Problematisk forhold til stedatter...

[Anonym 82]

Du trenger ikke å elske henne, men du må oppføre deg bra mot henne. Det er ditt ansvar.

Og du skriver at du ikke engang prøver å få det til å fungere bra.

En 11-åring trenger fortsatt hjelp og påminnelser til mange ting.

Jada, hjelp og påminnelser, det er noe annet enn dette! Men det er selvfølgelig ikke jenta sin feil at mor gjør ALT for henne, og det er det jeg mener at er veldig trist! At dårlig oppdragelse gjør at folk ikke liker barnet... Dette er det enighet om i hele slekta, at dette er et spesielt problem for dette barnet.

Ja, jeg innrømmer at jeg noen ganger gir opp, og ikke engang prøver. Det er de helgene da jeg tar med meg babyen ut hele dagen og bare "rømmer"... Ikke noe som direkte går utover jenta altså, jeg er ikke slem mot henne! Men nei, jeg orker ikke alltid å takle situasjonen...

[laban]

Er hun i midten, med en storebror og en lillebror, eller eldst?

Det er mange fagpersoner som mener at det kan være ganske vanskelig å være i midten av tre. Det gjør sikkert ikke saken bedre med den kjønnsfordelingen. Så hvis både du og moren synes hun er spesiell / litt vanskelig, kan noe av årsaken være at hun har problemer med å finne seg selv i den familiestrukturen, hvis du skjønner hva jeg mener.

I lys av dette synes jeg mariaflyfly hadde et godt forslag. Og jeg tror dette kan bli enklere når hun blir enda litt større og vil sette pris på at dere har noen "jentegreier" sammen.

Jenter rundt 6 - 8 år er forøvrig ikke kjent for å være de enkleste, hvis det kan være noen trøst. Til gjengjeld blir de ofte ganske ryddige og modne noen år senere.

Jeg hører til de som tror at siden du er så bevisst på dette, er det nok ikke så ille som du kanskje tror i de tyngste stundene.

[UlrikkeE]

Er hun i midten, med en storebror og en lillebror, eller eldst?

Det er mange fagpersoner som mener at det kan være ganske vanskelig å være i midten av tre. Det gjør sikkert ikke saken bedre med den kjønnsfordelingen. Så hvis både du og moren synes hun er spesiell / litt vanskelig, kan noe av årsaken være at hun har problemer med å finne seg selv i den familiestrukturen, hvis du skjønner hva jeg mener.

I lys av dette synes jeg mariaflyfly hadde et godt forslag. Og jeg tror dette kan bli enklere når hun blir enda litt større og vil sette pris på at dere har noen "jentegreier" sammen.

Jenter rundt 6 - 8 år er forøvrig ikke kjent for å være de enkleste, hvis det kan være noen trøst. Til gjengjeld blir de ofte ganske ryddige og modne noen år senere.

Jeg hører til de som tror at siden du er så bevisst på dette, er det nok ikke så ille som du kanskje tror i de tyngste stundene.

Jeg synes det er såpass vanskelig at jeg får tårer i øynene når dere sier at dere tror det går bra, at det ikke er SÅ ille osv osv... Det varmer veldig, selvom jeg sliter litt med å tro på det selv

Men nei, hun er ikke i midten... Hun er yngst (altså, inntil vi fikk felles barn - denne oppførselen begynte imidlertid før jeg var gravid, og jeg velger derfor å ikke tolke det at hun har blitt storesøster som et resultat av dette... Hun forguder dessuten lillesøsteren sin og spør om å få komme til oss for å være sammen med henne...)

Takk for oppmuntrende ord! Det varmer mer enn dere tror!

[UlrikkeE]

Jeg synes det høres ut som om du er på så godt spor som du kan være jeg. Du er ikke moren hennes - du er stemora. Du skal elske henne som en stemor (med noe høyere ambisjoner enn Snehvit sin selvsagt), men ikke føle skyld over å elske ditt eget barn mer.

Sett grenser for henne og ikke gi henne ekstra - hun merker og skjønner forskjellen selv om du snur forskjellen andre veien.

Og gi deg selv lov til å være fornøyd med å gjøre så godt du er i stand til.

Men det er jo der jeg spør meg selv: gjør jeg så godt jeg kan, eller kunne jeg gjort det enda bedre?? Men nå har jeg prøvd i fire år, og jeg får det ikke til noe bedre... (Det gikk mye bedre de første årene som sagt, jeg har vært stemor for henne siden hun var 1 år, altså var de første 3 fine og de siste 4 har vært vanskelige)

Men takk for støtten! Det varmer og gjør det hele littegrann lettere!

[Lillemus]

Tusen takk!

Familieterapi har jeg tenkt tanken på, men ikke noe mer enn at det har streifet meg... Kanskje jeg skulle ringt og hørt hva de sier om problemstillingen...

