Store barn, utetid og "pappatid"...

[Anonym 82]

Min stedatter er 11. Vi har henne hver onsdag og annenhver helg.

Hun har en voldsom trang til å være sammen med faren sin når hun er her, og tråkker i beina på ham hele dagen. Hvis de sitter i stua og han reiser seg for å gå på kjøkkenet, følger hun etter...

Det å bli bedt om å finne på noe aleine er drepen! Da er vi ufattelig slemme! Blir hun i tillegg bedt om å gå ut, mener hun at det må være straff for noe!

Hun får stort sett være inne, fordi det er et mas å få sendt henne ut! Det blir drøyet og drøyet, helt til det blir kjefting... Hvis samboeren går ut derimot - om så bare for å vaske bilen - så springer hun etter!

På fredagen kom hun hit. Vi spiste middag, så dro hun på trening. (Faren var med) Deretter var det rett i seng.

På lørdag dro de tidlig til familie og var der hele formiddagen, deretter en tur i byen et par timer. All denne tiden blei brukt sammen!

Da de kom hjem i femtiden på ettermiddagen, ba samboeren henne om å finne på noe. Hun blei lang i ansiktet, og tittet i gulvet... Så kom han på at hun hadde en mattelekse å gjøre, fordi hun hadde "glemt" å gjøre den tidligere i uka. Da blei hun glad, og utbrøt "så bra, for da må jeg i hvert fall ikke ut! Dessuten skal du hjelpe meg!"

Er dette vanlig blandt 11-åringer? Jeg ser to ting som ikke er helt "som det skal". Det ene er den intense trangen til å være rundt faren HELE TIDEN (uten at han noen gang har vært fra henne, ikke stilt opp e.l). Det andre er at det er så ille å "måtte" gå ut! Hun har ingen problemer med å få venner eller noe altså...!

[Shova]

Synes det høres helt narurlig for en 11 åring å ville tilbringe all sin tid med far! Det er jo ikke ofte hun ser pappaen sin, synes jeg.

Om to-tre år er nok situasjonen en helt annen, så hold ut;)

[Gjest Geir]

Synes det høres helt narurlig for en 11 åring å ville tilbringe all sin tid med far! Det er jo ikke ofte hun ser pappaen sin, synes jeg.

Om to-tre år er nok situasjonen en helt annen, så hold ut;)

Enig!

[Anonym 82]

Synes det høres helt narurlig for en 11 åring å ville tilbringe all sin tid med far! Det er jo ikke ofte hun ser pappaen sin, synes jeg.

Om to-tre år er nok situasjonen en helt annen, så hold ut;)

Jeg synes det er ufattelig slitsom innimellom, men for all del - jeg holder da ut! Det jeg lurte på er om dette er et tegn på noe, altså at hun er redd for å "miste" ham på noe vis. Om det er noe vi/han kan gjøre for å forandre på det.

Men hvis det er bare det at hun ønsker å se pappaen sin mest mulig, mener du da at hun skal få tråkke i beina på ham absolutt hele dagen uten å finne på noenting selv? Eller går det ann å be henne om å ta seg en tur ut i et par timer liksom?

Og hva med utetiden? Mener "alle" 11-åringer at det er forferdelig å "måtte" være ute? Ute er jo ikke bare utendørs da, hun kan godt gå inn til ei venninne liksom... Og mener du at hun bør få bestemme dette selv, om hun bare vil sitte inne hjemme, eller om hun bør komme seg ut litt?

'

Jeg tenker bare at det kommer til å bli forferdelig kjedelig når hun blir 13, hvis hun ikke har kontakt med noen rundt her. Hun kan sykle til venner der hun bor, men det er godt stykke (5 km?).

[Gjest la henne få lov]

Jeg ser rundt her vi bor, at barna i den alderen ikke går ut bare for å gå ut og se om noen er ute. De går til hverandre, og kan avtale å treffes mange sammen for å spille ball etc, men ingen går ut bare for å se om andre er ute.

Bor dere så nærme hennes andre hjem at hun kan treffe på mange venner (fra klassen og fritidsaktiviteter) bare ved å gå ut?

