Problematisk forhold til stedatter...

[UlrikkeE]

Først av alt: jeg trenger ikke veldig mye pepper... Jeg vil i utgangspunktet gjøre alt for at dette skal bli bedre, jeg er veldig klar over at det ikke er barnets feil, at det er de voksne som må ta ansvar osv...

Jeg er stemor til tre. To gutter og ei jente. I utgangspunktet har jeg et veldig godt forhold til alle tre. Det er flotte barn! Jeg har også et godt forhold til mamma'n deres, jeg liker henne godt, og jeg har svart på hvitt at det er gjensidig Så langt alt vel...

"Problemet" som nå har vart i flere år, er at (nå kaller jeg en spade for en spade) jeg rett og slett ikke liker stedatteren min... Jeg behandler henne fint og rettferdig og alt sånt, det er følelsene INNI meg som sliter... Jeg hadde håpet at de skulle gå over, men det gjør ikke det... Det er personligheten hennes som er problemet, og oppførselen... Det er fryktelig vanskelig å forklare nøyaktig HVA... Hun har bare en personlighet og en oppførsel som kræsjer totalt med meg...

Når det er sagt: jeg har et fullstendig avslappet forhold til guttene, de har ikke sånne tendenser i det hele tatt... Og: mamma'n deres sier selv at hun innimellom ikke liker sin egen datter. Vi er heldigvis ganske åpne om dette, selvom jeg selvfølgelig ikke utbroderer hvor ille jeg til tider synes det er... Vi prøver i fellesskap å "styre" henne til det "bedre", men nå har vi holdt på i mellom 3 og 4 år (hun er 8), og vi ser ingen forandring... Jeg tar det for gitt at mor har lenger lunte enn jeg har, det er vel engang sånn med egne barn... Sambo ser også tendensen, men han får ikke med seg alt hun gjør og sier (han er mann, så det som ikke skjer rett foran ham mens han gir det full oppmerksomhet, det får han ikke med seg... )

Som sagt, jeg håper - og tror - barnet merker minimalt av dette... Men jeg blir sliten av å hele tiden måtte "ta meg sammen" for å snakke til henne... Jeg VET at det er min jobb, og jeg gjør det jo også! Men er det noen som har noen lure tips om hvordan jeg kan virkelig gjøre dette bedre?

Til tider har det vært såpass ekstremt at jeg har vurdert hele forholdet... Forstå meg rett, barnet har ingenting i mot meg! Det er ikke der konflikten er... Det går på hennes generelle væremåte, holdninger og oppførsel... Stemorrollen som sådan er ikke et problem, som sagt - jeg har et helt avklart forhold til det, og guttene er reale unger som det jeg er stolt av å kjenne, og jeg liker mamma'n deres...

Jeg analyserer og analyserer, og prøver og prøver - men denne følelsen slipper aldri, og det føles til tider ganske tungt. Jeg vil så gjerne ha det avslappede forholdet til henne igjen, som jeg hadde fra hun var 1 til hun var 4-5... Da var hun annerledes enn det hun er nå...

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette... Skrive av seg litt på morra'n her, sannsynligvis... Som sagt, jeg er kjempeglad i dem alle tre, og jeg ville gjort alt for dem (noe jeg som regel også gjør, for sambo er en del borte) - men jeg skulle så gjerne hatt tilbake det gode forholdet til stedatteren min...

Dagens lille hjertesukk herfra...

[Lillemus]

Uff, det kan ikke være lett å ha slike "forbudte" følelser. Men sannelig om jeg vet hvordan du skal gripe saken an, kan en time eller to alene med en familierådgiver være til hjelp kanskje?

Sender deg en *klem* i alle fall.

[mamma til ni]

Har jenta spesielle problem?

Eg har ein 14 åring med Asperger. Han fungerer godt, og er ein kjekk kar. Men han er til tider utruleg irriterande - sær og egosentrisk. Eg gir meg lov til å tenke slik, sjølv om eg respekterer han og er glad i han.

Stefaren er flink med barna, men mine barn er mitt ansvar.

Likedan har mannen ein son som krev ein del ekstra. Kjenner det er deileg å sleppa å ta morsrolla for den guten. Eg respekterer han og prøver å legge ting til rette så han skal ha det godt, men eg har ikkje ansvaret.

