Han savner og tenker på mammaen sin..

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Vår eldste har alltid vært opptatt av mammaen sin i xxxxx. Vi har bilde og navn og historie. Innimellom gråter han og skjønner ikke hvorfor han er nødt til å vente til han er 18 med å møte henne.

I kveld var han veldig lei seg, jeg måtte finne frem bildet, snakke, roe ned og syng han i søvn. Han er 10 år. I dag sa han at han tenker på henne hele tiden, og dette fikk meg til å kjenne en slags hjelpeløshet. Jeg håper at jeg takler det på rett måte, jeg lar ham snakke, gråte og jeg gir ham min forståelse. Jeg skriver "jeg" for han vil bare snakke med meg om det og holder pappa litt utenfor.

Det jeg lurer på, finnes det noen bøker som vi kunne lese med ham? Bøker som omhandler barn som føler det slik som han gjør det?

Håper noen kan komme med gode råd og tips om bøker evt nettsider el som kan hjelpe ham og oss.

[fillolin]

Jeg har ikke erfaring eller kunnskap om denne problemstillingen spesifikt, men på generelt grunnlag synes jeg at følelsene hans rundt dette er av en slik grad og art at du burde konsultere noen profesjonelle om det. Jeg vet jo ikke hvor gammel han var da han kom eller hvilken historie som ligger bak (og det er selvfølgelig privat!), men min første tanke er at det virker som dette har jurimelig stor plass i tankene og følelsene hans. Det kan f.eks. være at det er sider ved dette eller andre ting i livet som han ikke klarer å formulere eller som han kanskje heller ikke er klar over, men som han kanaliserer over i følelsene for den biologiske moren. Håper dere finner ut av dette!

[Gjest ønsker å være anonym i dag]

Jeg har ikke erfaring eller kunnskap om denne problemstillingen spesifikt, men på generelt grunnlag synes jeg at følelsene hans rundt dette er av en slik grad og art at du burde konsultere noen profesjonelle om det. Jeg vet jo ikke hvor gammel han var da han kom eller hvilken historie som ligger bak (og det er selvfølgelig privat!), men min første tanke er at det virker som dette har jurimelig stor plass i tankene og følelsene hans. Det kan f.eks. være at det er sider ved dette eller andre ting i livet som han ikke klarer å formulere eller som han kanskje heller ikke er klar over, men som han kanaliserer over i følelsene for den biologiske moren. Håper dere finner ut av dette!

Takk for svar. Jeg vil nok ikke kalle det urimelig, men det er mulig det fremstod slik.

Det er første gang siden før sommeren han har snakket om dette, men han sa jo at han tenkte på henne hele tiden..Uttryket "hele tiden" er veldig variabelt i andre sammenhenger, så...

Skolen begynte påigjen i går, og plutselig kommer dette opp..Jeg tenkte at det kunne være ett eller annet som har gjort at han har begynt å tenke på det. Han trives på skolen, har mange venner og er veldig populær, men det kan jo være ett eller annet, en kommentar el..?

Andre ting som slår meg er: Vil han "straffe" oss på noen måte?

Vil han ha mer oppmerksomhet? (søsteren har fått mye oppmerksomhet de to siste dagene, hun begynte på skolen i går) Eller er det reelt?

Jeg velger jo å gå utifra det siste, men utelukker ikke noen av de andre alternativene.

Igjen takk for svar, og blir det hyppig kommer vi nok til å ta kontaktmed proff hjelp.

[BMS!]

Hei!

Dette kan jeg ingen ting om, og vet jo som deg at reglene tilsier 18 år.

Men om dette var min sønn, ville jeg prøvd å ringe til adopsjonsforeningen, for å forhøre meg om di kunne hjulpet det med informasjonsmatriell om dette.

Så ville jeg ringt Bufa (eller hva di nå heter nå...... grrrr. jeg klarer i alle fall ikke henge med fra SAK, SUAK, BUFA og BUF:DIR.... og nå vet jeg ikke lenger) Og forklart og førhørt meg om hvordan og om det er noen mulighet for å kunne få lov til å skrive ett brev, etc. i og med at dere vet så pass mye som dere vet.

Uansett, det er superviktig og ta barn og unge på alvor, så din sønn, uansett om du kan gjøre noe, eller ikke, må få inntrykket at mamma (i sær, fordi det er deg han er åpen om dette mot) tar han på fult alvor.

