Ønsker meg så veldig et barn..

[Onsdag1365380628]

Min nåværende samboer og jeg har vært sammen etpar år. Han er 46 og jeg ti år yngre. Vi har ingen felles barn, men både han og jeg har halvvoksne barn. Bare den yngste på 12 bor enda hjemme hos oss. Vi har begge jobb og eget hus og har det fint sammen på alle måter.

Eneste skår i gleden kan man si er at jeg føler meg ikke ferdig med å få barn. Ønsker meg så inderlig en liten som vi to har sammen, men her er min sambo klar i sin tale. Han føler seg ferdig med småbarnstiden og noe barn vil han ikke ha. Han forstår min tanke med at vi skal ha noe i sammen, men vil ikke likevel. Jeg ønsker å respektere min samboers valg, men jeg greier ikke..er ofte trist og lei meg og syns den biologiske klokka tikker avgårde..

Jeg synes det er så altfor stille her hjemme og føler meg nesten utgådd på dato på et vis. Jeg er vant med liv og røre da barna var små, nå er de flyttet hjemmefra og jeg savner dem. Min samboer er verdens snilleste, men et barn vil han altså ikke gi meg.

Om noen har noen råd til meg så er jeg takknemlig. Sitter her med tårer i øynene en lørdagskveld og er lei meg. Greier snart ikke se en baby eller en gravid kvinne. Er så misunnelig...

[pekkaline]

Huff, dette var trist å lese Ikke godt og ha det slik.

Har vel ikke så mange tips, men hva med å melde deg på den lokale helsestasjonen? Kom i kontakt med nybakte foreldre slik at du kan være noens barnevakt innimellom?

Barna deres er ikke klare for babyer selv da? Det trenger ikke bli så altfor lenge til du kan bli bestemor kanskje....

Jeg forstår både deg og din mann....

[Gjest tenk alternativt!]

Er det babytiden du savner? Eller er det barn uansett alder?

Hvis det er det siste, så burde dere tenke tanken på fosterbarn. Det er uendelig mange som trenger et godt hjem. Og gjerne da større barn. Hvis du fikk et barn på rundt 11-12 år som er likt til det barnet som er hjemme hos dere fra før, så kan jeg garantere liv og røre i huset!

Eller besøkshjem en til to helger i måneden. Da ville dere sette pris på hverdagen igjen begge to etter en slik helg.

Tror nok din samboer mest reagerer på nye bleieskift og nattevåking. Derfor sier han imot fellesbarn nå. Det å ha halvvoksne barn er egentlig veldig deilig når man lir mot 50 åra.

Hvis ikke noe av dette er aktuelt så ville jeg gått for en hund i huset. Ingenting er som en god pels å ta i og tilliten lyser ut fra hundeøynene! Dere får litt hundebjeff og du må ta gode turer sammen med hunden din og du vil ha nok å gjøre...

[Gjest sjøstjerna]

Forstår ditt dype ønske.

Men forstår også din samboer.

Du vet jo selv hvor stor greie dette med å få barn er. Det er altoppslukende...

Dere har godt forhold- har halvvoksne barn- og kan nyte hverandre og voksenlivet. Siden han er så klar i sin tale, så verdsettes dette høyest hos han.

Det eneste det kan gjøre mtp evt felles barn, er å igjen ta en prat. Grundig prat- hvor du sier det du skrev her. Han har kanskje også mer på hjertet. Dere blir kanskej ikke enige, men forhåpentligvis blir det respekt og forståelse for den avgjørelsen dere havner på.

Huff- ikke så enkelt. Men "tenk alternativt" har jo et par andre alternativ- som ikke er like altoppslukende som å starte på nytt med småbarn. Kanksje det er noe for dere?

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg forstår dere begge to godt.

Men jeg kjenner forhold som har sprukket over en baby som den ene ikke ønsket seg - så det er lurt å innse at det ikke er noe godt alternativ å tvinge noe gjennom her.

Hvis det er liv og røre du savner så kommer det barnebarn etterhvert (hvis jeg skjønte at ungene er så store at de har flyttet hjemmefra?)

Barnebarn er genialt konsept såvidt jeg har skjønt - de er "egne", man kan ha dem masse og følge dem over tid, man kan skjemme dem bort etter alle kunstens regler, og man har dem ikke på fulltid.

Eller så har man alternativene som står nedi her - de synes jeg var gode.

[Onsdag1365380628]

Forstår ditt dype ønske.

Men forstår også din samboer.

Du vet jo selv hvor stor greie dette med å få barn er. Det er altoppslukende...

Dere har godt forhold- har halvvoksne barn- og kan nyte hverandre og voksenlivet. Siden han er så klar i sin tale, så verdsettes dette høyest hos han.

Det eneste det kan gjøre mtp evt felles barn, er å igjen ta en prat. Grundig prat- hvor du sier det du skrev her. Han har kanskje også mer på hjertet. Dere blir kanskej ikke enige, men forhåpentligvis blir det respekt og forståelse for den avgjørelsen dere havner på.

Huff- ikke så enkelt. Men "tenk alternativt" har jo et par andre alternativ- som ikke er like altoppslukende som å starte på nytt med småbarn. Kanksje det er noe for dere?

