Miste venner

[Gjest søplilii]

Nå skal jeg si hva jeg mener etter å ha lest en del svar her.

Det å ha venner er noe av det viktigste et menneske har, for å overleve tilværelsen.

Det virker for meg at alt for mange tar altfor lettvindt på det med å" kutte" ut, "gli fra" tidligere venner, av hensyn til sin nye livssituasjon, og til hva som passer en best akkurat der og da.

Dette skal man være litt forsiktig med, hvis man da ikke er velsignet med å finne nye venner stadig vekk.

Dette er ikke så lett for mange voksne, jeg synest iallefall ikke det er lett å finne nye gode venner i voksen alder.

så mitt prinsipp er å ta veldig godt vare på en venn , da er det ikke bare å kutte ut en periode, og så ta opp igjen kontakten når det skulle passe sånn.

Alle er i forskjellige faser i livet, og en trenger ikke kutte ut vennskapet, d.v.s slutte å bry seg om bare fordi man ikke har tid e.l.

Jeg synest et vennkap bør pleies, og da er man avhengig av å gi og ta hele livet.

Jo flere gode venner man har jo bedre er jo det.

Så jeg er litt sjokkert over hvor lite grunnlag enkelte har for å bare kutte ut en venn

[Gjest føler meg ikke sveket]

Nå skal jeg si hva jeg mener etter å ha lest en del svar her.

Det å ha venner er noe av det viktigste et menneske har, for å overleve tilværelsen.

Det virker for meg at alt for mange tar altfor lettvindt på det med å" kutte" ut, "gli fra" tidligere venner, av hensyn til sin nye livssituasjon, og til hva som passer en best akkurat der og da.

Dette skal man være litt forsiktig med, hvis man da ikke er velsignet med å finne nye venner stadig vekk.

Dette er ikke så lett for mange voksne, jeg synest iallefall ikke det er lett å finne nye gode venner i voksen alder.

så mitt prinsipp er å ta veldig godt vare på en venn , da er det ikke bare å kutte ut en periode, og så ta opp igjen kontakten når det skulle passe sånn.

Alle er i forskjellige faser i livet, og en trenger ikke kutte ut vennskapet, d.v.s slutte å bry seg om bare fordi man ikke har tid e.l.

Jeg synest et vennkap bør pleies, og da er man avhengig av å gi og ta hele livet.

Jo flere gode venner man har jo bedre er jo det.

Så jeg er litt sjokkert over hvor lite grunnlag enkelte har for å bare kutte ut en venn

Velsignet med venner?

Mener du ikke at personligheten har noe å si for om en får lett venner eller ikke?

[Gjest må vel finne meg et nick snart]

Jeg har både mistet og blitt mistet.

Gjengen på barne- og ungdomsskolen ble jeg halveis kasta ut fra, delvis mer enn gjerne, etter at det skjedde saker i livet mitt ellers som gjorde at jeg fikk åpna øynene. De var mobbegjengen, og jeg tror ikke jeg hadde blitt den jeg er i dag hvis jeg ikke hadde brutt ut fra gjengen.

I tiden etter dette var jeg litt ensom og søkte til de som var mer forsiktige av seg. En av dem er jeg fremdeles venner med, de andre har jeg mista kontakten med fordi vi hadde for lite til felles.

På videregående var vi en gjeng, tre av disse er nå nære venninner. Vi bor ikke i samme by lenger, men møtes i ferier.

I studietiden hadde jeg mange omgangsvenner, men mange hadde jeg ikke mer til felles med enn fest og studieretning, og har ikke akkurat anstrengt meg for å opprettholde kontakten etterpå.

Når man er ensom er det lett å ta det man kan få, men det er så kjedelig i lengden hvis man har lite til felles.

Nå over til konkrete eksempler på de jeg har kutta ut:

Bestevenninna mi på ungdomsskolen, fordi hun var en bortskjemt mobber og jeg ble kvalm når jeg tenkte på det hun stod for.

En annen bestevenninne, fordi kjæresten hennes alltid kom i første rekke, år etter år, og hun kunne avlyse planer på grunn av at han gjorde om planer. Sånn skal det ikke være når man er ung.

