Hjelp- hvordan kan jeg hjelpe datteren min.

[Gjest en fortvilet mor]

Datteren min er 18 år. Hun sliter med depresjon - men trolig også sosial angst.

Hun har slitt med depresjon i 1/2 år som jeg vet, men har nok hatt problemer lenger enn det. Men det var for 1/2 år siden det virkelig kom fram i lyset.

Da ble hun etter time hos fastlegen innlagt. Hun var vel innlagt i nesten to uker. Hun ble satt på noe medisiner når hun var innlagt, men sluttet på de etter ca 2 måneder. Hun brukte zyprexa og pranolol. De hadde ikke ønsket virkning - så de sluttet hun med. Eneste virkning var nok vektøkning. Nå går hun ikke på noen medisiner. Hun brukte også vallergan for å sove på kvelden, bruker heller ikke dette nå. Hun klarer seg med vallerina forte og aftens-te. Da sovner hun iallefall for kvelden.

I sommerferien virket hun mye bedre. Hadde fin ferie og koste seg masse. Virket mye mer avslappet. Men så er det tilbake til skole, prestasjoner og krav. Det skal sies at hun absolutt ikke trives og liker seg på skolen eller i klassen. Prøvde å søke seg inn på annen skole - men kom ikke inn der. Går nå 3 året på vg. skole. Flere av elevene er stygge mot henne, og hun sier også at minst en lærer ikke er ok mot henne. Forskjellsbehandler veldig. Og dette gjør det så klart ikke enklere å gå på skolen.

Hun vil så veldig gjerne gjøre ferdig skolen. Vi snakker masse om dette. Og svaret er hele tiden, vil gjøre ferdig skolen. Hun har så klart noen gode venner på skolen også. Hun er så positiv på kvelden når vi snakker sammen og når hun legger seg. Men på morgenen er det helt ille. Så negativ. Orker ikke gå på skolen, liker seg ikke, klarer ikke stå opp og komme seg avgårde. Så hittil i år har hun sikkert vært like mye borte fra skolen som hun har vært der, hvis ikke mer. Hun er 18 år og voksen str., så jeg klarer ikke å bære henne på badet, få på henne klærne og få henne på skolen, det er fysisk umulig.

Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på.

De dagene hun ikke går på skolen så ligger hun hjemme i senga til langt ut på formiddagen. Ringer å vekker henne, for synes det er viktig hun kommer seg opp. Men er nok ikke alltid hun står opp allikevel.

Vanligvis går hun til psykolog en gang i uka. Sist gang klarte hun ikke møte opp, og da går det fort tre uker uten time. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg har syntes det har hjulpet, men så klart, har ikke vært veldig mange ganger hun har vært der ennå. Begynte før sommerferien, men så var datteren min borte 4 uker, så hadde hun vel 2 timer så hadde psykologen ferie. Skal dit heldigvis igjen i neste uke, da har jeg tenkt å ta meg fri for å følge henne dit, for da vet jeg hun kommer seg dit iallefall.

Men så har vi de dagene hun da er borte fra skolen. Merker hun er så langt nede, virkelig. Har store problemer med å klare å være på jobben, for jeg er engstelig for henne. Hun sier ofte at hun skulle ønske hun ikke våknet igjen. Og det er virkelig vondt for en mor å høre, så klart. Jeg ringer henne ørten ganger i løpet av dagen.

I tillegg til skolen som hun skulle vært på, har hun en ekstra jobb to dager i uka, kun få timer. Der møter hun opp, og der trives hun. Er vel kun to ganger i løpet av nesten 3 mnd. hun ikke har møtt opp der, men har gitt beskjed om at hun er syk. Har sett henne på jobben og ser at hun trives der, noe hun også sier selv.

Det jeg lurer på, hva kan jeg som mor gjøre for at datteren min skal få det bedre, komme seg gjennom dette? Er så fortvilende å se hvor vondt hun har det.

Hva skal jeg gjøre ang. skolen. Hun vil jo så gjerne selv gjøre skolen ferdig.

Hun svinger veldig fra å være positiv om kvelden til svært negativ og nedfor morgen og dagtid. Blir også veldig fort sint.

[Gjest Flyttet hjemmefra da jeg var 18 og hadde ikke vondt av det. :-)]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

[Gjest Altea]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

Det syns jeg var litt for hardt!

Det er tross alt snakk om en deprimert person,alstå en syk person som trenger hjelp.

Og når det er barna er det ikke lett,man vil så gjerne hjelpe enten de er 18 år eller 10 år.

