Barnevakt, hva er det...?

[AneM1365380603]

''Et godt råd : Bare gi opp...

.....

Jeg har brukt mye energi på tid på å være forbanna, skuffet og såret. Men det hjelper så lite..''

Synd å si det, men jeg er helt enig. forventer man mindre, blir man ikke så skuffet heller.

''Synd å si det, men jeg er helt enig. forventer man mindre, blir man ikke så skuffet heller.''

Ofte er det ens egne forventninger som gjør at en blir skuffet, og ikke selve handlingen eller den manglende handling fra andre.

[Snikkersen]

Jeg forundrer meg over besteforeldre som ikke vil se barnebarna og passe de i ny og n e. Vi har begge varianter, og heldigvis er moren min såpass ivrig at vi ikke har bruk for de som ikke gidder, men jeg hadde nok kommet til å mase litt på de andre hvis jeg ikke hadde hatt henne.

Det ville forundre meg også. At de ikke ser den gevinsten det gir på sikt.....

Barnebarna vil vel heller ikke esøke dem når de blir enda eldre, dersom de ike invisterer i dem mens de er små....

[tonie]

Barnevakt hva er det, ja? Det beste er vel at barnevakten er en ungdom man betaler for jobben. Det er en annen tid enn da vi var unger. Våre foreldre har en helt annen livsstil enn deres foreldre hadde, og de vil reise og ha fritid de også. Sånn er det bare. Vi kan ikke regne med at de skal være samme type besteforeldre som de vi vokste opp med.

Jeg tror ikke et puck på at vi blir så mye bedre besteforeldre når våre barn får barn. Vi er jo superego hele gjengen, så vi kommer til å prioritere oss selv. Barnebarna kan komme i familieselskaper, men de bør helst se søte ut og ikke bråke for mye, og selvsagt være i seng når vi er klare for cognacen.

[Lotte :o)]

Din bitterhet lyser laaang vei.

Alle klarer å oppdra å passe barna sine, men besteforeldre er et kjempegodt tilskudd på den stammen.

Hadde selv kun èn bestefar, men han gjorde sikkert opp for alle de andre! Alt man lærer og hører, om gamle dager, var bare fantastisk;)

Èn besteforelder i stua, er bedre enn skokk på evigvarende selvrealiseringsturnè ;o)

[Gjest mora2]

[quote name=Lotte )' timestamp='1221336447' post='3957752]

Èn besteforelder i stua, er bedre enn skokk på evigvarende selvrealiseringsturnè ;o)

*knise*

[morsan]

Bitter er jeg ikke.

Men jeg har oppfostret fire barn, uten noen foreldre, som kunne tre støttende til som barnevakt. Foreldrene mine bor i et annet land og foreldrene til mannen min døde relativt unge, mens barna ennå var for små til å kjenne de.

Vi har greid oss og gjort tingene sammen med barna, i stedet for å ønske dem bortsatt til besteforeldre, for at vi kunne få litt fri.

Jeg synes at unge mennesker i dag er for bortskjemte, når de forventer at foreldrene, skal stille opp som barnevakt for barn som de selv har valgt å få.

Hilsen

Hmmmm... dette minner meg om en onkel av meg som stadig vekk da vi var barn maste om at barna "nå til dags", dvs for 30+ år siden, hadde det alt for godt og at vi burde ha fått følt på kroppen hvor fælt de hadde det som barn,da de var så fattige osv osv.

Da sa min mor, hans søster, klart i fra at slik unnet hun ikke noen å ha det, og ihvertfall ikke sine egne barn.

To søsken - samme erfaring - den ene bitter og vil ikke at neste generasjon skal ha det bedre, den andre vil det beste for neste generasjon.

[Gjest minnah]

''Synd å si det, men jeg er helt enig. forventer man mindre, blir man ikke så skuffet heller.''

Ofte er det ens egne forventninger som gjør at en blir skuffet, og ikke selve handlingen eller den manglende handling fra andre.