Tidene har forandret seg veldig siden jeg var den alderen. Kanskje det er annerledes der dere bor, men prøv i hvertfall å se om det er andre jenter på hennes alder som går alene ut bare for å treffe noen man kan hoppe strikk med..

Jeg forstår godt at hun vil være mest mulig sammen med pappaen sin når hun ser han såpass lite (jeg vet det er normalt samvær, men det er jo tross alt lite).

Om noen år er hun mye mer selvstendig i forhold til å besøke venner osv, og pappaen har nok motsatt problem (at hun ikke har tid til å være hos dere eller ikke har tid til å være inne når hun er hos dere).

Du har mannen din alene (uten henne) veldig mye, så jeg synes den tiden hun er hos dere må hun få være så mye sammen med ham som hun vil. Noe tid bare hun og ham, og resten ved at dere gjør noe sammen alle sammen.

[Gjest Geir]

Det høres faktisk veldig flott ut i mine ører.

Hun _elsker_ sin far, og gleder seg sikkert voldsomt til å være sammen med han den tiden hun er borte fra han.

Nei, dette er _bare_ positivt.

Gled deg på din samboer og stedatters vegne...:-)

[sant å si]

Tror det adskillig mer vanlig at steforeldre irriterer seg over klengete unger, enn det er at unger er unormalt klengete.

Hun har mistet den daglige kontakten med far. Unn henne alt det samvær og all den bekreftelse hun kan få mens hun er hos faren. Mulig det er slitsomt i perioder, men hun blir fort nok stor og får tretti tusen andre ting å gjøre enn å være sammen med dere.

[Gjest la henne få lov]

Jeg synes det er ufattelig slitsom innimellom, men for all del - jeg holder da ut! Det jeg lurte på er om dette er et tegn på noe, altså at hun er redd for å "miste" ham på noe vis. Om det er noe vi/han kan gjøre for å forandre på det.

Men hvis det er bare det at hun ønsker å se pappaen sin mest mulig, mener du da at hun skal få tråkke i beina på ham absolutt hele dagen uten å finne på noenting selv? Eller går det ann å be henne om å ta seg en tur ut i et par timer liksom?

Og hva med utetiden? Mener "alle" 11-åringer at det er forferdelig å "måtte" være ute? Ute er jo ikke bare utendørs da, hun kan godt gå inn til ei venninne liksom... Og mener du at hun bør få bestemme dette selv, om hun bare vil sitte inne hjemme, eller om hun bør komme seg ut litt?

'

Jeg tenker bare at det kommer til å bli forferdelig kjedelig når hun blir 13, hvis hun ikke har kontakt med noen rundt her. Hun kan sykle til venner der hun bor, men det er godt stykke (5 km?).

Pappaen snakker vel forhåpentligvis med sin datters mor, og så får han vite om hun lever et normalt aktivt liv all den tiden hun bor hos mor. Hvis hun fungerer fint sammen med venner og på skolen og på fritidsaktiviteter når hun bor hos mor, så ser jeg ingen grunn til at hun skal sykle en mil for å være sammen med nabojenta den helgen hun bor hos pappa.

"Utetid" høres ut som hun skal luftes og dere skal ha barnefri. Hun er da lite nok hos Pappaen sin om hun ikke skal tvinges ut alene når hun er hos ham. Hun har vel det same behovet for frisk luft som dere, så vil dere det så kan dere jo dra på tur sammen?

[Anonym 82]

Jeg ser rundt her vi bor, at barna i den alderen ikke går ut bare for å gå ut og se om noen er ute. De går til hverandre, og kan avtale å treffes mange sammen for å spille ball etc, men ingen går ut bare for å se om andre er ute.

Bor dere så nærme hennes andre hjem at hun kan treffe på mange venner (fra klassen og fritidsaktiviteter) bare ved å gå ut?

Tidene har forandret seg veldig siden jeg var den alderen. Kanskje det er annerledes der dere bor, men prøv i hvertfall å se om det er andre jenter på hennes alder som går alene ut bare for å treffe noen man kan hoppe strikk med..

Jeg forstår godt at hun vil være mest mulig sammen med pappaen sin når hun ser han såpass lite (jeg vet det er normalt samvær, men det er jo tross alt lite).

