Store barn, utetid og "pappatid"...

[trollemor;o)]

Hun er IKKE flink til å være ute eller sammen med venner når hun er hos mor heller!

Dessuten er dette ikke snakk om barnefri, vi har også en baby:-) Kan ikke sende henne ut noe sted liksom...

Vi har aldri bedt henne om å sykle til venner hjemme, men det har hendt at hun har gjort det selv hvis vi ikke har kunnet kjøre! Ellers har vi kjørt henne noen ganger. Det jeg snakker om er å ta kontakt med andre barn her i nærheten, som hun kjenner litt. Slik at hun kan ha noen bånd til dem innen hun blir så gammel at det er gørr å sitte her sammen med oss! Ellers ser jeg ikke for meg at hun gidder å komme hit gjennom tenåra dessverre...

Jeg ser på henne som helt normal. De fleste jeg kjenner på den alderen der vil helst være inne. Hva skal de drive med ute?

Men jeg skjønner at du syns det blir slitsomt å plutselig ha en stor unge i huset. Vi som har hatt de siden de var så har jo vendt oss til at det blir mindre alenetid, noe du ikke har vendt deg til enda.

Min gutt på snart elleve er ikke ute å treffer venner hver dag, han liker seg godt her hjemme hos oss.

[Anonym 82]

Jeg ser på henne som helt normal. De fleste jeg kjenner på den alderen der vil helst være inne. Hva skal de drive med ute?

Men jeg skjønner at du syns det blir slitsomt å plutselig ha en stor unge i huset. Vi som har hatt de siden de var så har jo vendt oss til at det blir mindre alenetid, noe du ikke har vendt deg til enda.

Min gutt på snart elleve er ikke ute å treffer venner hver dag, han liker seg godt her hjemme hos oss.

Det er nå ikke så plutselig! Hun har vært stedatteren min siden hun var 7... Men da var hun jo mer ute og lekte med venner også! Hun er inne i en fase nå, der hun tydeligvis har et veldig sterkt behov for å henge rundt beina til pappa, og jeg lurte egentlig bare på om det er "normalt" eller om det er tegn på at noe ikke er ok. Pappaen hennes har alltid vært der for henne hundre prosent, men det kunne jo tenkes at hun manglet den nærheten og tryggheten hjemme for eksempel? At det var det som slo ut når hun var her... Derfor ville jeg vite hva andre mener... Men hvis du mener at det er helt naturlig, så er det vel som det skal da:-)

Hadde det vært opp til henne, hadde hun ALDRI vært ute uten pappa, ikke engang for å bade på sommeren eller slike ting som hun synes er gøy, det er det jeg stusser på!

[Anonym 82]

Voksenpraten kan dere ta de dagene hun ikke er hos dere og etter at hun har lagt seg. Til mer jeg leser til mer syns jeg at du er litt sjalu på stedatterern din. Om dere har en, to, tre eller fire små unger så er det ingen problem å kjøre henne hit og dit hvis hun ønsker det.

Husk at denne jenta helt sikkert er litt sjalu på pappas nye barn.. DET kan være vondt det!

Jeg tror faktisk ingen av oss er sjalu:-)

Som jeg prøvde å beskrive, så er de to sammen aleine nesten hele dagene når hun er her, så hun har ingen grunn til å være sjalu på babyen! Ikke tror jeg hun er det heller, for hun synes det er veldig gøy når pappaen tar med babyen inn på rommet hennes mens hun gjør lekser e.l.

Ei heller tror jeg at jeg selv er sjalu! Tvert imot synes jeg ofte at det er gode pustepauser når de to tar seg en tur ut noen timer, og babyen og jeg får styre selv!

Så jeg tror ikke det er det som er greia her nei...

[Anonym 82]

Da syns jeg faren og du kan invitere noen fra nabolaget en gang hun er der. Ikke lett å bare stikke ut å finne venner på en fremmed plass...

