Store barn, utetid og "pappatid"...

[Anonym 82]

Hun har mistet ham i hverdagen sin hele livet. Hun har mistet det som er svært mange barns store drøm: At mamma og pappa skal være kjærester og leve sammen.

La kompisene hun har til daglig komme på besøk når hun blir 13 om det er et behov. Kjør dem på kino om de vil.

Akkurat nå trenger hun å være pappajente. La henne få være det.

mvh

Det er forskjell på å miste noe, og aldri å ha hatt det! Jeg husker hun snakket om det et par ganger da hun var ca 7, at det var så rart å tenke på at mamma og pappa kunne ha bodd sammen! Men etter det tror jeg ikke hun har tenkt mye på det.

Hun er i det hele tatt veldig "her og nå", og tenker merkelig lite på ting som har skjedd, skal skje, kunne ha skjedd osv.

Det er nok en fordel i denne sammenhengen, men også en ulempe noen ganger. For eksempel evner hun ikke å glede seg til noe... Hun klarer ikke å stå på med noe for å få se resultatet seinere, eller evt. ros. Hun er liksom kun her og nå, og det er også en merkelig egenskap, som både pappaen og jeg bekymrer oss litt for...

Men det er klart hun skal få være pappajente! Det er slitsomt til tider, men det spiller jo ingen rolle... Det jeg tenker på er om det kan være en dypere grunn til at det er slik!

[Mrs. Wallace]

Joda, er enig i det, at de selvfølgelig har liten tid sammen! Men hun har ikke vært slik før. Hun har jo vært ute og lekt da hun var yngre, gjerne hele dagene! Derfor lurer jeg litt på om det er noe som gjør at hun har denne "besettelsen" nå, om det er noe hun føler som vi ikke forstår, noe vi burde ha snakket med henne om...

De sees mye mer enn det også altså, bare så det er sagt:-) Familien til samboeren har stadige sammenkomster for alt mulig rart, og da hentes hun alltid hos moren sin for å være med!

Men dere har en baby, ikke sant? Kanskje ikke så rart om hun blir litt ekstra klengete nå som pappaen har fått ett nytt barn som han bor sammen med hele tiden, mens hun har mye mindre fellestid med ham.

[mariaflyfly]

Men dere har en baby, ikke sant? Kanskje ikke så rart om hun blir litt ekstra klengete nå som pappaen har fått ett nytt barn som han bor sammen med hele tiden, mens hun har mye mindre fellestid med ham.

Det tenkte i grunnen jeg også.

[PieLill]

Det er forskjell på å miste noe, og aldri å ha hatt det! Jeg husker hun snakket om det et par ganger da hun var ca 7, at det var så rart å tenke på at mamma og pappa kunne ha bodd sammen! Men etter det tror jeg ikke hun har tenkt mye på det.

Hun er i det hele tatt veldig "her og nå", og tenker merkelig lite på ting som har skjedd, skal skje, kunne ha skjedd osv.

Det er nok en fordel i denne sammenhengen, men også en ulempe noen ganger. For eksempel evner hun ikke å glede seg til noe... Hun klarer ikke å stå på med noe for å få se resultatet seinere, eller evt. ros. Hun er liksom kun her og nå, og det er også en merkelig egenskap, som både pappaen og jeg bekymrer oss litt for...

Men det er klart hun skal få være pappajente! Det er slitsomt til tider, men det spiller jo ingen rolle... Det jeg tenker på er om det kan være en dypere grunn til at det er slik!

Det at barn ikke verbalt uttrykker sine tanker og følelser, betyr ikke at de ikke finnes. Som regel rører det seg mye mer enn vi voksne klarer å fange opp.

Man skal ikke bagatellisere betydningen av at barn ikke får leve sammen med begger foreldrene, selv om det dessverre blir stadig mer vanlig. I ulike perioder vil det gi seg ulike utslag.

mvh

[PieLill]

Joda, er enig i det, at de selvfølgelig har liten tid sammen! Men hun har ikke vært slik før. Hun har jo vært ute og lekt da hun var yngre, gjerne hele dagene! Derfor lurer jeg litt på om det er noe som gjør at hun har denne "besettelsen" nå, om det er noe hun føler som vi ikke forstår, noe vi burde ha snakket med henne om...

De sees mye mer enn det også altså, bare så det er sagt:-) Familien til samboeren har stadige sammenkomster for alt mulig rart, og da hentes hun alltid hos moren sin for å være med!

Det du beskriver høres ikke ut som en større forandring enn hva som kan skje med et hvilket som helst barn. I mine ører virker det ikke alarmerende i det hele tatt.

Men det kan selvsagt ha en årsak som bør tas tak i.

Jeg oppfatter ikke adferden du beskriver som problemadferd, bare annerledes enn slik hun var for noen år siden.

mvh

[Gjest Geir]

Det at barn ikke verbalt uttrykker sine tanker og følelser, betyr ikke at de ikke finnes. Som regel rører det seg mye mer enn vi voksne klarer å fange opp.

Man skal ikke bagatellisere betydningen av at barn ikke får leve sammen med begger foreldrene, selv om det dessverre blir stadig mer vanlig. I ulike perioder vil det gi seg ulike utslag.

mvh

Det var som eg skulle sagt det sjøl, bare at det hadde eg ikkje klart å komme på!

Vel talt! PieLill