Om noen år er hun mye mer selvstendig i forhold til å besøke venner osv, og pappaen har nok motsatt problem (at hun ikke har tid til å være hos dere eller ikke har tid til å være inne når hun er hos dere).

Du har mannen din alene (uten henne) veldig mye, så jeg synes den tiden hun er hos dere må hun få være så mye sammen med ham som hun vil. Noe tid bare hun og ham, og resten ved at dere gjør noe sammen alle sammen.

Hun blir jo ikke bedt om å gå ut bare for å gå ut, hun kan gjerne gå til jenter hun kjenner og spørre om de er hjemme, eller hun kan ringe dem før hun går! Det er bare for at hun skal komme seg ut og treffe andre...!

Hun har syklet til skolevenninner et par ganger, men det er ca 5 km, så det er langt! Dermed blir det stort sett ikke gjort. Vi kan jo kjøre henne innimellom da, hvis hun har lyst til å treffe noen, men hun vil jo bare være hjemme!

Jeg er egentlig mest bekymret for hvordan det vil bli om et par år. Samboeren ønsker jo at hun skal være her i helgene så lenge som mulig, men hvis hun ikke tar kontakt med noen i nærområdet her nå, så gjør hun det nok ikke når hun blir tretten! Vi har ei babyjente, og har også tenkt til å prøve å få en til etterhvert. Dermed er det ikke bare å kjøre og hente henne seint på kveldene heller... Av egen erfaring blir det da lett til at man blir hjemme hos mor isteden, der man har vennene i nærheten!

Det er ikke det at jeg trenger å ha samboeren for meg selv hele tiden, men jo - et kvarters voksenprat i ny og ne hadde vært fint! Og dessuten hadde det vært ok om han også kunne ha ti min aleinetid med babyen innimellom også! Han jobber mye ellers, også den helgen han ikke har stedatteren min, så babyen trenger også denne tiden med pappaen sin...

[Anonym 82]

Det høres faktisk veldig flott ut i mine ører.

Hun _elsker_ sin far, og gleder seg sikkert voldsomt til å være sammen med han den tiden hun er borte fra han.

Nei, dette er _bare_ positivt.

Gled deg på din samboer og stedatters vegne...:-)

Hmm, ja, kanskje det er helt normalt! Men hva da når hun blir 13? Da vil hun jo ikke kjenne noen rundt her... Hva skjer da? Jeg er redd hun kommer til å ønske å være hos moren sin i helgene isteden, siden hun har vennene sine nærmere der...

[Anonym 82]

Tror det adskillig mer vanlig at steforeldre irriterer seg over klengete unger, enn det er at unger er unormalt klengete.

Hun har mistet den daglige kontakten med far. Unn henne alt det samvær og all den bekreftelse hun kan få mens hun er hos faren. Mulig det er slitsomt i perioder, men hun blir fort nok stor og får tretti tusen andre ting å gjøre enn å være sammen med dere.

Hun har ikke "mistet" tiden med sin far, for de har aldri vært sammen - moren og faren hennes... Men jo, det er jo godt at hun ønsker å være sammen med faren sin!

Det er bare det, som jeg skriver til de andre her også, at jeg er redd for hva som vil skje når hun blir 13. Da vil hun jo ikke kjenne noen her, og av egen erfaring veit jeg at det da er veldig lett å bli hjemme hos mor istedet, fordi vennene bor der...!

[Anonym 82]

Pappaen snakker vel forhåpentligvis med sin datters mor, og så får han vite om hun lever et normalt aktivt liv all den tiden hun bor hos mor. Hvis hun fungerer fint sammen med venner og på skolen og på fritidsaktiviteter når hun bor hos mor, så ser jeg ingen grunn til at hun skal sykle en mil for å være sammen med nabojenta den helgen hun bor hos pappa.

"Utetid" høres ut som hun skal luftes og dere skal ha barnefri. Hun er da lite nok hos Pappaen sin om hun ikke skal tvinges ut alene når hun er hos ham. Hun har vel det same behovet for frisk luft som dere, så vil dere det så kan dere jo dra på tur sammen?