Hmm, vi er nå ikke på en fremmed plass da! Vi har bodd her lenge, og hun har vært sammen med flere av jentene rundt her mange ganger før! De har vært her, og hun har vært hos dem... Men det er det å få henne til å oppsøke dem selv, som er et problem! Man må nesten skyve henne ut av døra. Men når hun kommer hjem, har hun hatt det strålende:-)

[Anonym 82]

''Men hva da når hun blir 13? Da vil hun jo ikke kjenne noen rundt her... Hva skjer da?''

Det er det selvfølgelig umulig for meg å si noe om.

''Jeg er redd hun kommer til å ønske å være hos moren sin i helgene isteden, siden hun har vennene sine nærmere der...''

Det kan skje, men det tror eg ikkje kommer til å skje i dette tilfelle, til det setter ho tydeligvis faren sin alt for høyt.

Eg har vært "helgepappa" i ca. 10 år fra sønnen vår var ca. 6 år frem til han fyllte 16 og flytta til meg.

Det er litt vanskelig å si når han "løsreiv" seg fra meg som far, men før den tid var det _svært_ viktig for han å tilbringe (den tilmålte tiden med meg) best mulig.

Han ville ligge i mi seng, ville sitte på fanget når vi såg på tv og holde meg i hånda når vi kjørte til eller fra hans faste hjem hos sin mor.

Dette fikk han lov til, for eg såg klart og tydelig at det var viktig for han!

Men så kom "oppbruddet", da han knappt nok hadde tid til å hilse på meg før han var på vei ut til venner og kamerater, eg måtte faktisk begrense kameratkontakten slik at han måtte vente med det til lørdag, og at vi de få timene før leggetid fredagskvelden (han var her ca. kl.1900) fikk være sammen bare meg og han.

For da var det viktig for meg, eg savna jo han eg også...:-)

Bare la tiden gå, ho trenger nok den nærheten og tryggheten no, men det vil selvfølgelig avta etterhvert.

Jeg har motsatt erfaring nemlig...

Jeg har alltid satt min far innmari høyt! Vi elsket å være hos ham da vi var små, og han er fortsatt en mann jeg ser opp til og respekterer svært høyt! Min mor derimot, har jeg i dag ingen kontakt med!

Likevel sluttet jeg å være hos min far i helgene da jeg blei 13. Dette nettopp på grunn av at jeg hadde vennene mine nærmere der min mor bodde. Moren min var også strengere enn min far, men det veide heller ikke opp!

Det er dette jeg tenker på når jeg ser at hun ikke holder på den kontakten hun har med de hun kjenner rundt her! Jeg veit det ville være veldig tungt for samboeren min dersom hun sluttet å være hos oss!

Det er jo selvfølgelig flott at hun setter pris på sin far, og det veit jeg at hun gjør! Hun ser veldig opp til ham, han er nesten gud:-) Men denne "besettelsen" bekymrer meg altså litt... Lurer liksom på hvorfor det er slik. Men det er kanskje vanlig i den alderen for alt jeg veit! Det er derfor jeg spør:-)

[Anonym 82]

Syns ikke det er unormalt i det heletatt jeg. Det er klart at jenta har lyst å henge med faren så mye hun kan de gangene hun er hos ham!

Har hun andre barn å være med ute?

Hvis ikke skjønner jeg godt at hun ikke gidder å være ute. Hva skal hun holde på med?

He he, vi sender henne jo ikke ut for å grave i leira liksom! Neida, hun har venner rundt her! Vel, de VAR venner i hvert fall, tidligere. Men hun nekter jo å oppsøke dem hvis vi ikke skyyyyyver henne ut på trappa!

Merkelig egentlig, for hun har det så gøy når hun gjør det! Men hun er ikke vant til det, hjemme er hun alltid inne sammen med moren sin, aldri ute med venner! Jeg tror rett og slett hun trenger trening på dette... Det er klart hun er glad for å se faren sin, og at de skal bruke masse tid sammen når hun er her! Men jeg tror også hun trenger å lære seg å omgås venner på egen alder! Det kommer til å bli viktig for henne om et par år! Og det er altså snakk om en time eller to iløpet av helga vi noen ganger ber henne om å ta kontakt med noen, ikke hele dagene!

[Anonym 82]

Hun ser pappa'n sin én dag i uka og annenhver helg. La henne nå for all del være sammen med ham. Det lyser misunnelse her...

