Hvor liten gave er for liten bursdaggave?

[PieLill]

Nå har jeg lest hele tråden, og jeg skjønner veldig godt at du blir lei deg på barnets vegne!!

Verdien på gaven er én ting, i tillegg kommer dette med overlevering via skolen og at det var noe h*n ikke interesserte seg for. Og i tillegg til dette kommer selvsagt alle mulige "andre ting" om manglende oppfølging og interesse fra far.

Stakkars unge! :-(

Ellers synes jeg det hørtes ut som om du taklet det veldig fint overfor barnet.

Jeg har dessverre ikke noen råd om hva du bør eller ikke bør gjøre overfor barnets far.

Tusen takk!

Da skjønte jeg omsider hvem som er hvem og har gjort hva og hva som har skjedd.

Og jeg er enig. Ikke kjekt for en tiåring å oppleve noe slikt.

mvh

[songbirdy]

Tusen takk for klem og støtte.

Er jo helt tragisk å gi grilldress til en gutt i tenårene da... Som ikke passer. *rister på hodet*

Jeg blir bare helt matt. Klem tilbake også!

Takktakk.

Når det gjelder (bursdags)gaver, så kjenner jeg veldig godt til det med å overkompensere for at barnet skal "bli glad". Men husk på - det er ikke størrelsen på gavene som egentlig betyr noe (og 1000 kr er mer enn nok, du trenger ikke gi 2000 fordi pappa gir en liten pakke!!!)

Kanskje det ikke er riktig av oss å kompensere? Kanskje vi "skjuler" det såre (for vi vil jo gjerne beskytte barnet vårt). Kanskje vi ikke egentlig plastrer såret, bare skyver det under teppet? Jeg vet ikke.. men har tenkt mye frem og tilbake på hva som er riktig å gjøre i mange situasjoner opp gjennom årene.

Jeg håper din eks i det minste har kontakt med barnet. Det er til syvende og sist det som er viktigst! Liten gave er uansett bedre enn ingen (som vi har opplevd her i gården), DA blir skuffelsen total!

Jeg har vært i denne situasjonen i mange, mange år og prøvd så godt jeg kan å akseptere situasjonen (føler jeg har klart det ganske bra). Anbefaler deg å prøve det samme. Klart du blir skuffet og kanskje litt bitter - men ikke la det ta overhånd. Og vær så nøytral og positiv du kan ovenfor barnet ditt.

Jeg er fremdeles positiv til min sønns far selv om jeg syns han er en helt håpløs pappa. Han blir nok invitert i konfirmasjonen og familien hans også, selv om de ikke har vært særlig aktive i kontakten med gutten heller.

Det kommer en dag da gutten selv tar et standpunkt til om han vil ha kontakt med pappa eller ikke. Det må han ta på egenhånd, og jeg skal legge til rette så godt jeg kan for at han skal få velge akkurat slik han vil (da mener jeg at han skal få velge uavhengig av "samvittighetskvaler" ovf. meg osv).

Kanskje det vil føles sårt og "urettferdig" for meg om han "velger pappa" når han blir 20 år, når jeg har vært den som har stått på og vært der for han i tykt og tynt - men innerst inne, og _uansett_ ønsker jeg mest av alt at sønnen min skal være lykkelig!

Hvis han blir et mer helt og lykkelig menneske av å ha kontakt med sin pappa så er det verdt de eventuelle såre følelsene jeg måtte få.

[pekkaline]

Barnet har ikke ringt og takket men takker sikkert neste gang de snakkes på telefonen - dette er et meget høflig barn.

Jeg tror neppe det ligger noe mer og venter og det er en stund til barnet skal dit uansett. Som i ukesvis.

En kan lure på hva hensikten med gaven var...men du kjenner jo giveren best og aner kanskje.. Synd på barnet

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

En kan lure på hva hensikten med gaven var...men du kjenner jo giveren best og aner kanskje.. Synd på barnet

Ja, jeg aner jo hvorfor det ble gjort slik. Men jeg prøver å la være å tenke tanken gjennom - det bærer ikke noe godt med seg at jeg blir forbannet heller.

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

Takktakk.

Når det gjelder (bursdags)gaver, så kjenner jeg veldig godt til det med å overkompensere for at barnet skal "bli glad". Men husk på - det er ikke størrelsen på gavene som egentlig betyr noe (og 1000 kr er mer enn nok, du trenger ikke gi 2000 fordi pappa gir en liten pakke!!!)

Kanskje det ikke er riktig av oss å kompensere? Kanskje vi "skjuler" det såre (for vi vil jo gjerne beskytte barnet vårt). Kanskje vi ikke egentlig plastrer såret, bare skyver det under teppet? Jeg vet ikke.. men har tenkt mye frem og tilbake på hva som er riktig å gjøre i mange situasjoner opp gjennom årene.

Jeg håper din eks i det minste har kontakt med barnet. Det er til syvende og sist det som er viktigst! Liten gave er uansett bedre enn ingen (som vi har opplevd her i gården), DA blir skuffelsen total!