Om mora til tider ikkje liker datra, så er det ikkje rart om du reagerer slik også :-)

[Gjest Valnøtt]

Hm... Hvor gammel er jenta? Hun skal ikke være mange årene før hun uten minste problem ser din antipati klart som dagen selvom du tror du ikke signaliserer den. Dermed vil hennes oppførsel påvirkes av at hun vet at du ikke liker henne.

Hvis det samme gjelder hos moren også er det fryktelig synd på henne - for da vet hun faktisk ikke hva hun skal gjøre for å elskes med hud og hår slik barn skal bli. Og attpåtil ser hun at brødrene hennes "har det" og ikke hun selv.

Jeg vil tro at den vissheten kan farge oppførsel ganske kraftig - og forsterke følelsene igjen, også har man en ond sirkel.

Hvor gammel er hun? Har du snakket med henne om dette (forutsatt at hun er gammel nok til å forstå ting da)?

[Speak]

Jeg kjenner igjen det du skriver her. Jeg har selv slitt med slike følelser. Det gjør vondt.

Jeg har en bok om temaet, men jeg husker ikke hva den heter. Stemor..."ett eller annet". Den tar for seg temaet på en veldig avslappet måte. Det var første gangen jeg fikk det svart på hvitt at man faktisk ikke må elske sitt stebarn...

Godt å høre at du gjør så godt du kan. Har ingen gode råd, men vil ønske deg lykke til videre.

[Linnea78]

Dersom dere nå har prøvd å styre jenta i 3-4 år, altså fra hun var 4-5år, vil jeg tro hun har merket at dere ikke elsker henne med hud og hår. På den annen side, du har lov å ikke elske henne slik, men mammaen hennes burde holde bedre på sin rolle som mor. Tror jeg ville lagt om måten dere prøver å styre henne på iallfall, siden dere har drevet i flere år er det tydlig at deres metode ikke hjelper! Desverre har jeg ingen gode tips om hvordan du bør gjøre det, det er vel individuelt og kommer an på dere alle. Det er bra du prøver å like henne, men kanskje du rett og slett prøver for hardt? Er det du og pappa som har daglig omsorg eller er det mamma?

[Anonym 82]

Vil bare si at jeg synes du er ufattelig flink!

Jeg har ei stedatter på 11, og er ikke på langt nær like flink som deg! Må innrømme at noen ganger så prøver jeg ikke engang...!

Spesielt etter at min datter blei født i mars, har forholdet til stedatteren min blitt dårligere. Selv om aldersforskjellen på dem er stor, så blir det tydelig at jeg føler forskjellig for dem! Men så synes jeg ikke at jeg skal la være å kose med og si at jeg er glad i min egen datter bare fordi det er et annet barn til stede som jeg ikke føler det for...

Stedatteren min er her en ettermiddag i uka og annenhver helg, og jeg føler at dersom hun hadde vært her på heltid, ville saken vært en helt annen! For meg har oppdragelse utrolig mye å si for om jeg liker et barn eller ikke. Det er selvfølgelig urettferdig, da det er foreldrene som velger hvilken oppdragelse barnet skal ha...

Jenta er bare snill, og ønsker å bli likt av alle! Men jeg forventer mer, og blir kraftig provosert av en 11 åring som må bes om å pusse tenner og tisse før hun legger seg, ellers blir det ikke gjort! Det er heller ikke hennes ansvar om det ikke blir gjort, for hun blei jo ikke bedt om det! Ingenting er hennes ansvar, det er alltid "mamma glemte å pakke ned lekseplanen min..." o.l.

Noen ganger tar jeg meg i å tenke at "men det er jo ikke så mange år igjen som hun skal være hos oss annenhver helg", og blir lei meg når tanken er tenkt!

Jenta har respekt for meg, og ser på mange måter opp til meg. Er jeg litt ekstra hyggelig mot henne en dag så blir hun veldig glad:-) Hun ønsker innerst inne at vi skulle ha det fint sammen alle sammen, og det er så trist å vite at det er jeg som står i veien for det!

Så noen dager tenker jeg at i kveld skal vi jammen kose oss! Men innen kvelden kommer, har det vært tre konflikter, og halvparten av det som skulle gjøres har ikke blitt gjort, eller pappa har gjordt det for henne for at jeg ikke skulle bli sint. Og da har jeg plutselig ikke lyst til å ha det koselig likevel!