En tredje fordi hun baksnakka meg til stadighet og løy om det etterpå. Hun baksnakka alle, egentlig. Hadde alltid problemer og stilte opp overdrevent mye for oss bare så hun kunne kreve tilbake at vi gjorde det for henne.

Og disse vil jeg ikke bli venner med:

Jenter jeg oppfatter som falske, smiskete, egoistiske, tror de er bedre enn andre, rakker ned på andre jenter, mobber de som er svakere enn seg, virker upålitelige, virker overflatiske og lite reflekterte, uselvstendige, sjefete, har stor oppmerksomhetstrang, og ikke minst selvopptatte. Har avvist flere slike. Jeg kan være hyggelig og omgås dem, men jeg orker ikke bruke tid og krefter på et vennskap.

Bortsett fra dette gir jeg de fleste en sjanse. Bestevenninna mi og jeg likte ikke hverandre da vi møttes Sikkert fordi vi var litt for like.

[Gjest må vel finne meg et nick snart]

Jeg har både mistet og blitt mistet.

Gjengen på barne- og ungdomsskolen ble jeg halveis kasta ut fra, delvis mer enn gjerne, etter at det skjedde saker i livet mitt ellers som gjorde at jeg fikk åpna øynene. De var mobbegjengen, og jeg tror ikke jeg hadde blitt den jeg er i dag hvis jeg ikke hadde brutt ut fra gjengen.

I tiden etter dette var jeg litt ensom og søkte til de som var mer forsiktige av seg. En av dem er jeg fremdeles venner med, de andre har jeg mista kontakten med fordi vi hadde for lite til felles.

På videregående var vi en gjeng, tre av disse er nå nære venninner. Vi bor ikke i samme by lenger, men møtes i ferier.

I studietiden hadde jeg mange omgangsvenner, men mange hadde jeg ikke mer til felles med enn fest og studieretning, og har ikke akkurat anstrengt meg for å opprettholde kontakten etterpå.

Når man er ensom er det lett å ta det man kan få, men det er så kjedelig i lengden hvis man har lite til felles.

Nå over til konkrete eksempler på de jeg har kutta ut:

Bestevenninna mi på ungdomsskolen, fordi hun var en bortskjemt mobber og jeg ble kvalm når jeg tenkte på det hun stod for.

En annen bestevenninne, fordi kjæresten hennes alltid kom i første rekke, år etter år, og hun kunne avlyse planer på grunn av at han gjorde om planer. Sånn skal det ikke være når man er ung.

En tredje fordi hun baksnakka meg til stadighet og løy om det etterpå. Hun baksnakka alle, egentlig. Hadde alltid problemer og stilte opp overdrevent mye for oss bare så hun kunne kreve tilbake at vi gjorde det for henne.

Og disse vil jeg ikke bli venner med:

Jenter jeg oppfatter som falske, smiskete, egoistiske, tror de er bedre enn andre, rakker ned på andre jenter, mobber de som er svakere enn seg, virker upålitelige, virker overflatiske og lite reflekterte, uselvstendige, sjefete, har stor oppmerksomhetstrang, og ikke minst selvopptatte. Har avvist flere slike. Jeg kan være hyggelig og omgås dem, men jeg orker ikke bruke tid og krefter på et vennskap.

Bortsett fra dette gir jeg de fleste en sjanse. Bestevenninna mi og jeg likte ikke hverandre da vi møttes Sikkert fordi vi var litt for like.

Jeg vurderer også å kutte kraftig ned på kontakten med en venninne.

Fordi jeg er lei av klaging og depping vedrørende vekt når hun til stadighet spiser potetgull og drikker seg full hver helg og er sær og ensformig i matveien, mens hun skal belære oss andre om hvordan man bør spise. Lei av å høre at hun tror alle vi slanke tror vi er bedre enn henne eller at vi har spiseforstyrrelser. Sur og negativ til det meste.

Det er umulig å diskutere noe med henne, hun har sine måter å tenke på som vi andre ikke forstår, og hun blir sur hvis vi ikke er enige.