Hun er IKKE flink til å være ute eller sammen med venner når hun er hos mor heller!

Dessuten er dette ikke snakk om barnefri, vi har også en baby:-) Kan ikke sende henne ut noe sted liksom...

Vi har aldri bedt henne om å sykle til venner hjemme, men det har hendt at hun har gjort det selv hvis vi ikke har kunnet kjøre! Ellers har vi kjørt henne noen ganger. Det jeg snakker om er å ta kontakt med andre barn her i nærheten, som hun kjenner litt. Slik at hun kan ha noen bånd til dem innen hun blir så gammel at det er gørr å sitte her sammen med oss! Ellers ser jeg ikke for meg at hun gidder å komme hit gjennom tenåra dessverre...

[Anonym 82]

Pappaen snakker vel forhåpentligvis med sin datters mor, og så får han vite om hun lever et normalt aktivt liv all den tiden hun bor hos mor. Hvis hun fungerer fint sammen med venner og på skolen og på fritidsaktiviteter når hun bor hos mor, så ser jeg ingen grunn til at hun skal sykle en mil for å være sammen med nabojenta den helgen hun bor hos pappa.

"Utetid" høres ut som hun skal luftes og dere skal ha barnefri. Hun er da lite nok hos Pappaen sin om hun ikke skal tvinges ut alene når hun er hos ham. Hun har vel det same behovet for frisk luft som dere, så vil dere det så kan dere jo dra på tur sammen?

Og forresten: Vi er mye på tur sammen med henne! Ikke så veldig mye alle sammen nå, fordi vi har baby, men hun og faren sykler turer, og går orientering i skogen! Dette er snakk om å skaffe seg venner i nærområdet og utvikle seg normalt sammen med jevnaldrende...

[Gjest la henne få lov]

Hun blir jo ikke bedt om å gå ut bare for å gå ut, hun kan gjerne gå til jenter hun kjenner og spørre om de er hjemme, eller hun kan ringe dem før hun går! Det er bare for at hun skal komme seg ut og treffe andre...!

Hun har syklet til skolevenninner et par ganger, men det er ca 5 km, så det er langt! Dermed blir det stort sett ikke gjort. Vi kan jo kjøre henne innimellom da, hvis hun har lyst til å treffe noen, men hun vil jo bare være hjemme!

Jeg er egentlig mest bekymret for hvordan det vil bli om et par år. Samboeren ønsker jo at hun skal være her i helgene så lenge som mulig, men hvis hun ikke tar kontakt med noen i nærområdet her nå, så gjør hun det nok ikke når hun blir tretten! Vi har ei babyjente, og har også tenkt til å prøve å få en til etterhvert. Dermed er det ikke bare å kjøre og hente henne seint på kveldene heller... Av egen erfaring blir det da lett til at man blir hjemme hos mor isteden, der man har vennene i nærheten!

Det er ikke det at jeg trenger å ha samboeren for meg selv hele tiden, men jo - et kvarters voksenprat i ny og ne hadde vært fint! Og dessuten hadde det vært ok om han også kunne ha ti min aleinetid med babyen innimellom også! Han jobber mye ellers, også den helgen han ikke har stedatteren min, så babyen trenger også denne tiden med pappaen sin...

Det er ikke så lett å komme med råd når man bare kjenner litt av historien presentert her.

Bor dere i samme skolekrets, slik at barna som bor rundt dere går på hennes skole?

Kanskje hun oftere burde få ta med seg en venninne til dere, slik at hun hadde noen å leke med inne, og at det var lettere å gå ut og ta kontakt med barna i nabolaget (det er mye lettere når man er to).

Finnes det en aktivitet som foregår i nærheten av dere og som kun er på de dagene hun er hos dere? Det er en del ativitetes som går fast i helgene også. Eller at dere kan kjøre henne til aktiviteter hos dere også dager hun ikke bor hos dere, for å bli kjent med barn i nærmiljøet. Dette krever et ok forhold til moren,selvsagt. Men hvis det er ridekurs (slalom, bridge, tegning, skihopp, balett) på tirsdagene, og pappaen kan kjøre henne og en venninne fra klassen dit, og hun / de også kan gå i stallen på søndagene, så har man satt i gang en prosess.

