Er noen unger drittunger?

[puppola]

Ville bare starte ny tråd ifht den lengre ned hvor trådstarter mener noen unger er drittunger. Ja kanskje det er slik som jeg skrev lengre ned men kanskje vi foreldre også har vanskligheter med å se det egne barn gjør "feil" overfor andre. Har av og til i ulike sammenhenger sittet og observert foreldre og sett hvordan de "overser" det egne barn gjør men "hyler opp" over det andre barn gjør mot deres gullklumper. Såklart liker vi egne barn best og sånn er det men vi bør kanskje bli flinkere til å moderere oss litt i forhold til å "ta parti" med egne barn i enhver sammenheng . Barn er som voksne i samspill med andre og utvikler sin sosiale kompetanse i samvær med andre. De fleste reaksjoner mennesker har er som svar på omgivelsene og uttrykk for noe(hvis man ikke er syk psykisk eller fysisk) slik at når et barn slår KAN det jo hende at det er utløst av et eller annet som skjedde noen sekunder før i den berømte køen på turninga?

Mitt poeng er at barn er "slemme" mot hvarandre uten at det nødvendigvis var tiltenkt eller en bevisst handling men kanskje mer som en impuls eller et slags instinkt? Jeg tror iallefall vi alle burde prøve å se oss selv og barna våre med "utenfra blikk" og bli oss mer bevisst hvorfor vi har de holdningene vi har og at vi og våre barn kanskje ikke nødvendigvis har de riktige holdningene?

[Gjest GA]

Jeg jobber med unger, og det er ytterst sjelden jeg er borti en unge jeg ikke finner noe positivt ved. Tror det har skjedd 4-5 ganger siden jeg begynte å undervise som 15-åring at det er en unge jeg ikke har greid å like.

-foreldrene er mye verre å "håndtere" enn ungene ;-)

[Rhea Silvia]

Å så enig!

Nei, det finnes ikke drittunger. Men utrolig mange idiotiske foreldre.

Det finnes kanskje beregnende barn, de er søte og "snille" og gjør aldri noe galt. De kan gjøre mye skade, men tror ikke de er onde, ei heller drittunger, men de har foreldre som ikka kan eller tør å se sitt barn som det virkelig er.

Men gi meg en bølle, fremfor et utspekulert lite vesen. Bølla er gjerne sjarmende i sitt indre, mens den lille "søte" ofte er langt fra søt. men ingen av dem har det såv eldig bra med seg sjølv tror jeg...

Selv regner jeg ofte med at mine barn kan komme i trøbbel fordi de er verbalt sterke og er skikkelig rappkjefta. Men heldigvis er tilbakemeldingen fra andre voksne at de heller bruker "kjeften" til å rydde opp og løse konflikter enn å skape dem. Så langt...

[puppola]

Jeg jobber med unger, og det er ytterst sjelden jeg er borti en unge jeg ikke finner noe positivt ved. Tror det har skjedd 4-5 ganger siden jeg begynte å undervise som 15-åring at det er en unge jeg ikke har greid å like.

-foreldrene er mye verre å "håndtere" enn ungene ;-)

De mest utfordrende voksne er de uten selvinnsikt som bare "turer fram" og ikke på noe tidspunkt klarer å se seg selv utenfra. Hvordan skulle de klare å oppdra barn som ikke også blir slik?

Altfor mange ego-foreldre som får barn også som dessverre etterhvert ligner på foreldrene!

[puppola]

De mest utfordrende voksne er de uten selvinnsikt som bare "turer fram" og ikke på noe tidspunkt klarer å se seg selv utenfra. Hvordan skulle de klare å oppdra barn som ikke også blir slik?

Altfor mange ego-foreldre som får barn også som dessverre etterhvert ligner på foreldrene!

Glemte å si at i den forbindelse har barnehagene en enorm jobb å gjøre og forhåpentligvis klarer de å "snu" noen av barna i tide før de blir "drittforeldre"!

