søskenkrangling

[Gjest orker ikke mer!!!]

Jeg er så utrolig lei søsken som krangler til alle døgnets tider. Den ene er 3 og den andre 5 og de er i tottene på hverandre HELE tiden. Den eldste erter den minste og den minste blir sint, jeg kjefter og så holder vi koken. Jeg prøver hver dag å bruke alternative "metoder" for å få dem til å slutte og til at det skal bli positive dager etc men det hjelper ikke.

I tillegg får den eldste den yngste til å gjøre ting man ikke får lov til; eks. nå nettopp hørte jeg at det ble sagt med en veldig "snill lurestemme": tiss i sofaen! gjør det...!

De skriker også + roper mye.

Jeg fjerner goder og bruker timeout, belønning ++ men ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg føler virkelig at jeg har mistet kontrollen. De er i barnehagen og uten det tror jeg at jeg hadde gått på veggen.

Noen som kan komme med noen gode råd?

[Gjest Valnøtt]

La dem ordne opp mer selv?

Si rolig fra til den eldste at hvis du ber lillebror tisse i sofaen så vil jeg bare du skal vite at da må du vaske det, så det er ikke sikkert at du burde.

[Gjest kandetværesånn?]

La dem ordne opp mer selv?

Si rolig fra til den eldste at hvis du ber lillebror tisse i sofaen så vil jeg bare du skal vite at da må du vaske det, så det er ikke sikkert at du burde.

Hoff føler virkelig med deg. Mine barn er snart 6 og 9 og har sine perioder.

Når vi er hjemme å de absolutt skal krangle beordrer jeg dem på hvert sitt rom. Det hjelper som regel til oss.

Mine er jo litt større så det e kanskje litt enklere men verdt å prøve.

Hvis det ennå er bråk så ville jeg prøvd time-out, MÅ være å sitte på en stol en kjedelig plass å kun stirre i veggen i fem-ti minutter.

Virker ikke det ville jeg tatt bort noen goder men det funker kanskje bare på 5-åringen din, 3-åringen e vel for liten. Det må jo være noe han/hun liker å gjøre som du kan fjerne en dag som svir litt??

Lykke lykke til.

[Gjest Valnøtt]

Hoff føler virkelig med deg. Mine barn er snart 6 og 9 og har sine perioder.

Når vi er hjemme å de absolutt skal krangle beordrer jeg dem på hvert sitt rom. Det hjelper som regel til oss.

Mine er jo litt større så det e kanskje litt enklere men verdt å prøve.

Hvis det ennå er bråk så ville jeg prøvd time-out, MÅ være å sitte på en stol en kjedelig plass å kun stirre i veggen i fem-ti minutter.

Virker ikke det ville jeg tatt bort noen goder men det funker kanskje bare på 5-åringen din, 3-åringen e vel for liten. Det må jo være noe han/hun liker å gjøre som du kan fjerne en dag som svir litt??

Lykke lykke til.

Hei, legg det rett under trådstarter sitt innlegg du - så får hun det opp når hun sjekker etter svarene sine :-)

[AneM1365380603]

Spør dem om de klarer å komme med løsninger selv framfor at du skal megle. Jeg var nok for mye megler mellom de to eldste, så der har jeg krangleproblemer fremdeles. Det er så utrolig slitsomt å bli sladret til hele dagen.

Med de to små som er 5,5 og 3 år har jeg vært veldig bevisst på det. Jeg har gitt dem stempel som bestevenner, og de får ofte høre at jeg synes det er så koselig å se dem leke sammen. De gir hverandre komplimenter og klemmer. De krangler også nå og da, men det gjelder for alle søsken.

[øverstkommanderende]

Skjønner at du blir lei... det er jo ikke meningen at det skal tappe en helt for krefter å være sammen med sine egne barn. Men jeg har vært der, at jeg gruet for at arbeidsdagen skulle ta slutt og de søte små skulle hentes. Den perioden hadde vi et ekstra barn boende, og fikk i store doser det du beskriver her. Huff!

Mine yngste er 6 og 3 1/2. De fungerte tidligere godt og fremdeles tidvis godt sammen. Men når den ene har begynt på skolen og er egentlig ALT for stor til å leke med den andre, og den minste også gjerne vil være stor.... tja, da kan d jo skjære seg da. Man kan snakke om time-out og det ene med det andre, noe vi også praktiserer, ting må jo få en konsekvens. Men det løser ikke problemet bakenfor. Jeg har lagt stor vekt på at vi er en FAMILIE, altså holder vi sammen, passer på hverandre og hjelper hverandre. De største har i tur og orden fått vite at de yngste er "travle" og "klengete" fordi de ser opp til de større søsknene og ønsker å være sammen med de. De store vokser litt på å bli sett opp til, og det er litt lettere å akseptere travle småsøsken da. Men det følger også et ansvar for hva de lærer de små, og jeg har preket om eksempelets makt. De har mang en gang møtt seg selv i døra, og da passer det å rippe opp i det. =) Ellers kan jeg si sånt som "Det er BROREN/SØSTEREN din!!" om de er ugreie med hverandre. Min sjokkerte/indignerte tone gir en enorm signaleffekt. Enkelt, men ganske effektivt. Eller: "Klag ikke til meg om hun ikke er grei med deg, når du ikke er grei med henne. Jeg så at du ikke lot henne bli med i sted, klart hun blir lei seg og ugrei med deg." Man høster som man sår osv... Hva med å spør den håpefulle om hva hun/han vil synes dersom den yngste synes å tisse i sofaen var så morsomt at senga til søsteren/broren er neste? Ha ha, tipper det ikke hadde vært like festlig... Altså, jeg legger på de et ansvar for hverandre, speiler deres egen oppførsel tilbake på de selv og tvinger de til å reflektere litt over konsekvensene.