Og så tror jeg man unngår en del problemer ved at familien definerer seg ut fra hvordan den er når den er komplett (altså med henne tilstede), at du og mannen din både inni hodet og utad alltid snakker om dere som en familie på fire (etterhvert fem), og at det er unntaket (selv om det er mye av tiden) at dere ikke er alle tilstede. Så blir det ikke slik at ting er annerledes når hun er der, men at det er normalen. Dette er mer en psykologisk ting, men å endre innstilling kan hjelpe på mye selv om forholdene fysisk er de samme.

Vær også helt ærlig med deg selv, bekymrer du deg for om hun har et godt nok sosialt nettverk, ta det opp med mannen din, som må diskutere det med eksen.

Er det mer at det er for intenst med en helg uten en pause fra henne, og uten mannen din alene, bør du snakke med ham om det, men kanskje jobbe enda mer med egen innstilling.

Og er det helt sikkert at han må jobbe så mye nå som dere har spedbarn? Hvis han prioriterer jobb hele tiden, også kveld og helg, bortsett fra når han har eldstedatteren boende hjemme, så forsår jeg at du føler deg litt tilsidesatt når du er hjemme med baby. Det må du snakke med ham om, slik at det kanksje er jobben som må nedprioriteres, og ikke at døtrene (og du)må "sloss" om pappas oppmerksomhet den ene helgen.

Og da er problemet et helt annet enn at en 11-åring ikke bare slenterer ut for å se om det er noen hun kjenner rundt huset de faren bor, eller må sykle en mil tilsammen for å dra tilbake til vennene som bor der moren bor. Det er ikke typisk eller opplagt at en 11-årig jente gjør dette.

[Gjest Geir]

Hmm, ja, kanskje det er helt normalt! Men hva da når hun blir 13? Da vil hun jo ikke kjenne noen rundt her... Hva skjer da? Jeg er redd hun kommer til å ønske å være hos moren sin i helgene isteden, siden hun har vennene sine nærmere der...

''Men hva da når hun blir 13? Da vil hun jo ikke kjenne noen rundt her... Hva skjer da?''

Det er det selvfølgelig umulig for meg å si noe om.

''Jeg er redd hun kommer til å ønske å være hos moren sin i helgene isteden, siden hun har vennene sine nærmere der...''

Det kan skje, men det tror eg ikkje kommer til å skje i dette tilfelle, til det setter ho tydeligvis faren sin alt for høyt.

Eg har vært "helgepappa" i ca. 10 år fra sønnen vår var ca. 6 år frem til han fyllte 16 og flytta til meg.

Det er litt vanskelig å si når han "løsreiv" seg fra meg som far, men før den tid var det _svært_ viktig for han å tilbringe (den tilmålte tiden med meg) best mulig.

Han ville ligge i mi seng, ville sitte på fanget når vi såg på tv og holde meg i hånda når vi kjørte til eller fra hans faste hjem hos sin mor.

Dette fikk han lov til, for eg såg klart og tydelig at det var viktig for han!

Men så kom "oppbruddet", da han knappt nok hadde tid til å hilse på meg før han var på vei ut til venner og kamerater, eg måtte faktisk begrense kameratkontakten slik at han måtte vente med det til lørdag, og at vi de få timene før leggetid fredagskvelden (han var her ca. kl.1900) fikk være sammen bare meg og han.

For da var det viktig for meg, eg savna jo han eg også...:-)

Bare la tiden gå, ho trenger nok den nærheten og tryggheten no, men det vil selvfølgelig avta etterhvert.

[Anonym 82]

Det er ikke så lett å komme med råd når man bare kjenner litt av historien presentert her.

Bor dere i samme skolekrets, slik at barna som bor rundt dere går på hennes skole?

Kanskje hun oftere burde få ta med seg en venninne til dere, slik at hun hadde noen å leke med inne, og at det var lettere å gå ut og ta kontakt med barna i nabolaget (det er mye lettere når man er to).