[Gjest Nei, det finnes ikke drittunger.]

Jeg har en jente som kommer til ungene mine iblant. Hun er rappkjefta som få. Hun ber om oppmerksomhet hele tiden. Hun vil ha alt fokus på seg selv og hun tar gjerne en altfor voksen rolle for hennes alder og forlanger å behandles som en dame mens hun oppviser oppførsel som en skikkelig liten trolljente selv. Hun er akkurat stor nok til å spille på en spirende kvinnelighet og trenger å sammenligne seg med andre - og vinne - konstant.

Alle mødrene i klassen er enige om at hun er en helvetes drittjente. Men ikke jeg. Jeg er glad i denne jenta jeg.

Først fordi hun er kjæresten til sønnen min. Og deretter fordi jeg ser at hun ikke har det så lett. Jeg ser at hun sliter tungt med å klare seg her i verden hvor ingen ser sårbarheten hennes.

Noen unger viser nemlig tårer når de er lei seg - mens andre viser finger'n. Ser du tristheten på baksiden så forsvinner gjerne drittungen fort når hun ser at hun kan få oppmerksomhet og bli godtatt og erklært for mer enn god nok akkurat slik hun er og hjertelig velkommen i hjemmet vårt. Og når det er sagt så kan man si fra at den verste oppførselen kan hun sette igjen utenfor døra uten at hun føler at _hun_ blir avvist. Og da dukker det altså frem en liten diamant av en jente som er snill og omtenksom og blid som bare det.

Jeg synes for pokker at unger har krav på at noen gidder å ta seg bryet med å se på dem med positivt blikk jeg.

Jeg kjenner igjen denne lille jenta og hva hun gjør fordi jeg var sånn selv på samme alder. Og jeg vet hvordan hun har blitt sånn fordi jeg har sett mengden pant som leveres på butikken fra den familien. Hun har det ikke så greit alltid, men hun har det greit på besøk hos oss.

[puttelulle]

Jeg ville ikke sagt at noen unger _er_ drittunger, - men de kan _bli_ det pga. foreldrene sine...

[pekkaline]

Når jeg ser overskriften så tenker jeg på legekontoret. Der henger det en plakat med bilde av en liten ukesgammel baby som gråter. Teksten er: "Jeg kommer til å bli kalt drittunge" adhd foreningen.

Jeg synes den er stygg jeg

Ang det du snakker om så er jeg enig i at man må se sine egne også "utenfra" noen ganger. Jeg ser to sider av en sak.

Men så er dette med en treåring da. De har jo også en periode hvor de slår, klyper mm. Ikke uvanlig.

[frosken]

Jeg mener at voksne som omtaler små barn som "drittunger", har minst like store problemer med sin atferd som disse barna.

Jeg har faktisk ikke truffet en "drittunge" i hele mitt liv. Har truffet barn som har oppført seg på måter som har gjort det slitsomt å være sammen med dem, men jeg har alltid endt opp med å like ungen. Jeg har truffet foreldre som jeg synes har tillatt sine barn å oppføre seg på måter jeg ikke ville tillatt, og i såfall har jeg kunne blitt negativt innstilt til foreldrene, men ikke til ungen. Negative episoder tas opp, men tas ikke med videre i relasjonen til barnet.

Hvis samfunnet rundt ikke er med på å ta ansvar i forhold til unger som av ulike grunner fungerer dårligere enn andre, så skjønner jeg ikke hvordan disse barna skal ha en sjanse til å vokse opp og bli "gode" mennesker.