Neida, ingen misunnelse faktisk:-) Men heller litt bekymring...

For det første lurte jeg på om det er vanlig at så store barn er så "besatt" av foreldrene sine, eller om det er en grunn til at akkurat hun er det. Om det er noe vi trenger å snakke med henne om og finne ut av...

For det andre tror jeg at en 11-åring trenger omgang med jevnaldrende også, hvilket hun ikke får ellers, annet enn på skolen. Hun er "aldri" sammen med venner, selv om hun ikke har vondt for å bli venn med mennesker, og faktisk er rimelig "populær" på skolen. Dette hemmer en del av utviklingen hennes, og jeg er redd det vil bli et problem for henne om et par år!

Dette går altså ikke på sjalusi!

[Gjest mandolina]

Neida, ingen misunnelse faktisk:-) Men heller litt bekymring...

For det første lurte jeg på om det er vanlig at så store barn er så "besatt" av foreldrene sine, eller om det er en grunn til at akkurat hun er det. Om det er noe vi trenger å snakke med henne om og finne ut av...

For det andre tror jeg at en 11-åring trenger omgang med jevnaldrende også, hvilket hun ikke får ellers, annet enn på skolen. Hun er "aldri" sammen med venner, selv om hun ikke har vondt for å bli venn med mennesker, og faktisk er rimelig "populær" på skolen. Dette hemmer en del av utviklingen hennes, og jeg er redd det vil bli et problem for henne om et par år!

Dette går altså ikke på sjalusi!

Kanskje du bør oppfordre henne til å ta kontakt med vennene sine på telefon, for å avtale å treffes.

Mange jenter i den alder trives inne, de er likesom blitt for store til sandkasse og lekehus, men er mere inne og snakker og fniser sammen med venninner.

Du kan jo spørre henne om hun har lyst til å trille tur med babyen, det bruker å være stas for jenter i den alderen, og så kommer hun da litt ut.

Jeg har ikke lest hele tråden, for den var så lang, så kanskje du har fått disse rådene før.

Hilsen

[Anonym 82]

Kanskje du bør oppfordre henne til å ta kontakt med vennene sine på telefon, for å avtale å treffes.

Mange jenter i den alder trives inne, de er likesom blitt for store til sandkasse og lekehus, men er mere inne og snakker og fniser sammen med venninner.

Du kan jo spørre henne om hun har lyst til å trille tur med babyen, det bruker å være stas for jenter i den alderen, og så kommer hun da litt ut.

Jeg har ikke lest hele tråden, for den var så lang, så kanskje du har fått disse rådene før.

Hilsen

Hun får selvsagt lov til å ringe og høre om noen er hjemme, men hun har likevel ikke lyst! De gangene vi har skjøvet henne ut, kommer hun hjem igjen og har hatt det innmari gøy, likevel vil hun ikke ut neste dag eller neste gang hun kommer til oss!

Det er ikke det at de må være utendørs, men jeg tror hun trenger å være sammen med jevnaldrende innimellom! Nettopp dette med jenteprat og hvisking og tisking, det er jeg overbevist om at er viktig for ei jente å ha med seg! Hun oppsøker ikke andre hjemme heller, annet enn på skolen selvsagt, og jeg er sikker på at hun går glipp av noe! Og jeg er redd det kan bli vanskelig for henne om et par år...

Å trille babyen aleine er ikke aktuellt enda! Hun er ikke veldig ansvarsbevisst, og i bakkene rundt her vi bor stoler jeg ikke helt på henne! Det gjør ikke faren hennes heller... Det er ikke det at hun bevisst ville gjort noe galt eller farlig, men hun er rett og slett så vimsete, at jeg ikke stoler på at hun ikke ville ha sluppet vogna dersom det kom en veps eller om hun skulle knyte ei lisse liksom...

[grot]

Hun ser pappa'n sin én dag i uka og annenhver helg. La henne nå for all del være sammen med ham. Det lyser misunnelse her...

