Utseende som teller først?

[Gjest Klaudia]

Var det utseende du falt først for hos din kjære?

Hvis ikke, hvor lang tid tok det før du ble forelsket?

Går opp for meg at jeg aldri har forelsket meg i en typisk billedskjønn gutt. Det har også som regel har tatt noen uker/måneder fra jeg møtte dem første gang til jeg forelsket meg i dem.

Ergo det er sjarmen og væremåten deres og ikke utseende som først og fremst har tiltrukket meg. Hva med dere? Hvor viktig er utseende?

[Gjest Geir]

''Hvor viktig er utseende?''

Det er jækla viktigt!

Holder ho ikkje Halle Berry nivå, så kan det bare være det samme.

[Shova]

Jeg er helt enig med deg, jeg;)

Også jeg så etter sjarm, humor, og dyp ekte latter og om kjemien stemmer, da er jeg solgt;))

[Gjest mora2]

Jeg fallt først for utseende. Deretter for hele han :0)

[AneM1365380603]

Han gjorde sterkt inntrykk på meg første gangen jeg traff han, men jeg kan trygt si at det ikke var pga at jeg falt

Det tok ganske lang tid før jeg ble forelsket. Like plutselig som forelskelsen kom forsvant den igjen. Det tok to år før den satt. Jeg var usikker så lenge.

Utseendet betyr endel før man er blitt kjent i allefall. Det er ikke det at mannen trenger å være billedskjønn, men hans personlighet må være slik at du elsker å være med han/se han.

[Gjest Wita]

Jeg er helt enig med deg, jeg;)

Også jeg så etter sjarm, humor, og dyp ekte latter og om kjemien stemmer, da er jeg solgt;))

Da gjør det ingenting om mannen er lite pen og veier 200 kilo?

[Shova]

Da gjør det ingenting om mannen er lite pen og veier 200 kilo?

Slike menn ville jeg aldri datet, dessverre, men jeg ville en mannn og noenlunde slank ( ikke skikkelig aleter;)) ellers frisk og oppegående;))

[Gjest Wita]

Slike menn ville jeg aldri datet, dessverre, men jeg ville en mannn og noenlunde slank ( ikke skikkelig aleter;)) ellers frisk og oppegående;))

Ok:-)

[bustebeisa]

Hmm.... når man møter folk for første gang, så er det jo utseendet man ser først. Så mange ganger kan det være avgjørende om man tar kontakt.

Når det gjelder min kjære, så var det nok pakka jeg falt for. Jeg synes han er kjempekjekk. Liker kroppen hans, selv om jeg ser jo at han har noen kg for mye, men likevel liker jeg hvert eneste gram på ham.

Men det er godheten og det indre som gjør at jeg er glad i ham.

Og når jeg ser på tidligere flørter, så kommer de inn under mange forskjellige kategorier. Fra den topptrente med flott six pack på magen og et fjes som har tatt pusten fra andre, til den overvektige eller kanskje mindre pene utseende mann.

[bustebeisa]

Da gjør det ingenting om mannen er lite pen og veier 200 kilo?

Problemet med en såpass høy overvekt, er helsefaren det fører med seg.

Men om han hadde klart å leve et aktivt liv på tross av sine kg, så tror jeg faktisk ikke vekten ville hatt så mye å si.

Problemet er at det er sjelden 200 kgs menn ferdes ute i naturen, drar på fjelltur, ror båt, jakter, trener og slår seg løs der man har lyst. Eller kjører motorsykkel, for den saks skyld.

Men da er det ikke vekten og utseende som er problemet med at jeg ikke faller for dem, men livsstilen deres.

Mange superkjekkemannfolk jeg heller aldri ville falt for, da de lever på en måte som ikke tiltrekker meg.

[Gjest utseende er ikke alt]

Syns ikke han var så veldig kjekk. Etterhvert som vi ble kjent la jeg merke til at han hadde veldig pene øyne. Ble ikke skikkelig forelska før vi hadde vært til sengs, hehe.