Er sannsynligvis blitt grundig indoktrinert av min mor, som alltid har tiltrukket seg unger og alltid har likt dem. I vår familie var det en dødssynd som ble slått hardere ned på enn alle andre, og det var "å sparke en som lå nede". Vi vokste opp like ved et hus som kommunen brukte til midlertidig plassering av familier med sosiale vansker. Av den grunn lærte vi svært tidlig, at unger både kunne oppføre seg rart og være dårlig kledd, men at de ikke av den grunn kunne ekskluderes fra vårt lekemiljø. Kommer alltid til å huske den dagen lekestuen ble avlåst resten av dagen, fordi vi hadde nektet nabojenta å være med i leken. Jeg er overbevist om at min mors holdning til disse barna har medført økte muligheter for dem til å takle livet som voksne.

[Gjest Noen er ganske fæl-]

For meg er Drittunge, bare ut utrykk. Det som da betegnes som drittunger, er ufine barn som er rappkjefta og uhøflig. Det kommer jo som regel av dårlig oppdragelse (?) eller e unge som ikke bryr seg om annet enn seg selv og som ikke hører på mamma og pappa..

Har en så kaldt drittunge rundt her jeg bor også, liten feit rappkjefta sak. Han klarte å lage så mye bråk på bussen en gang at alle blei kasta av og måtte gå!!! Ekstremt glad for at jeg skulle av på det stoppet uansett, ellers så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort med den lille dritten av en unge!

Forstår bare ikke hvordan det går ann å bli sånn.....

[Gjest Nei, det finnes ikke drittunger.]

Jeg mener at voksne som omtaler små barn som "drittunger", har minst like store problemer med sin atferd som disse barna.

Jeg har faktisk ikke truffet en "drittunge" i hele mitt liv. Har truffet barn som har oppført seg på måter som har gjort det slitsomt å være sammen med dem, men jeg har alltid endt opp med å like ungen. Jeg har truffet foreldre som jeg synes har tillatt sine barn å oppføre seg på måter jeg ikke ville tillatt, og i såfall har jeg kunne blitt negativt innstilt til foreldrene, men ikke til ungen. Negative episoder tas opp, men tas ikke med videre i relasjonen til barnet.

Hvis samfunnet rundt ikke er med på å ta ansvar i forhold til unger som av ulike grunner fungerer dårligere enn andre, så skjønner jeg ikke hvordan disse barna skal ha en sjanse til å vokse opp og bli "gode" mennesker.

Er sannsynligvis blitt grundig indoktrinert av min mor, som alltid har tiltrukket seg unger og alltid har likt dem. I vår familie var det en dødssynd som ble slått hardere ned på enn alle andre, og det var "å sparke en som lå nede". Vi vokste opp like ved et hus som kommunen brukte til midlertidig plassering av familier med sosiale vansker. Av den grunn lærte vi svært tidlig, at unger både kunne oppføre seg rart og være dårlig kledd, men at de ikke av den grunn kunne ekskluderes fra vårt lekemiljø. Kommer alltid til å huske den dagen lekestuen ble avlåst resten av dagen, fordi vi hadde nektet nabojenta å være med i leken. Jeg er overbevist om at min mors holdning til disse barna har medført økte muligheter for dem til å takle livet som voksne.

Mora di høres ut som en type dame jeg kunne like å ha i nabolaget :-)

Også fikk vi litt av forklaringen på hvor du har arvet vettet ditt også :-)

[Mrs. Wallace]

Jeg mener at voksne som omtaler små barn som "drittunger", har minst like store problemer med sin atferd som disse barna.

Jeg har faktisk ikke truffet en "drittunge" i hele mitt liv. Har truffet barn som har oppført seg på måter som har gjort det slitsomt å være sammen med dem, men jeg har alltid endt opp med å like ungen. Jeg har truffet foreldre som jeg synes har tillatt sine barn å oppføre seg på måter jeg ikke ville tillatt, og i såfall har jeg kunne blitt negativt innstilt til foreldrene, men ikke til ungen. Negative episoder tas opp, men tas ikke med videre i relasjonen til barnet.

Hvis samfunnet rundt ikke er med på å ta ansvar i forhold til unger som av ulike grunner fungerer dårligere enn andre, så skjønner jeg ikke hvordan disse barna skal ha en sjanse til å vokse opp og bli "gode" mennesker.