Gjør det - det koster jo ikke mer enn noen tellerskritt og de har garantert hørt om slike tilfeller tidligere!

[PieLill]

Slikt er vondt.

Jeg er redd barnet kan merke dette til en viss grad tross dine iherdige og oppriktige forsøk på å skjule det.

Hva med å lese noen bøker om ulike personlighetstyper og forskjellige ting som får det enkelte barn til å føle seg sett, hørt, forstått og elsket.

Adferd og personer blir ofte enklere å forstå, verdsette og like om man kan begripe mer av hvordan de tenker, føler og motiveres. Klarer man i større grad å tolke det de sier og gjør ut fra deres "språk" og behov, er ofte mye gjort.

mvh

[UlrikkeE]

Slikt er vondt.

Jeg er redd barnet kan merke dette til en viss grad tross dine iherdige og oppriktige forsøk på å skjule det.

Hva med å lese noen bøker om ulike personlighetstyper og forskjellige ting som får det enkelte barn til å føle seg sett, hørt, forstått og elsket.

Adferd og personer blir ofte enklere å forstå, verdsette og like om man kan begripe mer av hvordan de tenker, føler og motiveres. Klarer man i større grad å tolke det de sier og gjør ut fra deres "språk" og behov, er ofte mye gjort.

mvh

Jeg sier ikke at jeg klarer å skjule ALT... Det tror jeg ikke... Men at jeg skjuler MYE, det er jeg overbevist om, hvis ikke hadde hun neppe snakket til meg...

Jeg får kanskje lese litt, ja... Takk for forslag!

[fillolin]

En klok mann har sagt: "When you accept what is, what is changes". Det har hjulpet meg i mange situasjoner, og kanskje passer det også for deg i din situasjon. Og kanskje er det nok til svar.... Men jeg skriver nå litt videre likevel, jeg da, så får du lese så mye du gidder du har jo fått mange tilbakemeldinger og råd allerede.

Først: jeg forstår at dette er en vanskelig situasjon. Og jeg mener på ingen måte å gi deg pepper, så jeg håper ikke noe blir forstått slik. Tvert imot synes jeg det er beundringsverdig at du etter flere år fremdeles er så åpen for råd og tar sånt ansvar for situasjonen. Siden jeg har observert noe lignende fra utsiden i en annen familie får jeg fort noen bilder i hodet av hvordan det kan arte seg. Basert på den erfaringen kunne ett råd være å la en veldig god venninne (som du stoler på, som vil deg vel og som du vet evner å være ærlig) observere dere litt og gi deg en tilbakemelding. Sjansen for at du selv "bidrar" til situasjonen på en eller annen måte er stor, enten ved måten du behandler henne på eller gjennom de tingene du fester deg ved. F.eks.leste jeg lenger ned at du synes hun burde gre håret uten at noen ber henne om det. Burde? Hvorfor? Det er ikke hennes atferd som er "problemet", men at du "velger" å ikke akseptere virkeligheten som den er. Slik driver vi jo alle sammen hver eneste dag; de andre "burde" kjøre fortere, han "burde" ikke snakke så mye", hun "burde" spise mindre osv. osv. Slik kjemper vi med virkeligheten og skaper stress og negative følelser - og det er jo virkelig ikke de andre sin feil! Har du lest noe av Katie Byron? For meg var det en kjempe aha-opplevelse. Anbefales hvis du er innstilt på å lese.

Ellers tror jeg at det vi føler for andre alltid gir informasjon om oss selv. At du strever med å like henne, trenger ikke bety at hun spiller ut dine dårlige sider, men jeg tror likevel du kunne bli bedre kjent med deg selv med å finne ut hvorfor du reagerer slik. Kanskje fordi hun indirekte stiller spørsmålstegn ved dine verdier og prioriteringer? Eller fordi hun likner sin mor (av utseende om ikke av atferd)? Fordi hun likner en annen person som du heller ikke liker? Eller noe helt annet... Og i samme slengen kan en vel føye til at de rådene vi gir sier mye om oss - ha-ha, men det vet du jo allerede

Og så ville jeg skrevet til Jesper Juul hvis jeg var deg, eller kontaktet noen av dem som jobber i famlab (famlab.no). Jeg tenker at du går på akkord med deg selv og dine egne følelser og grenser, og det tror jeg ikke er bra hverken for deg eller stedatteren din. F.eks. merket jeg meg det du skrev om når hun sitter på fanget ditt. Noen ganger kan det være lettere å få kontakt med et barn hvis en kan holde det litt i hånda, gi det en klem el.l. siden kroppsspråket ofte er tydeligere og mer umiddelbart, har jeg erfart med barn jeg har "strevd" med, men i den situasjonen du beskriver må det jo være noe som stenger for deg, og det er ikke godt. Men følelser kan ikke tvinges eller bestemmes fram, hverken for barn eller voksne. Og da er jeg tilbake der jeg begynte tror jeg, when you accept what is...