Det er vanskelig med stebarn, og jeg hadde nok ikke gått inn i et forhold der han har barn fra før dersom det blei aktuelt igjen! Kanskje er jeg også for ung til å takle en stedatter på 11,5? Jeg er ikke 26 engang...

Å skrive om dette gir meg litt ny giv kjenner jeg, og jeg har lyst til å se hva vi kan få til til helga:-)

Men uansett - du er nok flinkere enn de fleste tror jeg! Det er ikke lov å behandle et barn dårlig, men det er lov å ikke like dem... Kanskje hun merker det på deg, kanskje ikke. Det kan du ikke gjøre stort ved. Men du kan behandle henne likt med guttene, og du kan fortsette å prøve...! Ting kan plutselig forandre seg når hun blir eldre!

Lykke til, jeg skulle ønske jeg var like flink som deg:-)

[UlrikkeE]

Uff, det kan ikke være lett å ha slike "forbudte" følelser. Men sannelig om jeg vet hvordan du skal gripe saken an, kan en time eller to alene med en familierådgiver være til hjelp kanskje?

Sender deg en *klem* i alle fall.

Tusen takk!

Familieterapi har jeg tenkt tanken på, men ikke noe mer enn at det har streifet meg... Kanskje jeg skulle ringt og hørt hva de sier om problemstillingen...

[UlrikkeE]

Har jenta spesielle problem?

Eg har ein 14 åring med Asperger. Han fungerer godt, og er ein kjekk kar. Men han er til tider utruleg irriterande - sær og egosentrisk. Eg gir meg lov til å tenke slik, sjølv om eg respekterer han og er glad i han.

Stefaren er flink med barna, men mine barn er mitt ansvar.

Likedan har mannen ein son som krev ein del ekstra. Kjenner det er deileg å sleppa å ta morsrolla for den guten. Eg respekterer han og prøver å legge ting til rette så han skal ha det godt, men eg har ikkje ansvaret.

Om mora til tider ikkje liker datra, så er det ikkje rart om du reagerer slik også :-)

Hun har ingen diagnose, og jeg tror ikke hun er innenfor noen diagnose heller (jeg er barnevernpedagog)...

Hun er sinnsykt svimete, rotete, totalt ute av stand til å underholde seg selv, klarer ikke ta imot beskjeder, intens, tar ikke ansvar for noenting selv... Hun er bare 8 år, men jeg synes at å børste håret før man går ut døra burde være et minimum for hva man kan forlange av en 8-åring...

Som sagt, ingen diagnose... Da hadde det vel på mange måter vært "enklere" tror jeg...

[UlrikkeE]

Hm... Hvor gammel er jenta? Hun skal ikke være mange årene før hun uten minste problem ser din antipati klart som dagen selvom du tror du ikke signaliserer den. Dermed vil hennes oppførsel påvirkes av at hun vet at du ikke liker henne.

Hvis det samme gjelder hos moren også er det fryktelig synd på henne - for da vet hun faktisk ikke hva hun skal gjøre for å elskes med hud og hår slik barn skal bli. Og attpåtil ser hun at brødrene hennes "har det" og ikke hun selv.

Jeg vil tro at den vissheten kan farge oppførsel ganske kraftig - og forsterke følelsene igjen, også har man en ond sirkel.

Hvor gammel er hun? Har du snakket med henne om dette (forutsatt at hun er gammel nok til å forstå ting da)?

Hun er 8 år gammel.

Jeg har snakket med henne litt om det... Som i at vi vil at hun skal si "kan jeg få" og ikke "jeg vil ha" - og at hun ikke kan forvente at jeg skal gjøre det hun ber meg om når hun overhodet ikke hører når andre ber henne om noe (som et banalt eksempel)

Hun mangler respekt for andres personlige grenser, og gir blaffen i tilsnakk uansett hva det gjelder...

Jeg ser hva du sier, og jeg kan selvfølgelig ikke garantere at hun ikke merker noenting.Men jeg prøver også å forklare, at når hun oppfører seg slik og slik (hun får forklaring på hva vi ikke liker) får ikke vi lyst til å være hyggelige heller...