Er sannsynligvis blitt grundig indoktrinert av min mor, som alltid har tiltrukket seg unger og alltid har likt dem. I vår familie var det en dødssynd som ble slått hardere ned på enn alle andre, og det var "å sparke en som lå nede". Vi vokste opp like ved et hus som kommunen brukte til midlertidig plassering av familier med sosiale vansker. Av den grunn lærte vi svært tidlig, at unger både kunne oppføre seg rart og være dårlig kledd, men at de ikke av den grunn kunne ekskluderes fra vårt lekemiljø. Kommer alltid til å huske den dagen lekestuen ble avlåst resten av dagen, fordi vi hadde nektet nabojenta å være med i leken. Jeg er overbevist om at min mors holdning til disse barna har medført økte muligheter for dem til å takle livet som voksne.

Så fin mor du har, frosken!

[frosken]

Så fin mor du har, frosken!

Som voksen innser også jeg det...*s*

Men hun maste fælt om det der med ryddig av rommet i ungdomsårene!

[puppola]

Jeg mener at voksne som omtaler små barn som "drittunger", har minst like store problemer med sin atferd som disse barna.

Jeg har faktisk ikke truffet en "drittunge" i hele mitt liv. Har truffet barn som har oppført seg på måter som har gjort det slitsomt å være sammen med dem, men jeg har alltid endt opp med å like ungen. Jeg har truffet foreldre som jeg synes har tillatt sine barn å oppføre seg på måter jeg ikke ville tillatt, og i såfall har jeg kunne blitt negativt innstilt til foreldrene, men ikke til ungen. Negative episoder tas opp, men tas ikke med videre i relasjonen til barnet.

Hvis samfunnet rundt ikke er med på å ta ansvar i forhold til unger som av ulike grunner fungerer dårligere enn andre, så skjønner jeg ikke hvordan disse barna skal ha en sjanse til å vokse opp og bli "gode" mennesker.

Er sannsynligvis blitt grundig indoktrinert av min mor, som alltid har tiltrukket seg unger og alltid har likt dem. I vår familie var det en dødssynd som ble slått hardere ned på enn alle andre, og det var "å sparke en som lå nede". Vi vokste opp like ved et hus som kommunen brukte til midlertidig plassering av familier med sosiale vansker. Av den grunn lærte vi svært tidlig, at unger både kunne oppføre seg rart og være dårlig kledd, men at de ikke av den grunn kunne ekskluderes fra vårt lekemiljø. Kommer alltid til å huske den dagen lekestuen ble avlåst resten av dagen, fordi vi hadde nektet nabojenta å være med i leken. Jeg er overbevist om at min mors holdning til disse barna har medført økte muligheter for dem til å takle livet som voksne.

ja tenk om fler kunne oppføre seg som din mor?

De fleste er jo livredde for å bli "smittet" av slike barn eller familier. Jeg tror mange er livredde for å bli ekskludert selv så derfor er de heller med på å ekskludere enn å stå i fare for å bli holdt utenfor selv..skikkelig basic psykologi og UTROLIG PRIMITIVT

[Gjest GA]

Jeg ville ikke sagt at noen unger _er_ drittunger, - men de kan _bli_ det pga. foreldrene sine...

Det er også forskjell på å _være_ drittunge og å oppføre seg som en drittunge...

[Gjest togli]

For meg er Drittunge, bare ut utrykk. Det som da betegnes som drittunger, er ufine barn som er rappkjefta og uhøflig. Det kommer jo som regel av dårlig oppdragelse (?) eller e unge som ikke bryr seg om annet enn seg selv og som ikke hører på mamma og pappa..

Har en så kaldt drittunge rundt her jeg bor også, liten feit rappkjefta sak. Han klarte å lage så mye bråk på bussen en gang at alle blei kasta av og måtte gå!!! Ekstremt glad for at jeg skulle av på det stoppet uansett, ellers så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort med den lille dritten av en unge!