Du tok ordene ut av munnen på meg der ja:-)

[pekkaline]

Aller mest vil jeg si at dette ser ut til å være en normal 11åring. Men jeg ser at du er litt bekymret, så da er det kanskje lurt å tenke gjennom ting.

Jeg ville kanskje fisket litt for å finne ut om det var likedan hjemme hos moren. Hvis det stemmer, _så_ tror jeg samtale med henne kan være på sin plass. Hun er kanskje utrygg? Er det lenge siden pappa`n flytta? Hun er også i den alderen som er midt mellom liten og stor på en måte. Kanskje hun vil være liten og bli passet på? Er kontakten mellom deg og henne bra? Gjør dere ting sammen? Har hun eget rom hos dere? Hva med venninne på overnatting, hadde det gått? Snakk med henne om hvordan hun synes det er å være hos dere, og om det er noe hun kunne tenkt å forandre på mm, så kan du også si at du er glad dere har den kontakten og spesielt mellom henne og pappaen sin. Si også at baby er heldig og har samme pappa og elsker å kose....Se etter reaksjon kanskje?De trenger kanskje å høre ting litt ofte i den alderen? Tja..litt å tenke på.

[Anonym 82]

Aller mest vil jeg si at dette ser ut til å være en normal 11åring. Men jeg ser at du er litt bekymret, så da er det kanskje lurt å tenke gjennom ting.

Jeg ville kanskje fisket litt for å finne ut om det var likedan hjemme hos moren. Hvis det stemmer, _så_ tror jeg samtale med henne kan være på sin plass. Hun er kanskje utrygg? Er det lenge siden pappa`n flytta? Hun er også i den alderen som er midt mellom liten og stor på en måte. Kanskje hun vil være liten og bli passet på? Er kontakten mellom deg og henne bra? Gjør dere ting sammen? Har hun eget rom hos dere? Hva med venninne på overnatting, hadde det gått? Snakk med henne om hvordan hun synes det er å være hos dere, og om det er noe hun kunne tenkt å forandre på mm, så kan du også si at du er glad dere har den kontakten og spesielt mellom henne og pappaen sin. Si også at baby er heldig og har samme pappa og elsker å kose....Se etter reaksjon kanskje?De trenger kanskje å høre ting litt ofte i den alderen? Tja..litt å tenke på.

Det er godt å høre at det virker "normalt", men jeg stusser likevel litt på dette! Hun er akkurat slik hos sin mor også! Moren har alltid dratt henne rundt på ting moren selv har lyst til, så hun har ikke fått bestemme selv hvem hun skal være sammen med eller når. Det er mulig dette sitter litt igjen i henne - at hun rett og slett ikke er vant til det?

Pappaen har aldri vært sammen med mammaen hennes, ikke siden før hun blei født i hvert fall... Så det har ingenting med det å gjøre! Moren har vært ut og inn av en del forhold, og de har flyttet flere ganger slik at hun har måttet bytte skole. Likevel virker hun ikke utrygg på skolen, og stortrivdes på denne siste med en gang!

Pappaen derimot, har igrunnen bare hatt meg:-) Vi har vært sammen i 4 år snart, og har kun flyttet èn gang, og det er lenge siden!

Hun vil meget gjerne være liten! Jeg tror hun misliker sterkt å få ansvar og å bli forventet noe av, og er mer enn villig til å gi opp frihet og andre fordeler en 11-åring har - mot å få være 5 år! Dette er også illevarslende synes jeg...

Forholdet mellom henne og meg er veldig opp og ned! Ikke lett dette her... Hun har eget rom her, bortsett fra at sakene til babyen står der, og de må dele rom når babyen flytter ut fra soverommet vårt. Men det har vært hennes siden vi flyttet hit ja, og hun får være i fred der!

Babyen sover i samme etg, og sover veldig lett, så akkurat nå er det ikke aktuellt med overnatting nei... Det blir bare masse mas, og det er jo ikke noe hyggelig!