[Gjest NoeAnnet]

nei,det var ikke utseende jeg "fallt" for..

Jeg ble ikke forelsket i han første gang jeg så han.

det var en fylleflørt,og that`s it.. likte han egentli ikke..

ikke min "type".

gikk noen måneder før jeg møtte han på nytt, og da edru:P

og han var merkelig nok mye bedre enn sist da jeg var full.. snodig.

men.. det var ikke utseendet jeg ble forelsket i først, men sjarmen!

åh.. det oste av han;) og han var så snill og behagelig å være med,

så fryktelig "god", rett og slett..

først etter det gikk det jo opp for meg at han var rimelig pen også..

nydelig smil med kritthvite tenner, store brune øyne, og brunt hår

med krøller... *sukk*

men, det var sjarmen og personligheten som jeg først la merke

til, ja.

[Gyda]

Utseende og utseende. Det var liksom hele vesenet - det var rart, for vi var på et utested og et stykke borte i menneskemengden så jeg en type jeg fatta interesse for (han var ikke spesielt pen - jeg vet ikke var det var). Jeg sa til venninna mi: "Han skal jeg ha". Og siden har vi vært sammen, er gift og har to barn sammen.

[Lillemus]

Nei, det var ikke utseendet jeg falt for, men varmen og godheten, at han er så snill og generøs. )

Jeg har heller aldri falt for de billedvakre.

[Lillemus]

Da gjør det ingenting om mannen er lite pen og veier 200 kilo?

Om han er lite pen eller smellpen spiller mindre rolle, bortsett fra at man selv får større prestasjonskrav når det gjelder utseendet med en smellpen partner. ;o)

Når det kommer til overvekt så hadde jeg ikke brydd meg innen en viss vekt. Noen kg for mye spiller ingen rolle så lenge vedkommende klarer å leve normalt med det. Med 200 kg tviler jeg på at man gjør det. Og selv om jeg ikke er hyperaktiv selv så vil jeg gjerne ha en parnter som kan bli med på ski, gå litt i fjellet og slike ting. Dessuten mener jeg at det handler om at man tar vare på helsa si og spiser normalt (nå snakker jeg ikke om de som er overvektige på grunn av sykdom).

[Gjest ViViola]

I ungdomsårene var jeg stadig forelsket i de riktig så billedskjønne, så jeg lurer også veldig på hva jeg egentlig falt for da jeg møtte han jeg er gift med. :-)

Han er slettes ikke stygg, altså, men helt ordinær i utseendet, så det måtte være noe annet som traff meg. Og jeg ble truffet hardt, det gikk ikke mange ukene før vi var både samboere og klare for giftemål.

Så - nei, utseendet var visst ikke viktig når det kom til stykket! :-)

[pekkaline]

Sjarm og humor var det som fikk meg til å smelte Husker ikke hvor fort jeg ble forelsket. ",)

[Gjest Elextra]

Syner du blander sammen begrepene å falle for, bli tiltrukket av og bli forelsket, som er ganske ulike ting.

Selv kan jeg godt bli tiltrukket av både et pent og et rått utseende, men det er sjarmen og dybden jeg faller for og blir forelsket i.

[tommeline81]

Jeg studerte sammen med min kjæreste, hadde det bare så deilig fredelig med meg selv når jeg var i nærheten av ham, fordi han uttrykte en indre ro og trygghet ved seg selv. Tror det var hans styrke og selvtillit som jeg falt for først, også var det liksom bare en bonus at han også så godt ut og hadde verdens varmeste blikk og en riktig god og lun latter.

[mrxx]

Menn som blir for pene blir ofte lite maskuline og ser ut veldig "glatte" ut. De blir lite menn på en måte.

Jenter som blir for pene ser mer ut som dokker og ser skjøre ut.

Det er pent når mennesker er pene, men alt med måte, det kan bli for mye av det gode rett og slett.