Jeg har vært i denne situasjonen i mange, mange år og prøvd så godt jeg kan å akseptere situasjonen (føler jeg har klart det ganske bra). Anbefaler deg å prøve det samme. Klart du blir skuffet og kanskje litt bitter - men ikke la det ta overhånd. Og vær så nøytral og positiv du kan ovenfor barnet ditt.

Jeg er fremdeles positiv til min sønns far selv om jeg syns han er en helt håpløs pappa. Han blir nok invitert i konfirmasjonen og familien hans også, selv om de ikke har vært særlig aktive i kontakten med gutten heller.

Det kommer en dag da gutten selv tar et standpunkt til om han vil ha kontakt med pappa eller ikke. Det må han ta på egenhånd, og jeg skal legge til rette så godt jeg kan for at han skal få velge akkurat slik han vil (da mener jeg at han skal få velge uavhengig av "samvittighetskvaler" ovf. meg osv).

Kanskje det vil føles sårt og "urettferdig" for meg om han "velger pappa" når han blir 20 år, når jeg har vært den som har stått på og vært der for han i tykt og tynt - men innerst inne, og _uansett_ ønsker jeg mest av alt at sønnen min skal være lykkelig!

Hvis han blir et mer helt og lykkelig menneske av å ha kontakt med sin pappa så er det verdt de eventuelle såre følelsene jeg måtte få.

Det endte med at jeg doblet min gave for at det skulle bli nok til det barnet sparte til. Det kom jo ikke noe fra hverken den andre foreldere eller noen i dennes slekt og det barnet ønsket seg viste seg å koste noe mer enn jeg hadde trodd på forhånd.

Men det er jo greit nok å ta i litt ekstra. Det som ikke er greit og som jeg har store problemer med er å stille ungen i en situasjon hvor hele klassen ser på at det pakkes opp en gave som er så liten at det blir kommentert - hvor barnet blir stående ett sted midt mellom veldig skuffet på egne vegne og med behov for å forsvare forelderen sin likevel. Det blir jeg skikkelig sint av.

Men - vi får holde fokus på at dagen ble husket ihvertfall og la barnet innse at det har en forelder som ikke er eller gjør noe i nærheten av det andre barn tar som en selvfølge fra sine foreldre.

Og som du sier - legge ned et kraftig tak i å ikke bli bitter jeg heller :-)

[Gjest Uhøflig moi?]

Barnet har ikke ringt og takket men takker sikkert neste gang de snakkes på telefonen - dette er et meget høflig barn.

Jeg tror neppe det ligger noe mer og venter og det er en stund til barnet skal dit uansett. Som i ukesvis.

Uff ang ringe å takke, jeg var et veldig sjenert barn og aldri i verden om jeg turte å ringe å takke... det var så vidt jeg turte å takke vedkommende i hånda når vedkommende gav meg pakken...

Takke for middag og var flaut, det var ikke det at jeg var uhøflig og dårlig oppdratt, men jeg var rett og slett livredd for å åpne kjeften.

Det går heldigvis bedre nå, men jeg kvier meg den dag i dag når jeg skal ringe og takke folk for presanger som seg hør og bør...

[pekkaline]

Ja, jeg aner jo hvorfor det ble gjort slik. Men jeg prøver å la være å tenke tanken gjennom - det bærer ikke noe godt med seg at jeg blir forbannet heller.

Prøv å unngå å vise reaksjon du. Det er nok målet....

[Gjest Elextra]

Det endte med at jeg doblet min gave for at det skulle bli nok til det barnet sparte til. Det kom jo ikke noe fra hverken den andre foreldere eller noen i dennes slekt og det barnet ønsket seg viste seg å koste noe mer enn jeg hadde trodd på forhånd.

Men det er jo greit nok å ta i litt ekstra. Det som ikke er greit og som jeg har store problemer med er å stille ungen i en situasjon hvor hele klassen ser på at det pakkes opp en gave som er så liten at det blir kommentert - hvor barnet blir stående ett sted midt mellom veldig skuffet på egne vegne og med behov for å forsvare forelderen sin likevel. Det blir jeg skikkelig sint av.

Men - vi får holde fokus på at dagen ble husket ihvertfall og la barnet innse at det har en forelder som ikke er eller gjør noe i nærheten av det andre barn tar som en selvfølge fra sine foreldre.

Og som du sier - legge ned et kraftig tak i å ikke bli bitter jeg heller :-)

''Det som ikke er greit og som jeg har store problemer med er å stille ungen i en situasjon hvor hele klassen ser på at det pakkes opp en gave som er så liten at det blir kommentert -''

Ser hele klassen på at barnet pakker opp gaven fra foreldrene?

Det var pussig. Jeg er vant til at foreldregaven gjerne pakkes opp om morgenen sammen med bare den nærmeste familien. Barneselskapet er dessuten gjerne en annen dag.

Vil tro det skaper et unødig press på foreldregaven om denne skal pakkes opp i vennenes påsyn.

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

''Det som ikke er greit og som jeg har store problemer med er å stille ungen i en situasjon hvor hele klassen ser på at det pakkes opp en gave som er så liten at det blir kommentert -''

Ser hele klassen på at barnet pakker opp gaven fra foreldrene?