Det er nok ikke babytiden jeg savner, men liv og røre i huset. Vi bor landlig til og det er ikke bare å stikke borti å gata å treffe venner og bekjente. Min samboer er av den rolige sorten og det er alltid stille her hjemme...ja vi prater og har det hyggelig sammen, det er ikke det. Men det blir ikke nok på en måte. Når ungene har vært hjemme og reiser igjen søndag ettermiddag blir det nesten som et vakum i huset og jeg går med gråten i halsen og er glad for å dra på jobb mandags morgen. Vi har snakket grundig sammen om dette, men han har ikke noe ønske om å bli pappa igjen. Han har bare et barn fra før og har nok ikke opplevd det med barn og liv og røre i huset på samme måte som meg. Jeg har fire men bare den yngste bor hjemme enda.

[Lillemus]

Jeg forstår dere begge to godt.

Men jeg kjenner forhold som har sprukket over en baby som den ene ikke ønsket seg - så det er lurt å innse at det ikke er noe godt alternativ å tvinge noe gjennom her.

Hvis det er liv og røre du savner så kommer det barnebarn etterhvert (hvis jeg skjønte at ungene er så store at de har flyttet hjemmefra?)

Barnebarn er genialt konsept såvidt jeg har skjønt - de er "egne", man kan ha dem masse og følge dem over tid, man kan skjemme dem bort etter alle kunstens regler, og man har dem ikke på fulltid.

Eller så har man alternativene som står nedi her - de synes jeg var gode.

''Hvis det er liv og røre du savner så kommer det barnebarn etterhvert (hvis jeg skjønte at ungene er så store at de har flyttet hjemmefra?)''

Det har man da overhodet ingen garanti for! Det er da ikke sikkert hennes barn verken vil eller kan få egne barn.

[Gjest]

Det er nok ikke babytiden jeg savner, men liv og røre i huset. Vi bor landlig til og det er ikke bare å stikke borti å gata å treffe venner og bekjente. Min samboer er av den rolige sorten og det er alltid stille her hjemme...ja vi prater og har det hyggelig sammen, det er ikke det. Men det blir ikke nok på en måte. Når ungene har vært hjemme og reiser igjen søndag ettermiddag blir det nesten som et vakum i huset og jeg går med gråten i halsen og er glad for å dra på jobb mandags morgen. Vi har snakket grundig sammen om dette, men han har ikke noe ønske om å bli pappa igjen. Han har bare et barn fra før og har nok ikke opplevd det med barn og liv og røre i huset på samme måte som meg. Jeg har fire men bare den yngste bor hjemme enda.

Om dere har 5 barn tilsammen så høres det ut som om du skal være fornøyd. Høres ut som om du mangler fritidsinteresser. etter å ha vært mamma på fulltid i så mange år så er det nok en sorgprosess du går gjennom, og den vil komme uansett en eller annen gang. Finn på noe å gjøre. Snakk med lege e.l. om sorgen din.

[Lillemus]

Jeg er midt imellom dere i alder og skjønner mannen din utmerket godt! Min mann har ingen barn (vi bor ikke sammen) og jeg har to fra før som begynner å bli store nå (8 og 10 år) og jeg kunne aldri tenke meg å begynne med småunger igjen!

Du har fått mange andre gode forslag her synes jeg - fosterbarn, hund eller andre dyr, alt det vil jo skape litt mer liv og røre i huset. Eller finn deg en hobby som skaper litt liv for deg.

[Gjest Gulla Wiltersen]

''Hvis det er liv og røre du savner så kommer det barnebarn etterhvert (hvis jeg skjønte at ungene er så store at de har flyttet hjemmefra?)''

Det har man da overhodet ingen garanti for! Det er da ikke sikkert hennes barn verken vil eller kan få egne barn.

Det er sant. Men hvis både hun og han har flere enn ett barn så er det overveiende sannsynlig at det kommer minst ett barnebarn etterhvert - og antagelig flere.

[Mrs. Wallace]

Det er nok ikke babytiden jeg savner, men liv og røre i huset. Vi bor landlig til og det er ikke bare å stikke borti å gata å treffe venner og bekjente. Min samboer er av den rolige sorten og det er alltid stille her hjemme...ja vi prater og har det hyggelig sammen, det er ikke det. Men det blir ikke nok på en måte. Når ungene har vært hjemme og reiser igjen søndag ettermiddag blir det nesten som et vakum i huset og jeg går med gråten i halsen og er glad for å dra på jobb mandags morgen. Vi har snakket grundig sammen om dette, men han har ikke noe ønske om å bli pappa igjen. Han har bare et barn fra før og har nok ikke opplevd det med barn og liv og røre i huset på samme måte som meg. Jeg har fire men bare den yngste bor hjemme enda.

De fleste steder i landet er det et stort behov for besøkshjem, noe som høres ut som en finfin kompromissløsning i deres tilfelle: Du får gleden av liv og røre i huset til faste tider, mens mannen slipper å begynne på'n igjen med barn på fulltid. Samtidig kan dere virkelig gjøre en forskjell for en familie som trenger det.

[fillolin]

Jeg synes egentlig det er lett å forstå dere begge... Jeg forstår godt at det er en vanskelig situasjon! Samtidig ville det jo være fantastisk om du kunne snu sorgen og ønskene dine til å bli en glede og ressurs for andre; som støttekontakt, besøkshjem eller fosterhjem. Ellers virker det jo som du har et godt liv, men at det er en viss fare for at dette utvikler seg til en "tvangstanke". Kanskje vil du også ha glede av å lese noe av Katie Byron og få innsikt i hennes motto: Elsk livet som det er! Det var iallefall viktig lesning for meg på et tidspunkt i livet - dessverre må jeg nok fremdeles vende tilbake til avogtil

Klem