Forstår bare ikke hvordan det går ann å bli sånn.....

Stakkars unge.... Det verste er at de blir ikke noe bedre at vi kaller dem drittunger. Hørt om selvoppfyllende profetier?

[Gjest togli]

Jeg mener at voksne som omtaler små barn som "drittunger", har minst like store problemer med sin atferd som disse barna.

Jeg har faktisk ikke truffet en "drittunge" i hele mitt liv. Har truffet barn som har oppført seg på måter som har gjort det slitsomt å være sammen med dem, men jeg har alltid endt opp med å like ungen. Jeg har truffet foreldre som jeg synes har tillatt sine barn å oppføre seg på måter jeg ikke ville tillatt, og i såfall har jeg kunne blitt negativt innstilt til foreldrene, men ikke til ungen. Negative episoder tas opp, men tas ikke med videre i relasjonen til barnet.

Hvis samfunnet rundt ikke er med på å ta ansvar i forhold til unger som av ulike grunner fungerer dårligere enn andre, så skjønner jeg ikke hvordan disse barna skal ha en sjanse til å vokse opp og bli "gode" mennesker.

Er sannsynligvis blitt grundig indoktrinert av min mor, som alltid har tiltrukket seg unger og alltid har likt dem. I vår familie var det en dødssynd som ble slått hardere ned på enn alle andre, og det var "å sparke en som lå nede". Vi vokste opp like ved et hus som kommunen brukte til midlertidig plassering av familier med sosiale vansker. Av den grunn lærte vi svært tidlig, at unger både kunne oppføre seg rart og være dårlig kledd, men at de ikke av den grunn kunne ekskluderes fra vårt lekemiljø. Kommer alltid til å huske den dagen lekestuen ble avlåst resten av dagen, fordi vi hadde nektet nabojenta å være med i leken. Jeg er overbevist om at min mors holdning til disse barna har medført økte muligheter for dem til å takle livet som voksne.

En flott mamma )

En slik mor prøver også jeg å være, så her samtales det ofte om det å holde andre utenfor... Og jeg maser også om å rydde rommene (jfr. innlegget ditt under) ;-)

[Gjest ikke riktig]

Glemte å si at i den forbindelse har barnehagene en enorm jobb å gjøre og forhåpentligvis klarer de å "snu" noen av barna i tide før de blir "drittforeldre"!

Det er ikke barnehagegenes sin jobb å oppdra ungene til å ikke bli drittunger. Det er foreldrenes ansvar. Heller ikke skolens ansvar.

Barnehagene lærer barn og ikke slå andre,men godta hverandre og leke bra i samspill med andre.

Men det er ikke det samme som oppdragelsen som barna får hjemme og som påvirker et barn mye mer.

[Luska]

Ja, selvsagt fins det drittunger. Men ikke alle er drittunger fra den dagen de blir født, men blir et produkt av arv og miljø. Foreldre som er dårlige oppdragere kan ende opp med drittunger. Dessverre er det da ungen vi ikke tåler, selv om det er foreldrene som er de "skyldige".

Jeg er enig i at vi som voksne kanskje ikke burde kalle noen for drittunger, men det er jo bare en betegnelse som vi selvsagt ikke bruker mot ungen selv, eller til andre unger for å forklare hva vi mener om dette barnet.

Vi har noen eksempler på drittunger i vårt miljø, det er f. eks. unger som prøver å kvele andre unger med tau, men som heldigvis ikke klarte å lage knute (!), unger som klipper av halen på andres kosedyr, kaster andres hårbøyler ned i rister ute, slår og sparker andre foreldre (i barnehagen) umotivert, er frekke og har null respekt for voksne, stenger andre barn konsekvent ute av leken (mobbing) etc. Dette er eksempler jeg nylig har sett, og det er her snakk om 5-åringer. Det må være lov å kalle slike unger for drittunger, dog selvfølgelig ikke så ungen selv eller andre unger hører det, men voksne seg imellom må få lov til det.