Jeg er glad i henne... Vi har noen koselige stunder hvor alt føles "riktig"... De er bare så sjelden! Og jeg skulle jo så gjerne hatt det annerledes! Det er jo en grunn til at jeg synes at dette er et problem! Jeg vil gjøre mye for at det kan forandres!

Kanskje vi skal ta en samtale med mamma'n igjen... Om hvordan vi skal takle henne... Prøve ny "approach"...

[UlrikkeE]

Jeg kjenner igjen det du skriver her. Jeg har selv slitt med slike følelser. Det gjør vondt.

Jeg har en bok om temaet, men jeg husker ikke hva den heter. Stemor..."ett eller annet". Den tar for seg temaet på en veldig avslappet måte. Det var første gangen jeg fikk det svart på hvitt at man faktisk ikke må elske sitt stebarn...

Godt å høre at du gjør så godt du kan. Har ingen gode råd, men vil ønske deg lykke til videre.

Tusen takk! Det er faktisk litt godt å høre at man ikke er alene om sånne følelser, selvom jeg selvfølgelig skulle ønske at alle barn og voksne slapp sånne følelser!

[UlrikkeE]

Dersom dere nå har prøvd å styre jenta i 3-4 år, altså fra hun var 4-5år, vil jeg tro hun har merket at dere ikke elsker henne med hud og hår. På den annen side, du har lov å ikke elske henne slik, men mammaen hennes burde holde bedre på sin rolle som mor. Tror jeg ville lagt om måten dere prøver å styre henne på iallfall, siden dere har drevet i flere år er det tydlig at deres metode ikke hjelper! Desverre har jeg ingen gode tips om hvordan du bør gjøre det, det er vel individuelt og kommer an på dere alle. Det er bra du prøver å like henne, men kanskje du rett og slett prøver for hardt? Er det du og pappa som har daglig omsorg eller er det mamma?

De bor mest hos mamma'n... Et sted mellom 30 og 40% hos oss...

Tror vi kanskje skal ta en sånn "nytt skoleår-samtale" med mamma'n jeg.. Om hvordan vi gjør ting...

[UlrikkeE]

Vil bare si at jeg synes du er ufattelig flink!

Jeg har ei stedatter på 11, og er ikke på langt nær like flink som deg! Må innrømme at noen ganger så prøver jeg ikke engang...!

Spesielt etter at min datter blei født i mars, har forholdet til stedatteren min blitt dårligere. Selv om aldersforskjellen på dem er stor, så blir det tydelig at jeg føler forskjellig for dem! Men så synes jeg ikke at jeg skal la være å kose med og si at jeg er glad i min egen datter bare fordi det er et annet barn til stede som jeg ikke føler det for...

Stedatteren min er her en ettermiddag i uka og annenhver helg, og jeg føler at dersom hun hadde vært her på heltid, ville saken vært en helt annen! For meg har oppdragelse utrolig mye å si for om jeg liker et barn eller ikke. Det er selvfølgelig urettferdig, da det er foreldrene som velger hvilken oppdragelse barnet skal ha...

Jenta er bare snill, og ønsker å bli likt av alle! Men jeg forventer mer, og blir kraftig provosert av en 11 åring som må bes om å pusse tenner og tisse før hun legger seg, ellers blir det ikke gjort! Det er heller ikke hennes ansvar om det ikke blir gjort, for hun blei jo ikke bedt om det! Ingenting er hennes ansvar, det er alltid "mamma glemte å pakke ned lekseplanen min..." o.l.

Noen ganger tar jeg meg i å tenke at "men det er jo ikke så mange år igjen som hun skal være hos oss annenhver helg", og blir lei meg når tanken er tenkt!

Jenta har respekt for meg, og ser på mange måter opp til meg. Er jeg litt ekstra hyggelig mot henne en dag så blir hun veldig glad:-) Hun ønsker innerst inne at vi skulle ha det fint sammen alle sammen, og det er så trist å vite at det er jeg som står i veien for det!

Så noen dager tenker jeg at i kveld skal vi jammen kose oss! Men innen kvelden kommer, har det vært tre konflikter, og halvparten av det som skulle gjøres har ikke blitt gjort, eller pappa har gjordt det for henne for at jeg ikke skulle bli sint. Og da har jeg plutselig ikke lyst til å ha det koselig likevel!

