Miste venner

[Gjest sveket av venner]

Hvor mange av dere har alltid samme vennene? Hvor mange av dere har opplevd å føle seg utnyttet og kvitte seg med venner av den grunn? Hvor mange har opplevd at venner føler seg leie av dere og vil plutselig ikke snakke med dere lenger, noe som oppleves sårende.

Jeg har opplevd dette en del ganger, og det går innpå meg. Jeg har mange venner, men de er ikke i nærheten av meg. Er det derfor de er vennene mine?

Jeg er ikke ute etter å analysere min egen oppførsel, men høre om andre har opplevd noe lignende.

[Gjest Dropper nicket nå]

Jeg har ved ett tilfelle latt et vennskap opphøre. Som voksen opplevde jeg at en av mine barndomsvenninner utviklet seg til å bli krevende og vrien, og etterhvert kostet det meg masse energi å være sammen med henne. Da hun ved et tilfelle skjellte meg ut fordi jeg ikke kunne utsette arbeidsoppgaver på jobb (!) for å hjelpe henne fikk jeg nok, og lot henne forsvinne.

I samme periode mistet hun tre andre venninner pga samme urimelige og egoistiske oppførsel, og jeg har i ettertid fasktisk ikke savnet henne en dag.

[Gjest Bestfriends 4 E?]

Kanskje de ikke har sveket deg, men du har sveket dem og mangler selvinnsikt pga det er alle andre det er noe i veien med?

Ikke sikkert de har sveket deg heller i så måte,

det skjer titt og ofte at barndomsvenner vokser fra hverandre rett og slett,

de får nye interesser og verdier etter eldre de blir, og føler kanskje ikke de har så mye til felles med deg lenger.

Det er i alle fall ikke noe du skal ta personlig, det er ikke sånn at man må være venn resten av livet bare fordi en var bestevenner som barn. Livet tar ofte ulike retninger og å fortsette å være bestevenner livet ut, det er ikke bare og bare.

Slik har jeg det i alle fall. Jeg har en bestevenninne fra barndommen, men saken er at jeg ikke føler jeg har så mye til felles med henne lenger, ikke har jeg så mye tid til å være sammen med henne heller, hun er singel og jeg har familie, så det sier jo seg selv. Men føler hun forlanger at jeg fortsatt skal kunne stille opp på samme måte som før som "bestevenn", men hun må respektere at familien betyr mest for meg nå.

Dessuten som sagt - jjeg føler ikke jeg har så mye felles med henne lenger.

Jeg har ikke mange andre venner, hun tror kanskje jeg har andre venner jeg liker bedre, men det er ikke det heller.

[Gjest mizz7]

Jeg har ved ett tilfelle latt et vennskap opphøre. Som voksen opplevde jeg at en av mine barndomsvenninner utviklet seg til å bli krevende og vrien, og etterhvert kostet det meg masse energi å være sammen med henne. Da hun ved et tilfelle skjellte meg ut fordi jeg ikke kunne utsette arbeidsoppgaver på jobb (!) for å hjelpe henne fikk jeg nok, og lot henne forsvinne.

I samme periode mistet hun tre andre venninner pga samme urimelige og egoistiske oppførsel, og jeg har i ettertid fasktisk ikke savnet henne en dag.

Uff det minner meg om min tidligere bestevenninne.

Har litt kontakt med henne ennå, men vil ikke kalle henne bestevenn...

[Gjest sveket av venner]

Kanskje de ikke har sveket deg, men du har sveket dem og mangler selvinnsikt pga det er alle andre det er noe i veien med?

Ikke sikkert de har sveket deg heller i så måte,

det skjer titt og ofte at barndomsvenner vokser fra hverandre rett og slett,

de får nye interesser og verdier etter eldre de blir, og føler kanskje ikke de har så mye til felles med deg lenger.

Det er i alle fall ikke noe du skal ta personlig, det er ikke sånn at man må være venn resten av livet bare fordi en var bestevenner som barn. Livet tar ofte ulike retninger og å fortsette å være bestevenner livet ut, det er ikke bare og bare.