Jeg er helt med på den filosofien, derfor har jeg de siste månedene sluttet å si noe til mannen min - men jeg klarer ikke _helt_ å slutte å bli skuffa, ettersom tiden går og ingen besteforeldre er å se.

Som Lotte skrev - De som ikke er vant til å være sammen med besteforeldrene sine, kommer heller ikke til å oppsøke dem som voksne. Det gjorde vondt å tenke på.

[Dorthe]

Beklager, jeg ble revet litt med;)

Mine fremtidige barnebarn, skal ihvertfall oppleve en bestemor som elsker dem!

Men, "what goes around, comes around", vil de få oppleve på sine gamle dager, ingen som bryr seg om dem.

Det har faktisk jeg sett med mine store unger. Mora mi var steil på det å være barnevakt og ville kun ha en og det ble dattera mi for hun var "snillest". Dessuten dro de på ferie omtrent året rundt. Så ble mora mi senil og faren måtte bo alene og de gadd ikke å besøke dem.

Jeg har lovet meg sjøl at jeg skal være en grei bestemor og passe på barnebarna den dagen jeg får. Jeg er nesten litt babysyk og gleder meg og blir vel kanskje av dem som bryr seg for mye. Men ingen besteforeldre har brydd seg noe særlig om ungene mine enda jeg har vært alene med tre og ganske sliten i perioder.

[Lotte :o)]

"De som ikke er vant til å være sammen med besteforeldrene sine, kommer heller ikke til å oppsøke dem som voksne."

slik har jeg faktisk ikke tenkt på det før, og det ga meg et stikk i magen da jeg leste det. Du har helt rett. Jeg tror vi må forsøke oss på en annen tilnærming til besteforeldrene, jeg vet jo at ungene elsker dem. De lyser opp i fjesene når vi snakker om dem - selv vesla på 1,5, enda hun ikke har truffet dem så veldig ofte.

Ingen skal tvinges til noe, men jeg vil uansett angre om vi ikke gjør et forsøk.

Ja, det beste i lengden, er å svelge noen kameler, senke forventningene, og spørre om konkrete tidpunkt ang barnevakt. Stikk innom dem litt oftere enn dere har gjort den siste tiden (hvis jeg har forstått deg rett...). Besteforeldrene blir også tryggere, etterhvert som barnebarna blir lettere å kommunisere med. I mange tilfeller er det sikkert vanskelig å være både svigerforeldre, og også svigerdøtre

[Lotte :o)]

Hmmmm... dette minner meg om en onkel av meg som stadig vekk da vi var barn maste om at barna "nå til dags", dvs for 30+ år siden, hadde det alt for godt og at vi burde ha fått følt på kroppen hvor fælt de hadde det som barn,da de var så fattige osv osv.

Da sa min mor, hans søster, klart i fra at slik unnet hun ikke noen å ha det, og ihvertfall ikke sine egne barn.

To søsken - samme erfaring - den ene bitter og vil ikke at neste generasjon skal ha det bedre, den andre vil det beste for neste generasjon.

*hehe* Kloke ord, folk er forskjellige!

[morsan]

''Synd å si det, men jeg er helt enig. forventer man mindre, blir man ikke så skuffet heller.''

Ofte er det ens egne forventninger som gjør at en blir skuffet, og ikke selve handlingen eller den manglende handling fra andre.

Det er sant, men spørsmålet er jo hvorfor man har denne forventningen, da.

Når mitt barn kom som barnebarn nr 4 hos min mor, var det intet i henne soppførsel som antydet at dette bare var nok et barnebarn i en lang rekke barn. Hun var oppriktig interessert og glad i han, og viste det med hele seg at han var viktig for henne (jeg tenker ikke på passing eller bleieskift eller annen form for avlastning - jeg snakker kun om innstillingen og væremåten).

