta. Jeg blir ikke sliten av det lenger. Jeg lurer derfor nå på hvor mye energi jeg kunne hatt hvis jeg fikk sove hele natta igjen, bare en enkelt natt...

[Sofline]

Jeg har to som nå er 8 og straks 10 år og det holder i lange baner for meg. Synes det er vidunderlig at ungene har blitt såpass store og selvgående, at det går an å gjøre ting sammen med dem som faktisk er givende for alle parter (det er ikke givende for meg å leke butikk eller sitte i sandkassa...), at vi kan se filmer sammen som alle liker, at vi kan snakke sammen og slike ting.

Jeg er sterilisert og kan ikke få flere og det er jeg i grunnen glad for! Jeg er skilt fra barnas far og har ny partner og slipper derfor alt styret og evt. mas som hadde oppstått om han hadde villet ha flere unger.

Nå skal det sies at jeg ikke er ekstremt barnekjær da, jeg er ikke av den typen kvinne som glatt tar med alle ungene i gata på stranda eller på bollebaking og jeg liker ikke automatisk alle mennesker som er under 120 cm høye. Men jeg elsker mine egne da! )))) Og unger jeg blir kjent med blir jeg også som regel veldig glad i altså, jeg er ikke noe monster heller. ;o)

''Nå skal det sies at jeg ikke er ekstremt barnekjær da, jeg er ikke av den typen kvinne som glatt tar med alle ungene i gata på stranda eller på bollebaking og jeg liker ikke automatisk alle mennesker som er under 120 cm høye. Men jeg elsker mine egne da! )))) Og unger jeg blir kjent med blir jeg også som regel veldig glad i altså, jeg er ikke noe monster heller. ;o)''

Sånn er jeg også, men jeg ønsker meg mange barn allikevel. :-)

[Mrs. Wallace]

Hun har jo en på over 3 også da, så hun veit vel hva hun tar på seg...! Men de fleste vil vel si at det er babytiden som frister mest tror jeg!

''Men de fleste vil vel si at det er babytiden som frister mest tror jeg!''

Der har jeg det helt motsatt. Graviditet og babytid er det som frister aller minst med det å ha barn. Det har jeg ikke noe behov for å oppleve igjen.