Til dere som e ferdig m å få barn..

[j83!]

Sjansene er store for at jeg stopper på ett barn, selv om det betyr at samboeren min ikke får biologiske barn. Han er svært fornøyd med sønnen "vår" og vi synes i grunnen det er nok. Han er en gutt som vil kreve mye oppfølging i årene som kommer.

Jeg hadde en tøff graviditet og ønsker på ingen måte å gå gravid igjen. Jeg hadde selvfølgelig gjort det om barn nummer to var noe vi begge ville. Fødselen var også hard, men man kan jo ta keisersnitt.

Vi tenker litt i adopsjonsbanene, men vi er så unge (25 og 26 år gamle). Det vi vet helt sikkert er at tanken på å "starte på nytt" i en alder av 30-35 år (når vi eventuelt blir klare for et barn til) er lite fristende. Blir vi gravide ved uhell, så beholder vi mest sannsynlig allikevel.

Ingen av oss er hva man vil kalle barnekjære, selv om jeg gjerne jobber i barnehager og trives med det. Det er noe helt annet med ansvaret for et menneske i 18-20 år. Vi har karriereplaner og drømmer som begrenser mulighetene for mange barn.

I tillegg, på toppen av alt det andre, bor vi nå i England og kostnadene for barnepass og gode skoler er skyhøye. Vi ønsker å gi sønnen vår det beste og med mindre vi har ressursene til det i framtiden, så har vi ikke råd til et barn nummer to.

For oss er det altså i hovedsak en praktisk vurdering, i tillegg til at barn er så mye mer enn babyer.

Men den som venter, får se Du er også ung, så du kan slappe av angående denne problemstillingen en stund til.

Har du en sønn som krever litt mer så blir det jo litt annerledes, man ska jo ha tid til alle også.. Samboeren din synes det er greit at han ikke har noen biologiske barn eller?

ja jeg er enda ung og det er nesten litt dumt.. hehe.. hadde alderen tvingt meg til å ikke få flere barn hadde det vært litt lettere, men sånn det er no, med to barn, føler jeg meg virkelig ikke ferdig, mens sambo går kanskje med på en til om noen år, så vi får no se =)

[j83!]

Følte meg ferdig etter den niande ;-) Då var eg 38 år, og kjente at eg ikkje hadde takla ein fødsel til.

Vi hadde gardsbruk, så eg hadde muligheit til å vere heime og jobbe. Eg angrar ikkje på at eg har valgt å få så mange barn. Ser på det som mi jobbkariere.

Eg elsker barn, så nå jobber eg i skulen. Mest med reinhald (kjempefin anledning til å gå rundt og prate med barna. For eg er over alt, og "ser" alt :-) Både på barne og ungdomsskulen. Og så jobber eg i SFO.)

I går vart eg mormor til ei lita jente igjen.

Er skikkelig imponert over at du har 9 barn, det tror jeg hadde vært for mye selv for meg.. fødslene mine har vært kanskje harde så jeg gruer meg til å gå gjennom det..

[j83!]

Du er tydeligvis stikk motsatt av meg!

Jeg syntes det var helt pyton og gå gravid, og jeg var lykkelig da den første spebarn/baby perioden var over.

Amming, gulping, skriking og nattevåk var ikke min favoritt, for å si det sånn...

Ingen av mine 2 var planlagte. Og jeg var, etter dagens målestokk, ganske ung da jeg fikk barna mine. (24-25 år)

Så jeg har aldri vært i situasjonen å ønske meg, eller å planlegge å få barn.

For å si det litt stygt, så var ungene mine i utgangspunktet "uønskede graviditeter som vi måtte gjøre det beste ut av" For utifra alder og livssituasjon, så ville vi nok helst foretrukket å vente noen år med å få barn.

Men misforstå meg rett:

Jeg elsker barna mine over alt på jord. og i ettertid er jeg svært glad for at ting ble som de ble!

Jeg ville aldri vært dem foruten!

Jeg er i utgangspunktet ikke noen barnekjær type som blir verpesjuk ved synet av en baby. Heller tvert imot, så hvis ikke "tilfeldighetene" hadde grepet inn og gitt meg to flotte barn, kunne det nok gått svært lang tid før jeg bevisst ville valgt svangerskap og barn.

Vi fikk en velskapt gutt og en velskapt jente på bare et drøyt år. Og var svært fornøyde med det!

