Oldemor døde i dag...

[j83!]

.. min mormor, ungenes oldemor, døde i dag og jeg er litt usikkert på om jeg skal si det til 3 åringen og hvordan? Noen råd?

[Lotte :o)]

Det av leit å høre *klem*

Var 3-åringen sterkt knyttet til oldemor?

Min eldste var 3 år da oldefar døde. Jeg fortalte at alle var lei seg fordi oldefar var død = vi skal aldri treffe oldefar, fordi han finnes ikke lengre. 3-åringen var av den vitebegjærlige sorten og vi snakket mye om begravelse, at kroppen skulle ned i jorda, og at sjelen skulle til himmelen. Oldefar følger med oss fra bak skyene, osv.

[Gjest bikku]

Så trist å høre!

Guttungen var på samme alder da bestefaren døde, og vi har god erfaring med å fortelle det og forklare hva som hadde skjedd. Vi vurderte det dithen at han ville uansett oppdage at stemningen var forandret og at folk var triste.

Samtalene om døden og livet ble veldig gode. Til å begynne med fortalte vi ikke mer enn at bestefar var død og hva det ville si. Så kom spørsmålene etterhvert, og vi svarte uten å dvele så mye ved det. Det kom ganske mange spørsmål etterhvert, så han hadde tydleligvis behov for å snakke om det. Både konkret og mer abstrakt. Særlig etter begravelsen, når han lurte på hva som foregikk nede i jorda. Om bestefar hadde kjøkken der nede...

[Bookworm]

Rett fram, oldemor døde fordi hun ble gammel og da dør man, det er en naturlig del av livet.

Svar på spørsmål som måtte komme, og la barnet reagere som de vil. Noen blir lei seg og gråter, og noen tenker ikke videre over det og fortsetter med leken (eller hva det er de holder på meg).

[Gjest mora2]

Leit å høre..

Men likevel, livets gang. Jeg har vært ærlig med ungene ang dødsfall. Så spør de om de lurer på noe.

Finnes også bøker som handler om døden, kanskje det kan være en ide om du synes det er vanskelig.

*trøsteklem*

[Gjest prust]

Mine barn mistet sin bestefar i vinter, og da var hun minste 3,4 år. Jeg fortalte at bestefars hjerte hadde stoppet å slå, at det ikke virket mer, og at da døde han.

Vi tror på en himmel - og sa at bestefar nå er i himmelen.

Hos oss var det han eldste på 8,5 og hun minste som reagerte sterkest med en gang, og hulket og gråt. Hun i midten kom med sin sorg på egen måte litt seinere. Begge de to minste har snakket mye om døden, og lekt mye at noen var døde, etter dette.

Jeg fant mange fine bøker for barn på biblioteket om døden.

Det er trist å miste sine kjære, både for barna og for oss voksne.....

[j83!]

...og fine ord..

Prøvde å forklare henne litt, men tror hun e litt liten til å forstå.. Skjønte det ikke helt.. Lurte på om ikke hun var frisk igjen i morgen og slikt, men jeg har ihvertfall forklart at folk kommer til å være litt lei seg siden oldemor er død og det synes jeg er greit at hun er forberedet på..

[jubalong70]

Kondolerer.

Ungenes oldefar døde når jentene var 3 og 4 år gamle.

Vi fortalte at han var død (han hadde vært syk). De lurte på hva det var. Så fortalte vi at han hadde dratt til himmelen, og at han hadde det kjempefint der. At han ikke var syk lenger, og ikke hadde vondt.

De spurte endel mer rundt det å bli død, om vi kom til å dø, om de kom til å dø osv. Spurte hvordan det så ut i himmelen osv.

Vi svarte så sant vi kunne, og i forhold til det de kunne forstå.

Så var det hele greit.

De var ikke med i begravelsen, men storkoste seg og lekte hos noen naboer.

Min mormor døde da ungene var 5,6 og 0 år gamle. Da ble det mye mer spørsmål, og de var mer triste. Kanskje fordi de hadde hatt ett lengre forhold til henne?

Igjen fikk vi mange spørsmål om døden, hvordan det var å dø, hva det var å dø, hvorfor noen dør, om vi kom til å dø og om de kom til å dø.

Vi sa selvsagt ikke at vi ikke kom til å dø. Vi fortalte at vi alle skal dø, men at vi tror det ikke skjer før vi blir gamle. At de fleste dør når de er gamle, og at det da kan være godt å dø fordi de er slitne.