Dette var da i skarp kontrast til en farmor som f eks ikke hadde tid til å treffe han fordi hun måtte stryke noen bluser, eller at hun knapt holdt han som nyfødt og da han var 3 mnd gammel forkynte at nå kunne hun ikke bære han mer, så tung som han hadde blitt.

Osv osv - 1000-vis av eksempler.

De første årene håpet jeg at bare hun fikk mer tid sammen med han og lærte han bedre å kjenne, så ville nok hun også bli betatt av sitt første og da eneste barnebarn. Jeg bad ikke om avlastning - jeg ønsket meg bare litt interesse og åpenbar kjærlighet, utover å ha skrytealbum som ble vist fram til venner. Jeg øsnket bare at hun, som bor 5 min gange unna, ville få litt "abstinenser" hvis det gikk 5-6 uker mellom hver gang hun så han.

Det var først da jeg klarte å slutte å forvente det jeg mener er det opplagte, nemlig at normale mennesker ønsker å være sammen med sine etterkommere, at jeg sluttet å bli så skuffet.

[AneM1365380603]

Jeg er helt med på den filosofien, derfor har jeg de siste månedene sluttet å si noe til mannen min - men jeg klarer ikke _helt_ å slutte å bli skuffa, ettersom tiden går og ingen besteforeldre er å se.

Som Lotte skrev - De som ikke er vant til å være sammen med besteforeldrene sine, kommer heller ikke til å oppsøke dem som voksne. Det gjorde vondt å tenke på.

Jeg håper du er varsom når du klager til mannen din, at ikke han føler du indirekte kritiserer han for besteforeldrenes manglende engasjement. I såfall vil jo han føle seg mellom barken og veden.

Kanskje du skal ta barna med til dem uten mannen din av og til. Gjerne med tegninger fra barna eller annet, slik at de føler seg verdsatt.

Jeg går fremdeles for at dere skal be om pass ved behov, og ikke gå og håpe at de skal tilby seg

Mine barn har en haug med tanter og onkler. De ber omtrent aldri barna på overnatting. Noen av dem er selv besteforeldre, og da sier det seg selv hva de prioriterer.

[Lotte :o)]

Det er sant, men spørsmålet er jo hvorfor man har denne forventningen, da.

Når mitt barn kom som barnebarn nr 4 hos min mor, var det intet i henne soppførsel som antydet at dette bare var nok et barnebarn i en lang rekke barn. Hun var oppriktig interessert og glad i han, og viste det med hele seg at han var viktig for henne (jeg tenker ikke på passing eller bleieskift eller annen form for avlastning - jeg snakker kun om innstillingen og væremåten).

Dette var da i skarp kontrast til en farmor som f eks ikke hadde tid til å treffe han fordi hun måtte stryke noen bluser, eller at hun knapt holdt han som nyfødt og da han var 3 mnd gammel forkynte at nå kunne hun ikke bære han mer, så tung som han hadde blitt.

Osv osv - 1000-vis av eksempler.

De første årene håpet jeg at bare hun fikk mer tid sammen med han og lærte han bedre å kjenne, så ville nok hun også bli betatt av sitt første og da eneste barnebarn. Jeg bad ikke om avlastning - jeg ønsket meg bare litt interesse og åpenbar kjærlighet, utover å ha skrytealbum som ble vist fram til venner. Jeg øsnket bare at hun, som bor 5 min gange unna, ville få litt "abstinenser" hvis det gikk 5-6 uker mellom hver gang hun så han.

Det var først da jeg klarte å slutte å forvente det jeg mener er det opplagte, nemlig at normale mennesker ønsker å være sammen med sine etterkommere, at jeg sluttet å bli så skuffet.