Har derfor aldri vurdert tanken engang på å få nr 3, eller en atpåklatt.

Det er deilig at barna nå begynner å bli store og selvstendige, samtidig som jeg fortsatt er noenlunde ung..

Ingen av mine var planlagt heller og jeg har lyst å planlegge neste,, tenk så kos og spennende.. hehe. og jeg var også ung, var 21 år da jeg fikk først, så jeg har jo noen år igjen å få denne planlagte ungen da

[j83!]

Synes det høres litt rart ut at du kun snakker om graviditeten og den første tiden med nyfødt; husk at det ikke er kattunger vi snakker om her da...

Jeg er fullt klar over at det ikke er kattunger det er snakk om .. har en på litt over 3 år og en på litt over 1 år så jeg vet veldig godt hva det vil si å ha unger.. og ska innrømme at det er den første tiden som frister mest, men også alt kose det er med et barn, alt man skal gjennom og oppleve sammen..

[morsan]

Spørsmålsstillingen din får meg til å tenke på en dokumentar jeg så på Tv for noen dager siden, om britiske mødre med mer enn 10 barn og som ønsket seg fler.

Den ene moren hadde 13 barn, og nå - i en alder av 45 år - hadde hun forgjeves prøvd å bli gravid igjen, og både hun og mannen var skikkelig lei seg over at det ikke hadde blitt noe av. Det var nesten som å se på noen som var ufrivillig barnløse med NULL barn og ørten mislykkede IVF-forsøk....

Jeg må si at jeg har vanskeligheter med å forstå den tankegangen;-)

[j83!]

Spørsmålsstillingen din får meg til å tenke på en dokumentar jeg så på Tv for noen dager siden, om britiske mødre med mer enn 10 barn og som ønsket seg fler.

Den ene moren hadde 13 barn, og nå - i en alder av 45 år - hadde hun forgjeves prøvd å bli gravid igjen, og både hun og mannen var skikkelig lei seg over at det ikke hadde blitt noe av. Det var nesten som å se på noen som var ufrivillig barnløse med NULL barn og ørten mislykkede IVF-forsøk....

Jeg må si at jeg har vanskeligheter med å forstå den tankegangen;-)

har sett den dokumentaren jeg også, og jeg er ikke så gale altså.. hehe.. jeg stopper nok uansett før jeg er 38, men det er jo en god stund til da.. og jeg kan ikke skjønne hvordan folk kan ha så mange barn som opp i 10, de krever jo mye etterhvert som de vil gå på fritidsaktiviteter ol.. men jeg er så gla i denne første spennende tiden og håper fornuften stopper meg på 3- 4 unger =)

[morsan]

har sett den dokumentaren jeg også, og jeg er ikke så gale altså.. hehe.. jeg stopper nok uansett før jeg er 38, men det er jo en god stund til da.. og jeg kan ikke skjønne hvordan folk kan ha så mange barn som opp i 10, de krever jo mye etterhvert som de vil gå på fritidsaktiviteter ol.. men jeg er så gla i denne første spennende tiden og håper fornuften stopper meg på 3- 4 unger =)

Hun dama jeg nevnte i forrige innlegg trakk fram at det var så fint når barna var så veldig små og henvendte seg gråtende til mamma for trøst hvis de slo seg osv. Det var nesten på grensa til Münchaussen-syndromet...;-)

Jeg har forresten hørt det fra andre at det er fint å få en "liten koseunge!" når eldstemann er 3-4 år og dermed ikke sitter og koser lenger.... Men hvor mye skyldes storesøskenets kosemotvilje at det har kommet ett barn til? Det er ihvertfall ikke min erfaring at det blir mindre kos etterhvert som enebarnet mitt blir større.

[Gjest Elextra]

Ingen av mine var planlagt heller og jeg har lyst å planlegge neste,, tenk så kos og spennende.. hehe. og jeg var også ung, var 21 år da jeg fikk først, så jeg har jo noen år igjen å få denne planlagte ungen da

''jeg har lyst å planlegge neste,, tenk så kos og spennende.. ''

Jeg har to planlagte, men *smokk* så satt de på første forsøk begge to, så det ble så som så med den antatt lange, koselige prøvetiden.

Men klager ikke, altså! :-).