Det er vanskelig med stebarn, og jeg hadde nok ikke gått inn i et forhold der han har barn fra før dersom det blei aktuelt igjen! Kanskje er jeg også for ung til å takle en stedatter på 11,5? Jeg er ikke 26 engang...

Å skrive om dette gir meg litt ny giv kjenner jeg, og jeg har lyst til å se hva vi kan få til til helga:-)

Men uansett - du er nok flinkere enn de fleste tror jeg! Det er ikke lov å behandle et barn dårlig, men det er lov å ikke like dem... Kanskje hun merker det på deg, kanskje ikke. Det kan du ikke gjøre stort ved. Men du kan behandle henne likt med guttene, og du kan fortsette å prøve...! Ting kan plutselig forandre seg når hun blir eldre!

Lykke til, jeg skulle ønske jeg var like flink som deg:-)

Takk skal du ha, men jeg føler meg ikke spesielt flink...

Jeg er på en måte glad for at jeg har flere stebarn... Det viser meg at det ikke er jeg som er en grusom stemor, og at jeg på ingen måte egner meg i stemorrollen... Hadde jeg bare hatt henne, hadde jeg nok trodd at jeg overhodet ikke var i stand til å ha denne rollen...

Jeg jobber daglig med barn. Mange barn. Jeg vet jo at man ikke må like alle like godt, men de må selvfølgelig behandles likt... Jeg prøver å trøste meg med at det er det samme her, man er jo på en måte ikke tvunget til å elske sine stebarn... Men å si høyt at man ikke elsker dem like høyt som sine egne barn, det er jammen ganske forbudt...Og det gjør det ganske vanskelig...

[mariaflyfly]

Jeg tenker at siden det virker som du oppriktig ønsker ting annerledes er det håp!

Kan det være en idé at du og hun sørger for litt mer aleinetid sammen? Jeg ser at mitt forhold til kjærestens datter blei mye bedre når jeg fikk komme på banen litt aleine uten han der. Se om dere kan gjøre noe hyggelig sammen bare dere to en dag. Gjerne noe som gir deg litt rom for å snakke litt med henne, og gjerne noe hun vil synes er litt kult.

Da jeg var i kjærestens hjemby sist hadde datteren hans og jeg en jentedag i byen der vi fikk shoppa litt og vært hos frisøren. Også spiste vi koselig lunsj sammen. Det var ordentlig hyggelig, og vi fikk snakka sammen på en helt annen måte enn når vi tre er sammen.

Jeg tror som sagt du skal få dette til, jeg!

[UlrikkeE]

Hm... Hvor gammel er jenta? Hun skal ikke være mange årene før hun uten minste problem ser din antipati klart som dagen selvom du tror du ikke signaliserer den. Dermed vil hennes oppførsel påvirkes av at hun vet at du ikke liker henne.

Hvis det samme gjelder hos moren også er det fryktelig synd på henne - for da vet hun faktisk ikke hva hun skal gjøre for å elskes med hud og hår slik barn skal bli. Og attpåtil ser hun at brødrene hennes "har det" og ikke hun selv.

Jeg vil tro at den vissheten kan farge oppførsel ganske kraftig - og forsterke følelsene igjen, også har man en ond sirkel.

Hvor gammel er hun? Har du snakket med henne om dette (forutsatt at hun er gammel nok til å forstå ting da)?

Jeg må vel i tillegg si at de gangene jeg føler at jeg bør kompensere, så kompenserer jeg "omvendt"... Altså, hvis jeg føler at det har blitt vel mye tilsnakk på henne en dag, så får de andre ungene også litt ekstra tilsnakk... Hvis du skjønner...

Det ER vanskelig å skulle være "ekstraforelder" (man blir jo det, sambo jobber mye) i utgangspunktet... Disse ungene har vært enkle å bli kjent med, akseptert av og å bli glad i - jeg har vært superheldig! I tillegg har de en ganske oppegående mamma også! Ting kunne vært så bra! Men jeg føler liksom at jeg må ta på meg en "maske" når stedatter er her... Hun sitter på fanget, hun kan sitte i armkroken, jeg kan pjuske henne i håret, vi har fortrolige samtaler og alt sånt... Men det kommer ikke helt naturlig for meg... Om jeg ikke direkte anstrenger meg, så er det mer en "jobb" - dette er fryktelig vanskelig å forklare, kjenner jeg...