For oss passet det godt å fortelle om himmelen. For dem blir himmelen et fysisk sted over oss, der oldefar og oldemødrene bor og ser ned på oss. De passer også på så vi har det bra.

På meg virker det som om ungene synes det er trygt å tenke på at oldeforeldrene har det godt og at de kan se dem likevel.

Alle spørsmål om religion og tro tar vi senere

[pekkaline]

Huff, den stakk i hjertet. (min mormor ligger også veldig syk nå). Ser du har snakket med henne allerede. Barn er ganske enkle noen ganger når det kommer til slikt som døden. Fint det gikk greit, de forstår nok ikke så godt i den alderen, men observerer.. Du får si at det blir mange triste også i kirken om hun blir med. Kondolerer til deg. klem

Her jeg har forberedt barna mine på hva som kan komme til å skje nå. Jeg skvetter til hver gang telefonen ringer....

[morsan]

...og fine ord..

Prøvde å forklare henne litt, men tror hun e litt liten til å forstå.. Skjønte det ikke helt.. Lurte på om ikke hun var frisk igjen i morgen og slikt, men jeg har ihvertfall forklart at folk kommer til å være litt lei seg siden oldemor er død og det synes jeg er greit at hun er forberedet på..

Kondolerer!

[j83!]

Huff, den stakk i hjertet. (min mormor ligger også veldig syk nå). Ser du har snakket med henne allerede. Barn er ganske enkle noen ganger når det kommer til slikt som døden. Fint det gikk greit, de forstår nok ikke så godt i den alderen, men observerer.. Du får si at det blir mange triste også i kirken om hun blir med. Kondolerer til deg. klem

Her jeg har forberedt barna mine på hva som kan komme til å skje nå. Jeg skvetter til hver gang telefonen ringer....

Takk for det !

Kjenner igjen det derre med å skvette til hver gang telefonen ringer, ikke noe kjekt å gå rundt å vente på en slik beskjed =(

Er så usikker på om jeg skal ta henne m i kirken.. Hva ville du gjort? Hun er 3 år og 5 mnd.. Har også en på snart 1,5 år og hun tar jeg nok ikke med ..

[j83!]

Kondolerer.

Ungenes oldefar døde når jentene var 3 og 4 år gamle.

Vi fortalte at han var død (han hadde vært syk). De lurte på hva det var. Så fortalte vi at han hadde dratt til himmelen, og at han hadde det kjempefint der. At han ikke var syk lenger, og ikke hadde vondt.

De spurte endel mer rundt det å bli død, om vi kom til å dø, om de kom til å dø osv. Spurte hvordan det så ut i himmelen osv.

Vi svarte så sant vi kunne, og i forhold til det de kunne forstå.

Så var det hele greit.

De var ikke med i begravelsen, men storkoste seg og lekte hos noen naboer.

Min mormor døde da ungene var 5,6 og 0 år gamle. Da ble det mye mer spørsmål, og de var mer triste. Kanskje fordi de hadde hatt ett lengre forhold til henne?

Igjen fikk vi mange spørsmål om døden, hvordan det var å dø, hva det var å dø, hvorfor noen dør, om vi kom til å dø og om de kom til å dø.

Vi sa selvsagt ikke at vi ikke kom til å dø. Vi fortalte at vi alle skal dø, men at vi tror det ikke skjer før vi blir gamle. At de fleste dør når de er gamle, og at det da kan være godt å dø fordi de er slitne.

For oss passet det godt å fortelle om himmelen. For dem blir himmelen et fysisk sted over oss, der oldefar og oldemødrene bor og ser ned på oss. De passer også på så vi har det bra.

På meg virker det som om ungene synes det er trygt å tenke på at oldeforeldrene har det godt og at de kan se dem likevel.

Alle spørsmål om religion og tro tar vi senere

Takk!

Har snakket med henne og hun skjønner ikke så mye hva ordet dø betyr engang.. Så hun er nok litt liten til å forstå dette, men jeg synes igrunn det er litt greit..

[j83!]

Kondolerer!

Takk !

[pekkaline]

Takk for det !