Ønsker deg lykke til og håper dere snart er på bedre spor! Det har dere fortjent!

Klem

[PieLill]

Jeg sier ikke at jeg klarer å skjule ALT... Det tror jeg ikke... Men at jeg skjuler MYE, det er jeg overbevist om, hvis ikke hadde hun neppe snakket til meg...

Jeg får kanskje lese litt, ja... Takk for forslag!

Lykke til!

mvh

[UlrikkeE]

En klok mann har sagt: "When you accept what is, what is changes". Det har hjulpet meg i mange situasjoner, og kanskje passer det også for deg i din situasjon. Og kanskje er det nok til svar.... Men jeg skriver nå litt videre likevel, jeg da, så får du lese så mye du gidder du har jo fått mange tilbakemeldinger og råd allerede.

Først: jeg forstår at dette er en vanskelig situasjon. Og jeg mener på ingen måte å gi deg pepper, så jeg håper ikke noe blir forstått slik. Tvert imot synes jeg det er beundringsverdig at du etter flere år fremdeles er så åpen for råd og tar sånt ansvar for situasjonen. Siden jeg har observert noe lignende fra utsiden i en annen familie får jeg fort noen bilder i hodet av hvordan det kan arte seg. Basert på den erfaringen kunne ett råd være å la en veldig god venninne (som du stoler på, som vil deg vel og som du vet evner å være ærlig) observere dere litt og gi deg en tilbakemelding. Sjansen for at du selv "bidrar" til situasjonen på en eller annen måte er stor, enten ved måten du behandler henne på eller gjennom de tingene du fester deg ved. F.eks.leste jeg lenger ned at du synes hun burde gre håret uten at noen ber henne om det. Burde? Hvorfor? Det er ikke hennes atferd som er "problemet", men at du "velger" å ikke akseptere virkeligheten som den er. Slik driver vi jo alle sammen hver eneste dag; de andre "burde" kjøre fortere, han "burde" ikke snakke så mye", hun "burde" spise mindre osv. osv. Slik kjemper vi med virkeligheten og skaper stress og negative følelser - og det er jo virkelig ikke de andre sin feil! Har du lest noe av Katie Byron? For meg var det en kjempe aha-opplevelse. Anbefales hvis du er innstilt på å lese.

Ellers tror jeg at det vi føler for andre alltid gir informasjon om oss selv. At du strever med å like henne, trenger ikke bety at hun spiller ut dine dårlige sider, men jeg tror likevel du kunne bli bedre kjent med deg selv med å finne ut hvorfor du reagerer slik. Kanskje fordi hun indirekte stiller spørsmålstegn ved dine verdier og prioriteringer? Eller fordi hun likner sin mor (av utseende om ikke av atferd)? Fordi hun likner en annen person som du heller ikke liker? Eller noe helt annet... Og i samme slengen kan en vel føye til at de rådene vi gir sier mye om oss - ha-ha, men det vet du jo allerede

Og så ville jeg skrevet til Jesper Juul hvis jeg var deg, eller kontaktet noen av dem som jobber i famlab (famlab.no). Jeg tenker at du går på akkord med deg selv og dine egne følelser og grenser, og det tror jeg ikke er bra hverken for deg eller stedatteren din. F.eks. merket jeg meg det du skrev om når hun sitter på fanget ditt. Noen ganger kan det være lettere å få kontakt med et barn hvis en kan holde det litt i hånda, gi det en klem el.l. siden kroppsspråket ofte er tydeligere og mer umiddelbart, har jeg erfart med barn jeg har "strevd" med, men i den situasjonen du beskriver må det jo være noe som stenger for deg, og det er ikke godt. Men følelser kan ikke tvinges eller bestemmes fram, hverken for barn eller voksne. Og da er jeg tilbake der jeg begynte tror jeg, when you accept what is...

Ønsker deg lykke til og håper dere snart er på bedre spor! Det har dere fortjent!

Klem

Tusen takk for langt og gjennomtenkt svar!

Du har flere gode poeng, og jeg tar til meg alt du skriver!

Å bli observert at ei venninne som sier ting rett ut har jeg blitt... Ikke med det formålet, men hun har vært en del sammen med oss. Hun sier at hun ikke merker noe særlig på meg, men hun også irriterer seg over 8-åringen... Altså, hun sier vel noe sånt som at "du er jo mot henne som mot de andre, men jeg skjønner så godt at du blir irritert..."

Angående det med å akseptere ting som er, så endres de - det er nok også et godt poeng... Jeg føler at det er litt av det jeg har gjort, jeg har delvis akseptert det og derfor til en viss grad levd med det så lenge... Men samtidig blir jeg sliten av det... Og det føles ikke godt... Kanskje jeg skal jobbe enda litt mer med det, ja...