Hun er ikke min datter, og jeg synes jo på en måte at det må være litt akseptert at man ikke elsker andres barn som man gjør med sine egne... Det kan jeg leve fint med, og det kan sambo også. Han sier jo at han tar det for gitt at jeg ikke føler det samme for den som for min egen. Og det har han jo helt rett i! Det er liksom greit... Men det er min egen følelse inni meg som sliter...

[UlrikkeE]

Jeg tenker at siden det virker som du oppriktig ønsker ting annerledes er det håp!

Kan det være en idé at du og hun sørger for litt mer aleinetid sammen? Jeg ser at mitt forhold til kjærestens datter blei mye bedre når jeg fikk komme på banen litt aleine uten han der. Se om dere kan gjøre noe hyggelig sammen bare dere to en dag. Gjerne noe som gir deg litt rom for å snakke litt med henne, og gjerne noe hun vil synes er litt kult.

Da jeg var i kjærestens hjemby sist hadde datteren hans og jeg en jentedag i byen der vi fikk shoppa litt og vært hos frisøren. Også spiste vi koselig lunsj sammen. Det var ordentlig hyggelig, og vi fikk snakka sammen på en helt annen måte enn når vi tre er sammen.

Jeg tror som sagt du skal få dette til, jeg!

Jeg merker at det går litt bedre når han ikke er der som "buffer"... Altså, jeg var på stranda med bare henne og vår felles datter i sommer f.eks. - da slapp de følelsene litt... Jeg hadde med bare de to på sirkus også nå nylig, og da var følelsene også ganske fraværende...

Mulig du har et poeng... Kanskje jeg må prøve å få til mer alenetid med henne... Selvom det, for å kalle en spade en spade, er noe jeg prøver å unngå for tiden... Takk for at du minnet meg på det!

[black wealch]

Vil bare si at jeg synes du er ufattelig flink!

Jeg har ei stedatter på 11, og er ikke på langt nær like flink som deg! Må innrømme at noen ganger så prøver jeg ikke engang...!

Spesielt etter at min datter blei født i mars, har forholdet til stedatteren min blitt dårligere. Selv om aldersforskjellen på dem er stor, så blir det tydelig at jeg føler forskjellig for dem! Men så synes jeg ikke at jeg skal la være å kose med og si at jeg er glad i min egen datter bare fordi det er et annet barn til stede som jeg ikke føler det for...

Stedatteren min er her en ettermiddag i uka og annenhver helg, og jeg føler at dersom hun hadde vært her på heltid, ville saken vært en helt annen! For meg har oppdragelse utrolig mye å si for om jeg liker et barn eller ikke. Det er selvfølgelig urettferdig, da det er foreldrene som velger hvilken oppdragelse barnet skal ha...

Jenta er bare snill, og ønsker å bli likt av alle! Men jeg forventer mer, og blir kraftig provosert av en 11 åring som må bes om å pusse tenner og tisse før hun legger seg, ellers blir det ikke gjort! Det er heller ikke hennes ansvar om det ikke blir gjort, for hun blei jo ikke bedt om det! Ingenting er hennes ansvar, det er alltid "mamma glemte å pakke ned lekseplanen min..." o.l.

Noen ganger tar jeg meg i å tenke at "men det er jo ikke så mange år igjen som hun skal være hos oss annenhver helg", og blir lei meg når tanken er tenkt!

Jenta har respekt for meg, og ser på mange måter opp til meg. Er jeg litt ekstra hyggelig mot henne en dag så blir hun veldig glad:-) Hun ønsker innerst inne at vi skulle ha det fint sammen alle sammen, og det er så trist å vite at det er jeg som står i veien for det!

Så noen dager tenker jeg at i kveld skal vi jammen kose oss! Men innen kvelden kommer, har det vært tre konflikter, og halvparten av det som skulle gjøres har ikke blitt gjort, eller pappa har gjordt det for henne for at jeg ikke skulle bli sint. Og da har jeg plutselig ikke lyst til å ha det koselig likevel!

Det er vanskelig med stebarn, og jeg hadde nok ikke gått inn i et forhold der han har barn fra før dersom det blei aktuelt igjen! Kanskje er jeg også for ung til å takle en stedatter på 11,5? Jeg er ikke 26 engang...

