Vanskelig foreldreforhold. Hva skal jeg gjøre?

[jentaa1365381188]

Vel, jeg er en 16 år gammel jente som stort sett er som alle andre ungdommer. Jeg er ikke stygg og er vel egentlig ganske populær. Har det helt fint utenom det at mine foreldre, spesielt min far er veldig streng. Jeg er hans eldste datter og han er ganske "gammel", født 1952. Jeg er hans øyesten. Hans lille gulljente. Det største problemet er gutter. Det er et ikke-tema hos oss, jeg har en gutt jeg liker og vil gjerne ta ham med hjem, men det tørr jeg nesten ikke. Min far vil ikke snakke med meg om gutter. Han later som de ikke eksisterer.

En gang, da jeg var rundt 13 år tok jeg med meg min daværende kjæreste hjem. Det førte til at min far klikket og ga meg 1-2 uker husarrest for å ta med en ukjent gutt hjem. Jeg er fortvilet. Ingen andre har det slik. Noen voksne eller tenåringer som har noen råd? Han vil ikke snakke om det. Han blir bare sint. Hva skal jeg gjøre ?

[Lillemus]

Kan du snakke med moren din om dette? Sånn at hun kan snakke med din far? Eller har du en tante eller onkel som du kan snakke med og som kan snakke ham til fornuft?

Han mener det nok bare godt egentlig, men han nekter å innse at hans lille jente er i ferd med å bli voksen og selvsagt er ingen andre menn gode nok for hans lille øyensten. Ikke helt uvanlig for fedre der der, selv om din nok trekker det en del lengre enn de fleste.

[jentaa1365381188]

Kan du snakke med moren din om dette? Sånn at hun kan snakke med din far? Eller har du en tante eller onkel som du kan snakke med og som kan snakke ham til fornuft?

Han mener det nok bare godt egentlig, men han nekter å innse at hans lille jente er i ferd med å bli voksen og selvsagt er ingen andre menn gode nok for hans lille øyensten. Ikke helt uvanlig for fedre der der, selv om din nok trekker det en del lengre enn de fleste.

Min mor har ikke særlig stor innflytelse på ham når det kommer til det punktet gitt:/

[Lillemus]

Min mor har ikke særlig stor innflytelse på ham når det kommer til det punktet gitt:/

Da får du vise deg mer voksen enn det han er. Sett deg ned sammen med ham og si klart og tydelig at det er noe du må snakke med ham om og at du vil sette stor pris på om han vil lytte til det du sier. Ikke bli hysterisk, høyrøstet eller noe, bare vær avslappet og snakk rolig og med vanlig stemmevolum. Forklar ham at du har møtt en gutt som du er veldig glad i og at du gjerne vil ta ham med hjem og presentere ham for foreldrene dine slik at de kan bli kjent med ham og se hvilken flott gutt han er. Blir han sint og sur så hold deg rolig, ikke senk deg ned på hans nivå, ikke la ham se at han har en slik makt over deg at han vipper deg av pinnen.

Faren din ble født i 1952 (var det ikke da?), det vil si at han er 56 år nå og var 40 da du ble født - det er ikke så gammelt!

[jentaa1365381188]

Da får du vise deg mer voksen enn det han er. Sett deg ned sammen med ham og si klart og tydelig at det er noe du må snakke med ham om og at du vil sette stor pris på om han vil lytte til det du sier. Ikke bli hysterisk, høyrøstet eller noe, bare vær avslappet og snakk rolig og med vanlig stemmevolum. Forklar ham at du har møtt en gutt som du er veldig glad i og at du gjerne vil ta ham med hjem og presentere ham for foreldrene dine slik at de kan bli kjent med ham og se hvilken flott gutt han er. Blir han sint og sur så hold deg rolig, ikke senk deg ned på hans nivå, ikke la ham se at han har en slik makt over deg at han vipper deg av pinnen.

Faren din ble født i 1952 (var det ikke da?), det vil si at han er 56 år nå og var 40 da du ble født - det er ikke så gammelt!