Kjenner igjen det derre med å skvette til hver gang telefonen ringer, ikke noe kjekt å gå rundt å vente på en slik beskjed =(

Er så usikker på om jeg skal ta henne m i kirken.. Hva ville du gjort? Hun er 3 år og 5 mnd.. Har også en på snart 1,5 år og hun tar jeg nok ikke med ..

Jeg lot mine på 2 1/2 og nesten fire være hjemme da vi mistet svigerfar. Mye av grunnen var at vi selv var temmelig knekt av dette. Uventet og brått dødsfall i samme rom som oss. Barna fikk tatt farvel da han ble båret ut.

De taklet det utrolig fint egentlig. Barn er barn. Det du helst må tenke på er hvordan du vil orke/klare å ta deg av barnet uansett reaksjon. (masse spørsmål, storgråting, klatring mm) Du kan også be noen stå med barnet ute når dere kommer ut, så kan hun følge derfra? Eller noen passer henne hjemme.

Ikke lett, men du finner ut av det. Gå for mavefølelsen du.

[j83!]

Jeg lot mine på 2 1/2 og nesten fire være hjemme da vi mistet svigerfar. Mye av grunnen var at vi selv var temmelig knekt av dette. Uventet og brått dødsfall i samme rom som oss. Barna fikk tatt farvel da han ble båret ut.

De taklet det utrolig fint egentlig. Barn er barn. Det du helst må tenke på er hvordan du vil orke/klare å ta deg av barnet uansett reaksjon. (masse spørsmål, storgråting, klatring mm) Du kan også be noen stå med barnet ute når dere kommer ut, så kan hun følge derfra? Eller noen passer henne hjemme.

Ikke lett, men du finner ut av det. Gå for mavefølelsen du.

Uff, trist med din svigerfar.. jo mere uventet det er jo vanskeligere er det å takle synes jeg..

jeg får tenke litt på det og høre med resten av familien hva de synes om å ha henne med.. tror egentlig jeg heller mest mot nei.. tror kanskje det blir vanskelig for henne å forstå hvorfor det er så mange som gråter og vet ikke hvordan jeg klarer å ta meg av henne i en slik situasjon..

[cizz]

HUff, det var leit å høre, kondolerer.

Jeg syns absolutt du skal si det til 3-åringen din, hvertfall sånn at hun vet om at andre kommer til å være lei seg fordi hun er død.

Jeg mistet min far i vår, eldstemann var da nesten 3,5. Det gikk veldig fint med ham da fordi vi forklarte og var litt i forkant med hva vi visste kom til å skje (i forbindelse med begravelse osv). Vi sa at han lå i en kiste, at det var mange blomster der og at alle var lei seg fordi vi savnet bestefar men at det var også lov til å være glad når vi tenkte på han. Vi forklarte at kisten ble gravd ned i jorda, men at det var helt greit det når man er død. Hjertet og tankene var i himmelen.

Da han gjenfortalte opplevelsene sine i barnehagen hadde han forklart at bestefar var død og lå i en skattekiste med mange blomster på, vi sang noen sanger i kirka, så gravde vi han ned og det syns bestefar var var helt greit, og etterpå fikk vi mat og brus. Ferdig med den saken liksom..... unger er herlige!

Lykke til videre med sorgprosessen, både det praktiske og det psykiske, mitt beste råd er å vær dønn ærlig men å ikke overforklare slik at man skaper flere spørsmål enn man svarer på.

[j83!]

HUff, det var leit å høre, kondolerer.

Jeg syns absolutt du skal si det til 3-åringen din, hvertfall sånn at hun vet om at andre kommer til å være lei seg fordi hun er død.

Jeg mistet min far i vår, eldstemann var da nesten 3,5. Det gikk veldig fint med ham da fordi vi forklarte og var litt i forkant med hva vi visste kom til å skje (i forbindelse med begravelse osv). Vi sa at han lå i en kiste, at det var mange blomster der og at alle var lei seg fordi vi savnet bestefar men at det var også lov til å være glad når vi tenkte på han. Vi forklarte at kisten ble gravd ned i jorda, men at det var helt greit det når man er død. Hjertet og tankene var i himmelen.

Da han gjenfortalte opplevelsene sine i barnehagen hadde han forklart at bestefar var død og lå i en skattekiste med mange blomster på, vi sang noen sanger i kirka, så gravde vi han ned og det syns bestefar var var helt greit, og etterpå fikk vi mat og brus. Ferdig med den saken liksom..... unger er herlige!