[morsan]

''jeg har lyst å planlegge neste,, tenk så kos og spennende.. ''

Jeg har to planlagte, men *smokk* så satt de på første forsøk begge to, så det ble så som så med den antatt lange, koselige prøvetiden.

Men klager ikke, altså! :-).

Ja, det kan vel diskuteres hvor koselig en lang prøvetid er! :-) Hos oss også satt det på første forsøk, men jeg nok venner og bekjente med helt andre erfaringer på området, og jeg betviler de synes det var så veldig 'koselig' i lengden....;-)

En kompis av husbonden beklaget seg over at kona ble mer og mer desp for hver måned som gikk, og at alt snakk dreide seg om eggløsning og befruktning, og han følte seg som en avlshingst som kun var etterspurt pga av spermiene og ikke fordi han var en sexgud...;-)

[Gjest Elextra]

Ja, det kan vel diskuteres hvor koselig en lang prøvetid er! :-) Hos oss også satt det på første forsøk, men jeg nok venner og bekjente med helt andre erfaringer på området, og jeg betviler de synes det var så veldig 'koselig' i lengden....;-)

En kompis av husbonden beklaget seg over at kona ble mer og mer desp for hver måned som gikk, og at alt snakk dreide seg om eggløsning og befruktning, og han følte seg som en avlshingst som kun var etterspurt pga av spermiene og ikke fordi han var en sexgud...;-)

Skjønner selvfølgelig at vi var priveligert som slapp å vente på å bli gravide. Men jeg var nesten innstilt på å "jobbe med saken" i hvertfall et halvt års tid - og ble _nesten_ litt skuffet over at det skjedde så raskt. Vi hadde også en del andre planer denne tiden (inkl. noe omfattende reising), og mannen min mente først vi skulle vente med å slutte med p-piller, men jeg "beroliget" ham med at det nok tok en del måneder før det skjedde noe :-).

[laban]

Hun dama jeg nevnte i forrige innlegg trakk fram at det var så fint når barna var så veldig små og henvendte seg gråtende til mamma for trøst hvis de slo seg osv. Det var nesten på grensa til Münchaussen-syndromet...;-)

Jeg har forresten hørt det fra andre at det er fint å få en "liten koseunge!" når eldstemann er 3-4 år og dermed ikke sitter og koser lenger.... Men hvor mye skyldes storesøskenets kosemotvilje at det har kommet ett barn til? Det er ihvertfall ikke min erfaring at det blir mindre kos etterhvert som enebarnet mitt blir større.

Etter 13 unger burde hun ha fått dekket trøstebehovet sitt, vel?

Jeg er urdårlig på å gi trøst (føler meg så hjelpeløs når det ikke er en enkel sak, og det er det jo ikke alltid), så jeg synes det høres helt psykelig ut.

Jeg hadde sikkert fått mer enn nok av barneskrik sånn omtrent 10 barn før jeg kom til nr. 13...

[løvinne71]

Ingen av mine var planlagt heller og jeg har lyst å planlegge neste,, tenk så kos og spennende.. hehe. og jeg var også ung, var 21 år da jeg fikk først, så jeg har jo noen år igjen å få denne planlagte ungen da

Ja, på en måte synes jeg det er synd at jeg aldri har opplevd noe ønske og glede over å bli eller være gravid.

Denne delen har jeg rett og slett gått glipp av, siden jeg ble uplanlagt gravid begge gangene, og egentlig ikke ønsket meg barn.

Likevel var det helt uaktuellt med flere enn de to. Jeg har bare følt lettelse over å "være ferdig med det!"

Jeg er ikke typen til å vie livet mitt til morsrollen. Trenger muligheten til å ha tid til meg selv, og til å dyrke egne interesser også..

[løvinne71]

''Men de fleste vil vel si at det er babytiden som frister mest tror jeg!''

Der har jeg det helt motsatt. Graviditet og babytid er det som frister aller minst med det å ha barn. Det har jeg ikke noe behov for å oppleve igjen.

Fullstendig enig!

[morsan]

Etter 13 unger burde hun ha fått dekket trøstebehovet sitt, vel?

Jeg er urdårlig på å gi trøst (føler meg så hjelpeløs når det ikke er en enkel sak, og det er det jo ikke alltid), så jeg synes det høres helt psykelig ut.

Jeg hadde sikkert fått mer enn nok av barneskrik sånn omtrent 10 barn før jeg kom til nr. 13...

