Dødd

[Gjest Døden]

Ville du ha dødd for ditt barn?

[hidi, the scorpion]

Ja!!!

[Mrs. Wallace]

Ja.

[Gjest ikkeno tvil]

ja.for mine søsken også

[Gjest Grønn iris]

Jeg vil LEVE for mitt barn!

[Gjest Grønn iris]

Jeg vil LEVE for mitt barn!

Jeg mener, hvis noen ga meg muligheten for å ofre meg selv for at en av mine kjære skulle få leve, ville jeg ha gjort det. Særlig for barnet mitt.

Men mange sier det, de ville dø for barnet sitt. At det er den ultimate måten å vise at man er glad i noen liksom.

Jeg lever for datteren min hver dag jeg. Hadde det ikke vært for henne så vet jeg rett og slett ikke...

Mye god motivasjon i å ha et lite barn som ser opp til en, at man er en rollemodell kan man ikke stikke av fra som forelder.

[hidi, the scorpion]

Jeg vil LEVE for mitt barn!

Men om barnet ditt sitt liv sto på deg?

[Tinkebøtta]

Jeg er faktisk ikke sikker. Nå har jeg 3, snart 4 små barn og tror nok jeg ville valgt å leve videre for de andre barna for å ikke etterlate dem morløse.

Hadde jeg bare hatt ett barn ville jeg nok valgt annerledes.

[Gjest Grønn iris]

Men om barnet ditt sitt liv sto på deg?

Jeg svarte på det i det 2. innlegget. Selvsagt ville jeg ha ofret meg, men det er som sagt ikke poenget.

Jeg tenker også på hvordan det da hadde vært for henne å leve videre med den kunnskapen og kanskje skyldfølelsen? Hun er jo glad i meg hun også... Så det hadde ikke vært så enkel for henne da. Men likevel ville jeg ha ofret meg for barnet mitt,nærmest sagt selvsagt.

Men hva om man har flere barn? Er det ikke da veldig vanskelig å ofre livet sitt for ett barn og ikke ha muligheten til å gjøre det samme for de andre, og så å la alle barne vokse opp uten mor?

[Gjest Grønn iris]

Jeg er faktisk ikke sikker. Nå har jeg 3, snart 4 små barn og tror nok jeg ville valgt å leve videre for de andre barna for å ikke etterlate dem morløse.

Hadde jeg bare hatt ett barn ville jeg nok valgt annerledes.

Jeg er helt enig i den vurderingen.

[hidi, the scorpion]

Jeg svarte på det i det 2. innlegget. Selvsagt ville jeg ha ofret meg, men det er som sagt ikke poenget.

Jeg tenker også på hvordan det da hadde vært for henne å leve videre med den kunnskapen og kanskje skyldfølelsen? Hun er jo glad i meg hun også... Så det hadde ikke vært så enkel for henne da. Men likevel ville jeg ha ofret meg for barnet mitt,nærmest sagt selvsagt.

Men hva om man har flere barn? Er det ikke da veldig vanskelig å ofre livet sitt for ett barn og ikke ha muligheten til å gjøre det samme for de andre, og så å la alle barne vokse opp uten mor?

Livet er ikke rettferdig. Om jeg hadde sjanse til å redde et av mine barn fra den sikre død, hadde jeg gjort det.

Har tre barn, de andre ville forstått mitt offer og godtatt det, dessuten har de en pappa;)

[Bookworm]

Ja hvis det hadde reddet barnet mitt fra å dø, så hadde jeg ofret meg selv.

Men som en annen her skriver, jeg vil mye heller leve for barnet mitt...

[adelie]

Ja det ville jeg.

[Gjest Grønn iris]

Livet er ikke rettferdig. Om jeg hadde sjanse til å redde et av mine barn fra den sikre død, hadde jeg gjort det.

Har tre barn, de andre ville forstått mitt offer og godtatt det, dessuten har de en pappa;)

Hmm...

Jeg blir litt betenkt når mennesker uttrykker at det er så nobelt å ofre livet sitt for sitt barn. Det er jo ingen ønskelig situasjon å havne i uansett, og litt merkelig å tenke på det.

Det handler om morsinstinkt tror jeg. En venninde av mamma kastet seg ut i vannet og reddet barnet sitt fra å drukne uten videre betenkeligheter, selv om hun ikke kunne svømme. Det kom hun ikke på før hun var i land med barnet i armene...

Det er jo en rørende historie, men det var jo også ganske uansvarlig på en måte. Det var jo andre mennesker til stede, som kunne svømme, og som heller hadde større sjanse til å redde barnet, men i stedet hoppet hun uti og risikerte både sitt eget og barnets liv...

Jeg synes ikke det blir riktig å ta det som en selvfølge at barna som blir igjen vil akseptere at du ofret deg for ett av søskenene. Ja, de har fortsatt en far, men barn har bare to foreldre. EN viktig rollemodell er borte for godt. De vil aldri kjenne deg.

Jeg tenker mye på hvor vondt det hadde vært å dø fra barnet mitt. At hun aldri ville få muligheten til å virkelig kjenne meg. Andre familiemedlemmer ville jo ha snakket om meg, fortalt om meg, men det hadde aldri blitt det samme.

Jeg synes det er dårlig gjort mot barna å la dem gå gjennom et så stort tap. Men det er en prioriteringssak uten fasit og jeg finner det ganske morbid å diskutere forresten...

