Han savner og tenker på mammaen sin..

[Gjest mine tanker som adoptivmor]

Har lest igjennom tråden og sitter igjen med tanker om at dette gjøres om fra en liten sak til en veldig stor sak.

Jeg hadde fokusert mer på hva han gjør i skolen og blant venner og få tankene hans over på dette. Han er for ung til å bruke alle kreftene sine på dette istedenfor dagliglivet hos dere.

Avled med at: jeg vet du tenker på dette, men det er ikke noe vi kan gjøre med det nå som du vet. Dermed begynner du å spørre om hva han har gjort i dag osv. Og vær lystig i stemmen og gi han godt humør.

Dette er litt på barnehagenivå, hvor vi avleder et barn som bare spør etter mamma og pappa og savner dem og er lei seg lenge. Tilslutt blir spørsmålene færre og sønnen din blir kanskje mer opptatt av her og nå.

Du gjør ingenting galt ved dette. Men gir ham bedre hverdag og ikke så mange dystre tanker som er farlig å begynne med for tidlig. Han er et barn som trenger hjelp til å være glad og uten bekymringer.

[Gjest ønsker å være anonym i dag...]

Har lest igjennom tråden og sitter igjen med tanker om at dette gjøres om fra en liten sak til en veldig stor sak.

Jeg hadde fokusert mer på hva han gjør i skolen og blant venner og få tankene hans over på dette. Han er for ung til å bruke alle kreftene sine på dette istedenfor dagliglivet hos dere.

Avled med at: jeg vet du tenker på dette, men det er ikke noe vi kan gjøre med det nå som du vet. Dermed begynner du å spørre om hva han har gjort i dag osv. Og vær lystig i stemmen og gi han godt humør.

Dette er litt på barnehagenivå, hvor vi avleder et barn som bare spør etter mamma og pappa og savner dem og er lei seg lenge. Tilslutt blir spørsmålene færre og sønnen din blir kanskje mer opptatt av her og nå.

Du gjør ingenting galt ved dette. Men gir ham bedre hverdag og ikke så mange dystre tanker som er farlig å begynne med for tidlig. Han er et barn som trenger hjelp til å være glad og uten bekymringer.

Tusen takk for svaret. Jeg er enig med deg og tror nok at han er litt slik som datteren til togli (se hennes svar) Litt dramaqueen eller dramaking i vårt tilfelle da;o)

Han har faktisk ikke snakket noe om dette siden jeg startet denne tråden så det var nok en måte å få min fulle og hele oppmerksomhet på i en periode hvor lillesøster fikk mye.

Neste gang skal jeg bruke avledningsmetoden din.

[PieLill]

Det høres ikke særlig greit ut, nei :-(

Nå er ikke mine barn adopterte, men jeg er rimelig sikker på at min mellomste datter på åtte ville reagert akkurat som ditt barn dersom hun var adoptert. Hun er en veldig tenkende type. Dessuten er hun meget dyktig på å finne ting å bli lei seg for, som hun tror vi vil bli "opprørte" (et dårlig ord, men jeg finner ikke på et mer dekkende et) av. Hun har tendenser til litt sånne dramaqueen-nykker og liker den oppmerksomheten hun får når hun er lei seg for noe.

Den sorgen barnet ditt føler kan selvsagt være helt reell, men kan det også være at han føler han får mye positiv oppmerksomhet når han gir uttrykk for denne sorgen? Kan det være en ide å forholde seg helt nøkternt til følelsene hans rundt dette? F.eks. si (med lystig stemme ;-)) at det er klart han er spent på hvem den biologiske mammaen er og at en gang kan dere kanskje besøke henne. Dessuten at han er kjempeheldig som har mamma og pappa (dere) som elsker han overalt på jord etc.. På en måte passe på å ikke la ham fokusere for mye på dette.

Jeg er ingen psykolog og når det gjelder adopsjon er jeg ganske så grønn, så jeg beklager om dette virker helt feil. Bare noen tanker jeg kaster ut her....

Nå er det en stund siden du skrev dette, men jeg vil bare si at jeg synes du gav et veldig allmennyttig svar.

Det er fort gjort å tenke at adopsjon er så spesielt at det ugyldiggjør alt som vanligvis ville være riktig og fornuftig. Men slik er det jo ikke.

Vi har både hjemmelagede og adopterte som kan det med å lulle seg inn i små tragedier og få dem til å vokse. Og det beste er som regel å følge din oppskrift.

mvh

[Gjest togli]

Nå er det en stund siden du skrev dette, men jeg vil bare si at jeg synes du gav et veldig allmennyttig svar.

Det er fort gjort å tenke at adopsjon er så spesielt at det ugyldiggjør alt som vanligvis ville være riktig og fornuftig. Men slik er det jo ikke.

Vi har både hjemmelagede og adopterte som kan det med å lulle seg inn i små tragedier og få dem til å vokse. Og det beste er som regel å følge din oppskrift.

mvh

Takk

Jeg baserer min erfaring på åtteåringen som er en skikkelig dramaqueen og som garantert hadde fokusert voldsomt på dette dersom hun hadde vært adoptert ;-)