[Gjest en fortvilet mor]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

Nå har hun ikke VALGT å få en depresjon da.

Og det er faktisk livet hennes jeg er redd for.

Og hun har vært selvstendig og klart seg alene før hun. Så er nok ikke der problemet ligger gitt. Du flyttet hjemmefra pga depresjon?

[Gjest togli]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

Sik kan man gå fram når det er snakk om en frisk 18-åring, men denne jenta er syk. Da kan man ikke kreve så mye.

[Janna]

Hei

Jeg forstår problemet, og at det er vanskelig. Jeg har hatt et lignende problem med min datter. Ikke fullt så alvorlig, men det kunne ha utviklet seg.

Jeg tror at vi som foreldre må gå litt ut av oss selv og endre holdninger i forhold til disse 18 åringene. Jeg ville også at min datter skulle fullføre skolen. Fordi det er så viktig.

MEN jeg har etterhvert funnet ut at skolen ikke er så viktig. Hun er bare 18 år. Hun trives ikke på skolen. Men hun vil gjerne gjøre det som er "riktig" ut i fra samfunnets regler, og dere foreldres ønsker. Nemlig fortsette på skolen.

Ta en prat med jenta. La henne ta en pause fra skolen. prøv å få en utplassering eller en jobb som hun kunne tenke seg. La henne få slippe krav og stress med å bli målt opp imot andre.

Neste skoleår er hun et år eldre og noen erfaringer rikere. Hun vil da ha mer læringsutbytte av skolegang, og økt status fordi hun har mer erfaing og er eldre enn de hun går sammen med på skolen. Nye venner kanskje.

Det er ikke verdens undergang om ungdom i denne alderen tar seg en pause fra skolen. De har god tid. Helse og trivsel er viktig i den alderen og ofte vil det prege resten av deres liv.

Det å få bestemme selv at man vil ta en pause er også bedre enn å ikke få karakterer på grunn av fravær. Da er skoleåret likevel bortkastet og selvtilliten er på bånn.

Snakk med jenta og gi henne alternativer til skolegangen. Jeg måtte bite i det sure eplet og innse at skolegang ikke var det beste for min datter. Nå går hun på skolen igjen og stortrives.

Jeg ønsker deg og datteren din lykke til. Det vil nok ordne seg, skal du se :-)

[Gjest togli]

Hei

Jeg forstår problemet, og at det er vanskelig. Jeg har hatt et lignende problem med min datter. Ikke fullt så alvorlig, men det kunne ha utviklet seg.

Jeg tror at vi som foreldre må gå litt ut av oss selv og endre holdninger i forhold til disse 18 åringene. Jeg ville også at min datter skulle fullføre skolen. Fordi det er så viktig.

MEN jeg har etterhvert funnet ut at skolen ikke er så viktig. Hun er bare 18 år. Hun trives ikke på skolen. Men hun vil gjerne gjøre det som er "riktig" ut i fra samfunnets regler, og dere foreldres ønsker. Nemlig fortsette på skolen.

Ta en prat med jenta. La henne ta en pause fra skolen. prøv å få en utplassering eller en jobb som hun kunne tenke seg. La henne få slippe krav og stress med å bli målt opp imot andre.

Neste skoleår er hun et år eldre og noen erfaringer rikere. Hun vil da ha mer læringsutbytte av skolegang, og økt status fordi hun har mer erfaing og er eldre enn de hun går sammen med på skolen. Nye venner kanskje.

Det er ikke verdens undergang om ungdom i denne alderen tar seg en pause fra skolen. De har god tid. Helse og trivsel er viktig i den alderen og ofte vil det prege resten av deres liv.

Det å få bestemme selv at man vil ta en pause er også bedre enn å ikke få karakterer på grunn av fravær. Da er skoleåret likevel bortkastet og selvtilliten er på bånn.

Snakk med jenta og gi henne alternativer til skolegangen. Jeg måtte bite i det sure eplet og innse at skolegang ikke var det beste for min datter. Nå går hun på skolen igjen og stortrives.

Jeg ønsker deg og datteren din lykke til. Det vil nok ordne seg, skal du se :-)

Klokt og godt skrevet! Jeg er enig med deg. Skole er ikke all verden. Helsa er mye viktigere!

[Gjest en fortvilet mor]

Hei

Jeg forstår problemet, og at det er vanskelig. Jeg har hatt et lignende problem med min datter. Ikke fullt så alvorlig, men det kunne ha utviklet seg.

Jeg tror at vi som foreldre må gå litt ut av oss selv og endre holdninger i forhold til disse 18 åringene. Jeg ville også at min datter skulle fullføre skolen. Fordi det er så viktig.