Skaff deg masse informasjon som mulig, og formidl den over til din sønn.

Vennlig hilsen og lykke til fra

[BMS!]

En ting til....

Siden dere har navn og bilder, så meg viten tilsier loven at man har KRAV på å få vite hvem når man er 18år, det står vel ikke noe om at man ikke har LOV til å kontakte før?

Ring adosjonsforreningen å hør....

Vennlig hilsen meg igjen

[trk1365380645]

Hei!

Så vondt å føle seg hjelpeløs når barna har det leit! Men det aller viktigste er jo å høre på ham og ta ham på alvor, og det gjør du jo.

Jeg undrer meg over det du skriver om 18 år. Hvis dere har navn etc og selv kan spore opp biologisk familie, hvem kan nekte dere? Har adopsjonforeningen MER informasjon enn dere? Uansett er det en stor beslutning, og det kan nok være lurt å også involvere en psykolog e.l. i forhold til å vurdere om det evt vil fungere positivt med et møte. Som fillolin skriver, er det jo ikke sikkert at det er det som er det virkelige problemet, eller at det er den beste løsningen for akkurat ditt barn.

Lykke til!

Varme tanker fra trk

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

En ting til....

Siden dere har navn og bilder, så meg viten tilsier loven at man har KRAV på å få vite hvem når man er 18år, det står vel ikke noe om at man ikke har LOV til å kontakte før?

Ring adosjonsforreningen å hør....

Vennlig hilsen meg igjen

Takk for svar. Vi snakket litt om det i går at vi kunne sjekke opp om det gikk an å skrive et brev, spørre om å få et nytt bilde el og det ville han. Når det gjelder dette med 18 års grensen, så er det bare noe jeg tror. Men jeg mener at han bør være minst så stor før han tar en så stor beslutning som det vil være å møte sin mor.

Han lurer rett og slett på om hun fortsatt lever, har hun det bra? Bor hun i et papphus slik som vi så noen gjorde da vi hentet lillesøster? tenker hun på ham? osv..

Jeg skal ta kontakt med adopsjonsforum og spørre om hjelp.

[trollemor;o)]

Hei!

Så vondt å føle seg hjelpeløs når barna har det leit! Men det aller viktigste er jo å høre på ham og ta ham på alvor, og det gjør du jo.

Jeg undrer meg over det du skriver om 18 år. Hvis dere har navn etc og selv kan spore opp biologisk familie, hvem kan nekte dere? Har adopsjonforeningen MER informasjon enn dere? Uansett er det en stor beslutning, og det kan nok være lurt å også involvere en psykolog e.l. i forhold til å vurdere om det evt vil fungere positivt med et møte. Som fillolin skriver, er det jo ikke sikkert at det er det som er det virkelige problemet, eller at det er den beste løsningen for akkurat ditt barn.

Lykke til!

Varme tanker fra trk

Takk for svar. Dette med 18 års grense er bare noe jeg antar, men samtidig mener jeg at en bør være minst så stor før en tar en så stor beslutnig som å møte sin mor.

Vi har veldig mye informasjon om denne moren, men han har lyst å skrive et brev og kanskje få et nytt bilde. Jeg skal ta kontakt med adopsjonsforum for å få litt hjelp.

[BMS!]

Takk for svar. Dette med 18 års grense er bare noe jeg antar, men samtidig mener jeg at en bør være minst så stor før en tar en så stor beslutnig som å møte sin mor.

Vi har veldig mye informasjon om denne moren, men han har lyst å skrive et brev og kanskje få et nytt bilde. Jeg skal ta kontakt med adopsjonsforum for å få litt hjelp.

Send en mail for til Webbis, så ordner det seg....

Vennlig hilsen

[BMS!]

Takk for svar. Vi snakket litt om det i går at vi kunne sjekke opp om det gikk an å skrive et brev, spørre om å få et nytt bilde el og det ville han. Når det gjelder dette med 18 års grensen, så er det bare noe jeg tror. Men jeg mener at han bør være minst så stor før han tar en så stor beslutning som det vil være å møte sin mor.

Han lurer rett og slett på om hun fortsatt lever, har hun det bra? Bor hun i et papphus slik som vi så noen gjorde da vi hentet lillesøster? tenker hun på ham? osv..