Greit, noen av disse ungene er det selvsagt synd på, de har idioter til foreldre. Men ikke alle tilfellene. Noen unger er håpløse av natur. Det må da være lov å mene dette. Alle unger skal ikke legges en hånd over for enhver pris.

Og nei, jeg er absolutt ikke blind overfor mitt eget barn. Jeg er veldig opptatt av at hun skal oppføre seg realt. Vi hadde en episode med stjeling her tidligere, da tok jeg det "the hard way" med direkte konfrontasjon, hun måtte levere tilbake tingen til ped. leder i bhg. mens jeg fortalte hva hun hadde sagt/gjort. Ungen grein og lovte aldri å gjøre det mer. Jeg syns ikke det var moro, men jeg tror og håper hun ikke noensinne stjeler igjen.

[waxo]

Det er ikke lett for barn å komme unna drittungestempelet når de først har fått det.

Vi har en nabo som har vært såkalt drittunge i alle år. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært en stri tørn innimellom, da barnet omtrent bodde her i flere år. Alt var ikke bare en dans på roser, vi måtte virkelig oppdra dette barnet. Barnet var en "tøffing" som slang ut av seg forholdsvis mye dritt.

Men på innsiden var det bare et veldig usikkert lite barn som trengte masse oppmerksomhet. Og ikke minst grenser. Det var ikke grenser i heimen der barnet kom fra. Barnet kunne som 6 åring komme hit kl 8.30 og ruslet hjem i 20 tiden på kvelde.

Men heldigvis rakk jeg å bli kjent med og glad i dette barnet før mine egne barn begynte på skolen.

For når lærere kan sitte og utbrodere ovenfor meg som en vanlig forelder om hvor vanskelig dette andre barnet er, om alt faanskapen dette barnet gjorde på skolen og hvor slem dette barnet var ovenfor andre barn......

Jeg måtte virkelig sitte på mine egne foreldresamtaler og forsvare dette andre barnet ovenfor lærere!!!! Jeg brukte masse tid til å prøve å få enkelte lærere til å forstå at under all dritten var det et lite barn som ikke hadde det så lett i verden.

Ikke vet jeg om det hjalp, men jeg prøvde helhjertet iallefall...

Og da en lærer fortalte meg en gang om at dette barnet var beskylt for å ha gjort noe h*n virkelig ikke hadde gjort, og mitt barn hadde ovenfor lærere og de andre barna hadde gått i forsvar for h*n, da var jeg virkelig stolt!

Lærerene brydde seg, men på helt feil måte. Hvis jeg ikke hadde lært dette barnet å kjenne før lærerene begynte å fortelle tror jeg nesten ikke jeg hadde latt mine barn være sammen med h*n.

Barnet er nå ikke lenger så mye her, det gror til og skal ut i den store verden snart.

Jeg håper og tror jeg har klart å gjøre en liten forskjell for dette barnet. H*n vil alltid være velkommen her og det vet h*n.

Her for noen uker siden stoppet h*n ved bussen der mine unger sto og ventet. Slo av en prat, spurte min minstemann hvordan det var å endelig ha begynt på skolen, spurte eldsten min om hvordan ho trivdes ved å være eldst på skolen. H*n fortalte også litt om sitt inntrykk av ny skole og nye lærere.

Men det jeg egentlig vil fram til med dette innlegget er at det er nesten umulig for et barn å kvitte seg med et stempel de har fått.

Vi voksne må unngå å være med på å stemple barn, for de blir aldri kvitt det igjen. Og vi må oppdra våre barn så de ikke stempler andre.

Vi voksne må unngå å snakke dritt om andre mennesker så unga hører det, de trenger faktisk ikke å lære å snakke dritt, det får de sikkert til helt på egenhånd hvis de vil. VI trenger ikke lære de det!