MEN jeg har etterhvert funnet ut at skolen ikke er så viktig. Hun er bare 18 år. Hun trives ikke på skolen. Men hun vil gjerne gjøre det som er "riktig" ut i fra samfunnets regler, og dere foreldres ønsker. Nemlig fortsette på skolen.

Ta en prat med jenta. La henne ta en pause fra skolen. prøv å få en utplassering eller en jobb som hun kunne tenke seg. La henne få slippe krav og stress med å bli målt opp imot andre.

Neste skoleår er hun et år eldre og noen erfaringer rikere. Hun vil da ha mer læringsutbytte av skolegang, og økt status fordi hun har mer erfaing og er eldre enn de hun går sammen med på skolen. Nye venner kanskje.

Det er ikke verdens undergang om ungdom i denne alderen tar seg en pause fra skolen. De har god tid. Helse og trivsel er viktig i den alderen og ofte vil det prege resten av deres liv.

Det å få bestemme selv at man vil ta en pause er også bedre enn å ikke få karakterer på grunn av fravær. Da er skoleåret likevel bortkastet og selvtilliten er på bånn.

Snakk med jenta og gi henne alternativer til skolegangen. Jeg måtte bite i det sure eplet og innse at skolegang ikke var det beste for min datter. Nå går hun på skolen igjen og stortrives.

Jeg ønsker deg og datteren din lykke til. Det vil nok ordne seg, skal du se :-)

Takk for hyggelig og oppmuntrende svar.

Har prøvd å få henne til å innse at skolen kanskje ikke er noe for henne dette skoleåret. Føler nemlig selv at skolen ikke er noe for henne i år. At hun kanskje heller skal gjøre noe hun trives bedre med dette året. Konsentrere seg om å ha det bra og bli frisk av depresjonen. Men det tok tid før jeg har klart å komme dit at jeg synes det beste hadde vært om hun sluttet på skolen for dette skoleåret.

Har forklart henne at det ikke er noen krise å kutte skolen nå, kan ta dette året senere. At det ikke er noe nederlag å gjøre noe annet nå. At det er det hun trenger.

Da kan hun neste år, eller året etter begynne på ny frisk på skolen. En annen skole enn der hun går nå, da hun ikke har noen gode minner derfra.

Men skal prøve å snakke med henne om det igjen. For det viktigste er helsa hennes nå, og at hun skal bli frisk.

Igjen, takk for svar.

[Gjest en fortvilet mor]

Hei

Jeg forstår problemet, og at det er vanskelig. Jeg har hatt et lignende problem med min datter. Ikke fullt så alvorlig, men det kunne ha utviklet seg.

Jeg tror at vi som foreldre må gå litt ut av oss selv og endre holdninger i forhold til disse 18 åringene. Jeg ville også at min datter skulle fullføre skolen. Fordi det er så viktig.

MEN jeg har etterhvert funnet ut at skolen ikke er så viktig. Hun er bare 18 år. Hun trives ikke på skolen. Men hun vil gjerne gjøre det som er "riktig" ut i fra samfunnets regler, og dere foreldres ønsker. Nemlig fortsette på skolen.

Ta en prat med jenta. La henne ta en pause fra skolen. prøv å få en utplassering eller en jobb som hun kunne tenke seg. La henne få slippe krav og stress med å bli målt opp imot andre.

Neste skoleår er hun et år eldre og noen erfaringer rikere. Hun vil da ha mer læringsutbytte av skolegang, og økt status fordi hun har mer erfaing og er eldre enn de hun går sammen med på skolen. Nye venner kanskje.

Det er ikke verdens undergang om ungdom i denne alderen tar seg en pause fra skolen. De har god tid. Helse og trivsel er viktig i den alderen og ofte vil det prege resten av deres liv.

Det å få bestemme selv at man vil ta en pause er også bedre enn å ikke få karakterer på grunn av fravær. Da er skoleåret likevel bortkastet og selvtilliten er på bånn.

Snakk med jenta og gi henne alternativer til skolegangen. Jeg måtte bite i det sure eplet og innse at skolegang ikke var det beste for min datter. Nå går hun på skolen igjen og stortrives.

Jeg ønsker deg og datteren din lykke til. Det vil nok ordne seg, skal du se :-)

'Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på.'

Det som står her gjør jeg fordi hun sier bestemt at hun vil fortsette skolen, gjøre ferdig skoleåret. Gråter gjør jeg fordi jeg blir så fortvilet når hun er så langt nede som hun er noen morgener.

