Rart å føle det sånn?

[Gjest Aimabel]

Når babyen gråter vil jeg helst trøste han selv. Hvis andre tar han og kanskje han roer seg en stund da føler jeg meg så mislykka. Er det rart at jeg føler det sånn? Jeg synes også det er veldig vanskelig å ikke være hos han når han gråter.

[Lillemus]

Det der er helt normalt. )

[Gjest mandolina]

Det er morsfølelse og morskjærlighet, og det at en gjerne vil vise omsorg for babyen sin.

Hilsen

[Anonym 82]

Det er urgamle instinkter det! Det er ikke meningen at vi skal klare å høre på at babyen vår gråter uten å gjøre noe med det. Slik har naturen laget oss.

Jeg legger for eksempel merke til at jeg kan synes at andre babyers gråt er støy, mens min egens oppfatter jeg bare som kommunikasjon.

Det at du helst vil være der for babyen selv, og "misliker" at han lar seg trøste av andre - det kan jeg ikke forklare, men det er helt vanlig! Til å begynne med følte jeg til og med litt sånn overfor pappaen, men det gikk fort over. Nå synes jeg det er godt å se henne kose seg hos pappa etter at jeg har hatt henne hele dagen og kanskje ikke har igjen like mye tålmodighet:-) Men dersom hun ikke roer seg hos ham, så klarer jeg ikke la ham holde på veldig lenge før jeg blander meg. Jeg blir bare dratt mot gråten - og klarer ikke å la være å gjøre noe med det!

[Gjest GA]

Det der høres veldig kjent ut.

-jeg hadde det også sånn med dattera til søstra mi da hun var baby. Når babyen gråt hadde jeg veldig trang til å trøste, og måtte nesten holde meg fast så mamma'n skulle få trøste sjøl (var nok storesøster-rollen som slo inn der gitt)

[jubalong70]

Helt normalt. Bare pass på å ta i mot avlastningen du får, for plutselig kjenner du at du virkelig trenger den