Det var et godt råd! Tusen takk

[Aliza1365380759]

Min far var 45 år da jeg ble født. Nå er jeg den yngste av barna, men jeg forstår likevel hvordan du har det. Jeg hadde et liknende forhold til mine foreldre da jeg var yngre på akkurat det punktet "kjæresterier", de lot også som om det var noe som ikke eksisterte, noe som resulterte i at da jeg fikk meg kjæreste like før jeg fylte 17 år, fikk ikke foreldrene mine vite det av meg før nesten et år etterpå (dvs at jeg var nesten 18 år før de fikk vite at jeg hadde kjæreste, og før de fikk treffe ham). Som Lillemus sier under her, snakk med faren din om det! Uten å lage drama av det, vel og merke. Bestem deg for at hvis han ikke klarer å være voksen og ha en rolig samtale om det, så skal søren meg du klare det - kvinn deg opp! :-)

tillegg må jeg si, basert på min erfaring når det kommer til å "snike seg rundt med kjæresten", at hvis foreldrene dine er redde for hvem du er sammen med og hvilken innflytelse de har på deg, så er det jo en absolutt fordel for dem at de har møtt kjæresten din, har tlfnr hans og sånt? Kjæresten min bodde 10 mil unna meg, og når foreldrene mine trodde jeg var hos ymse venninner, hva hadde skjedd om det skjedde meg noe? Hva om jeg var i en bilulykke når jeg dro til eller fra ham, eller at jeg av en eller annen grunn ikke kom hjem som avtalt? Hva hadde foreldrene mine hatt mulighet til å gjøre når de trodde jeg var bare et par km unna, mens jeg i realiteten var over 100 km unna? Du må få foreldrene dine til å forstå, på en rolig og voksen måte, at det at du vil la dem møte kjæresten din er en tillitserklæring fra din side, og ikke minst en trygghet for dem, ved at de vet hvem du er sammen med og hvor du er. Vil de virkelig at du skal snike deg rundt bak ryggen deres, og lyve til dem? De trenger ikke like kjæreste din eller det faktum at du har kjæreste, men hvis de skal bevare et åpent og ærlig forhold til sin eldste datter, så må de tolerere det.

Da jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde fått kjæreste, avtalte jeg at de kunne få møte ham på nøytral grunn, dvs kafe eller liknende, slik at de fikk møte ham og se at han var en ok fyr, samtidig som han slapp situasjonen med å gå inn i et hjem hvor han visste at han var "uønsket". Kunne det vært en idé her? Da er det også lettere at man treffes i en time, kanskje 1 1/2, og så er det greit å gå hver til sitt (og da er det jo "naturlig" at foreldrene dine går sammen, og du går med ham ;-))

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Jeg kjenner jeg får tilbake den "ekle" klumpen i magen som jeg gikk konstant rundt med i nesten et år bare jeg tenker på situasjonen du nå står midt oppi. Vær sterk, voksen og fornuftig, og for all del ikke la deg provosere slik at samtalen går over i "høylydt tenåringstrass mot far", det kommer du ingen vei med!

[Gjest Litt gammelt]

Da får du vise deg mer voksen enn det han er. Sett deg ned sammen med ham og si klart og tydelig at det er noe du må snakke med ham om og at du vil sette stor pris på om han vil lytte til det du sier. Ikke bli hysterisk, høyrøstet eller noe, bare vær avslappet og snakk rolig og med vanlig stemmevolum. Forklar ham at du har møtt en gutt som du er veldig glad i og at du gjerne vil ta ham med hjem og presentere ham for foreldrene dine slik at de kan bli kjent med ham og se hvilken flott gutt han er. Blir han sint og sur så hold deg rolig, ikke senk deg ned på hans nivå, ikke la ham se at han har en slik makt over deg at han vipper deg av pinnen.

Faren din ble født i 1952 (var det ikke da?), det vil si at han er 56 år nå og var 40 da du ble født - det er ikke så gammelt!

Det er jo ganske gammelt da!

Jeg er 38 år og min mor er født i 1952, samme er min far.

[Lillemus]

Det er jo ganske gammelt da!

Jeg er 38 år og min mor er født i 1952, samme er min far.

I dag er det da slettes ikke gammelt å bli far som 40-åring. )

[Lotte :o)]

I dag er det da slettes ikke gammelt å bli far som 40-åring. )

Hehe, trodde jeg snakka med en far som kom for å hente ungen sin i barnehagen forleden, han var ca 40, kjekk mann forresten. Men han var bestefar, husets datter fikk barn 17 år gammel. Jeg ble en smule overrasket.