Noe som sliter mer og mer også er at datteren min ser mer og mer opp til 8-åringen. Hun forguder henne, og det er jo heldigvis gjengjeldt... Men jeg må innrømme at jeg sliter med at datteren min så tydelig forguder noen jeg ikke har sansen for. Jeg sier selvfølgelig ingenting, og det er jo kjempefint når de to leker så fint sammen, og jeg setter selvfølgelig stor pris på at de tre store tok imot en lillesøster med åpne armer! Alt jeg kan se objektivt på går greit... Jeg skjønner jo at det er flott! Jeg unner selvfølgelig datteren min et godt forhold til søsknene sine, og jeg er kjempeglad for det! Men som sagt, å merke at hun maser etter, spør etter og virkelig ser opp til ei som jeg ikke har helt sansen for, det er ikke like lett følelsesmessig...

Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt meg om både ni og ti ganger før jeg gikk inn i dette forholdet, ja...

[UlrikkeE]

En klok mann har sagt: "When you accept what is, what is changes". Det har hjulpet meg i mange situasjoner, og kanskje passer det også for deg i din situasjon. Og kanskje er det nok til svar.... Men jeg skriver nå litt videre likevel, jeg da, så får du lese så mye du gidder du har jo fått mange tilbakemeldinger og råd allerede.

Først: jeg forstår at dette er en vanskelig situasjon. Og jeg mener på ingen måte å gi deg pepper, så jeg håper ikke noe blir forstått slik. Tvert imot synes jeg det er beundringsverdig at du etter flere år fremdeles er så åpen for råd og tar sånt ansvar for situasjonen. Siden jeg har observert noe lignende fra utsiden i en annen familie får jeg fort noen bilder i hodet av hvordan det kan arte seg. Basert på den erfaringen kunne ett råd være å la en veldig god venninne (som du stoler på, som vil deg vel og som du vet evner å være ærlig) observere dere litt og gi deg en tilbakemelding. Sjansen for at du selv "bidrar" til situasjonen på en eller annen måte er stor, enten ved måten du behandler henne på eller gjennom de tingene du fester deg ved. F.eks.leste jeg lenger ned at du synes hun burde gre håret uten at noen ber henne om det. Burde? Hvorfor? Det er ikke hennes atferd som er "problemet", men at du "velger" å ikke akseptere virkeligheten som den er. Slik driver vi jo alle sammen hver eneste dag; de andre "burde" kjøre fortere, han "burde" ikke snakke så mye", hun "burde" spise mindre osv. osv. Slik kjemper vi med virkeligheten og skaper stress og negative følelser - og det er jo virkelig ikke de andre sin feil! Har du lest noe av Katie Byron? For meg var det en kjempe aha-opplevelse. Anbefales hvis du er innstilt på å lese.

Ellers tror jeg at det vi føler for andre alltid gir informasjon om oss selv. At du strever med å like henne, trenger ikke bety at hun spiller ut dine dårlige sider, men jeg tror likevel du kunne bli bedre kjent med deg selv med å finne ut hvorfor du reagerer slik. Kanskje fordi hun indirekte stiller spørsmålstegn ved dine verdier og prioriteringer? Eller fordi hun likner sin mor (av utseende om ikke av atferd)? Fordi hun likner en annen person som du heller ikke liker? Eller noe helt annet... Og i samme slengen kan en vel føye til at de rådene vi gir sier mye om oss - ha-ha, men det vet du jo allerede

Og så ville jeg skrevet til Jesper Juul hvis jeg var deg, eller kontaktet noen av dem som jobber i famlab (famlab.no). Jeg tenker at du går på akkord med deg selv og dine egne følelser og grenser, og det tror jeg ikke er bra hverken for deg eller stedatteren din. F.eks. merket jeg meg det du skrev om når hun sitter på fanget ditt. Noen ganger kan det være lettere å få kontakt med et barn hvis en kan holde det litt i hånda, gi det en klem el.l. siden kroppsspråket ofte er tydeligere og mer umiddelbart, har jeg erfart med barn jeg har "strevd" med, men i den situasjonen du beskriver må det jo være noe som stenger for deg, og det er ikke godt. Men følelser kan ikke tvinges eller bestemmes fram, hverken for barn eller voksne. Og da er jeg tilbake der jeg begynte tror jeg, when you accept what is...

Ønsker deg lykke til og håper dere snart er på bedre spor! Det har dere fortjent!

Klem

Måtte bare kommentere en ting til: at hun minner meg om moren sin er absolutt ikke noe problem... Jeg liker moren hennes godt, jeg... Og skulle nesten ønske at hun lignet mer på henne