Men jeg er helt enig med deg i at en pause fra skolen er bedre enn å fullføre med 50-70 % fravær og ingen karakter i fagene.

[Katt-ja]

Føler med både deg og datteren din! Høres grusomt ut.

Håper du får overtalt henne til å droppe skolen for i år,- når hun hele tiden kommer på etterskudd får hun jo ikke hentet seg inn. Men, jeg skjønner jo at hun selvsagt helst vil klare det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det virker rimelig sikkert at datteren din har en depresjon. Døgnvariasjonen er typisk.

Er det depresjoner og/eller bipolar lidelse/manisk depressiv lidelse i slekten hennes?

Mot depresjon hjelper følgende:

Riktig psykoterapi. Den må være hyppig nok. Kun de timene hun møter opp hjelper. Uteblivelse, selv en sjelden gang, forsinker bedringen i meget stor grad.

Medisiner. Antidepressiva evt stemningsstabiliserende medisin om dette er ledd i en bipolar lidelse.

Aktivitet: Gjerne lystfylt fysisk aktivitet.

Fjerning av psykososiale faktorer som fremmer og/eller vedlikeholder depresjonen.

[Gjest en fortvilet mor]

Det virker rimelig sikkert at datteren din har en depresjon. Døgnvariasjonen er typisk.

Er det depresjoner og/eller bipolar lidelse/manisk depressiv lidelse i slekten hennes?

Mot depresjon hjelper følgende:

Riktig psykoterapi. Den må være hyppig nok. Kun de timene hun møter opp hjelper. Uteblivelse, selv en sjelden gang, forsinker bedringen i meget stor grad.

Medisiner. Antidepressiva evt stemningsstabiliserende medisin om dette er ledd i en bipolar lidelse.

Aktivitet: Gjerne lystfylt fysisk aktivitet.

Fjerning av psykososiale faktorer som fremmer og/eller vedlikeholder depresjonen.

Takk for svar.

Kjenner ikke til noen depresjoner og/eller bipolar lidelse/manisk depressiv lidelse i slekten hennes, det er iallefall ikke det på miorssiden av slekten.

Hva som er på farens side har jeg ikke helt oversikt over. Men tror ikke det er noen tilfeller der heller. Har ikke hørt om det, hverken jeg eller datteren min.

[Cilien]

Kunne det å bytte klasse virket? Begynne på ny frisk med nye elever rundt seg?

Hva med at hun konsentrerer seg om noen av fagene i år og blir såkalt "delkurselev". Hun kan da gå ut av de timene der hun har lærere som ikke er flinke med henne og i alle fall få med seg noen fag fra i år. Så kan hun ta resten neste år eller seinere.

[Mary Poppins]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

For et idiotisk svar!

[Gjest Lærer i vgs]

Det er mulig å ta skoleåret over to år, slik at det ikke blir så slitsomt. Da kan hun jo velge bort de fagene denne læreren underviser i. Neste år kan det være at denne læreren har en annen klasse, eller hun kan be om å være i en annen gruppe, hvis det er flere. Hun trenger noe å gå til, men som ikke stresser henne. Det er helt greit å dele skoleåret slik, etter avtale med skolen. Hun mister ikke retten til skolegang da. Bedre å velge noe sånt enn å få masse fravær og mangle karakterer. Da er det vanskeligere å få tatt fagene opp igjen.

Depresjon tar kreftene fra deg, og selv om du går til psykolog, trenger du tid til å jobbe med deg selv og depresjonen. Det å kjempe mot en slik sykdom krever krefter og tid! Det er også lurt å snakke åpent med lærerne og eventuelt klassekameratene. Ikke gå i detalj, men forklar at hun er syk, og har en spesiell avtale, slik at hun ikke blir uglesett og baktalt i klassen på grunn av fraværet. Det gjør det lettere for henne å komme litt senere på dagen hvis det er nødvendig. Lykke til!

[Gjest imzedimze]

hun burde prøve lamictal og/eller litium, jeg hadde det slik på videregående, men fikk ingen medisinsk hjelp mot depresjonene, kun oppdelt skolen slik at jeg ble delkurselev og det ødela masse for meg.

[Gjest imzedimze]

"Jeg snakker, prater, overtaler, maser, gråter og alt for å prøve å få henne på skolen. Bruker masse tid hver morgen for å få henne opp og avgårde. Tilbyr meg å kjøre henne så hun slipper bussen. Ja, det meste jeg kan komme på. "

Tror ikke jeg ville gjort SÅ mye ut av det. Hun er tross alt 18 år og får lære seg at valgene hun tar får konsekvenser.