Slik har jeg det i alle fall. Jeg har en bestevenninne fra barndommen, men saken er at jeg ikke føler jeg har så mye til felles med henne lenger, ikke har jeg så mye tid til å være sammen med henne heller, hun er singel og jeg har familie, så det sier jo seg selv. Men føler hun forlanger at jeg fortsatt skal kunne stille opp på samme måte som før som "bestevenn", men hun må respektere at familien betyr mest for meg nå.

Dessuten som sagt - jjeg føler ikke jeg har så mye felles med henne lenger.

Jeg har ikke mange andre venner, hun tror kanskje jeg har andre venner jeg liker bedre, men det er ikke det heller.

Tror ikke du forstår det jeg skrev. Jeg nevnte ikke barndomsvenner. Mange av dem har vokst fra meg, og andre har jeg fremdeles kontakt med. Jeg snakker om mennesker som jeg har stolt på som venner.

Hvorvidt jeg eller du eller din tidligere venninne mangler selvinnsikt vil jeg ikke diskutere.

[Bookworm]

Du er ikke ute etter å diskutere eller analysere, så da holder det vel at jeg skriver:

Ja, det har jeg opplevd.

[Gjest sveket av venner]

Du er ikke ute etter å diskutere eller analysere, så da holder det vel at jeg skriver:

Ja, det har jeg opplevd.

Det er det jeg er ute etter. Føler meg unormal i øyeblikket, men håper at jeg ikke er det.

[Gjest ikke lett å være venner alltid]

Jeg hadde en venninne som alltid hadde dårlig tid når hun kom innom, hun var liksom alltid på vei til en eller annen, så jeg måtte liksom slippe alt jeg hadde i hendene når hun først hadde tid å komme. Så var hun sulten og jeg måtte fnne mat til henne + at hun skulle låne telefon og ringe til noen andre, så måtte hun gå.

Hun var altså både kjip og for travelt opptatt til å tilbringe tid med meg. Hun var singel og barnløs og jeg var alene med mine barn.

Satt alltid igjen med en følelse av at hun brukte meg som et praktisk stoppested/pausested. Jeg sluttet å ta kontakt med henne og nå er det vel gått 2 år siden jeg hørte noe fra henne.

Vi bor vel ca. 5 km fra hverandre.

Opprettet vennskap med ei som jobbet i barnehagen hos min sønn, hun var så koselig og åpen og jeg likte henne veldig godt.

Vi begynte å gå tur sammen, for begge trengte å gå ned noen kilo.

Opplevde etterhvert at hun invaderte livet mitt totalt. Hun er den typen som ikke kan ha en tlfsamtale under 1 times varighet.

Hun ringte meg på jobb, midt i middagen, og ville alltid at jeg skulle bli med henne hjem når jeg kom og hentet sønnen min.

Hun hadde en arbeidkonflikt med en overordnet i barnehagen og jeg måtte til stadighet ta stilling til dette, hun hadde ikke bil og ville kjøres hit og dit.

I begynnelsen var det greit, men så ble det etterhvert så utmattende å være "hobbypsykolog" flere timer til dagen og det toppet seg når hun ble sur fordi jeg måtte jobbe istedenfor å prioritere henne. Jeg ble totalt utslitt og måtte rett og slett distansere meg.

[Dorthe]

Jeg har både kvittet meg med noen og mistet noen og fått noen nye. Er ikke det ganske normalt da?

[Gjest sveket av venner]

Jeg hadde en venninne som alltid hadde dårlig tid når hun kom innom, hun var liksom alltid på vei til en eller annen, så jeg måtte liksom slippe alt jeg hadde i hendene når hun først hadde tid å komme. Så var hun sulten og jeg måtte fnne mat til henne + at hun skulle låne telefon og ringe til noen andre, så måtte hun gå.

Hun var altså både kjip og for travelt opptatt til å tilbringe tid med meg. Hun var singel og barnløs og jeg var alene med mine barn.

Satt alltid igjen med en følelse av at hun brukte meg som et praktisk stoppested/pausested. Jeg sluttet å ta kontakt med henne og nå er det vel gått 2 år siden jeg hørte noe fra henne.

Vi bor vel ca. 5 km fra hverandre.