Det er virkelig trist at besteforeldre ikke bryr seg. *klem*

[morsan]

[quote name=Lotte )' timestamp='1221335357' post='3957720]

Her er det ikke snakk om å sette krav til avlastning. Jeg gidder heller ikke å "prakke" barnebarna på noen åpenbart uinteresserte besteforeldre. Jeg er glad mine foreldre selv spør om å få låne barnebarna (helst en om gangen, denne gangen to). Det som forundrer meg, er besteforeldre som aldri er tilstede i barnebarnas liv, tross at forholdene ligger tilrette for det.

Som pappa og mamma sier; den tiden vi tilbringer med barnebarna er gull verdt, og samtidig en gledelig investering i senere besøk, når ungene blir store.

Det knytter bånd, og de sees ukentlig.

De som ikke er vant til å være sammen med besteforeldrene sine, kommer heller ikke til å oppsøke dem som voksne.

Det andre settet besteforeldre, er ikke på langt nær så ivrige, men de har også langt flere barnebarn å dele oppmerksomheten på.

Din sykdom, som kommer fram i dette innlegget ditt, er trist å høre om. Men du er gjennomgående frekk mot minnah her, og tar ikke innlegget hennes for det det er.

''De som ikke er vant til å være sammen med besteforeldrene sine, kommer heller ikke til å oppsøke dem som voksne.''

Enig!

[morsan]

Det har faktisk jeg sett med mine store unger. Mora mi var steil på det å være barnevakt og ville kun ha en og det ble dattera mi for hun var "snillest". Dessuten dro de på ferie omtrent året rundt. Så ble mora mi senil og faren måtte bo alene og de gadd ikke å besøke dem.

Jeg har lovet meg sjøl at jeg skal være en grei bestemor og passe på barnebarna den dagen jeg får. Jeg er nesten litt babysyk og gleder meg og blir vel kanskje av dem som bryr seg for mye. Men ingen besteforeldre har brydd seg noe særlig om ungene mine enda jeg har vært alene med tre og ganske sliten i perioder.

''Jeg har lovet meg sjøl at jeg skal være en grei bestemor og passe på barnebarna den dagen jeg får. ''

Så flott at du ikke lar din egen dårlige erfaring med dine bars bestemor ødelegge for dine tanker om hva slags bestemor du ønsker å være:-)

[AneM1365380603]

Det er sant, men spørsmålet er jo hvorfor man har denne forventningen, da.

Når mitt barn kom som barnebarn nr 4 hos min mor, var det intet i henne soppførsel som antydet at dette bare var nok et barnebarn i en lang rekke barn. Hun var oppriktig interessert og glad i han, og viste det med hele seg at han var viktig for henne (jeg tenker ikke på passing eller bleieskift eller annen form for avlastning - jeg snakker kun om innstillingen og væremåten).

Dette var da i skarp kontrast til en farmor som f eks ikke hadde tid til å treffe han fordi hun måtte stryke noen bluser, eller at hun knapt holdt han som nyfødt og da han var 3 mnd gammel forkynte at nå kunne hun ikke bære han mer, så tung som han hadde blitt.

Osv osv - 1000-vis av eksempler.

De første årene håpet jeg at bare hun fikk mer tid sammen med han og lærte han bedre å kjenne, så ville nok hun også bli betatt av sitt første og da eneste barnebarn. Jeg bad ikke om avlastning - jeg ønsket meg bare litt interesse og åpenbar kjærlighet, utover å ha skrytealbum som ble vist fram til venner. Jeg øsnket bare at hun, som bor 5 min gange unna, ville få litt "abstinenser" hvis det gikk 5-6 uker mellom hver gang hun så han.

Det var først da jeg klarte å slutte å forvente det jeg mener er det opplagte, nemlig at normale mennesker ønsker å være sammen med sine etterkommere, at jeg sluttet å bli så skuffet.

Jeg tror denne forventingen er i oss fordi det er naturlig for oss at at ens nærmeste skal være slik.

Ja, det blir noen runder med håp og skuffelse til man en dag innser at man må godta det eller forbli skuffet.