Lykke til videre med sorgprosessen, både det praktiske og det psykiske, mitt beste råd er å vær dønn ærlig men å ikke overforklare slik at man skaper flere spørsmål enn man svarer på.

Takk!

Har prøvd å snakke med henne litt i dag.. Virker egentlig som hun ikke forstår så mye.. Jeg sa at oldemor var blitt veldig gammel og syk og at hun nå var dø.. Hun lurte på om camilla ( en i bhg som har vært syk ) også var syk og skulle dø, men tror ikke hun skjønte at dø var noe negativt liksom.. om du skjønner..

men jeg er litt usikker på om jeg skal ta henne m i begravelsen, noen meninger?

[Gjest GA]

Min bestemor døde da guttungen var nesten 3 år. Vi fortalte ham det med en gang (han var tilstede da telefonen kom så vi måtte jo forklare hva som hadde skjedd) Han kjente oldemor godt. Første reaksjon var "jammen bra dere har meg!" -og det var vi jo enige i :-)

Han var med i begravelsen, vi forklarte at vi skulle synge for oldemor, snakke om henne og kanskje gråte litt alle sammen. Han og søstra hans ga en egen krans med en siste hilsen på (hun var baby). Han satt musestille på fanget under hele seremonien, etterpå sa han bare "jeg kunne ikke de sangene, jeg".

Denne oldemora hadde bare oss nærmeste, så vi var kanskje 10-15 stk i begravelsen, dermed virket det helt naturlig å ha med ungene.

Jeg kan ikke huske at han hadde så mange spm omkring liv og død som 3-åring, de kom først siden da han var rundt 6 år.

[cizz]

Takk for det !

Kjenner igjen det derre med å skvette til hver gang telefonen ringer, ikke noe kjekt å gå rundt å vente på en slik beskjed =(

Er så usikker på om jeg skal ta henne m i kirken.. Hva ville du gjort? Hun er 3 år og 5 mnd.. Har også en på snart 1,5 år og hun tar jeg nok ikke med ..

Hadde absolutt tatt henne med i kirken, vi hadde bare positive opplevelser med å ha med vår 3,5-åring. Hadde alliert oss med farfar som satt på raden bak og kunne trå til hvis det var nødvendig, men det gikk veldig fint. Han syns det var vanskelig å se at jeg gråt, men jeg tror det bare hjalp oss til å snakke ordentlig om det etterpå. Vi skjulte ikke noe for han.

Nå er han veldig verbal og har ord på mange følelser, og vi følte at han fikk sagt alt han tenkte. Vi visste at dette klarte vi uten å skape "traumer" for han.

Du kjenner ditt barn best og vet hvor godt hun vil klare å sette ord på det hun opplever, hvis hun er sånn som bare hodler ting inni seg kan det nok bli vanskelig.

Men jeg vet at jeg hadde angret veldig hvis ikke min gutt hadde vært der! Nå kan vi dele sorgen over bestefar sammen på enda et nivå, og kan snakke om at "husker du i kirka, alle blomstene og sangen, og at bestefar lå i kista" osv. Vi har hatt veldig mange gode samtaler, og jeg syns det er godt å kunne forklare noe han forstår når han lurer på hvorfro jeg er lei meg selv nå et halvt år etter.

[AneM1365380603]

Så leit for dere! Vår jente var 3 år da farmor døde. Vi prøvde å forklare det for henne, men det virket ikke helt som om det nådde inn. Innimellom spurte hun om døden og hvor farmor var, så hun tenkte nå på det likevel.

Det var litt godt for oss å ha en 3-åring her, for hun fikk oss på andre tanker, og hjalp oss å bearbeide det med sine spørsmål.

Hun fikk være med på syningen, for hun hadde laget en flott tegning som hun selv la i kista. Det var stort for henne.

Vi valgte å holde henne hjemme under begravelsen, for hun var midt i trass, og vi ville ikke forholde oss til hennes eventuelle anfall i kirka. Vi hadde hatt dåp noen mnd tidligere, og vi hadde både sett og hørt oppførselen i kirka. Noen måneder senere var trassen over. Vi hadde ikke nølt å ta henne med da.

Nå er hun 5,5 år, og hun snakker fremdeles om farmor. Hun har et naturlig forhold til at hun er død, men spør en del om henne, og hun er så stolt over alle tingene hun fikk av henne.