Faren hennes prøver å prate med henne rett som det er! De prater mens de er ute og sykler etc, for da slipper hun å ikke vite hvor hun skal gjøre av seg liksom... Hun er ikke flau over å fortelle hva hun føler, men har veldig vondt for å finne ord! Ofte tror jeg ikke hun egentlig veit helt hva hun vil, og svarer derfor bare det hun tror pappaen vil høre! Også fordi hun gjerne vil leve opp til hans "forventninger", det er altså hva hun tror han ønsker av henne! Hun er ikke veldig mentalt moden, og har dermed vanskelig for helt å fatte hva man prater om, og det gjør slike samtaler ganske vanskelige! Når man prater med en 11-åring om ting som gjelder en 11-åring, er det ikke alltid man kan ordlegge seg som om man prater med en 5-åring...!

[Onsdag1365380628]

Min datter på 12 er likedan når hun er på helgebesøk hos pappaen sin. Vil helst være inne og tilbringer så mye som mulig tid sammen med han. Hvis pappa har hatt det travelt og vært opptatt på annet vis så snakker hun om det når hun er tilbake hos meg. Hun kjenner unger på samme alder rundt pappas hjem, men kan bli irritert når de dukker opp og vil ha henne med ut og leke. Hun vil rett og slett være sammen med pappa. Jeg anser det som normalt og er ikke bekymret for at hun skal slutte å være hos pappaen sin når hun blir eldre...

Min nye samboer har en datter på 14 og hun har mye av dette i seg hun også. Pappa ditt og pappa datt, det meste skal skje med han som tilskuer eller deltaker og hun blir på en måte litt barnslig klengete. Jeg har ikke hengt meg opp i dette, hun ønsker selvsagt å ha pappaen sin sammen med seg mest mulig siden hun bare besøker han i helgene. Jeg har han for meg selv ellers i ukene så det er helt greit.

[Anonym 82]

Min datter på 12 er likedan når hun er på helgebesøk hos pappaen sin. Vil helst være inne og tilbringer så mye som mulig tid sammen med han. Hvis pappa har hatt det travelt og vært opptatt på annet vis så snakker hun om det når hun er tilbake hos meg. Hun kjenner unger på samme alder rundt pappas hjem, men kan bli irritert når de dukker opp og vil ha henne med ut og leke. Hun vil rett og slett være sammen med pappa. Jeg anser det som normalt og er ikke bekymret for at hun skal slutte å være hos pappaen sin når hun blir eldre...

Min nye samboer har en datter på 14 og hun har mye av dette i seg hun også. Pappa ditt og pappa datt, det meste skal skje med han som tilskuer eller deltaker og hun blir på en måte litt barnslig klengete. Jeg har ikke hengt meg opp i dette, hun ønsker selvsagt å ha pappaen sin sammen med seg mest mulig siden hun bare besøker han i helgene. Jeg har han for meg selv ellers i ukene så det er helt greit.

Men nå var det jo ikke slik at jeg skal ha ham for meg selv da! Det er heller det at jeg bekymrer meg litt for henne! Fordi hun er slik hjemme hos moren også, hun er bare hjemme uten å treffe venner! Jeg er litt redd dette vil bli vanskelig for henne seinere rett og slett...

Har forstått at det er ganske vanlig å være så "klengete" i denne alderen, men når hun også er det hjemme... Jeg har tenkt på om det kanskje er noe som gjør at hun trenger denne ekstreme kontakten?

[pekkaline]

Det er godt å høre at det virker "normalt", men jeg stusser likevel litt på dette! Hun er akkurat slik hos sin mor også! Moren har alltid dratt henne rundt på ting moren selv har lyst til, så hun har ikke fått bestemme selv hvem hun skal være sammen med eller når. Det er mulig dette sitter litt igjen i henne - at hun rett og slett ikke er vant til det?

Pappaen har aldri vært sammen med mammaen hennes, ikke siden før hun blei født i hvert fall... Så det har ingenting med det å gjøre! Moren har vært ut og inn av en del forhold, og de har flyttet flere ganger slik at hun har måttet bytte skole. Likevel virker hun ikke utrygg på skolen, og stortrivdes på denne siste med en gang!

Pappaen derimot, har igrunnen bare hatt meg:-) Vi har vært sammen i 4 år snart, og har kun flyttet èn gang, og det er lenge siden!