Jeg ser godt hvordan du har hatt det. Kanskje fordi jeg selv har hatt det slik. I dag blir jeg glad hvis den personen viser litt interesse, framfor å bli skuffet om han ikke viser det.

Det går nok mye på forventninger. Vi har vår egen oppfatning av hva som er naturlig når det kommer et nytt barn i familien

[morsan]

[quote name=Lotte )' timestamp='1221337180' post='3957776]

Det er virkelig trist at besteforeldre ikke bryr seg. *klem*

Takk. Ble litt rørt her nå, så noen ganger tenker jeg at jeg ikke er så flinkt til å ikke forvente noe likevel. Kanskje det bare er et ferniss og at under overflaten er alt like sårbart som det alltid har vært.

[AneM1365380603]

Det har faktisk jeg sett med mine store unger. Mora mi var steil på det å være barnevakt og ville kun ha en og det ble dattera mi for hun var "snillest". Dessuten dro de på ferie omtrent året rundt. Så ble mora mi senil og faren måtte bo alene og de gadd ikke å besøke dem.

Jeg har lovet meg sjøl at jeg skal være en grei bestemor og passe på barnebarna den dagen jeg får. Jeg er nesten litt babysyk og gleder meg og blir vel kanskje av dem som bryr seg for mye. Men ingen besteforeldre har brydd seg noe særlig om ungene mine enda jeg har vært alene med tre og ganske sliten i perioder.

''Men ingen besteforeldre har brydd seg noe særlig om ungene mine enda jeg har vært alene med tre og ganske sliten i perioder.''

Det synes jeg er litt trist. Både for din del og barnas. Ja, en blir jo litt lei seg om besteforeldrene ikke viser interesse for dem.

Jeg håper også jeg blir en slik bestemor som både passer barna av egen interesse, og at jeg avlaster foreldrene når de trenger det.

[Snikkersen]

Barnevakt hva er det, ja? Det beste er vel at barnevakten er en ungdom man betaler for jobben. Det er en annen tid enn da vi var unger. Våre foreldre har en helt annen livsstil enn deres foreldre hadde, og de vil reise og ha fritid de også. Sånn er det bare. Vi kan ikke regne med at de skal være samme type besteforeldre som de vi vokste opp med.

Jeg tror ikke et puck på at vi blir så mye bedre besteforeldre når våre barn får barn. Vi er jo superego hele gjengen, så vi kommer til å prioritere oss selv. Barnebarna kan komme i familieselskaper, men de bør helst se søte ut og ikke bråke for mye, og selvsagt være i seng når vi er klare for cognacen.

Et tankekors.

Selv jeg helst ikke ser meg selv som en slik mormor/farmor.

Mine foreldre er helt supre. De lever virkelig sitt eget liv. Men innimelom er de besteforeldre på heltid, av egen fri vilje. Overnatting, ferieturer med dem etc. Så tar de seg en tur på egenhånd igjen. De sier absolutt nei når det ikke passer, men tilbyr seg gjerne å "låne" et barn eller to innimellom. Ungene mine elsker dem.

Farmor er av en annen type. Hun må helst bli spurt. Men hun blir fornærmet dersom hun ikke blir spurt! Så er utfordringen vår å huske på å spørre henne, før mine foreldre allerede har tilbudt seg. Hvilken luksuss! Og alle besteforeldrene er aktive, reisende mennesker med egne liv. Kult!

(Det eneste jeg ikke likte var da svigermor plutselig kom for å hegne opp gardiner; i VÅR stue...men det er (nesten) glemt nå....)

[Lotte :o)]

Takk. Ble litt rørt her nå, så noen ganger tenker jeg at jeg ikke er så flinkt til å ikke forvente noe likevel. Kanskje det bare er et ferniss og at under overflaten er alt like sårbart som det alltid har vært.

Det du beskriver, vil alltid være sårt for en mor. Det grenser til uforståelig for meg, at noen kan være så totalt blottet for interesse for sitt eget barnebarn.