Føler meg som eledig mor....

[Gjest mor med dårlig samvittighet]

Er for tiden kjempesliten av barn og tenåringer. Føler jeg bare kjefter og ser det negative istedet for det positive. Det har seg slik at jeg har to døtre. Den ene 15 år, den andre 9 år. Begge jentene er ikke av den enkleste sorten. Er sta, styrer mye og skal ha alt etter sin nese. Tenåringen har vært en hormonbombe i 3 år snart. 9 åringen har alltid vært aktiv og er en kverulant av dimensjoner. Vet jo at barna ofte blir som foreldrene, og vi er nok sta begge to. Men er så inderlig lei og sliten alt strevet hver bidige dag. Har også dårlig samvittighet da jeg absolutt skulle gjort mange flere hyggelige ting med barna mine, enn det jeg gjør. Tanken er der, men det glir liksom bare ut.

For eksempel: Når vi kommer hjem fra jobb og er sliten begynner styret. Da vil ikke 9 åringen ha den middagen vi har laget, hun dirigerer og kommer med fraser som ikke ligner grisen (hørt på storesøster), hun har hele tiden forventninger og hva vi skal gjøre ovs. Dette blir det dårlig stemning av og diskusjonen er i gang før vi får spist middag. Hun på 15 kommer ikke til middag, selv om hun har sagt det. Da blir vi foreldre irriterte ovs. 15 åringen tenker kun på seg selv, hjelper aldri til og tar alt som en selvfølge.

Vi foreldre har fulgt ivrig med "i de beste familier" og kjenner oss igjen i en del ting. Det ser jo så greit ut det de gjør, og det de får hjelp til. Vi prøver så godt vi kan, men det skjærer seg fort.

I dag kalte jeg de for dritt og trollunger, og at jeg var så lei av at de aldri hører på oss voksne. Sa at jeg like gjerne kunne være på jobb istedet for å være hjemme. Vet jo at det er lite gjennomtenkt å komme med slike utsagn, men jeg blir dessverre urasjonell når jeg er sliten og frustrert. Alltid er det uro og en form for bråk hos oss. Så blir jeg så lei meg, fordi jeg så gjerne skulle ønske at vi var en harmonisk familie, og jeg vet jo at det er vi voksne som må dra dette i gang, men hvordan få til noe holdbart?

Har noen flere det slik eller er det bare oss?

[Gjest J31!]

For meg høres det ut som dere er slitne og har kommet inn i en vond sirkel som dere ikke kommer dere utav..

Håper at du får noen gode råd her inne..

[Gjest også tenåringsmor]

Min erfaring er at det kun er et språk tenåringer forstår - penger. Alle penger som barna skal ha skal det knyttes forpliktelser og krav om god oppførsel til. Når barna er i godlune (regner med at innimellom er det trivelig også??) så pass på å fortelle dem hvor glad du blir og skryt av det.

Og for guds skyld, ikke vær bare negativ, du skremmer tenåringene bort med det. Vil hun snakke - om det så er midt i din yndligsserie på TV, så lytt og svar og gi positiv feedback.

Inni enhver tenåring bor det et søtt lite barn som fortsatt lengter etter mamma.

[sola60]

jo takk, jeg kjenner problemet _meget_ godt! *Jeg har to gutter med omtrent samme aldersforskjell og har nesten samme problem. Maten går greit her, for jeg har sagt at hvis de ikke spiser det de får så kan de lage maten selv:-/. Det hender han største gjør det...Det værste her er kranglinga mellom de to, den største er litt sjalu på minsten og fæl til å plage han. Småkrangling hele tida. Men som et lyspunkt, tenåringen har begynt å snakke til meg igjen etter tre år med bare sure kommentarer :-)) Jeg tror det er viktig å gi ungene grenser, selv når de er 15. De vil gjerne være voksne, men samtidig ha tryggheten hjemme med klare regler. Selvfølgelig må vi som voksne slakke av litt på hjemmetider og slikt, og 15-åringer har _veldig_ godt av plikter hjemme. De trenger å føle at det er brukt for dem. De er store nok til å ta middagslaging og oppvask noen dager i uka og å hjelpe til ellers i huset. Det hjelper å lokke med lønn! Den yngste kan også hjelpe til, de liker penger i den alderen også :-) Det frigjør tid for mor til å gjøre noe morsomt sammen med dem i helga....

[Onsdag1365380628]

Jeg synes nesten det hørtes "normalt" ut og kan trøste med at det ikke er uvanlig. Vi har også hatt en periode der jeg nesten angret på at jeg kom hjem fra jobb..med fire barn som maste, kranglet og vi var uenige om det meste.

Trøsten får være at det går over..sånn gradvis slik at man nesten ikke merker det. Mine to eldste er flyttet på hybel og er idag kjekke jenter som både kan å gjøre husarbeid og ikke minst er kjefting og sure miner et tilbakelagt stadium.

[Gjest mandolina]

Det høres ut som om dere lar ungene dirigere dere og lar de ta kommandoen.

Hjemmet er som et skip, hvor foreldrene er de ansvarshavende henholdsvis kaptein og styrmann, og barna er mannskapet, som må høre på de overordnede.

Hvis det er mye styr ved middagsbordet, så send barna på rommet uten mat og spis maten i fred og ro. Vil barna ha mat, så må de sørge for det selv og selv være ansvarlige for å rydde og vaske opp etter seg.

Ved krangling, så sender dere også plageånden på rommet til gemyttene har roet seg.

For at alle skal like maten der blir servert, kan dere jo i fellesskap sette opp middagsmenyen for dagen etter og fordele oppgavene på forhånd, slik at alle vet hva de skal gjøre av plikter, når dere kommer hjem samtidig, og derved unngå protester og krangling.

Dette var noen råd fra en mor, som hadde tre tenåringer boende hjemme samtidig.

Hilsen

[Elis31]

Tror mye går på å innse hvem det er som bestemmer. Ikke la deg styre av barna, ta styringa selv. Og sett ned foten på rolig og bestemt måte når det er ting du ikke er enig i. Ofte gruer en seg og ser for seg "krig" men forbausende ofte roer det seg kjapt når barna skjønner at du mener alvor.