;-)

[j83!]

Ja, det kan vel diskuteres hvor koselig en lang prøvetid er! :-) Hos oss også satt det på første forsøk, men jeg nok venner og bekjente med helt andre erfaringer på området, og jeg betviler de synes det var så veldig 'koselig' i lengden....;-)

En kompis av husbonden beklaget seg over at kona ble mer og mer desp for hver måned som gikk, og at alt snakk dreide seg om eggløsning og befruktning, og han følte seg som en avlshingst som kun var etterspurt pga av spermiene og ikke fordi han var en sexgud...;-)

Har ikke så lyst på en sånn lang prøvetid, men har lyst å planlegge litt sånn når på året liksom..

[Gjest prust]

''med det resultat at vi omtrent ikke sov en hel natt på 7 år.....''

Høres slitsomt ut... Men jeg har oppdaget, til min store forundring, at jeg har vennet meg til å skulle opp om natta. Jeg blir ikke sliten av det lenger. Jeg lurer derfor nå på hvor mye energi jeg kunne hatt hvis jeg fikk sove hele natta igjen, bare en enkelt natt...

Ja, jeg husker også at det ble en vane - men jeg var jo alltid konstant trøtt likevel....

Nå kjennes det helt pyton å måtte opp om natta en sjelden gang innimellom, og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg holdt ut....

Jeg var på sydentur med to venninner da nr 2 var 1,5 år - og da sovnet jeg FØR vi begynte å kjøre på rullebanen - og sov stort sett på hele turen til Gran Canaria :-) Den ferien gikk med til å sove, sole meg og spise og sove.....

[Anonym 82]

Har ikke så lyst på en sånn lang prøvetid, men har lyst å planlegge litt sånn når på året liksom..

Bare så det er sagt: Mars er å anbefale:-)

[j83!]

Bare så det er sagt: Mars er å anbefale:-)

Jeg har en i mars og en i april, og det har vært veldig bra =) jeg har da med andre ord gått gravid på omtrent samme tid på året begge gangene, så nå tenkte jeg prøve en annen årstid

[puttelulle]

Jeg må svare både/og: Jeg hadde 3 forferdelige svangerskap, med hyperemesis og bekkenløsning. Var sjukmeldt i alle svangerskapene, og da mener jeg hele svangerskapet alle 3 gangene. Forferdelig å gå gravid! Gikk ned mellom15 og 20 kg alle 3 gangene, og bekkenet mitt er skikkelig dårlig enda, 4 år etter siste fødsel!

Føde kunne jeg gladelig gjort. Alle 3 fødslene var unnagjort på under 2 timer. (fra første antydning til at noe var i gjære, og til det var overstått). Har aldri fått smertestillende, heller.

Men, jeg kunne nok tenkt meg flere barn! Men alt helsepersonell sier STOPP! De advarer meg mot å få flere, pga. helsa mi, og da spesielt bekkenet. Og nå begynner jeg å bli såpass "gammel" (38 år) at jeg synes det er på tide å gi seg nå.

Slik er det med den saken!

[Sofies mamma]

Jeg vet at jeg ønsker meg flere barn (har to), men det er praktiske og det jeg mener er fornuftige årsaker til at jeg ikke vil ha flere likevel. Jeg tror det kommer veldig an på hvordan man er som menneske og.

Jeg har to og for min del er det nok fordi jeg ønsker å følge de opp tett, ha overskudd og kapasitet det til fra de er babyer til de er voksne. Det tror jeg blir vanskeligere når det er tre. Andre ting er at vi er veldig glad i å være på ferier. Nå er det veldig greit at alle fire kan være sammen og gjøre de samme tingene. Skulle vi hatt baby og ny småbarnstid ville det blitt at pappa gjorde noe med de store mens jeg ammer, bleier, triller osv. Det har jeg bare ikke lyst til. Andre ting er at det er passe her vi bor med to barn, bilen passer til oss fire, økonomisk er det veldig bra nå.

I tillegg er ikke svangerskap og fødsler noe som ligger så greit for min kropp...

Men som sagt; det kommer veldig an på den enkelte. Når jeg sier at jeg kan ha lyst på et til barn så er det bare akkurat så enkelt det er. Det er ikke et savn, noe jeg føler at jeg mangler. Jeg ser ikke langt etter gravide og vogner. Da ville alt vært annerledes, tror jeg.