Mamma som trenger råd

[Gjest Ønsker å være en god mamma]

For å gjøre en lang historie kort..

Barn nr to var veldig krevende den første tiden, sov bare korte småblunder og spiste masse på natta hele det første leveåret. Jeg fikk i tillegg en liten fødselssepresjon, men det så jeg ikke der og da. Jeg fremstår kanskje som et nek da jeg sier det slik, men da man står midt oppi ting er det ikke alltid så lett å skjønne.

Det ble til at jeg tok meg av babyen og pappaen tok eldstebarnet mye av tiden. Jeg håper dere ikke tenker "elendig mor" da jeg skriver dette.. jeg ønsker å rette opp i dette, minste er ekstremt mammadalt om dagen, og jeg ser at jeg må bevisst rydde alenetid til eldste.

Er det noen som har opplevd noe liknende? Altså at man får et mindre nært forhold til eldstebarnet da yngste kommer? Og hva kan man gjøre for å rette opp i dette?

[AneM1365380603]

Jeg tror det er ganske naturlig og normalt at en mor knytter seg veldig sterkt til babyen som kommer. Tiden man ikke er med babyen går til å ta seg inn igjen, mens søsken fremdeles krever sitt. Når mor er sliten maser kanskje søsken litt ekstra. Sånn går tiden til å begynne med...

Da jeg fikk den siste begynte jeg å gjøre ting alene med bare ett av barna. Neste gang er det den nestes tur. Det barnet jeg har med meg får min fulle oppmerksomhet uten å bli forstyrret av søsken. Vi går kanskje på senteret og shopper, spiser, eller vi tar en tur i skogen. Disse stundene betyr like mye for meg som for barnet. Søsknene blir ikke sjalu på hverandre siden vi ikke gjør noe som de ikke får sjansen til senere. F eks ville tivolitur vært svært urettferdig.

Jeg tror du og eldstebarnet ditt vil knytte sterke bånd om dere finner på noe sammen uten at den minste er med. Dessuten trenger kanskje pappaen og den minste kanskje også å bli sterkere knyttet til hverandre )

[Gjest Aimabel]

Jeg synes ikke det er rart at du ikke visste at du hadde en depresjon før en tid senere. Det er ikke lett når en står midt oppi det, og har nok med amming og bleieskift. Jeg synes ikke det er rart at du har knyttet deg mer til babyen heller, den er mer avhengig av mammaen sin enn eldre søsken er. Men, det som er fint er at du ser det nå, da kan du gjøre noe med det. Du er en god mor, så du må ikke ha dårlig samvittighet for dette, det fikser du

[Gjest Tiffany77]

Jeg tror det ble sånn med mamma da hun fikk yngste dattera (lillesøsteren min),

hun har så dårlig samvittighet nå for hun mener hun tok seg mest av henne, men jeg trror hun var ganske krevende, gråt hele natta osv...

Jeg har ikke fått noe varig men av det, kan hende var det litt søskensjalusi og jeg var ikke den mest bortskjemte... er heller søstra mi som har fått varige men, hun ble dullet sånn med, nå sliter hun psykisk.

For mye dulling ikke bra?

Jeg vet ikke...

[Gjest Zofuz]

Jeg tror dette er veldig vanlig. Mange som opplever at den lykkelige starten på mammalivet ikke ble som den skulle.

Men du er bevisst. Du prioriterer til og med alene tid med det første barnet når det minste er krevende til deg. Og du har en pappa som har vært der for det eldste barnet hele veien.

Jeg tenker at du med hevet hode kan se fremover. Dette går helt fint. Begge ungene dine er små enda - dere har mange fine år sammen hvor man kan lage trygghet, nærhet, godhet og hvor begge ungene kan kjenne at de er sentrum i universet ditt.

Barn har forskjellige behov også. Der hvor yngstebarnet ofte tramper inn i tilværelsen og krever sin rett og sine mammatimer er gjerne ikke det første barnet like panisk på sin porsjon av oppmerksomheten siden hun har fått ha den udelt en stund.

Lykke til videre :-)

[PieLill]

Jeg synes det høres ut som dere gjør en flott jobb.

I den mest hektiske tiden måtte dere vel bare fordele oppgavene og til dels barna mellom dere.

Nå er dere litt mindre presset og du tar et bevisst valg om å sørge for alenetid med den eldste. Supert.

Interesse- og prioriteringskonflikten man opplever når man får barn nummer to og at det kan synes som det blir for lite tid til begge barna, kan oppleves ganske kiip.

mvh

[jubalong70]

Det er helt normalt at man ikke ser at man har en depresjon når man er oppe i det. Så ikke tenk mer på det. Det viktigste er at du føler du har blitt bedre.

Det er også veldig lett at mamma'n tar den yngste og pappa'n den eldste når man får flere barn.

Jeg synes dere er inne på løsningen, at du rydder plass til tid med bare deg og den eldste. Finn på noe som barnet synes er morsomt, og ta med det eldste barnet også på rutineaktiviteter (handle mat, lage mat, gjøre hagearbeide osv.) Mens dere gjør dette, så er det pappa'n som tar seg av den lille.

Ikke har dårlig samvittighet fordi ting ble som de ble. Dette ordner seg!!!