Hun vil meget gjerne være liten! Jeg tror hun misliker sterkt å få ansvar og å bli forventet noe av, og er mer enn villig til å gi opp frihet og andre fordeler en 11-åring har - mot å få være 5 år! Dette er også illevarslende synes jeg...

Forholdet mellom henne og meg er veldig opp og ned! Ikke lett dette her... Hun har eget rom her, bortsett fra at sakene til babyen står der, og de må dele rom når babyen flytter ut fra soverommet vårt. Men det har vært hennes siden vi flyttet hit ja, og hun får være i fred der!

Babyen sover i samme etg, og sover veldig lett, så akkurat nå er det ikke aktuellt med overnatting nei... Det blir bare masse mas, og det er jo ikke noe hyggelig!

Faren hennes prøver å prate med henne rett som det er! De prater mens de er ute og sykler etc, for da slipper hun å ikke vite hvor hun skal gjøre av seg liksom... Hun er ikke flau over å fortelle hva hun føler, men har veldig vondt for å finne ord! Ofte tror jeg ikke hun egentlig veit helt hva hun vil, og svarer derfor bare det hun tror pappaen vil høre! Også fordi hun gjerne vil leve opp til hans "forventninger", det er altså hva hun tror han ønsker av henne! Hun er ikke veldig mentalt moden, og har dermed vanskelig for helt å fatte hva man prater om, og det gjør slike samtaler ganske vanskelige! Når man prater med en 11-åring om ting som gjelder en 11-åring, er det ikke alltid man kan ordlegge seg som om man prater med en 5-åring...!

Vet du hva....jeg tror du er inne på noe. Kanskje det kan være smart å snakke med noen. Kjenner du noen som er psykolog? Grunnen til at jeg tenker slik er denne:

Jeg har selv en i min nærhet som gikk gjennom en skilsmisse. Etter det så ville hun bare være liten virket det som. Og enda kan hun virke som en ti åring selv om hun er over det dobbelte. Hun har problemer med å velge ting og har en enorm stor fantasi. Hun bor alene, takler regninger og slikt, men finner ikke sin plass i ..tja, vet ikke helt hva jeg skal si, livet? Hun holder på med utdannelse, men sliter med plager som har ført til sykemelding. Psykiske plager. Hun har deltatt i noe som hun i ettertid har fått høre at er helt feil å gjøre. Dette har forvirret henne veldig. Hun har selv sagt at hun bare vil være blid, og hun skjuler mye bak de smilene fordi hun ikke vil at andre skal få vite om det som har skjedd. Jeg mener ikke skremme deg, for det trenger ikke bety det for dere! Jeg synes du beskrev mye likheter her.

Hvordan er 11åringen? Du skriver at hun sier det hun tror faren vil like å høre. Og at hun trives så godt på skolen, eller er en annen person på skolen.....kan være noe av det samme som hun jeg kjenner som smiler og virker blid, ikke sant?Slik er hun jeg kjenner også til dels. Hun vil bare være grei med alle hun. Ser ut som verdens lykkeligste, men er nærmere det motsatte. Jeg er den eneste hun har åpnet seg for i sin omgangskrets i tillegg til psykologen.

[Gjest Geir]

Min datter på 12 er likedan når hun er på helgebesøk hos pappaen sin. Vil helst være inne og tilbringer så mye som mulig tid sammen med han. Hvis pappa har hatt det travelt og vært opptatt på annet vis så snakker hun om det når hun er tilbake hos meg. Hun kjenner unger på samme alder rundt pappas hjem, men kan bli irritert når de dukker opp og vil ha henne med ut og leke. Hun vil rett og slett være sammen med pappa. Jeg anser det som normalt og er ikke bekymret for at hun skal slutte å være hos pappaen sin når hun blir eldre...

Min nye samboer har en datter på 14 og hun har mye av dette i seg hun også. Pappa ditt og pappa datt, det meste skal skje med han som tilskuer eller deltaker og hun blir på en måte litt barnslig klengete. Jeg har ikke hengt meg opp i dette, hun ønsker selvsagt å ha pappaen sin sammen med seg mest mulig siden hun bare besøker han i helgene. Jeg har han for meg selv ellers i ukene så det er helt greit.