Det var pussig. Jeg er vant til at foreldregaven gjerne pakkes opp om morgenen sammen med bare den nærmeste familien. Barneselskapet er dessuten gjerne en annen dag.

Vil tro det skaper et unødig press på foreldregaven om denne skal pakkes opp i vennenes påsyn.

Gaven ble levert på barnets pult på skolen istedenfor til hjemmet - så ja, det ble pakket opp mens hele klassen sto spent og så hva for noe spennende dette barnet fikk i bursdaggave av sin ene forelder.

Hvilket altså var en pakke lego til ca førti kroner.

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

Uff ang ringe å takke, jeg var et veldig sjenert barn og aldri i verden om jeg turte å ringe å takke... det var så vidt jeg turte å takke vedkommende i hånda når vedkommende gav meg pakken...

Takke for middag og var flaut, det var ikke det at jeg var uhøflig og dårlig oppdratt, men jeg var rett og slett livredd for å åpne kjeften.

Det går heldigvis bedre nå, men jeg kvier meg den dag i dag når jeg skal ringe og takke folk for presanger som seg hør og bør...

Dette er jo den ene forelderen, dermed burde det ha vært annerledes. Men jeg synes det er så mye tull med akkurat denne gaven at jeg ikke sier at barnet må ringe og si takk. Vil barnet ringe selv er det selvsagt null problem, men det har ikke ønsket det.

[Gjest Elextra]

Gaven ble levert på barnets pult på skolen istedenfor til hjemmet - så ja, det ble pakket opp mens hele klassen sto spent og så hva for noe spennende dette barnet fikk i bursdaggave av sin ene forelder.

Hvilket altså var en pakke lego til ca førti kroner.

Huff!

Min kommentar var visst helt på siden, jeg fikk inntrykk av at det var vanlig praksis hos dere å pakke opp foreldregaven foran klassekameratene, men sånn går det når jeg ikke leser tråden før jeg svarer.

[Gjest midia]

Gaven ble levert på barnets pult på skolen istedenfor til hjemmet - så ja, det ble pakket opp mens hele klassen sto spent og så hva for noe spennende dette barnet fikk i bursdaggave av sin ene forelder.

Hvilket altså var en pakke lego til ca førti kroner.

Den forelder'n skulle ha fått sett når barnet hadde åpnet gaven.

Det hadde sikkert blitt flaut og kanskje hjulpet?

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

Den forelder'n skulle ha fått sett når barnet hadde åpnet gaven.

Det hadde sikkert blitt flaut og kanskje hjulpet?

Nei, jeg tror dessverre ikke det - men da må jeg vel legge til at det er blitt slik at jeg ikke har så mye tiltro til denne personen lenger da.

[candyqueen_83]

Uff ang ringe å takke, jeg var et veldig sjenert barn og aldri i verden om jeg turte å ringe å takke... det var så vidt jeg turte å takke vedkommende i hånda når vedkommende gav meg pakken...

Takke for middag og var flaut, det var ikke det at jeg var uhøflig og dårlig oppdratt, men jeg var rett og slett livredd for å åpne kjeften.

Det går heldigvis bedre nå, men jeg kvier meg den dag i dag når jeg skal ringe og takke folk for presanger som seg hør og bør...

Samme med meg da jeg var mindre.

[candyqueen_83]

Hadde det hjulpet å gi pappan beskjed om et beløp han kan gi til barnet? Du har lov til å si at du synes dette er dårlig gjort mot barnet, og antyde hva han burde gjøre.

Jeg ville fra en far som har god økonomi forventet 1000 kroner til bursdag og 1000 kroner til jul, så kan barnet kjøpe noe selv.

Farmor er enke og har ikke veldig god råd. Hun gir gaver eller penger totalt 500 kroner til barnebarn og svigerbarn. Til barn tror jeg hun gir 1000 kroner. Til både jul og bursdag.

1000 kr, fra hver forelder til et barn på 10 år? Jeg syns det var utrolig mye.

[Gjest midia]

Nei, jeg tror dessverre ikke det - men da må jeg vel legge til at det er blitt slik at jeg ikke har så mye tiltro til denne personen lenger da.

Det er vel bare dumt å foreslå felles gave også?

Huff det er så forferdelig synd på disse barna som skal bli skadelidende når foreldre skilles.

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

Det er vel bare dumt å foreslå felles gave også?

Huff det er så forferdelig synd på disse barna som skal bli skadelidende når foreldre skilles.

Felles gave er ikke aktuelt nei. Jeg kommer ikke til å dekke til for barnet hvordan dets andre forelder ønsker å ta vare på det. Det er jeg blitt sterkt frarådet.

[Gjest dustedama]

Hva var det egentlig barnet fikk?

[Gjest GA]

Hva var det egentlig barnet fikk?

Legosak til 39,- forteller trådstarter lenger nedi her.

[Gjest Grådigpetra kanskje.]

Hva var det egentlig barnet fikk?

En liten eske med legoklosser som kan bygges til en bil. Ala den du får med som gave når du kjøper barnemeny på Peppes.