Hun er også kritisk og nedlatende, og skal surt kritisere alt fra belysning og fargevalg til bagateller om hvordan en venninne gjør det i forhold til barneoppdragelsen. Hun vet alltid best og er bastant så det holder, samtidig som hun er veldig sårbar og blir fornærmet for den minste ting.

Legene forstår ikke, psykologene forstår ikke, vennene forstår ikke, og forventningene til andre er utrolig høye. Når hun får nye venner er det ikke måte på hvor mange godord hun har om dem, men så skuffer de henne på noe vis og da er det bare sorgen og baksnakking. Samtidig skal hun være bestevenn med alle.

Vi har vært venninner i 10 år nå, og det har ikke akkurat blitt bedre med tiden.

Samtidig er hun et samlingspunkt, den som holder kontakten med alle, hun stiller opp når man trenger noen å snakke med, snill og veldig positiv å være sammen med når hun har en god periode. Men det er vanskelig å forholde seg til henne over halvparten av tiden, så jeg vurderer stadig vekk om det er verdt det. Det er umulig å hjelpe henne, det har jeg i det minste innsett.

[Gjest søplilii]

Velsignet med venner?

Mener du ikke at personligheten har noe å si for om en får lett venner eller ikke?

Jo da er man vel velsignet med en god personlighet da.

Eller det kan være andre grunner til at man lett får venner.Omstendigheter, kommer an på hvor man bor, det er ikke bare personlighet det kommer an på her.

Jeg vet om noen som har en helt grusom personlighet,kan godt beskrive det næremere hvis du vil, og som likevel har mange venner.Helt uforståelig.

[Gjest føler meg ikke sveket]

Jo da er man vel velsignet med en god personlighet da.

Eller det kan være andre grunner til at man lett får venner.Omstendigheter, kommer an på hvor man bor, det er ikke bare personlighet det kommer an på her.

Jeg vet om noen som har en helt grusom personlighet,kan godt beskrive det næremere hvis du vil, og som likevel har mange venner.Helt uforståelig.

Skjønner ikke at du gidder å henge deg så veldig opp i dette. La vel heller andre få leve sitt liv så kan du leve ditt. Jeg er glad jeg ikke er bitter selv om andre kanskje har brutt kontakten med meg. Jeg må godta at andre også må få ta sine valg for hvem de vil bruke sin tid på. Jeg tenker kun positive tanker på de for det. Å tenke stygt om andre slik du gjør ville skremt meg fort vekk. Det er din subjektive opplevelse og trenger ikke stemme med andres. I andre kjenner man seg selv best heter det jo.

[Gjest for lettvint]

Nå skal jeg si hva jeg mener etter å ha lest en del svar her.

Det å ha venner er noe av det viktigste et menneske har, for å overleve tilværelsen.

Det virker for meg at alt for mange tar altfor lettvindt på det med å" kutte" ut, "gli fra" tidligere venner, av hensyn til sin nye livssituasjon, og til hva som passer en best akkurat der og da.

Dette skal man være litt forsiktig med, hvis man da ikke er velsignet med å finne nye venner stadig vekk.

Dette er ikke så lett for mange voksne, jeg synest iallefall ikke det er lett å finne nye gode venner i voksen alder.

så mitt prinsipp er å ta veldig godt vare på en venn , da er det ikke bare å kutte ut en periode, og så ta opp igjen kontakten når det skulle passe sånn.

Alle er i forskjellige faser i livet, og en trenger ikke kutte ut vennskapet, d.v.s slutte å bry seg om bare fordi man ikke har tid e.l.

Jeg synest et vennkap bør pleies, og da er man avhengig av å gi og ta hele livet.

Jo flere gode venner man har jo bedre er jo det.

Så jeg er litt sjokkert over hvor lite grunnlag enkelte har for å bare kutte ut en venn

Kunne ikke sagt meg mer enig. Bra skrevet!

[Gjest karira]

Jeg vurderer også å kutte kraftig ned på kontakten med en venninne.