Jeg skal ta kontakt med adopsjonsforum og spørre om hjelp.

Hei!

Flott og se at du tar han på alvor.

VI har jo kun en adopsjons guru (heter det det?) i norge. Han Joakim Harklou eller noe, vært ett innlegg om det lenger ned,. Han kan du sikkert også ringe å høre om råd..

Ps. jeg har sendt en mail til Webmaster på dine vegne, håper ikke det gjorde noe.

Vennlig hilsen

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Hei!

Flott og se at du tar han på alvor.

VI har jo kun en adopsjons guru (heter det det?) i norge. Han Joakim Harklou eller noe, vært ett innlegg om det lenger ned,. Han kan du sikkert også ringe å høre om råd..

Ps. jeg har sendt en mail til Webmaster på dine vegne, håper ikke det gjorde noe.

Vennlig hilsen

Tusen takk!!

[fillolin]

Takk for svar. Jeg vil nok ikke kalle det urimelig, men det er mulig det fremstod slik.

Det er første gang siden før sommeren han har snakket om dette, men han sa jo at han tenkte på henne hele tiden..Uttryket "hele tiden" er veldig variabelt i andre sammenhenger, så...

Skolen begynte påigjen i går, og plutselig kommer dette opp..Jeg tenkte at det kunne være ett eller annet som har gjort at han har begynt å tenke på det. Han trives på skolen, har mange venner og er veldig populær, men det kan jo være ett eller annet, en kommentar el..?

Andre ting som slår meg er: Vil han "straffe" oss på noen måte?

Vil han ha mer oppmerksomhet? (søsteren har fått mye oppmerksomhet de to siste dagene, hun begynte på skolen i går) Eller er det reelt?

Jeg velger jo å gå utifra det siste, men utelukker ikke noen av de andre alternativene.

Igjen takk for svar, og blir det hyppig kommer vi nok til å ta kontaktmed proff hjelp.

Ok, da fikk jeg et litt feil inntrykk av det første innlegget. Har nå lest de andre innleggene og svarene dine. Personlig synes jeg det virker som en stor avgjørelse å ta kontakt, be om mer informasjon el.l. Hva f.eks. hvis dere finner ut at situasjonen hennes er forverret? Det er sikkert riktig å gi ham forståelse og tydelig vise at det er ok å snakke om dette, men samtidig tenker jeg at det er viktig både for ham og deg at du stiller ham noen spørsmål; ikke på en inkvisitorisk måte, men for å hjelpe ham å bli klar over egne følelser, evt. årsaker til at dette fyller tankene hans o.l. og for at du bedre skal kunne hjelpe ham. Ville det f.eks. hjelpe at dere støttet et prosjekt eller hadde et fadderbarn i det aktuelle landet? Det er jo faktisk sant at mange mennesker lever under utrolig dårlige forhold, og jeg husker selv hvor overveldende det kunne føles, når jeg var i den alderen da jeg begynte å forstå slike ting (forsåvidt fremdeles, men en lærer seg jo å "sortere" litt...) Kanskje ville det gjøre godt å vite at han bidrar, om ikke direkte til hans biologiske mor, så iallefall til andre mammaer og barna deres. Føler han at han har to mammaer eller føler han på et slags ansvar overfor den biologiske moren og isåfall hvorfor? Eller, som du er inne på, handler dette egentlig om andre sider ved livet, kanskje ting han ikke selv er klar over? (Du trenger selvfølgelig ikke å svare på disse spørsmålene, det er spørsmål jeg ville stilt eller ting jeg ville snakket rundt hvis jeg var i samme situasjon. Tror jeg.) Og så er det forholdet til pappa'n - jeg vet ikke hvordan dette praktiseres i "de tusen hjem" eller hvordan jeg selv følt i en tilsvarende situasjon, men når jeg nå forsøker å tenke meg inn i den, så er dette definitivt en situasjon jeg ikke ville vært alene om. Hvis han synes det er vanskelig å snakke med dere begge, så kanskje du iallefall kan få snakke med pappa om det slik at han også kan hjelpe dere å finne ut av situasjonen.

Uansett, det er fint å få anledning til å lære litt om denne problemstillingen, så du må gjerne skrive noen ord om hvordan det går etterhvert.