Opprettet vennskap med ei som jobbet i barnehagen hos min sønn, hun var så koselig og åpen og jeg likte henne veldig godt.

Vi begynte å gå tur sammen, for begge trengte å gå ned noen kilo.

Opplevde etterhvert at hun invaderte livet mitt totalt. Hun er den typen som ikke kan ha en tlfsamtale under 1 times varighet.

Hun ringte meg på jobb, midt i middagen, og ville alltid at jeg skulle bli med henne hjem når jeg kom og hentet sønnen min.

Hun hadde en arbeidkonflikt med en overordnet i barnehagen og jeg måtte til stadighet ta stilling til dette, hun hadde ikke bil og ville kjøres hit og dit.

I begynnelsen var det greit, men så ble det etterhvert så utmattende å være "hobbypsykolog" flere timer til dagen og det toppet seg når hun ble sur fordi jeg måtte jobbe istedenfor å prioritere henne. Jeg ble totalt utslitt og måtte rett og slett distansere meg.

Takk for svar. Synes det er greit å høre slike historier fra andre.

[Gjest sveket av venner]

Jeg har både kvittet meg med noen og mistet noen og fått noen nye. Er ikke det ganske normalt da?

Når jeg føler meg sveket, så opplever jeg det som ekstremt sårt. Det føler jeg også når kjærlighetsforhold tar slutt. Kanskje dette er noe lignende.

[Bookworm]

Det er det jeg er ute etter. Føler meg unormal i øyeblikket, men håper at jeg ikke er det.

Tror ikke du er det, i så fall er vi to unormale:-)

Det går nok veldig i bølger med vennskap, noen ganger er det vennene som trekker seg unna, og noen ganger er det en selv som trekker seg unna, av ulike grunner...

[Dorthe]

Når jeg føler meg sveket, så opplever jeg det som ekstremt sårt. Det føler jeg også når kjærlighetsforhold tar slutt. Kanskje dette er noe lignende.

Det er klart det er trist å miste venner. Men ekstremt såret blir jeg ikke. Det skal nok mere til at jeg blir det. Men kanskje fordi jeg ser at det er tidens gang. Den venninna jeg har hatt lengst har jeg hatt i 35 år, vi sees ikke så ofte. Ellers så har jeg en jeg har hatt i 26 år, vi sees sånn en gang i uka hvis det ikke er noe spesielt.

[mrxx]

Takk for svar. Synes det er greit å høre slike historier fra andre.

Jeg har vel aldri mistet venner, så langt jeg vet, i alle fall ikke på den måten at vi har funnet ut at det ikke funker.

Men det er jo personer som jeg har skygget unna, men de har aldri kommet så langt at vi har blitt venner. Jeg tar folk ganske raskt, og de som jeg ser vil prøve å utnytte meg eller på andre måter jeg ikke vil gå godt sammen med trekker jeg mer raskt unna.

Hvis du stadig opplever slik venner, så tror jeg du ikke ser faresignalene før det har gått for langt og du har sluppet dem for langt inn på deg.

[Babette]

Jeg har mistet mange venner opp gjennom årene, ikke på grunn av konflikter, men fordi jeg er hva jeg kaller sosialt lat. Jeg gidder aldri å løfte en finger for holde kontakten med gamle venner fra skoletida, studier, tidligere bosteder osv.

Det skjer også at jeg treffer nye folk på kurs og lignende som jeg liker kjempegodt, men det blir aldri til at jeg kontakter dem.

Dog har jeg beholdt én god og nær venninne helt fra barndommen, og det vennskapet er vi begge flinke til å pleie.

[Gjest Angela26]

Jeg har kuttet kontakten med 2 stk. de siste àrene. Begge er like gamle som meg, og vennskapet vàrt varte vel rundt 5-6 àr.

Hun ene var alltid humòrsyk. Kunne sitte hos meg og fortelle den ene historien etter den andre om hvor dàrlig kjaeresten/samboer behandlet henne. Noe av det var jo faktisk litt ille, sà jeg sa meg enig i det da. Deretter gikk hun hos sin "kjaere mann" og fortalte hva jeg hadde sagt....