Finnes det en aktivitet som foregår i nærheten av dere og som kun er på de dagene hun er hos dere? Det er en del ativitetes som går fast i helgene også. Eller at dere kan kjøre henne til aktiviteter hos dere også dager hun ikke bor hos dere, for å bli kjent med barn i nærmiljøet. Dette krever et ok forhold til moren,selvsagt. Men hvis det er ridekurs (slalom, bridge, tegning, skihopp, balett) på tirsdagene, og pappaen kan kjøre henne og en venninne fra klassen dit, og hun / de også kan gå i stallen på søndagene, så har man satt i gang en prosess.

Og så tror jeg man unngår en del problemer ved at familien definerer seg ut fra hvordan den er når den er komplett (altså med henne tilstede), at du og mannen din både inni hodet og utad alltid snakker om dere som en familie på fire (etterhvert fem), og at det er unntaket (selv om det er mye av tiden) at dere ikke er alle tilstede. Så blir det ikke slik at ting er annerledes når hun er der, men at det er normalen. Dette er mer en psykologisk ting, men å endre innstilling kan hjelpe på mye selv om forholdene fysisk er de samme.

Vær også helt ærlig med deg selv, bekymrer du deg for om hun har et godt nok sosialt nettverk, ta det opp med mannen din, som må diskutere det med eksen.

Er det mer at det er for intenst med en helg uten en pause fra henne, og uten mannen din alene, bør du snakke med ham om det, men kanskje jobbe enda mer med egen innstilling.

Og er det helt sikkert at han må jobbe så mye nå som dere har spedbarn? Hvis han prioriterer jobb hele tiden, også kveld og helg, bortsett fra når han har eldstedatteren boende hjemme, så forsår jeg at du føler deg litt tilsidesatt når du er hjemme med baby. Det må du snakke med ham om, slik at det kanksje er jobben som må nedprioriteres, og ikke at døtrene (og du)må "sloss" om pappas oppmerksomhet den ene helgen.

Og da er problemet et helt annet enn at en 11-åring ikke bare slenterer ut for å se om det er noen hun kjenner rundt huset de faren bor, eller må sykle en mil tilsammen for å dra tilbake til vennene som bor der moren bor. Det er ikke typisk eller opplagt at en 11-årig jente gjør dette.

Nei, vi bor ikke i samme skolekrets. Men vi har jo bodd her en stund, så hun kjenner jo flere barn rundt her! Og når hun er sammen med dem, blir hun gjerne kjent med flere. Da kommer hun hjem smilende og glad, og har hatt det kjempemoro! Derfor veit vi jo at det egentlig ikke er slemt å sende henne avgårde... Men det er det å få henne til å gå til disse vennene, som er vanskelig! Hun kan som sagt ringe først, så hun veit at de er hjemme, men hun har bare lyst til å være hjemme.

Vi bor på et lite sted, så det er ikke så mye å "gå på" her... Men det er jo heller ikke problemet! Hun kjenner jo flere rundt her nå, som hun ikke har noe problem med å oppsøke egentlig, hvis hun bare kom seg ut!

Venner hjemmefra har vært med hit et par ganger, men da vil de bare være inne, ellers sitter de ute i hagen her, og oppsøker i hvert fall aldri andre!

Hmm... Jeg bekymrer meg vel ikke egentlig for hennes nettverk generellt... På skolen har hun mange venner, og er visstnok ganske "populær". Men hun oppsøker heller ikke disse i fritiden, selv om de bor veldig nærme moren hennes! Hun har ingen bestevenninne, hvilket jeg husker var veldig viktig i den alderen da jeg var 11! Jeg lurer litt på hvordan tenårene blir for henne ja!

Men her hos oss bekymrer jeg meg litt! Fordi vi jo vil at hun skal fortsette å være her annenhver helg så lenge som mulig. At hun skal sykle til vennene sine hjemme forventer jeg absolutt ikke! Jeg synes det er utrolig at hun har giddet et par ganger! Men hun KAN... Vi KAN også kjøre henne, men på grunn av små, blir jo ikke det hver gang! Buss er ikke noe alternativ her. Så hvis hun mister kontakten med de hun kjenner her nå, er jeg redd hun vil kjede seg forferdelig når hun er her seinere!