Klem

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Ok, da fikk jeg et litt feil inntrykk av det første innlegget. Har nå lest de andre innleggene og svarene dine. Personlig synes jeg det virker som en stor avgjørelse å ta kontakt, be om mer informasjon el.l. Hva f.eks. hvis dere finner ut at situasjonen hennes er forverret? Det er sikkert riktig å gi ham forståelse og tydelig vise at det er ok å snakke om dette, men samtidig tenker jeg at det er viktig både for ham og deg at du stiller ham noen spørsmål; ikke på en inkvisitorisk måte, men for å hjelpe ham å bli klar over egne følelser, evt. årsaker til at dette fyller tankene hans o.l. og for at du bedre skal kunne hjelpe ham. Ville det f.eks. hjelpe at dere støttet et prosjekt eller hadde et fadderbarn i det aktuelle landet? Det er jo faktisk sant at mange mennesker lever under utrolig dårlige forhold, og jeg husker selv hvor overveldende det kunne føles, når jeg var i den alderen da jeg begynte å forstå slike ting (forsåvidt fremdeles, men en lærer seg jo å "sortere" litt...) Kanskje ville det gjøre godt å vite at han bidrar, om ikke direkte til hans biologiske mor, så iallefall til andre mammaer og barna deres. Føler han at han har to mammaer eller føler han på et slags ansvar overfor den biologiske moren og isåfall hvorfor? Eller, som du er inne på, handler dette egentlig om andre sider ved livet, kanskje ting han ikke selv er klar over? (Du trenger selvfølgelig ikke å svare på disse spørsmålene, det er spørsmål jeg ville stilt eller ting jeg ville snakket rundt hvis jeg var i samme situasjon. Tror jeg.) Og så er det forholdet til pappa'n - jeg vet ikke hvordan dette praktiseres i "de tusen hjem" eller hvordan jeg selv følt i en tilsvarende situasjon, men når jeg nå forsøker å tenke meg inn i den, så er dette definitivt en situasjon jeg ikke ville vært alene om. Hvis han synes det er vanskelig å snakke med dere begge, så kanskje du iallefall kan få snakke med pappa om det slik at han også kan hjelpe dere å finne ut av situasjonen.

Uansett, det er fint å få anledning til å lære litt om denne problemstillingen, så du må gjerne skrive noen ord om hvordan det går etterhvert.

Klem

Tusen takk for nyttig svar!

Jeg involverer selvsagt pappaen i dette og rådfører meg med ham. Gutten er på mange måter mer knyttet til pappa, men dette vil han bare snakke med meg om.

Du hadde mange gode råd og tips i svaret ditt og de skal jeg ta med meg.

[Gjest togli]

Det høres ikke særlig greit ut, nei :-(

Nå er ikke mine barn adopterte, men jeg er rimelig sikker på at min mellomste datter på åtte ville reagert akkurat som ditt barn dersom hun var adoptert. Hun er en veldig tenkende type. Dessuten er hun meget dyktig på å finne ting å bli lei seg for, som hun tror vi vil bli "opprørte" (et dårlig ord, men jeg finner ikke på et mer dekkende et) av. Hun har tendenser til litt sånne dramaqueen-nykker og liker den oppmerksomheten hun får når hun er lei seg for noe.

Den sorgen barnet ditt føler kan selvsagt være helt reell, men kan det også være at han føler han får mye positiv oppmerksomhet når han gir uttrykk for denne sorgen? Kan det være en ide å forholde seg helt nøkternt til følelsene hans rundt dette? F.eks. si (med lystig stemme ;-)) at det er klart han er spent på hvem den biologiske mammaen er og at en gang kan dere kanskje besøke henne. Dessuten at han er kjempeheldig som har mamma og pappa (dere) som elsker han overalt på jord etc.. På en måte passe på å ikke la ham fokusere for mye på dette.

Jeg er ingen psykolog og når det gjelder adopsjon er jeg ganske så grønn, så jeg beklager om dette virker helt feil. Bare noen tanker jeg kaster ut her....