Men det er min mening.

[BMS!]

Ja, helt klart om det kunne redde lilleskatten min. Men jeg håper jeg aldri kommer i situasjonen, for jeg vil gjerne leve og se så mye av hans liv som mulig også.

Men jeg ville ofret alt jeg har for han. Og solgt alt jeg eier og har for å samle inn penger om man ville blitt alvorlig syk. Om vi så måtte bo på ett kott resten av livet...

Hvorfor spør du?

[Gjest mora2]

Jeg vil si ja. Og jeg mener at jeg ville gjort det. Men jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg VET ikke 100% sikkert...

[morsan]

Hmm...

Jeg blir litt betenkt når mennesker uttrykker at det er så nobelt å ofre livet sitt for sitt barn. Det er jo ingen ønskelig situasjon å havne i uansett, og litt merkelig å tenke på det.

Det handler om morsinstinkt tror jeg. En venninde av mamma kastet seg ut i vannet og reddet barnet sitt fra å drukne uten videre betenkeligheter, selv om hun ikke kunne svømme. Det kom hun ikke på før hun var i land med barnet i armene...

Det er jo en rørende historie, men det var jo også ganske uansvarlig på en måte. Det var jo andre mennesker til stede, som kunne svømme, og som heller hadde større sjanse til å redde barnet, men i stedet hoppet hun uti og risikerte både sitt eget og barnets liv...

Jeg synes ikke det blir riktig å ta det som en selvfølge at barna som blir igjen vil akseptere at du ofret deg for ett av søskenene. Ja, de har fortsatt en far, men barn har bare to foreldre. EN viktig rollemodell er borte for godt. De vil aldri kjenne deg.

Jeg tenker mye på hvor vondt det hadde vært å dø fra barnet mitt. At hun aldri ville få muligheten til å virkelig kjenne meg. Andre familiemedlemmer ville jo ha snakket om meg, fortalt om meg, men det hadde aldri blitt det samme.

Jeg synes det er dårlig gjort mot barna å la dem gå gjennom et så stort tap. Men det er en prioriteringssak uten fasit og jeg finner det ganske morbid å diskutere forresten...

Men det er min mening.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg tviler på at man i en slik situasjon som f eks faren for drukning eller at huset brenner el lign vil være særlig sannsynlig for en mor å tenke rasjonelt over hva som ville vært best for de andre barn osv.

Nå har jeg "bare" ett barn, så hos meg blir det ingen morløse barn om jeg skulle omkomme i et forsøk på å få barnet mitt ut av et brennende hus, men jeg skulle tro at de aller fleste mødre ville løpt gjennom ild og røyk for å nå fram til barnets seng.

[hidi, the scorpion]

Hmm...

Jeg blir litt betenkt når mennesker uttrykker at det er så nobelt å ofre livet sitt for sitt barn. Det er jo ingen ønskelig situasjon å havne i uansett, og litt merkelig å tenke på det.

Det handler om morsinstinkt tror jeg. En venninde av mamma kastet seg ut i vannet og reddet barnet sitt fra å drukne uten videre betenkeligheter, selv om hun ikke kunne svømme. Det kom hun ikke på før hun var i land med barnet i armene...

Det er jo en rørende historie, men det var jo også ganske uansvarlig på en måte. Det var jo andre mennesker til stede, som kunne svømme, og som heller hadde større sjanse til å redde barnet, men i stedet hoppet hun uti og risikerte både sitt eget og barnets liv...

Jeg synes ikke det blir riktig å ta det som en selvfølge at barna som blir igjen vil akseptere at du ofret deg for ett av søskenene. Ja, de har fortsatt en far, men barn har bare to foreldre. EN viktig rollemodell er borte for godt. De vil aldri kjenne deg.

Jeg tenker mye på hvor vondt det hadde vært å dø fra barnet mitt. At hun aldri ville få muligheten til å virkelig kjenne meg. Andre familiemedlemmer ville jo ha snakket om meg, fortalt om meg, men det hadde aldri blitt det samme.

Jeg synes det er dårlig gjort mot barna å la dem gå gjennom et så stort tap. Men det er en prioriteringssak uten fasit og jeg finner det ganske morbid å diskutere forresten...

Men det er min mening.

Jeg løp ut i vannet med gips på benet, da min datter bukket under. Tenkte ikke over det en gang, enda stranda var full av folk....

Jeg kunne svømme, selv med gips;)

Ja, det er en morbid diskusjon, og jeg tror ingen av oss egentlig kan si noe bestemt med hånden på hjertet, før vi befinner oss i en farefull situasjon.....Vi aner slettes ikke hvordan vi vil reagere.

Nå er den yngste av mine 15 år, men mener å huske at jeg alltid har tenkt slik....

[Gjest Grønn iris]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg tviler på at man i en slik situasjon som f eks faren for drukning eller at huset brenner el lign vil være særlig sannsynlig for en mor å tenke rasjonelt over hva som ville vært best for de andre barn osv.

Nå har jeg "bare" ett barn, så hos meg blir det ingen morløse barn om jeg skulle omkomme i et forsøk på å få barnet mitt ut av et brennende hus, men jeg skulle tro at de aller fleste mødre ville løpt gjennom ild og røyk for å nå fram til barnets seng.

Jepp. det er bare sånn det er.

Det å ha en mamma er en sann gave.