Orker du ikke å ha dette "tullet" med henne, så be henne flytte.

Sett opp klare regler for hvordan du vil ha det hjemme. Hva du forventer av henne hvis hun skal fortsette å bo hjemme.

Jeg hadde det slik da jeg var 18 jeg også, men jeg flyttet ikke hjemmefra, men moren min døde, og det førte til at jeg ikke gikk noe mer på skolen det året og ikke ble ferdig på videregående før jeg var 24!! Fordi etterhvert mister man retten til å få gå skole og får bare ta noen få fag på spesial skoler for folk med psykiske vansker, og innen du kommer deg ut i utdanning og endelig har fått medinisk hjelp slik at du blir frisk, så er du så gammel og har så lite å vise til at ingen vil ansette deg noe sted.

At moren hjelper med å få henne på skolen når hun er så syk er kjempebra!

[Gjest en fortvilet mor]

Føler med både deg og datteren din! Høres grusomt ut.

Håper du får overtalt henne til å droppe skolen for i år,- når hun hele tiden kommer på etterskudd får hun jo ikke hentet seg inn. Men, jeg skjønner jo at hun selvsagt helst vil klare det.

Hei og takk for hyggelig svar.

Ja, det er en forferdelig tid. Det er jo såklart jenta selv som har det værst, men det er jammen ikke lett å være mor i en slik situasjon.

Skal prøve å få snakket masse mer om skolen i løpet av helga. For på meg så virker det som hun blir værre når hun har skolen hengende over seg. Ser at hun fungerer bedre i ferier og helger. Hun mistrives veldig på denne skolen og har egentlig gjort det hele tida, og det er jo ikke godt.

Hadde sikkert vært mye bedre å ta dette siste året neste år - på en annen skole.

Igjen, takk for hyggelig svar.

[Katt-ja]

Hei og takk for hyggelig svar.

Ja, det er en forferdelig tid. Det er jo såklart jenta selv som har det værst, men det er jammen ikke lett å være mor i en slik situasjon.

Skal prøve å få snakket masse mer om skolen i løpet av helga. For på meg så virker det som hun blir værre når hun har skolen hengende over seg. Ser at hun fungerer bedre i ferier og helger. Hun mistrives veldig på denne skolen og har egentlig gjort det hele tida, og det er jo ikke godt.

Hadde sikkert vært mye bedre å ta dette siste året neste år - på en annen skole.

Igjen, takk for hyggelig svar.

Hei

Er egentlig ikke helt sikker på at noen kan ha det værre enn en forelder i en sånn situasjon,- du føler på det hele tiden, og føler ansvaret for å ordne opp i det (er jeg rimelig sikker på...). De stundene hun har det bra, har hun det bra og er optimistisk,- du har en angstknute i magen kontinuerlig. Du (nesten) gruer deg for neste gang du ser henne/snakker med henne fordi du er redd for hvilken modus hun er i. Igjen,- min antakelse....

Hvis hun går med på en Timeout - resten av skoleåret (minst) fri, tenk på om det er noen kurs hun kunne tenke seg av hobby-art. Tegning/foto/et-eller-annet lystbetont...

*Klem*

[Gjest en fortvilet mor]

Det virker rimelig sikkert at datteren din har en depresjon. Døgnvariasjonen er typisk.

Er det depresjoner og/eller bipolar lidelse/manisk depressiv lidelse i slekten hennes?

Mot depresjon hjelper følgende:

Riktig psykoterapi. Den må være hyppig nok. Kun de timene hun møter opp hjelper. Uteblivelse, selv en sjelden gang, forsinker bedringen i meget stor grad.

Medisiner. Antidepressiva evt stemningsstabiliserende medisin om dette er ledd i en bipolar lidelse.

Aktivitet: Gjerne lystfylt fysisk aktivitet.

Fjerning av psykososiale faktorer som fremmer og/eller vedlikeholder depresjonen.

''Fjerning av psykososiale faktorer som fremmer og/eller vedlikeholder depresjonen.''

Med dette her: mener du da at om hun blir verre av depresjonen av å gå på denne skolen, eller det gjør at hun ikke blir bedre av depresjonen av å gå på skolen så er det bedre hun tar en pause nå for å først bli bra - og så heller ta dette tredje året senere.?

Ser jo at hun ikke har trivdes på denne skolen i det hele tatt disse 2 1/2 årene. Hun trivdes på skolen til og med 10. klasse, og hadde gode karakterer.