Du høres ut som ei god mor, som er i stand til å sette tilside egne behov fremfor ditt barn og ditt stebarns behov for kontakt med sine respektive fedre.

Sånt varmer! :-)

[PieLill]

''Det ene er den intense trangen til å være rundt faren HELE TIDEN (uten at han noen gang har vært fra henne, ikke stilt opp e.l). ''

Hun skulle levd i samme hus som pappaen sin _hele_tiden_. Det er klart at han er fra henne og ikke kan stille opp alle gangene hun trenger ham når hun nå blir avspist med 3-5 dager i løpet av en toukersperiode.

Selvsagt er han 'fra henne'.

Selvsagt blir hun klengete. Hun kommer dit for å besøke pappa, ikke alt mulig annet.

mvh

[PieLill]

Hun har ikke "mistet" tiden med sin far, for de har aldri vært sammen - moren og faren hennes... Men jo, det er jo godt at hun ønsker å være sammen med faren sin!

Det er bare det, som jeg skriver til de andre her også, at jeg er redd for hva som vil skje når hun blir 13. Da vil hun jo ikke kjenne noen her, og av egen erfaring veit jeg at det da er veldig lett å bli hjemme hos mor istedet, fordi vennene bor der...!

Da har hun jo mistet tid sammen med faren gjennom hele livet. Ikke rart hun er nidkjær på å få det meste ut av den lille tiden de har sammen.

mvh

[PieLill]

Jeg synes det er ufattelig slitsom innimellom, men for all del - jeg holder da ut! Det jeg lurte på er om dette er et tegn på noe, altså at hun er redd for å "miste" ham på noe vis. Om det er noe vi/han kan gjøre for å forandre på det.

Men hvis det er bare det at hun ønsker å se pappaen sin mest mulig, mener du da at hun skal få tråkke i beina på ham absolutt hele dagen uten å finne på noenting selv? Eller går det ann å be henne om å ta seg en tur ut i et par timer liksom?

Og hva med utetiden? Mener "alle" 11-åringer at det er forferdelig å "måtte" være ute? Ute er jo ikke bare utendørs da, hun kan godt gå inn til ei venninne liksom... Og mener du at hun bør få bestemme dette selv, om hun bare vil sitte inne hjemme, eller om hun bør komme seg ut litt?

'

Jeg tenker bare at det kommer til å bli forferdelig kjedelig når hun blir 13, hvis hun ikke har kontakt med noen rundt her. Hun kan sykle til venner der hun bor, men det er godt stykke (5 km?).

Hun har mistet ham i hverdagen sin hele livet. Hun har mistet det som er svært mange barns store drøm: At mamma og pappa skal være kjærester og leve sammen.

La kompisene hun har til daglig komme på besøk når hun blir 13 om det er et behov. Kjør dem på kino om de vil.

Akkurat nå trenger hun å være pappajente. La henne få være det.

mvh

[Anonym 82]

''Det ene er den intense trangen til å være rundt faren HELE TIDEN (uten at han noen gang har vært fra henne, ikke stilt opp e.l). ''

Hun skulle levd i samme hus som pappaen sin _hele_tiden_. Det er klart at han er fra henne og ikke kan stille opp alle gangene hun trenger ham når hun nå blir avspist med 3-5 dager i løpet av en toukersperiode.

Selvsagt er han 'fra henne'.

Selvsagt blir hun klengete. Hun kommer dit for å besøke pappa, ikke alt mulig annet.

mvh

Joda, er enig i det, at de selvfølgelig har liten tid sammen! Men hun har ikke vært slik før. Hun har jo vært ute og lekt da hun var yngre, gjerne hele dagene! Derfor lurer jeg litt på om det er noe som gjør at hun har denne "besettelsen" nå, om det er noe hun føler som vi ikke forstår, noe vi burde ha snakket med henne om...

De sees mye mer enn det også altså, bare så det er sagt:-) Familien til samboeren har stadige sammenkomster for alt mulig rart, og da hentes hun alltid hos moren sin for å være med!