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Det høres ikke særlig greit ut, nei :-(

Nå er ikke mine barn adopterte, men jeg er rimelig sikker på at min mellomste datter på åtte ville reagert akkurat som ditt barn dersom hun var adoptert. Hun er en veldig tenkende type. Dessuten er hun meget dyktig på å finne ting å bli lei seg for, som hun tror vi vil bli "opprørte" (et dårlig ord, men jeg finner ikke på et mer dekkende et) av. Hun har tendenser til litt sånne dramaqueen-nykker og liker den oppmerksomheten hun får når hun er lei seg for noe.

Den sorgen barnet ditt føler kan selvsagt være helt reell, men kan det også være at han føler han får mye positiv oppmerksomhet når han gir uttrykk for denne sorgen? Kan det være en ide å forholde seg helt nøkternt til følelsene hans rundt dette? F.eks. si (med lystig stemme ;-)) at det er klart han er spent på hvem den biologiske mammaen er og at en gang kan dere kanskje besøke henne. Dessuten at han er kjempeheldig som har mamma og pappa (dere) som elsker han overalt på jord etc.. På en måte passe på å ikke la ham fokusere for mye på dette.

Jeg er ingen psykolog og når det gjelder adopsjon er jeg ganske så grønn, så jeg beklager om dette virker helt feil. Bare noen tanker jeg kaster ut her....

Takk for svar! Han er en type med mye omsorg for andre, tenkende og litt dramaqueen ja.. Leter etter ting som kan være farlig, skummelt og trist ofte.

Slik du beskriver datteren din så er han veldig lik henne.

Ikke dumt det du sier om måten vi kan reagere på det på.

Dette skal prøves!

Tusen takk:o)

[Gjest togli]

Takk for svar! Han er en type med mye omsorg for andre, tenkende og litt dramaqueen ja.. Leter etter ting som kan være farlig, skummelt og trist ofte.

Slik du beskriver datteren din så er han veldig lik henne.

Ikke dumt det du sier om måten vi kan reagere på det på.

Dette skal prøves!

Tusen takk:o)

Dette høres helt ut som min datter også, ja ;-)

En gang kom vi hjem fra butikken og hun brast plutselig ut i hikstegråt. Etter en liten stund kom det fram at hun hadde sett en gutt på hennes egen alder utenfor butikken. Han så litt rar ut i ansiktet (spesielt utseende) og så lei seg ut. Hun var helt sikker på at han ble mobba på skolen og kunne ikke glemme denne gutten fordi hun syntes så fryktelig synd på ham ;-)

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Dette høres helt ut som min datter også, ja ;-)

En gang kom vi hjem fra butikken og hun brast plutselig ut i hikstegråt. Etter en liten stund kom det fram at hun hadde sett en gutt på hennes egen alder utenfor butikken. Han så litt rar ut i ansiktet (spesielt utseende) og så lei seg ut. Hun var helt sikker på at han ble mobba på skolen og kunne ikke glemme denne gutten fordi hun syntes så fryktelig synd på ham ;-)

De er jo gode da!! Vi planla min sønns 10 årsdag og snakket litt om hvem han var sammen med og hvem han ikke var sammen med osv.

Jeg spurte om det var noen som aldri ble invitert i bursdag og da brast han i gråt og fortalte om en som var litt utenfor gjengen. Han hadde prøvd å bli venner med ham, men de fikk det ikke helt til.

Han bestemte seg for at han skulle prøve å få ham med på leken dagen etter på skolen:o)

[Gjest togli]

De er jo gode da!! Vi planla min sønns 10 årsdag og snakket litt om hvem han var sammen med og hvem han ikke var sammen med osv.

Jeg spurte om det var noen som aldri ble invitert i bursdag og da brast han i gråt og fortalte om en som var litt utenfor gjengen. Han hadde prøvd å bli venner med ham, men de fikk det ikke helt til.

Han bestemte seg for at han skulle prøve å få ham med på leken dagen etter på skolen:o)

Åh, så skjønn... Vi skulle nesten ha spleisa han der med datteren min ;-P

Spørs om vi hadde fått noen oversensitive barnabarn *hehe*

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Åh, så skjønn... Vi skulle nesten ha spleisa han der med datteren min ;-P

Spørs om vi hadde fått noen oversensitive barnabarn *hehe*

Det ville blitt et skikkelig omtenksomt og dramatisk par:o)

[Gjest togli]

Det ville blitt et skikkelig omtenksomt og dramatisk par:o)

;-)