Han trodde etterhvert at jeg mislikte han, for det var jo det hun var ute etter. À fà han til à tro at jeg hatet han eller noe...

Hun kunne ogsà baksnakke meg til andre, spesielt det at jeg hadde en kristen tro. Jeg fikk bare nok, og kutta ut kontakten med henne.

Den andre dama var/er spesiell! Hun flòrta med kjaerestene mine, skulle vaere bedre enn meg, bàde pà skolen og ellers. Kunne aldri si noe positivt eller gi noe kompliment. Hun var sjalu av seg og tàlte ikke at ting gikk bra for meg.

Sà, jeg ble sà drittlei av denne oppfòrselen, at jeg kutta henne ut.

Jeg trenger ikke folk som lager kvalm i livet mitt, og pròver à dra meg ned. Jeg er blitt mye flinkere til à se folk, og holder meg kun til dem som vil meg godt og som oppfòrer seg som folk.

Det vanlig à miste kontakten med enkelte venner/ barndomsvenner. Sànn er det bare, men er det et ordentlig vennskap, sà bòr man jobbe for det begge to, det skal ikke vaere enveiskjòrt. Da er det lett at kontakten dabber ut.

[Gjest jojojoj]

Jeg har opplevd å miste venner.

Venner som man har hatt i mange år, og som en har trodd ville være der for alltid.

Men slik går det altså ikke, det er bare å innse og godta at det skjer,og hvis man bare blir kuttet ut uten at man kan skjønne hvorfor, er det vel ikke verdt å ha personen som venn lenger heller.

Da tenker jeg at det finnes helt sikkert noen der ute som vil passe bedre inn i mit liv.

Alle har jo lov til å bestemme selv hvem de vil ha kontakt med, og når jeg tenker etter, så var min forrige venn veldig spesiell og vanskelig å ha med å gjøre, så jeg er faktisk glad hun har kuttet meg ut.

Har nå fått en par nye venner som er mer lik meg selv,og som jeg har masse glede av og forhåpentligvis har de også glede av meg.

[Gjest føler meg ikke sveket]

Jeg har hatt mange venner, noen nærmere enn andre. Har mistet flere. Jeg hadde en veninne jeg stusset over om hun avsluttet vennskap fordi hun var sur på meg for noe. De aller fleste jeg har mistet kontakten med hadde nok bare en naturlig forklaring der vi flyttet fra hverandre. Hadde jeg truffet på de ville jeg nok gitt de en god klem og blitt veldig glad for å se igjen. Venner som man alltid har er de man har best kjemi med på de fleste områder og som man trives godt sammen med.

[Gjest J31!]

Jeg liker å bli kjent med nye mennesker (når jeg tør:-), så jeg utvider gjerne min omgangskrets. Men ellers har jeg kontakt med alle på en eller annen måte.

''Hvor mange av dere har opplevd å føle seg utnyttet og kvitte seg med venner av den grunn?''

Kun en gang. Og det var veldig veldig vondt. Håper jeg slipper å oppleve det en gang til.

''Jeg har mange venner, men de er ikke i nærheten av meg. Er det derfor de er vennene mine?''

Nei, det trenger de ikke være, for det. Jeg har heller ikke mine i nærheten, men holder likevel kontakt på en eller annen måte. Men nå er jo jeg i en alder der de fleste har stiftet familie og har små barn å ta seg av, så da blir det heller ikke så mye tid til overs.. Det kan som jeg prøver å si, være flere årsaker til at de ikke er i nærheten :-)

[Gjest Elextra]

Nei, jeg har aldri følt meg utnyttet eller sveket av venner.

Noen venner gir en jo mindre enn andre og da blir det til at kontakten begrenser seg og at man mer glir fra hverandre. Enkelte synes man kanskje krever vel mye, og det samme skjer.

Er ikke like flink til å holde kontakt med alle som en del andre, og har sklidd fra en del. Men har man kjent hverandre godt før er det lett å tra opp tråden om det passer slik. Har likevel en god del venner jeg har kjent store deler av livet - ser ikke alle så ofte, men vennskapet vil trolig alltid være der.