Håper noe av dette kan være til hjelp, ønsker deg lykke til! =)

[Gjest orker ikke mer!!!]

La dem ordne opp mer selv?

Si rolig fra til den eldste at hvis du ber lillebror tisse i sofaen så vil jeg bare du skal vite at da må du vaske det, så det er ikke sikkert at du burde.

Prøver det også men i neste sekund slår de hverandre eller som i går; 5 åringen spyttet på 3-åringen!!! Det går jo ikke an.

Må jo bare gripe inn når det utarter seg slik mangfoldige ganger pr dag.

[PieLill]

Få ting kan få meg til å gå fra konseptene så mye som krangling mellom søsken.

Når barna er 3 og 5 år er modenheten og maktbalansen mellom dem så skjev at det er vanskelig å be dem ordne opp selv.

Kanskje det første du må gjøre er å akseptere at dette er noe du må jobbe med i årevis? Kanskje litt lettere å ikke gå fra vettet om man er litt mer forsont med situasjonen, - og vet at det ikke er slik fordi du gjør noe fryktelig feil.

Iblant er det eneste som nytter og ha dem på hvert sitt sted.

Av og til kan en solid jordskjelvopplevelse bidra til å bygge inn visse absolutte grenser. Altså og være så streng og tøff at bakken gynger under barnet så h*n finner ut at dette var virkelig ikke verdt det. Men slikt må selvsagt reserveres for noen få ytterpunkter.

Ofte tror jeg man sløser vekke masse tid og krefter på for mye snakking og forklaring om slike ting. Som regel er det bortkastet og forhandle med barn om at de ikke skal krangle. Iblant kan belønningssystemer hjelpe. Men det er litt vanskelig å definere hva som gir en stjerne i boka.

Man snakker kanskje med barna i forkant om hva de bør og ikke bør gjøre. Selvsagt lover ungene gull og grønne skoger. Og like selvsagt er det glemt 3 sekunder etterpå.

I etterkant av krangler stiller man kanskje spørsmål som 'Hvorfor gjorde du dette?' Det er for det meste fullstendig bortkastet fordi barna slett ikke vet hvorfor de gjør det. Ofte har de ingen gode grunner. Man ender opp med en masse svadasvar og bortforklaringer. Og selv om man får noen man vurderer som en god samtale, kan det være like ille 2 minutter senere....

Jeg tror man skal vokte seg for samtaler og utsagn som får barna til å på en eller annen måte forplikte seg på at nå skal de slutte å krangle for godt. (Litt klønete sagt.) Det er svært uheldig å få barn til å love ting de ikke kan holde. Det forsterker barnets følelse av at h*n svikter og misslykkes. Det utvanner også viktigheten av å holde ord.

Bedre å ta det krangel for krangel. Det som ligger bak er vann under brua. Det som måtte komme får vi ta når det kommer. Det handler om her og nå.

Jeg ender stadig oftere opp med å karakterisere krangelen framfor å orke og høre de begredelige detaljene og engasjere meg i dem. "Dere er alt for smarte til å krangle om noe så dumt!" Jeg avviser altså berettigelsen av konflikten.

På noen områder må barna få anledning til å ordne opp selv.

På noen områder er det riktig å forsøke å megle.

For øvrig tror jeg det kan være like greit å reagere kontant, uten advarsel eller kun en kort advarsel. Så er det masj på rommet eller et annet sted så langt unna at ørene dine får litt ro. Altså bryte opp kort og kontant uten masse snakk og diskusjon.

En utfordring å finne balansen mellom å beskytte den yngste og å holde h*n ansvarlig.

Jeg har altså ingen fasitsvar. Man får finne fram til det som funker best, og ellers stappe sov-i-ro i ørene.

mvh

[fillolin]

Skjønner godt at det er slitsomt! Og det er ofte vanskelig å se løsninger når en står midt oppi det, er sliten og hodet koker. Har du evt. noen rundt deg som kanskje ser det litt utenfra og kan komme med innspill? Ellers kan det kanskje være et råd å forsøke en helt annen tilnærming en stund - du har allerede prøvd med straff/belønning og det har ikke fungert, skriver du. Da er det vel ikke noen grunn til å tro at det plutselig vil begynne å fungere i framtiden heller. Noen ganger kan dessuten slike reaksjoner virke forsterkende, iallefall en periode. Kanskje er det rett og slett din reaksjon og din oppmerksomhet de er ute etter. Hva med å gi dem det, på en rolig måte når situasjonen er rolig. Kanskje har de også selv noen løsningsforslag når de bare er rolige og konsentrerte? Det er iallefall noe av det som har overrasket meg som mor, at selv så små barn kan ha gode og kreative svar og løsninger. Og kanskje trenger de å vite tydeligere hvor du står, hva du føler, hva du tenker osv., altså dine indre grenser og ikke bare noen ytre du har satt. Det er jo heller ikke på grunn av de ytre (tilfeldige) grensene de skal være gode med hverandre, men for sin egen og hverandres skyld. Jeg tror iallefall ikke at de egentlig har noen glede av å plage deg og hverandre selv om det kanskje kan se slik ut. Ellers er min erfaring med enkelte små at en bare MÅ komme seg ut. Luft og lys og plass og massemasse fysisk aktivitet er helt nødvendig for noen. Og at noen ganger kan helt overraskende reaksjoner og uventede innspill være vel så virkningsfulle. Det er klart at de begge to utmerket godt vet at det ikke er lov å tisse i sofaen - overrask dem