Du har også rett i at jeg nok føler for en pause innimellom iløpet av en helg! Ikke bare fra stedatteren min altså - dette kommer til å gjelde min egen datter også, når hun blir eldre! Jeg synes ikke det er noe i veien i å be et barn leke på rommet eller ta seg en tur ut en gang iblandt, så foreldrene kan få seg litt voksentid...! Dette er snakk om en time eller to på lørdag ettermiddag for eksempel...

Jeg tror også at hun har behov for det! Hun ligger litt etter i utviklig. Hjemme dilter hun etter sin mor hele dagen, og har dermed aldri fått mulighet til å utvikle seg sammen med andre jevnaldrene, hvilket jeg mener er viktig!

Nei, han kan ikke jobbe mindre! Det er ikke noe tema engang, for da må vi selge leiligheten! Det går akkurat rundt som det er... Han er selvstendig næringsdrivende, og tjener ikke nødvendigvis ikke så mye selv om han jobber mye! Han er flink til å ta seg av jenta vår når han er hjemme, og vi to har jo kveldene sammen. Selv om jeg stort sett sovner på sofaen klokken ti da... (Ammer om natten enda)

Det høres ut som om jeg bare forsvarer meg her, og da ville det jo ikke være noe poeng i å svare meg så seriøst som du gjør! Men jeg tar til meg det du sier, og skal tenke over det! Takk for svaret:-)

[trollemor;o)]

Syns ikke det er unormalt i det heletatt jeg. Det er klart at jenta har lyst å henge med faren så mye hun kan de gangene hun er hos ham!

Har hun andre barn å være med ute?

Hvis ikke skjønner jeg godt at hun ikke gidder å være ute. Hva skal hun holde på med?

[trollemor;o)]

Hmm, ja, kanskje det er helt normalt! Men hva da når hun blir 13? Da vil hun jo ikke kjenne noen rundt her... Hva skjer da? Jeg er redd hun kommer til å ønske å være hos moren sin i helgene isteden, siden hun har vennene sine nærmere der...

Da syns jeg faren og du kan invitere noen fra nabolaget en gang hun er der. Ikke lett å bare stikke ut å finne venner på en fremmed plass...

[trollemor;o)]

Hun blir jo ikke bedt om å gå ut bare for å gå ut, hun kan gjerne gå til jenter hun kjenner og spørre om de er hjemme, eller hun kan ringe dem før hun går! Det er bare for at hun skal komme seg ut og treffe andre...!

Hun har syklet til skolevenninner et par ganger, men det er ca 5 km, så det er langt! Dermed blir det stort sett ikke gjort. Vi kan jo kjøre henne innimellom da, hvis hun har lyst til å treffe noen, men hun vil jo bare være hjemme!

Jeg er egentlig mest bekymret for hvordan det vil bli om et par år. Samboeren ønsker jo at hun skal være her i helgene så lenge som mulig, men hvis hun ikke tar kontakt med noen i nærområdet her nå, så gjør hun det nok ikke når hun blir tretten! Vi har ei babyjente, og har også tenkt til å prøve å få en til etterhvert. Dermed er det ikke bare å kjøre og hente henne seint på kveldene heller... Av egen erfaring blir det da lett til at man blir hjemme hos mor isteden, der man har vennene i nærheten!

Det er ikke det at jeg trenger å ha samboeren for meg selv hele tiden, men jo - et kvarters voksenprat i ny og ne hadde vært fint! Og dessuten hadde det vært ok om han også kunne ha ti min aleinetid med babyen innimellom også! Han jobber mye ellers, også den helgen han ikke har stedatteren min, så babyen trenger også denne tiden med pappaen sin...

Voksenpraten kan dere ta de dagene hun ikke er hos dere og etter at hun har lagt seg. Til mer jeg leser til mer syns jeg at du er litt sjalu på stedatterern din. Om dere har en, to, tre eller fire små unger så er det ingen problem å kjøre henne hit og dit hvis hun ønsker det.

Husk at denne jenta helt sikkert er litt sjalu på pappas nye barn.. DET kan være vondt det!

[Bookworm]

Hun ser pappa'n sin én dag i uka og annenhver helg. La henne nå for all del være sammen med ham. Det lyser misunnelse her...