Fordi jeg er lei av klaging og depping vedrørende vekt når hun til stadighet spiser potetgull og drikker seg full hver helg og er sær og ensformig i matveien, mens hun skal belære oss andre om hvordan man bør spise. Lei av å høre at hun tror alle vi slanke tror vi er bedre enn henne eller at vi har spiseforstyrrelser. Sur og negativ til det meste.

Det er umulig å diskutere noe med henne, hun har sine måter å tenke på som vi andre ikke forstår, og hun blir sur hvis vi ikke er enige.

Hun er også kritisk og nedlatende, og skal surt kritisere alt fra belysning og fargevalg til bagateller om hvordan en venninne gjør det i forhold til barneoppdragelsen. Hun vet alltid best og er bastant så det holder, samtidig som hun er veldig sårbar og blir fornærmet for den minste ting.

Legene forstår ikke, psykologene forstår ikke, vennene forstår ikke, og forventningene til andre er utrolig høye. Når hun får nye venner er det ikke måte på hvor mange godord hun har om dem, men så skuffer de henne på noe vis og da er det bare sorgen og baksnakking. Samtidig skal hun være bestevenn med alle.

Vi har vært venninner i 10 år nå, og det har ikke akkurat blitt bedre med tiden.

Samtidig er hun et samlingspunkt, den som holder kontakten med alle, hun stiller opp når man trenger noen å snakke med, snill og veldig positiv å være sammen med når hun har en god periode. Men det er vanskelig å forholde seg til henne over halvparten av tiden, så jeg vurderer stadig vekk om det er verdt det. Det er umulig å hjelpe henne, det har jeg i det minste innsett.

Når et vennskap sliter mere enn det gir over tid så mener jeg det er riktig å bryte kontakten. Man kan ikke holde på kontakten bare for å være snill når man merker at man får så lite ut av vennskapet. Når man kanskje attpåtil ser at de ikke en gang kan dele et gode som ikke koster de noe ekstra en gang så sier det også en del om vennskapet. Venner som ikke unner sine venner noe bra og som er redde for å gi for mye er ikke noe å samle på med mindre det er vedlig mye annet bra.

[Gjest søplilli]

Jo da er man vel velsignet med en god personlighet da.

Eller det kan være andre grunner til at man lett får venner.Omstendigheter, kommer an på hvor man bor, det er ikke bare personlighet det kommer an på her.

Jeg vet om noen som har en helt grusom personlighet,kan godt beskrive det næremere hvis du vil, og som likevel har mange venner.Helt uforståelig.

Henge meg opp idet?

Jeg prøvde å svare på spørsmålet ditt, var det ikke et spørsmålstegn bak setningen din?

Aksepter at andre har meninger som ikke stemmer med dine du.

Og ja jeg gjentar, det er noen med svært dårlig personlighet som faktisk har venner,(bra for dem) ,og jeg ville frem til at det ikke alltid har med personlighet å gjøre.

Har ikke sagt at jeg ser på min personlighet som bra, men jeg har iallefall venner nok,kanskje fordi jeg vet å ta vare på de jeg har.

Kunne aldri tenke med å bare droppe en god venn, slik helt plutselig uten grunn.

Ingen av mine venner er perfekte, ,men vi kan da tåle å ta opp evnt.konflikter for å så være like gode venner igjen etterpå.

Skal jeg droppe noen må det virkelig svært alvorlige årsaker til det, jeg tar bare ikke så lettvint på det som mange andre her.

Plutselig kan man oppleve å være alene, og den som ønsker er perfekt venn forblir ensom.

[Gjest føler meg ikke sveket]

Henge meg opp idet?

Jeg prøvde å svare på spørsmålet ditt, var det ikke et spørsmålstegn bak setningen din?

Aksepter at andre har meninger som ikke stemmer med dine du.

Og ja jeg gjentar, det er noen med svært dårlig personlighet som faktisk har venner,(bra for dem) ,og jeg ville frem til at det ikke alltid har med personlighet å gjøre.

Har ikke sagt at jeg ser på min personlighet som bra, men jeg har iallefall venner nok,kanskje fordi jeg vet å ta vare på de jeg har.

Kunne aldri tenke med å bare droppe en god venn, slik helt plutselig uten grunn.