Å skrive om dette gir meg litt ny giv kjenner jeg, og jeg har lyst til å se hva vi kan få til til helga:-)

Men uansett - du er nok flinkere enn de fleste tror jeg! Det er ikke lov å behandle et barn dårlig, men det er lov å ikke like dem... Kanskje hun merker det på deg, kanskje ikke. Det kan du ikke gjøre stort ved. Men du kan behandle henne likt med guttene, og du kan fortsette å prøve...! Ting kan plutselig forandre seg når hun blir eldre!

Lykke til, jeg skulle ønske jeg var like flink som deg:-)

Stakkars barn !

Blir helt dårlig av å lese det du skriver her :-(

[Anonym 82]

Stakkars barn !

Blir helt dårlig av å lese det du skriver her :-(

Ja, det er trist at det er slik, selv om hun ikke merker mye til det selvfølgelig... Pappaen hennes er veldig flink til å ta henne med på masse rart mens hun er her, så det er ikke så mye vi omgås. Men det er en vanskelig situasjon, som heldigvis er bedre i perioder også. Det er ikke slik at vi ikke gjør ting sammen og har fine stunder! Faktisk har vi det nesten bedre når det bare er henne og meg... Da er hun ei helt annen jente, hvilket igjen forteller meg at det er oppdragelsen hennes det går på, ikke jenta i seg selv!

Jeg bryr meg om jenta, og hun er flott på så mange måter:-) Men å elske et barn du ikke selv har født eller oppdratt, det er vanskelig...!

[black wealch]

Ja, det er trist at det er slik, selv om hun ikke merker mye til det selvfølgelig... Pappaen hennes er veldig flink til å ta henne med på masse rart mens hun er her, så det er ikke så mye vi omgås. Men det er en vanskelig situasjon, som heldigvis er bedre i perioder også. Det er ikke slik at vi ikke gjør ting sammen og har fine stunder! Faktisk har vi det nesten bedre når det bare er henne og meg... Da er hun ei helt annen jente, hvilket igjen forteller meg at det er oppdragelsen hennes det går på, ikke jenta i seg selv!

Jeg bryr meg om jenta, og hun er flott på så mange måter:-) Men å elske et barn du ikke selv har født eller oppdratt, det er vanskelig...!

Du trenger ikke å elske henne, men du må oppføre deg bra mot henne. Det er ditt ansvar.

Og du skriver at du ikke engang prøver å få det til å fungere bra.

En 11-åring trenger fortsatt hjelp og påminnelser til mange ting.

[Gjest Valnøtt]

Hun er 8 år gammel.

Jeg har snakket med henne litt om det... Som i at vi vil at hun skal si "kan jeg få" og ikke "jeg vil ha" - og at hun ikke kan forvente at jeg skal gjøre det hun ber meg om når hun overhodet ikke hører når andre ber henne om noe (som et banalt eksempel)

Hun mangler respekt for andres personlige grenser, og gir blaffen i tilsnakk uansett hva det gjelder...

Jeg ser hva du sier, og jeg kan selvfølgelig ikke garantere at hun ikke merker noenting.Men jeg prøver også å forklare, at når hun oppfører seg slik og slik (hun får forklaring på hva vi ikke liker) får ikke vi lyst til å være hyggelige heller...

Jeg er glad i henne... Vi har noen koselige stunder hvor alt føles "riktig"... De er bare så sjelden! Og jeg skulle jo så gjerne hatt det annerledes! Det er jo en grunn til at jeg synes at dette er et problem! Jeg vil gjøre mye for at det kan forandres!

Kanskje vi skal ta en samtale med mamma'n igjen... Om hvordan vi skal takle henne... Prøve ny "approach"...

Jeg synes det høres ut som om du er på så godt spor som du kan være jeg. Du er ikke moren hennes - du er stemora. Du skal elske henne som en stemor (med noe høyere ambisjoner enn Snehvit sin selvsagt), men ikke føle skyld over å elske ditt eget barn mer.

Sett grenser for henne og ikke gi henne ekstra - hun merker og skjønner forskjellen selv om du snur forskjellen andre veien.

Og gi deg selv lov til å være fornøyd med å gjøre så godt du er i stand til.