Ingen av mine venner er perfekte, ,men vi kan da tåle å ta opp evnt.konflikter for å så være like gode venner igjen etterpå.

Skal jeg droppe noen må det virkelig svært alvorlige årsaker til det, jeg tar bare ikke så lettvint på det som mange andre her.

Plutselig kan man oppleve å være alene, og den som ønsker er perfekt venn forblir ensom.

Ok. greit nok. Når det er sagt så skulle jeg gjerne ha pleid nesten alle vennskapene jeg har hatt. Jeg har likt de fleste vennene jeg har hatt oppigjnnom årene. Jeg har bodd på mange steder og har alltid blitt godt kjent med naboer og andre og følt de har vært veninner da. Skulle jeg pleid alle desse vennskapene ville jeg i dag sittet med minst 50 veninner. Jeg skulle gjerne hatt kontakt med de fleste av desse og det kunne vært veldig berikende men ettersom jeg har både jobb og familie har jeg bare ikke tid. Jeg synes også at jeg selv da må få velge hvem jeg vil bruke min fritid på uten å få dårlig samvittighet. Det har skjedd at jeg har kuttet ut veninner som etterhvert forandret seg til å bli overlegne, arrogante, smålige mm. Jeg gidder ikke å krangle støtt og stadig med en venn, det er ukoselig. Så blir det til at man jatter med og det gir heller ingen god følelse. Da synes jeg det er på sin plass å kutte ut hele greia. Ikke dermed sagt jeg bare kutter ut etter en gang med mistrivsel men mange ganger ang. den personen. De vennene jeg har i dag er gode venner som lytter, er rause, hjelpsomme og som jeg vet jeg kan stole 100 prosent på og det er de jeg vil ha kontakt med. Så får evt. de få veninnene jeg har valgt å kutte ut bli sure på meg. Håper kanskje de kan finne seg nye venner slik at de glemmer meg og at de da kanskje tenker litt over å gi litt mere til de av vennlighet, hjelpsomhet og raushet slik at de beholder de vennene de har fått.

[Gjest søplilli]

Ok. greit nok. Når det er sagt så skulle jeg gjerne ha pleid nesten alle vennskapene jeg har hatt. Jeg har likt de fleste vennene jeg har hatt oppigjnnom årene. Jeg har bodd på mange steder og har alltid blitt godt kjent med naboer og andre og følt de har vært veninner da. Skulle jeg pleid alle desse vennskapene ville jeg i dag sittet med minst 50 veninner. Jeg skulle gjerne hatt kontakt med de fleste av desse og det kunne vært veldig berikende men ettersom jeg har både jobb og familie har jeg bare ikke tid. Jeg synes også at jeg selv da må få velge hvem jeg vil bruke min fritid på uten å få dårlig samvittighet. Det har skjedd at jeg har kuttet ut veninner som etterhvert forandret seg til å bli overlegne, arrogante, smålige mm. Jeg gidder ikke å krangle støtt og stadig med en venn, det er ukoselig. Så blir det til at man jatter med og det gir heller ingen god følelse. Da synes jeg det er på sin plass å kutte ut hele greia. Ikke dermed sagt jeg bare kutter ut etter en gang med mistrivsel men mange ganger ang. den personen. De vennene jeg har i dag er gode venner som lytter, er rause, hjelpsomme og som jeg vet jeg kan stole 100 prosent på og det er de jeg vil ha kontakt med. Så får evt. de få veninnene jeg har valgt å kutte ut bli sure på meg. Håper kanskje de kan finne seg nye venner slik at de glemmer meg og at de da kanskje tenker litt over å gi litt mere til de av vennlighet, hjelpsomhet og raushet slik at de beholder de vennene de har fått.

Du vet at man deler opp vennskap i mange forskjellige kategorier.

De fleste har veldig få nære venner, og mange overfaldiske bekjentskaper.

Det er vanskelig for meg å forstå at du ha greid å skaffe deg over 50 nære venner, det er jo umulig å følge opp.

Men et godt nært vennskap, bør kunne tåle konflikter, uansett hvor gode venner man føler at man er, kan det oppstå konflikter, som en bør være overbærende med.